Bakgrunn, historie
Nidaros domkirke — best kjent som Nidarosdomen — er vår største kirke og kanskje det eneste vi har som kan sammenlignes med de store katedralene på kontinentet og De britiske øyer. I likhet med disse katedralene rommer den såpass mye at man kan fylle bøker med beskrivelser, anekdoter og historiske skildringer, og det har vært gjort. Den som virkelig vil bli kjent med Nidarosdomen, bør derfor skaffe seg en egen bok om den — og naturligvis besøke den noen ganger. Vi har ikke hele dagen på oss, så vi skal nøye oss med noen generelle observasjoner og et lite utvalg av detaljer.
Hvor begynner vi? Etter slaget på Stiklestad arbeidet propagandamaskinen effektivt, og allerede året etter ble Olav erklært helgen. Liket ble visstnok først begravet i sanden nær Nidelva like utenfor byen og så året etter lagt i en ny grav ved den gjenreiste Klemenskirken. Etter kort tid ble kisten gravet opp igjen og satt på alteret. Sagnet sier at det skal ha vokst frem en kirke på Olavs opprinnelige gravsted, men den Niardosdomen vi kjenner, ble påbegynt rundt 1070 og skal ha stått noenlunne ferdig (i omtrent halve den nåværende lengden) i 1090. Her ble Olavsskrinet med Olavs legeme oppbevart til like etter reformasjonen, da skrinet ble ødelagt av danske myndigheter. Noen år senere ble liket begravet anonymt på kirkegården utenfor. Pilegrimer strømmet tidlig til kirken (og byen), og i 1152–53 ble Nidaros erkebispesete. Kirken ble utvidet, i første omgang med romanske elementer, før den frem mot 1300 ble bygget om til gotisk stil. I praksis har altså de forskjellige bygningsdelene forskjellige aldre og stiluttrykk.
Historien er lang og dramatisk, og kirken brant i 1328, 1432, 1451, 1531, 1708 og 1719. På 1700-tallet var den ikke like praktfull som før, snarere delvis i ruiner, og tittelen på en av Gerhard Schønings bøker er ganske talende: Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken. Senere er kirken restaurert og rekonstruert, og mang en kjent arkitekt har tilbragt noen år med å arbeide ved denne nasjonalhelligdomen, så som H.E. Schirmer, Christian Christie, Olaf Nordhagen, John Tverdahl og Helge Thiis. Kjente kunstnere har vært med og laget for eksempel steinfigurer til vestfronten. Dette gjelder ikke minst Gustav Vigeland, som etter arbeidet fikk reisestipend og dro utenlands for å studere kirkekunst. Skipet stod ferdig til olavsjubileet i 1930. Arbeidet med kirken har fortsatt til 2000-tallet, og så har det vært snakk om restaurering av restaureringen.
Kirkebygg
Nidaros domkirke har form av et latinsk kors med kor i østre korsarm med en oktogon i forlengelsen, og den har et sentraltårn som sammen med spiret rager 97,8 over bakken. Domkirken er omtrent hundre meter lang og tverrarmen omtrent femti meter. I vest er det tvillingtårn samt altså en imponerende vestvegg full av nisjer med statuer av helgener og andre (Kunsthistorie.com har en oversikt over hvem som er hvem, samt ev. levende forbilder). På nordsiden av domkirkens østre del er kapittelhuset, en tilnærmet frittstående bygning med passasje til okotogonens omgang. I østkant av hver av tverrarmene er et kapell: Johanneskapellet i sør og Kvinnenes minnekapell i nord. Både utvendig og innvendig finnes romanske og gotiske elementer. Det bygningselementet der det romanske er best bevart utvendig, er kapittelhuset, som riktignok har gotiske buer inni.
Interiør og inventar: Skipet
Som nevnt bør man ha en hel bok for å få overblikk over det som er å se, og her følger bare en kort gjennomgang. Det er en treskipet kirke med søylerader og klerestorievinduer. Vestveggen ble rekonstruert etter planer av Olaf Nordhagen fremlagt i 1911, og innvendig er den preget av det store rosevinduet, som illustrerer dommedag, samt en rad av ni vinduer med glassmalerier. I midten er Kristus omgitt av engler: til venstre (i sør) de salige i sør og til høyre (i nord) de fortapte. Glassarbeidene er utført av Gabriel Kielland. (Det finnes også mange andre glassmalerier i kirken — se litteraturlisten nedenfor.) Under vinduene er det store orgelet, opprinnelig bygget av G.F. Steinmeyer & Co i 1929–30 med 127 stemmer. I 1960 ble det flyttet til vestgalleriet og ombygget, noe som i ettertid har vært svært kontroversielt. I 2013–14 ble orgelet restaurert av Orgelbau Kuhn med gjeninnvielse den 18. mai 2014.
Taket i skipet og koret har ribbehvelv, som man kan forvente i en gotisk kirke. I østre del av skipet, like før tverrskipet, står korsalteret med med utsmykning i patinert bronse utført av Wenche Gulbransen i 1998–95. Bak alteret står et 2,6 meter høyt sølvkrusifiks som er modellert av Wilhelm Rasmussen, utført av David Andersen og finansiert av utflyttede trøndere i USA.
Koret med oktogonen
Østover følger så langkoret; i østre del av det står prekestolen (fra 1880-årene) og døpefonten. Sistnevnte sies å være fra middelalderen, men rekonstruert av Gustav Vigeland i 1904. Relieffene på fonten forestiller Adam og Eva, Noas ark, Jesu dåp og Kristi oppstandelse. Øst for koret er oktogonen, hvis gulv er fire trappetrinn høyere enn gulvet i resten av kirken. Mellom koret og oktogonen er korbueveggen, med noe av det fineste murverket som er igjen fra middelalderen, samt eikeskulpturer laget av Gustav Vigeland. Nederst en en kristusfigur som er flankert av Moses og Elia. Lenger opp er en kalvariegruppe, og øverst blir Kristus kronet av en engel.
Oktogonen (oppført ca. 1180–1210) er altså korets åttekantede forlengelse mot øst og kalles også høykoret. Her står høyalteret, og her var skrinet med Olav den helliges legeme plassert før reformasjonen. Dagens altertavle er tegnet av Christian Christie og skal minne om olavsskrinet. Det høyreiste rommet er omgitt av spissbuede gallerier og har noen av de rikeste steinhuggerarbeidene i Norge. Rundt oktogonen går en omgang, og fra denne kommer man som nevnt til kapittelhuset (eller skrudhuset). På et alter mot øst (i okotgonomgangen, altså) finner vi en kopi av olavsfrontalet, hvis opprinnelse er ukjent, men det har vært spekulert i at det skal stamme fra Haltdalen. (Originalen er vanligvis å finne i Erkebispegården.)
Tverrarmene
Begge tverrarmene har buer i forskjellige stilarter, og de har som nevnt kapeller. I sør er Johanneskapellet (innviet 26. nov. 1161), som foruten Johannes også er viet til Vincentius og Sylvester. I søndre tverrarm er også et samisk alter som ble innviet på Samefolkets dag, den 6. februar, i 2017. I nordre tverrarm er Kvinnenes minnekapell med relieffer av Asbjørg Borgfeldt viet til krigens ofre. I denne tverrarmen er også kirkens barokkorgel. Dette ble opprinnelig bygget av Johann Joachim Wagner i 1738–39. Fra 1930 var det på lager, men i 1994–95 ble det restaurert av Jürgend Ahrend og satt på nordgalleriet.
Triforiekapellene
Utover det som er nevnt så langt, finnes tre kapeller i triforiehøyde (2. etasje, om man vil) som vanligvis ikke er tilgjengelige for besøkende. Dette er Mariakapellet (med glassmalerier av Oddmund Kristiansen, på nordre tverrarms østside), Mikaelskapellet mot nord i nordre tverrarm og Olavskapellet (på søndre tverrarms østside, også med glassmalerier av Kristiansen).
Annet
Som antydet innledningsvis er nærmest en uendelighet av detaljer utelatt her, men mye av dette er omtalt i litteraturen. Det kan nevnes at domkirken i dag har 1500 sitteplasser. Foruten til gudstjenester brukes kirken også til konserter, blant annet under Olavsfestdagene.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er ikke lenger i bruk, men har en rekke gravmonumenter, blant annet for arkitekter som har virket ved kirken (se f.eks. oversikt i byleksikonet), samt et krigsminnesmerke. Fellesrådet har en oversikt over byens gravplasser som er i bruk i dag, og gravsøk i Trondheim kommune kan utføres her.
Kilder og videre lesning:
- Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 210–225
- Kunsthistorie.com
- Dorothea P. Fischer: Nidarosdomen i tekst og bilder (Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlag, 1985; ISBN 82-76930-01-8)
- Trondheim byleksikon
- Wikipedia
- Nidaros domkirke (hefte til salgs i kirken)
- Audhild Faye: Glassmaleriene i Nidaros domkirke del 1 (Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlag, 2000; ISBN 82-76930-49-2)
- Audhild Faye: Glassmaleriene i Nidaros domkirke del 2 (Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlag, 2000; ISBN 82-76930-49-2)
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 265–268
- Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 42–43
