Bakgrunn
Vangen kirke på Aurlandsvangen er Sogns største steinkirke med en samlet lengde på over 28 meter. Med dagens bebyggelse kan det kanskje være vanskelig å forestille seg, men kirken hadde strandtomt en gang i tiden, som naturlig var i en tid da det var vel så vanlig å ferdes til vanns som til lands. Kirken er i gotisk stil og er oppført på 1200-tallet, men kildene er litt uenige om akkurat når på 1200-tallet. Det ble imidlertid feiret 800-årsjubileum i 2002. Eldste skriftlige vitnesbyrd er ikke eldre enn fra 1498, og byggehistorien er ikke godt kjent. Kirken skal være oppført i to omganger med koret før skipet. Fylkesarkivet påpeker slående likheter mellom sørportalen her og i Vangen kirke på Voss (ferdig 1277) samt bruk av tre vinduer i østveggen og andre likhetstrekk, og det er mulig at samme håndverkere arbeidet ved de to kirkene.
Kirkebygg
Kirken er enkel og stilren og oppført med kistemur, mens det er brukt kleberstein i hjørner og åpninger. Den er hvitkalket. Tre portaler (vestportal i skipet, sørportaler i skip og kor) samt fem vinduer (de tre østvinduene i koret samt vest- og nordvinduet i skipet) er opprinnelige, mens de store rundbuene sørvinduene er resultater av senere utvidelser. Portalene ble riktignok skadet ved omhengslingen etter brannen i Grue kirke. Et våpenhus av tre i vest ble revet i 1926, da kirken ble restaurert (under ledelse av Johan Lindstrøm og med Domenico Erdmann som ansvarlig for fargerestaurering, skjønt Norges kirker opererer delvis med 1928). Tidligere var kirken blitt restaurert i 1860–61.
Interiør og inventar
Innvendig har kirken vestgalleri med oppgang på begge sider rett innenfor inngangen. Det har også vært gallerier langs skipets nord- og sørvegg. Kirkerommet er høyreist med hele 18 meter opp i gavlen, og korbuen er med sine ti meter blant de høyeste i landet. I den har det tidligere stått et lektorium med oppgang i muren, men denne trappen er nå gjenmurt. Øverst i korbuen henger et krusifiks fra 1920-tallet. Det har tidligere vært flat takhimling, men den ble fjernet ved restaureringen i 1926. Da kom et par kvadratiske vinduer på skipets østgavl til syne. De fungerer nå som lysåpninger. Tidligere var de for loftsvinduer å regne.
Koret er svært stort og som sådan en typisk representant for Norges katolske tidsalder. Et annet minne fra katolsk tid er vievannskaret ved vestportalen, som faktisk er bevart. De nevnte østvinduene i koret fikk glassmalerier laget av Emanuel Vigeland i 1926, i likhet med skipets nord- og vestvindu.
Ifølge «Norges kirker» er alteret trolig fra restaureringen i 1926, mens Kunsthistorie.com sier at det er bevart fra middelalderen. Fylkesarkivetet omtaler et skinnbrev som er funnet i det gamle alteret og så har gått tapt i 1860-61, så det er mulig det er gjort noe med alteret. Uansett: Dagens altertavle er en 1900-tallsversjon av middelalderens alterskap og skal være fra 1926. Frem til da hadde et alterbilde malt av Christen Brun dekket til mye av korvinduene. Det henger nå på korets nordvegg, og motivet er Nedtagelsen fra korset, kopiert etter Rubens. Oppå alterskapet står utskårne skulpturer laget av Anton Lang.
Prekestolen i renesseansestil er fra tidlig på 1600-tallet og er plassert mot skipets østvegg inntil korbuen. Den har sekskantet grunnflate og fire fag med fyllinger med bueportaler. Stolen har vært malt om flere ganger og blitt restaurert, og den har vært flyttet rundt i kirkerommet. Oppgangen er fra restaureringen på 1920-tallet. Himlingen ble utført av Sjur Olsen i 1708–10.
Den opprinnelige klebersteinsdøpefonten er nå i Bergens museum. Den nåværende døpefonten er også i kleberstein og er fra 1928. Den er åttekantet og bærer (som i gamle dager) giverens navn (prost E.P. Juul). Fat og mugge ser ut til å være av messing. Tidligere har det også vært dåpshus (fra 1696–98).
Kirken har et par epitafier, hvorav det ene er ganske spesielt og fremstår som en appell om hevn fra enken etter kjøpmann Niels Michelsen fra Bergen. Han druknet i 1613 på en handelsreise og ble gravlagt ved kirken, men ifølge enken var det ikke snakk om en ulykke. Det henvises til salme 109, 17. vers.
Orgelet er fra J.H. Jørgensen. Fasaden antas å være tegnet av Johan Lindstrøm og skulpturarbeid utført av Anton Lang. De to kirkeklokkene er avbildet i «Norges kirker», som også skildrer og avbilder mye annet inventar.
Kirkegård og omgivelser
Først på 1800-tallet ble det anlagt kirkegård på Aurlandsvangen (innviet av Johan Nordahl Brun i 1806). Det kan ha hengt sammen med at Rygg kirke (revet på 1500-tallet) var Aurlands hovedkirke før Vangen, som altså var annekskirke i sin tid. Kirken har ikke noe tårn, men klokkene henger i en støpul nordvest for kirken. Før 1928 skal de ha hengt vest i skipet. På kirkegården er en minnestein over Absalon Pederssøn Beyer. I kirkegårdsmuren et stykke sørøst for kirken er et servicebygg som blant annet inneholder bårerom og toalett. Statkart (Norgeskart) har avmerket en klokkergård cirka halvannen kilometer nordøst for kirken, mens Opplysningsvesenets fond har et bilde av en prestebolig i boligfeltet over Aurlandsvangen.
Kilder og videre lesning:
- Margrethe Henden Aaraas, Torkjell Djupedal, Sigurd Vengen og Finn Borgen Førsund: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane 2: Sogn (Selja forlag: Førde, 2000; ISBN 82-91722-14-5), s. 155–160
- Anne Marta Hoff: «Aurland kyrkje» i Norges kirker (også arkivside)
- Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 176–179
- Torkjell Djupedal, Sigurd Vengen og Anders Gjerde: Vangen kyrkje (Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane, arkivert nettside)
- Kunsthistorie.com (arkivert nettside)
- Wikipedia
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 354
- Kirkesøk
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Sogn og Fjordane
.jpg){kind=link}
