Brandval kirke

Brandval kirke

Bakgrunn
Brandval var egen kommune før 1964. I dag ligger det i Kongsvinger kommune, et par mil nord for byen. Etter reformasjonen ble de to kirkesognene Berger og Furulund slått sammen til ett annekssogn under Grue. De to kirkene var i dårlig forfatning på 1600-tallet, og det ble gitt tillatelse til å erstatte dem med én stor kirke på et beleilig sted. Kirken ble bygget på grunnen til gården Brandvold, og den tidfestes gjerne til 1651, som er årstallet for byggeregnskapet. Byggmester var Erich Olsen, og snekkeren Lauritz Lauritzen — også kalt «Brandvalmesteren» — var ansvarlig for innredningen i det som ble kalt Guds Aasyns kirke eller «Guds Aasjuns Anneks».

Brandval kirke
Brandval kirke

Kirkebygget
Vi har å gjøre med en laftet korskirke med 330 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte. Det er kor i den østre korsarmen og sakristi i forlengelsen av den. Kirken hadde opprinnelig takrytter, men har nå vesttårn fra en ombygging i 1876–77. Kirken fikk tidlig både innvendig og utvendig bordkledning, noe som i disse dager gjør det vanskelig å ta ut trevirke til aldersbestemmelse fra det fredede bygget. Det kunne ha vært interessant for å fastslå om det virkelig er brukt materialer fra de eldre kirkene i laften, slik ryktet sier.

Etter innvielsen er kirken restaurert og eventuelt ombygget flere ganger. Den kirken som ble solgt på den store auksjonen i 1723, var relativt nedslitt, og det ble utført større vedlikehold og ominnredninger i 1728. Flere av det større gårdene i området fikk laget kirkestoler på denne tiden, og ikke minst malte Thomas Blix Lauritzens inventar, som hadde stått trehvitt i alle år. I 1830 måtte tårnet (over krysset) settes i stand, men det var ikke nok midler til å gjøre det i full størrelse, så det ble med en tårnstump. Taket fikk tegltekke istedenfor spon, kirken fikk utvendig panel og ble malt, og den fikk nytt gulv og nye gallerier. I 1844 fikk den sitt første orgel.

Den mest gjennomgripende ombyggingen skjedde i 1876–77 under ledelse av Günther Schüssler. Da fikk kirken i bunn og grunn den formen vi kjenner igjen nå med vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt sakristi i øst. Det ytre taket ble lagt om og nytt ytre panel ble lagt. Mer kontroversielt er at inventaret ble kastet ut og erstattet med nytt inventar etter tidens smak. Dette omfattet en altertavle med et oppstandelsesbilde malt av Christen Brun (avbildet i Brandvalboka), en ny, enkel prekestol og dessuten nye kirkebenker. Ansvarlig for dette var Ole Bergqvist. Kirken fikk også dagens dør- og vindusformer i sveitserstil.

I 1914 ble det satt inn to glassmalerier i koret. Disse ble flyttet til gravkapellet i 1967. Til jubileet i 1951 ble sidegalleriene fjernet, vegger ble avlutet og noe interiørarbeid ble utført. Mer omfattende var en restaurering i 1966-67 der det gamle barokkinventaret ble hentet tilbake fra Folkemuseet og satt inn i kirken igjen. Dette arbeidet skjedde på initiativ fra sogneprest Erik Svenke Solum, som har beskrevet det utførlig i en bok om kirken.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Inventar
Altertavlen ble altså skåret av Lauritz Lauritzen i 1651, malt av Thomas Blix i 1728, fjernet fra kirken i 1877 og restaurert og gjeninnsatt i 1966-67. Ved gjeninnsettelsen var tavlen i dårlig stand og måtte restaureres. En rekke av figurene er ifølge Wikipedia skåret av Anton Skyrud og av treskjærer Fridstrøm og sønn, til dels etter figurer i andre altertavler som antas å være skåret av Lauritzen. Stilen er utpreget barokk. Motivet i det store midtfeltet er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Utenfor dette finner vi figurer av Moses og Aron. Over korsfestelsen ser vi oppstandelsen og himmelfarten og øverst en figur av den seirende Kristus. Det er også en rekke andre figurer i tavlen. Også prekestolen, som har himling og befinner seg på nordsiden av koråpningen, er av Lauritzen og Blix fra 1651 / 1728.

Døpefonten fra 1651, som var overført til Folkemuseet, kunne ikke rekonstrueres i sin helhet. Alt man hadde, var en sekskantet overdel i tre. Døpefonten, i kleberstein, er datert til ca. 1175-1250. Den har trolig stått i en av de eldre kirkene, men blitt erstattet med en ny i 1651. Denne har så blitt byttet ut igjen senere — kanskje i 1876-77. Det vet vi ikke. På 1960-tallet ble så den nevnte toppen satt oppå klebersteinsfonten. Ved samme anledning ble et døpefat i sølv fra 1929 gitt til Roverud kirke sammen med en klebersteinsring (til døpefont) fra samme år, og et eldre messingfat ble tatt i bruk igjen.

Nåværende orgel er fra 1962, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er fra 1856 (O. Skierbakk) og 1986 (Olsen Nauen). Mye av kirkens tekstiler er laget av Eva Skarderud Jensen på 1980- og 1990-tallet. Det dreier seg om messehagler, stolaer, antependier og lesepultkleder samt et veggteppe til bårehuset.

Gravkapell
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er ca. 120 meter ganger 90 meter etter å ha blitt utvidet, bl.a. i 1983. En urnelund ble innviet i 1984. Gravkapell ble oppført i 1916 og innviet den 8. februar 1917 (ifølge boken om kirken, men årstallet på vindfløyen er 1915). Det fikk i 1967 overført glassmalerier fra kirken. Også aletrtavlen med Christen Bruns bilde er overført og står på galleriet. Gravkapellet fungerer i dag som kirkestue og er blitt påbygget og pusset opp flere ganger.

Videre finnes et servicebygg, «kombinasjonsbygget», tegnet av arkitekt Motzfeldt og ferdigstilt sommeren 1985. Bygget har redskapsrom, spiserom, kontorplass, sanitæranlegg for kirketjenere og bårerom til erstatning for det som var under kirkestuen. Det står et krigsminnesmerke på kirkegården.

Fra gammelt av var det prestekontor/menighetskontor i nordenden av hovedbygningen på prestegården på Roverud (som i dag drives av Solør-Odal Landbruksrådgivning). I 1992 ble disse kontorfunksjonene flyttet til lokaler ved Roverud samfunnshus, der de fortsatt er. Dette omfatter kontorer for prest, menighetssekretær, organist og diakon og møtelokaler for menighetsrådet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden