Stikkord: Norge

Heradsbygd kirke

Heradsbygd kirke

Heradsbygd kirke er påfallende nasjonalromatisk. Så er den da også fra 1890-tallet, da man gjerne bygget slik, nærmere bestemt 1895. Arkitekt var Henrik Bull, som blant mange engasjementer på den tiden også tegnet den storslåtte Åmot kirke på Rena (innviet 1902). Bull står også bak prekestolen og døpefonten.

Vi har å gjøre med et T-formet, laftet bygg med 180 plasser. Ifølge kirkeleksikonet ble huset bygget for innsamlede midler og påbygget og innviet som kapell i 1911. (Siden har det fått status som kirke.) Fra 1911 stammer også altertavlen, «De tre vise menn fra Østerland», laget av Otto Valstad, som også har laget glassmalerier av Maria med Jesusbarnet. Ellers er orgelet fra 1980, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, mens kirkeklokken er fra 1911, fra Olsen Nauen.

Kirkegården strekker seg østover fra kirken.

Det var hundreårsjubileum for vigslingen i 2011.

Menighetsbladet for kirkene i Elverum kan leses her.

Mot hovedinngangen
Inngang
Og fra den andre siden
Kirkebakke
Kirketrapp
Kirkegård i øst

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hof kirke

Hof kirke

Bakgrunn
Hof (hvis navn henspiller på et gammelt gudehov) utgjør sørlige del av det som nå er Åsnes kommune i Solør, med kirkested på vestsiden av Glomma, skjønt Glomma endret faktisk løp i området omkring 1450: Tidligere lå kirkestedet på østsiden. Det later til at Hof-området hadde en langt viktigere betydning som lokalt sentrum i tidligere tider. Da omfattet Hof kommune (eller formannskapsdistrikt) det som nå er Åsnes og Våler. Åsnes (en del av nåværende) med Våler ble utskilt fra Hof i 1848, Våler ble utskilt fra Åsnes i 1854, og i 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes igjen.

Tidligere kirker
Det er dermed ikke overraskende at det har vært kirke i området i lang tid, og dagens kirke er den tredje i rekken. Minst. Den avløste en eldre kirke, som ble revet i 1861, da den nye kirken stod klar (Riksantikvaren sier 1858). Denne var viet til sankt Olav og har tradisjonelt vært betegnet som Hof stavkirke, men det er ikke enighet om at betegnelsen er berettiget. Før Olavskirken ble tatt ned, var folk fra Fortidsminneforeningen på stedet og tegnet plansjer av den. Kirken var korsformet og hadde stor grunnflate og bjelkespenn for en stavkirke, ifølge jubileumsboken fra 1985. Boken fra 2010 opplyser at den hadde firkantede stolper som hvilte på stein. Kirken var for øvrig blitt forlenget, utvidet og reparert, blant annet med en laftet del vestover.

Dørblad fra vestportalen
Portalplanker
Dørblad fra portal II

Roar Hauglid antar at den olavskirken som ble revet i 1861, neppe var særlig eldre enn fra rundt 1600, men at den hadde fått overført portaler (fra tidlig 1200-tall?) fra en tidligere kirke. Både dørblad (vestportal) og portalplanker (vestportal og en annen portal omtalt som portal II) skal være kappet ved overføring til den nyere kirken. Disse restene oppbevares i Universitetets oldsaksamling. At det har vært kirke på stedet i middelalderen, kan neppe bestrides. Det finnes omtale både i Biskop Eysteins jordebok og hos Jens Nilssøn. To altertavler og to prekestoler ble tatt vare på og lagt på loftet, mens andre materialer ble solgt på auksjon, slik det var vanlig. I tillegg til kirkene på Hof var det tidligere også en kirke på Kirkemo (eller bare Mo). Dette kirkestedet antas å være noe yngre enn Hof og lå i sin tid på motsatt side av Glomma.

Dagens kirkebygg
Hofskirken stod nødvendigvis ikke på nøyaktig samme sted, men ikke så langt unna. Det var strid om plasseringen av den nye kirken. Landhandler Hans Simonsen ville ha den nye kirken oppført ved Kvisler, der han hadde landhandel. Etter en strid som varte i flere år, nektet han å godta nederlaget og lot seg begrave på en egen kirkegård ved Kvisler sammen med et par andre. Disse gravene kan fortsatt ses på stedet. Det ble besluttet å oppføre den nye kirken i stein. Den ble tegnet av Chr.H. Grosch og minner av ytre fremtoning relativt mye om den nesten samtidige Strøm kirke i Sør-Odal (tegnet av H.E. Schirmer). Murmester Schøyen bearbeidet Grosch’ tegninger og stod for byggingen, som ble påbegynt i 1858 (et tall som står i tegl over vestportalen samt på vindfløyen i spiret). Kirken ble innviet den 17. oktober 1860. Vi har å gjøre med en korskirke i tegl med ca. 375 sitteplasser. Opprinnelig skal den ha hatt rundt 625, hvorav 145 på galleriene, men galleriene ble fjernet i 1954–55.

Hof kirke
Hof kirke 4
Gravkapell

Inventar
Altertavlen som nå er i bruk, er overtatt fra Hofskirken og ble skåret av Lars Pinnerud rundt 1740. I hovedfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) og øverst den tronende Kristus. Fra gamlekirken hadde man også en tavle skåret av Johannes Skraastad i 1686, men det sies at den var for skrøpelig til å restaureres og tas i bruk, og det later til at det bare er rester igjen av den. Før Pinnerud-tavlen kom i bruk, hadde man et alterbilde malt av i 1885 Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Skiftet skjedde ved en restaurering i 1954–55, og da ble Tidemand-kopien hengt på nordskipets østvegg.

Også prekestolen er skåret av Pinnerud rundt 1740. Den er rund (tønneformet) og har himling og akantusutskjæringer. Den har enkelte likhetstrekk med den prekestolen som gikk med i brannen i Veldre kirke. På himlingen ser vi Kristian VIs kongemonogram. Stolen ble malt av Ole Rude først i 1754. (Den andre prekestolen fra Hofskirken er nå å finne i Hof Finnskog kirke.)

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. Den hadde tidligere et kobberfat, men i 1941 fikk kirken døpefat og mugge i sølv i gave, begge to fremstilt av David Andersen i Oslo.

Kirken har hatt flere orgler (se Norsk orgelregister). I begynnelsen overførte man orgelet fra Olavskirken, som antas å ha vært fra ca. 1800. Det var ikke godt, men ble brukt også i den nye kirken helt til 1897, da et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble innviet 1. juledag. Dagens orgel (innviet 6. mai 1984) er bygget ved Johannes Menzel Orgelbyggeri i Sverige, som samtidig bygget orgel til Arneberg kirke. Orgelet står på galleriet i vest og ble restaurert av Ryde & Berg i 2014.

De to klokkene er overført fra gamlekirken. Den ene ble omstøpt i 1728, mens den største skal være støpt i Nederland, men den bærer ingen innskrift. Gamlekirken hadde tre klokker, og det antas at den minste (fra 1694) ble gitt til misjonen på Madagaskar da nykirken ble bygget. Blant annet gammelt inventar kan nevnes et skap fra 1500/1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1723, en gammel messehagel, en gammel bibel og noen våpenskjold (i våpenhuset), hvorav det ene bærer årstallet 1730.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et gjerde, og det finnes et gravkapell i tegl nord for kirken. Det ble oppført i 1918 etter en gave fra gårdbruker Gustav Kirkemo. Kapellet ble restaurert i 1959 etter tegninger av arkitekt Asbjørn Stein. Det ble restaurert igjen på slutten av 1990-tallet og ser ut til å brukes nærmest som kirkestue. Under oppussing av kirken til jubileet fant kirkelige handlinger sted her. Hof prestegård ligger på sørsiden av bygdeveien. Den ble fredet i 1991 og er ifølge jubileumsboken fra 2010 solgt, skjønt det er mulig det gjelder drengstua og gårdsbruket. OVFs oppslag gir i alle fall inntrykk av at hovedbygningen fortsatt er i OVFs eie.

Som mange andre steder er det her meldt om behov for oppussing. Det gjelder både selve bygget og gamle gjenstander som prekestolen og altertavlen. Igangsetting av oppussing er dokumentert i jubileumsboken, men det later ikke til at den ble helt ferdig til 150-årsjubileet i 2010. I oppussingsperioden ble kirkelige handlinger flyttet til gravkapellet og Arneberg kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mesnali kirke

Mesnali kirke

Bakgrunn
Messendølene ivret for egen kirke pga. lang og vanskelig vei til Brøttum kirke, og tomten på Havrehaugen ble avstått gratis av Oline og Even Sagstuen, som begge døde i 1928 og ikke rakk å se kirken ferdigbygget. De ble begravet ved Brøttum kirke, men senere flyttet til Mesnali. Klokketårn ble reist i 1927, og kirkegården ble innviet den 11. desember 1928. Som i andre slike tilfeller var det innsamling og byggekomité og arkitektkontakt. Kirken, som er en laftet korskirke, ble tegnet av Ingeborg Kraft i en stil som minner om korskirker i Gudbrandsdalen. Grunnmuren ble satt opp i 1932 og kirken fullført året etter. Den ble innviet den 19. september 1933.

Mesnali kirke
Mesnali kirke
Vindfløy

Kirkebygg
Kirkens orientering er omtrent fra sørøst til nordvest, altså nesten motsatt av det vanlige. Antall sitteplasser er 147 i selve kirkeskipet og 16 på sidene i koret. Ved åpningen var det visstnok rundt 300 mennesker i bygget. Frem til bygget fikk kirkestatus i 1978, ble det betegnet som kapell. Taket, som er tekket med skifer (kobber på spiret), ble restaurert i 1983.

Interiør og inventar
Prekestolen samt alteret med alterkors er laget av Nils Myhren etter tegninger av Ingeborg Kraft. Man brukte en stund en døpefont fra Brøttum kirke fra 1880-tallet (fra 1952 en kopi av samme), men til femtiårsjubileet i 1983 fikk kirken en ny døpefont laget av Johan Prøitz. Det er en bordkonstruksjon i tre med dåpsfat og mugge.

Alterparti
Prekestol
Døpefont
Glassmalerier av Per Vigeland
Glassmalerier av Borgar Hauglid
Orgelgalleri

I koret er det glassmalerier av Per Vigeland på sørvestveggen (til venstre for alteret) og av Borgar Hauglid på nordøstveggen (til høyre for alteret). Sigrid Undset, som oppholdt seg på Mesnalia endel mot slutten av sitt liv, er gravlagt her, og hun har også gitt et krusifiks til kirken. Det finnes også malte dekorasjoner (bl.a. brystningen på orgelgalleriet) av Ragnvald Einbu. Ellers er utsmykningen preget av detaljer som vitner om bevisst symbolbruk. Et kirkeskip er gitt av forfatterinnen Barbra Ring.

Kirken hadde tidligere et harmonium fra Bernhard Berntsen på Gjøvik. Dette ble etterhvert avløst av et ni stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk som ble innviet den 22. november 1970. De to kirkeklokkene er fra 1928, fra Olsen Nauen. Kirken skal også ha en alterkalk som har tilhørt Lars Skrefsrud.

Kilder og videre lesning:

  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 73–76 (v/Arne Sørlien)
  • Brøttumsbøkene. Liv, leik og læring. Lokalhistorie, slekts- og eiendomshistorie for Brøttum prestegjeld. Bind 2 (Brøttum historielag, 2002), s. 48–66 (v/Jarle Rømo)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 635
  • Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mo kirke (Nord-Odal)

Mo kirke

Bakgrunn
I tettstedet Mo i Nord-Odal, ca. 8 km øst for kommunesenteret Sand, har det stått kirke siden middelalderen. Det gamle kirkestedet ved Stormoen søndre (gnr. 43), litt lenger sør, var i bruk til dagens kirke stod klar ved Stormoen nordre (gnr./bnr. 48/83).

Den tidligere kirken var viet til erkeengelen Mikael og stammet kanskje fra 1200-tallet. Den er omtalt i biskop Eysteins jordebok (1394) og Jens Nilssøns visitasskildringer (1597). Undertegnede har imidlertid ikke kommet over noen spesielt detaljert beskrivelse av kirken. Fra denne kirken er prekestol og altertavle bevart på Norsk folkemuseum. Den gamle kirkegården er restaurert, og det holdes friluftsgudstjeneste der hver sommer.

Kirkebygg
Den nåværende kirken ble tegnet av Christian H. Grosch, som også står bak en rekke andre åttekantkirker. Kirken ble oppført i 1862–64 og innviet den 6. desember 1864. (Vindfløyen bærer årstallet 1863, hvilket formodentlig betyr at kirken kom under tak det året.) Foruten den sentrale åttekantdelen er kirken forlenget østover med kor og sakristi og vestover med våpenhus. Antallet sitteplasser oppgis til 500 i kirkeleksikonet. Kirken ble restaurert i 1931 og 1978.

Mo kirke
Gravkapell
Kirgsminnesmerke

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Korbuen er tredelt.

Den nygotiske altertavlen er fra 1880 og har en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Jesu dåp (fra Trefoldighetskirken i Oslo). Omrammingen er laget av tvillingbrødrene Gudbrand og Bernt Morterud. Prekestolen er avbildet på Kirkesøk, og det ser også ut til å være en liten lesepult fremme ved korbuen.

Kirkegård og omgivelser
Nordvest for kirken står et gravkapell fra 1931, og på parkeringsplassen vest for kirken står et servicebygg. På kirkegården står ellers et minnesmerke over lokale krigsofre (som falt i trefninger andre steder).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nes kirke

Nes kirke

Nes kirke (Ringsaker, Hedmark) skal ha avløst en stavkirke fra 1000-tallet og antas å ha vært oppført like før 1250. Den er bygget av kalkstein i en slags anglo-normannisk gotikk og var opprinnelig en enskipet kirke (altså langkirke), men ble utvidet til korskirke rundt 1700: Nordre korsarm ble fullført i 1697 og den søndre i 1704. Det skal ha blitt brukt stein fra domkirkeruinene på Hamar til denne utvidelsen. Kirken hadde visstnok ikke tårn i begynnelsen, men vindfløyen fra det nedbrente spiret etter en senere brann viste årstallet 1608. Kirken har vært utsatt for mange herjinger, så som brann i 1663, 1770 (lynnedslag) og 1888 (uhell med glo under reparasjonsarbeid) og storflom i Mjøsa i 1789, 1808, 1827, 1860, 1927 og 1995. Det sies at man under Storofsen i 1789 kunne ro over kirkegårdsmuren, at brudepar ble viet i båt, og at kirketjeneren druknet i gravkjelleren. Kirken ble omfattende restaurert i 1961–64 etter planer av Bjarne Hvoslef. Den har tårn i vest og sakristi(er) på nordsiden av koret.

Nes kirke
Nes kirke
Nes kirke

Ved brannen i 1888 gikk både altertavle, prekestol og orgel tapt, men kirkesølv og noe annet inventar ble reddet. Kirken ble gjenoppbygget i nygotisk stil etter tegninger av den svenske kunstmaleren Törner (formodentlig Carl-Erik Törner), og gotiske vinduer ble satt inn overalt. Senere ble kirken pusset opp i 1933, og det var en større ombygging i 1962–64. Mange av de spissbuede vinduene ble erstattet med rundbuede, noe vi ser merker etter i muren fortsatt, men spissbuede vinduer er beholdt i sakristiet, i korets østvegg og i tårnet. Dagens interiør stammer fra sistnevnte anledning. Det ble også gjort om på takhimling mm., og det ble laget nytt orgelgalleri i nordre korsarm istedenfor vestre. Tårnfoten har våpenhusfunksjoner, men er ikke skilt fra selve kirkerommet med murer. I stedet markeres skillet med et forheng. Antallet plasser i kirken oppgis til 320 på Kirkesøk.

Kirkegårdsport
Spor etter endringer
Sett fra Helgøya

To av kirkens altertavler har gått med i branner. Etter gjenoppbyggingen i 1889 tok man i bruk en to meter høy kristusfigur av gips utført av Mathias Skeibrok istedenfor altertavle. Først stod figuren på alteret, så på en sokkel bak det. I 1963 ble den plassert i våpenhuset. I stedet brukes et nakent kors på alteret. Korveggen bak alteret har tre spissbuede vinduer med farget glass.

Alterparti
Kristusfigur
Prekestol
Døpefont
Skriftestol
Orgelgalleri

Prekestolen ble byttet ut i 1963. Den nåværende har åttekantet grunnform og himling, med fyllinger på stolen og oppgangen, blant annet med evangelistfigurer (samt duen for Den hellige ånd under himlingen).

Døpefonten ble laget av Lars Pinnerud i 1732 og har som mange 1700-tallsdøpefonter form av en guttefigur som bærer kummen, visstnok etter modell av døpefonten i Stange kirke, som var laget av Pinneruds storebror Erik Kolstrup. Pinnerud har også laget skriftestolen (eller bispestolen) i koret.

Annet inventar kunne nevnes, men vi skal nøye oss med å fastslå at de to kirkeklokkene er tyske: Den største ble støpt i Hildesheim i 1890, den minste i Meiningen i 1879. Orgelet har 22 stemmer og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963. Det står altså på nordgalleriet, men spillepulten står nede på kirkegulvet. For øvrig henvises til litteraturen.

Kilder og videre lesning:

  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 37-42 (v/Gunhild Kolstad)
  • Anne-Marit Bækkevold og Nils Røhnebæk: Kirkene på Nes (Skolehefte utgitt i 1992)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 637
  • Nes kirke (flyveblad tilgjengelig lokalt)
  • Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Oppstad kirke

Oppstad kirke

Oppstad 1
Oppstad kirke er i den nordlige delen av Sør-Odal kommune, like ved elven Oppstadåa, som fører vannet fra Storsjøen ut i Glomma. Som så mange andre kirkesteder i området går Oppstad tilbake til lenge før den nåværende kirken, i dette tilfellet til 1200-tallet, da det skal ha stått en liten stavkirke her. Den var viet til st. Hallvard.

Oppstad 2
Denne kirken skal ha brent, men noe årstall for dette kjenner man ikke. Kirke nummer to (som etter reformasjonen var anneks til Strøm) ble i 1634 rapportert å være forfallen, og det ble oppført en tømret korskirke. Denne kirken ble oppført på svært kort tid, og arbeidet var muligens ikke helt bra. I alle fall ble kirken stående bare en nitti års tid, men tårnet ble beholdt da dagens kirke ble oppført.

Dagens kirke
Dagens kirke på Oppstad ble oppført i 1725 (bare et par år etter den store kirkeauksjonen), men har altså vesttårn fra 1634. Det er en laftet korskirke med ca. 200 sitteplasser. Det er kor i østre korsarm, og det finnes også sakristi. Kirken har stående panel utvendig, mens laftetømmeret er synlig inne i kirken. Tømmerveggene er dekorert med påmalte akantusranker. På 1780-tallet ble det konstatert at tårnet lutet mot øst, og det måtte repareres. Ellers ble kirken lite vedlikeholdt i lang tid, blant annet fordi prestegjeldet ble delt og det var uenighet om hvem som hadde ansvar for slikt. Etter at kommunen overtok på midten av 1800-tallet, ble det imidlertid mer orden i sakene. Nye kirker ble oppført ved Strøm og Ullern, og det var egentlig meningen at Oppstad kirke skulle rives. I stedet ble den omfattende satt i stand i 1875 under ledelse av Günther Schüssler. Innerveggene fikk panel, og kirken fikk et nygotisk preg idet gammelt inventar ble skiftet ut. På 1930-tallet ble interiøret tilbakeført mot opprinnelig utseende, panel ble fjernet og gammelt inventar ble tatt i bruk igjen. Interiøret ble frisket opp i 1950, da Finn Krafft fargerestaurerte veggdekorasjonene.

Inventar
I 1875 fikk kirken en enkelt alterkors. I 1880-årene kom det på plass en nygotisk altertavle med https://res.cloudinary.com/kirkesok/image/upload/w_700/v1545264073/041900101/69D27609B2C16E8D6305E808E3C07E31.jpg av Adolph Tidemands alterbilde Jesu dåp fra Trefoldighetskirken i Kristiania. Den ble byttet ut i 1940 og henger nå til høyre for koråpningen. Dagens altertavle er laget av Dagfin Werenskiold og kan sammenlignes med en naivistisk billedbok. Jesus er avbildet i midtfeltet, og på hver side er to felt av samme størrelse som er inndelt i mindre bilder.

Renessanseprekestolen tidfestes til 1635. Den ble skiftet ut i 1875, men hentet ned fra kirkeloftet og tatt i bruk igjen i 1935. Den ble da satt opp av Gunnerius Ruud og malt av Halfdan Davidsen, og det fortelles i jubileumsboken at arbeidet ikke ble utført antikvarisk korrekt. I stedet ble nye fyllinger satt inn, blant annet med et bilde av Hans Nielsen Hauge.

Klebersteinsdøpefonten er omtalt i forbindelse med kirken på 1300-tallet. Den ble altså stuet bort i 1875, men er tatt i bruk igjen. Messingfatet er omtalt i en inventarliste fra 1600-tallet.

Et krusifiks fra middelalderen ble satt i stand i Riksantikvarens verksted og kom på plass i kirken igjen i 1953.

Det ser ut til at det første orgelet som ble brukt i kirken, var et husorgel som muligens ble lånt. I 1896 fikk kirken et harmonium. Det tålte ikke klimaet i kirken, og ble etterhvert ubrukelig. I 1968 ble det innkjøpt et 11 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette ble etterhvert i dårlig stand, og i 2010 ble det avløst av et digitalt kisteorgel.

Det sies at kirkeklokken ble omstøpt av Anders Skierbakk (Elverum) i 1855. (Klokkestøperens navn staves på forskjellige måter forskjellige steder.)

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Det foregikk en gang i tiden arbeid for å få oppført gravkapell, men i stedet ble bårerom innredet i kjelleren. Det ser ut til å være redskapsrom ut mot veien. Øst for kirken står Almuestua, som er blitt flyttet et par ganger.

Oppstad gård er omtalt som prestegård i biskop Eysteins jordebok. Fra 1739 var den regnet som kapellangård. Ved delingen av Odal prestegjeld ble Oppstad en stund liggende i Nord-Odal, der Sand var hovedkirke. I 1828 flyttet sognepresten til Nedre Sand (og byttet plass med beboreren der). Rundt 1830 ble grensene justert, slik at Oppstad kirke med rundt 2/3 av det gamle sognets areal tilfalt Sør-Odal, mens den nordlige delen ble fordelt mellom Sand og Mo. I 1880 ble Nordre Nust tatt i bruk som kapellangård, og dette varte til 1973.

Oppstad kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ottestad kirke

Ottestad kirke

Bakgrunn
I Skaun (som Stange het i gamle dager) var det en rekke kirker i middelalderen foruten hovedkirken. En av disse annekskirkene var Óttarstaða kirkja, som er omtalt i Håkon Håkonssons saga. Senere er de fleste forsvunnet, men Ottestad finnes fortsatt, og middelalderkirken ble omtalt av Jens Nilssøn i en visitasrapport fra september 1594. Tidlig på 1600-tallet var denne kirken «forfalden og aldelles forrodnett», og den ble revet og ny kirke oppført. Dette var ved det gamle kirkestedet, sørvest for Ottestad gård (og dermed sørvest for det nåværende kirkestedet). Denne kirken hadde først takrytter, men fikk tårn i 1630. Grunnen på stedet var imidlertid dårlig egnet til formålet. Råten tok overhånd, og kirken begynte å sige mot sør. Til tross for redningsforsøk ble ikke denne kirken stort over hundre år gammel, og dagens kirke ble oppført på den andre siden av gården. I mellomtiden var den gamle, råtne kirken kjøpt av bygdefolket på auksjonen i 1723.

Musliejordet
Døpefont fra Ottestad
Døpefontfigur fra Ottestad

Nåværende kirke
Ottestad kirke er en laftet korskirke med vesttårn som ble oppført av byggmester Even Baardset etter forbilde av Vår Frelsers kirke, domkirken i Christiania, og innviet den 17. januar 1731. Kirken har 350 sitteplasser. Den stod upanelt utvendig i begynnelsen før den fikk panel. Innvendig er laftetømmeret synlig etter at panelet ble fjernet igjen ved en omfattende restaurering i 1959–60. Nærmere våre dager har veggene fått en bonderød farge som formodentlig er funnet å ha vært brukt tidlig i kirkens historie. Kirken har orgelgalleri i vest og kor i østre korsarm. Noe av inventaret ble overtatt fra gamlekirken, deriblant altertavle og (tidligere) døpefont.

Ottestad kirke
Ottestad kirke
Ottestad kirke

Inventar
Altertavlen er fra første halvdel av 1600-tallet og sies å være laget av Nils Snekker og Nils Lauritzen Maler fra Fredrikstad. Tavlen har en korsfestelsesscene i hovedfeltet — som vanlig med Maria og Johannes. I sidefeltene finner vi de allegoriske figurene Caritas, Justitia, Fides og Veritas, og på toppstykket er det englehoder og Guds navn (Jahve) skrevet på hebraisk og omgitt av stråleglans. Etterhvert ble tavlen lagret på kirkeloftet oppdelt i biter. I 1882 forærte prosten et nytt alterbilde til kirken med en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, her utført av Christen Brun. Etterhvert ble deler av 1600-tallstavlen, som hadde blitt overmalt mange ganger, plassert i nordre tverrskip, før tavlen kom på hedersplassen igjen i 1915. I 1961 ble den tilbakeført til sin opprinnelige form. Bruns bilde er forvist til kapellet. På veggen mot sakristiet henger dessuten et tablå av syndefallet, trolig fra en tidligere altertavle i gamlekirken. I det nordre sideskipet henger et korsfestelsesbilde fra gamlekirken.

Tidligere altertavle
Fra 1882 til 1915 hadde kirken en altertavle med en kopi av Adolph Tidemands alterbilde «Oppstandelsen» i Bragernes kirke, her malt av Christen Brun. Foto: C. Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Prekestolen ble laget av Lars Pinnerud da kirken var ny. Den har himling, og både stol, oppgang og himling har akantusskurd. Himlingen bærer Kristian VIs kongemonogram.

Kirkerom
Prekestol
Orgelgalleri
Lukket kirkestol

Døpefonter har kommet og gått. En klebersteinsdøpefont fra ca. 1200 er nå å finne i Hamar domkirkeruin (eller Hamardomen). Den mangler den opprinnelige foten, men selve fonten (kummen) er bevart. I utstillingen inne på Hedmarskmuseet er en annen font fra Ottestad. Den ble laget av Peter Kastrud i 1784, og det vi ser på museet er guttefiguren som bærer kummen, mens selve kummen er borte. I kirken finnes derimot himlingen fra denne fonten den dag i dag, og den bærer Kristian VIIs monogram. Dagens døpefont av fra 1875 og fremstilt av polert granitt. Den har et sølvfat fra Tostrup.

I nordre tverrskip er et epitafium med korsfestelsesbilde fra 1665, og på korveggen mot sakristiet er en utskåret tavle som fremstiller syndefallet, også den overført fra gamlekirken. Orgelet er bygget av J.H. Jørgensen i 1952, og de to kirkeklokkene er fra 1757 og 1821.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står relativt langt sør på kirkegården, som strekker seg opp til Stangevegen. På kirkegården vest for kirken står et gravkapell, og på sørvestsiden av den lille parkeringsplassen står et servicebygg. Det er flere parkeringsarealer rundt kirken, hovedsakelig på sørsiden. Sørøst for kirken, på den andre siden av Ottestadgutua, er et par gravhauger.

Gravheller på kirkegården
Gravkapell
Gravhaug ved Ottestad

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ringsaker kirke

Ringsaker kirke

Bakgrunn
Ringsaker kirke ligger litt sør for Moelv og er ikke synlig fra E6. Derimot synes den godt fra riksvei 4 mellom Gjøvik og Biri, på den andre siden av Mjøsa. I gamle dager kunne det være aktuelt å ro til kirken, som var hovedkirke for et større område. I dag kommer vi til kirken ved å følge landeveien mellom Moelv og Nes. Kirken ligger midt i et rikt jordbrukslandskap, hvilket er typisk for middelalderkirker, og den er godt besøkt og et populært konsertsted med god akustikk.

Ringsaker kirke
Ringsaker kirke
Ringsaker kirke

Kirkebygg
Ringsaker kirke er en av våre best bevarte middelalderkirker (viet til Olav den hellige), og som tridjungskirke hadde den fra tidlig av en viss betydning. De fleste kilder tidfester det opprinnelige bygget, i kalkstein, til 1100-tallet, men Per Granberg (se litteraturliste) mener å ha sannsynliggjort at kirken er fra midten av 1000-tallet. Opprinnelig var den en romansk treskipet basilika med tverrskip like langt som bredden på de tre skipene. Granberg mener det opprinnelige, korte koret ikke var apsidalt, som er et noe senere trekk, mens andre kilder snakker om apsis i øst. På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet til sin nåværende korskirkeform og fikk gotiske elementer: Koret ble sterkt utvidet, og tverrarmene ble forlenget forbi sideskipene (med det nordre litt lengre enn det søndre). Det er sakristi nord for koret. (Strengt tatt er orienteringen fra sørvest til nordøst, men vi har forenklet for lesbarhetens skyld.)

Kirken hadde opprinnelig en normannisk tårnhatt. I 1594 fikk den spir ved Matz Tårnbygger. Det varte ikke lenge. I 1652 bygget den berømte Werner Olsen («Mester Werner») nytt spir, men det blåste ned den 22. september 1669. Kirken var så uten spir noen år til Oluf Iversen Helmen (eller «Olluf Ifwersen Helmen») fra Gran bygget det nåværende spiret i 1694. Det har tålt vær og vind der det hever seg 64 meter i været. Taket ble tekket med spon og tjærebredt i 1841. Kirken har rundt 400 plasser.

Interiør
Kirkerommet er svært stemningsfullt, men kirkens høyde er ikke helt utnyttet innvendig. Himlingen ligger nemlig så lavt at lyset fra sørvinduene over søndre sideskip ikke når inn i kirkerommet. Hovedskipets himling har nok vært høyere i gamle dager, og Granberg antyder at steinhimlingen kan ha fått sin nåværende form etter en brann.

Alterskap
Prekestol

Inventar
Som altertavle fungerer et alterskap som ble produsert i Antwerpen i 1520-årene, altså like før reformasjonen kom til Norge. Som sådan er det et lite under at det har vært bevart frem til våre dager, og det er en sjeldenhet blant norske kirkeinventarer. Skapet kan lukkes og har da illustrasjoner på utsiden av dørene, men står som regel åpent, slik at man kan beundre de utskårne figurene. Det ville gå for langt å skildre alterskapet inngående her, men vi kan nevne at Olav den hellige er blant helgnene som vi finner (nærmere bestemt i venstre dør). For øvrig henvises til litteraturen.

Av annet stasinventar kan vi nevne prekestol og døpefont skåret av Lars Borg i 1704. Borg skar også et dåpshus som døpefonten stod i, men det er nå på Folkemuseet. Borgs inventar har vært mye beundret og etterlignet av andre treskjærere. Døpefonten har form av en gutt som bærer kummen. Prekestolhimlingen og dåpshuset bærer Frederik IVs kongemonogram. I tillegg til Borgs døpefont har kirken en nyere døpefont (åttekantet, timeglassformet) som står like innenfor inngangsdøren i vest.

Døpefont
Dåpshus på Folkemuseet
Mot orgelgalleriet

Over korbuen er en kalvariegruppe fra 1683 laget av Johannes Skraastad. I nordre og søndre tverrskip er det glassmalerier laget av Borgar Hauglid i vinduene. I midtre nordvindu ser vi jomfru Maria og i midtre sørvindu Olav den hellige.

På det sørlige tverrskipets østvegg henger en minnetavle over sogneprest Oluf Thommessøn fra 1632. Kirken har også 12 presteportretter, hvorav det mest kjente er Mathias Stoltenbergs portrett av G.G.G. Berg. Rester av en rekke kalkmalerier er avdekket ved restaureringer. Blant dem er et hjulkors eller innvielseskors. Også enkelte gravsteiner kan man finne inne i kirken, skjønt det var flere før. Flere detaljer er å finne i litteraturen.

Vestveggens innside, der det normalt er orgelgalleri, gir undertegnede assosiasjoner til Hufsa og R2-D2. Der stod kirkens orgel, som var fra 1964 og bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble plukket fra hverandre og renset i 2009, men later uansett ikke til å ha vært spesielt godt. Nytt orgel fra Rensch Orgelbau var forventet tatt i bruk i 2021. Ved besøk i kirken i juli 2021 var imidlertid det gamle orgelgalleriet tatt ned, men noe nytt galleri var ikke kommet opp. Etter noen års forsinkelse kom orgelet på plass i 2024 med innvielse den 2. november. (Det er imidlertid det gamle orgelet som er avbildet her inntil videre.) Det finnes også et fem stemmers orgelpositiv fra Jehmlich.

Kirkegård
Krigsminnesmerke
Gravkapell

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ved en såpass gammel kirke er naturligvis ganske stor og har trolig vært utvidet flere ganger. Blant kulturpersonligheter som er gravlagt her, er Aase Nordmo Løvberg og Ronald Fangen. Sørøst for kirken står et gravkapell, og ved innkjørselen på oversiden er et krigsminnesmerke. Ved den inngangen til kirkegården som fører mot vestinngangen, står et lite rødt hus merket «Pilegrimsherberge» med en pilegrimsbenk utenfor. Som vi forstår, ligger kirken ved pilegrimsleden til Nidaros. Ringsaker prestegård ligger like sørvest for kirkegården.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Romedal kirke

Romedal kirke

Bakgrunn
Dagens steinkirke i Romedal avløste en annen steinkirke som var viet til sankt Peter og gikk under betegnelsen Peterskirken. Kunsthistorikeren Anders Bugge sa om den: «Det første gotiske gudshus vi har noe kjennskap til på Hedemarken var kanskje den gamle stenkirken i Romedal, visstnok revet etter at siste gudstjeneste var holdt der 4. juli 1886.» Nå kan det riktignok hevdes at bilder viser at den hadde rundbuer (eller muligens en blanding av spissbuer og rundbuer). Det antydes at kirken var fra ca. 1250 eller litt før. (Årstallet 1307, som var risset inn på korveggen og i tårnet, stod med arabiske tall og var fra etter reformasjonen.) Kirken hadde rektangulært skip (innvendige mål: 14,8 m x 11,5 m), rett avsluttet kor (7,2 m x 7,2 m) og tårn i vest.

Kirken tegnet av Gerhard Schøning
Petrikirken 1881

I likhet med dagens kirke lå Peterskirken på grunnen til gården Vang (prestegården, som ligger vest for kirken). Det skal dreie seg om et gammelt hov nær et vadested over elven Rauma (Starelva). Plasseringen og grunnarbeidet var problematisk med store telehiv som laget sprekker i kirken og tårnet. Litt før 1700 var tårnet så dårlig at klokkene ble tatt ned og satt i en støpul. Siden er det formodentlig gjort noe med elveløpet. Kirken ble beskrevet som «brøstfeldig» i 1732, og tårnet ble tatt av lynet samme år. Det ble så revet og nytt tårn reist. Utover 1800-tallet forfalt kirken. Etter en bispevisitas i 1881 ble det utarbeidet en ingeniørrapport som levnet liten tvil om at noe drastisk måtte gjøres.

Dagens kirke
Ny kirke ble tegnet av Günther Schüssler (som ikke lenge etter tegnet Sand kirke i Nord-Odal). Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt 4. juli 1886. Så ble den revet, og ny kirke ble oppført på samme tomt med en viss gjenbruk av materialer.

Romedal kirke
Vestportal
Romedal kirke

Romedal kirke er en nygotisk langkirke i stein (med murpuss) som ble innviet av biskop Arnoldus Hille den 23. november 1887. Kirken har rektangulært skip, kort, polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier samt vesttårn. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 440.

Tidligere altertavle
Til å begynne med hadde altertavlen en kopi av Adolph Tideamands alterbilde i Tyristrand kirke. Foto: C. Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Inventar
Det sies at orgelet ikke var ferdig til innvielsen, men Romedal Hornmusikkforening spilte. Utstyret var litt annerledes enn i dag. Sogneprest Gedde gav et nytt alterbilde til kirken i form av en kopi av Adolph Tidemands altermaleri fra Tyristrand kirke, som fremstiller Kristi himmelfart og gjerne omtales som «Kristus i skyen». Senere er denne tavlen skiftet ut med den altertavlen Johannes Skraastad laget til gamlekirken i 1675, som hadde vært deponert på Folkemuseet (etter at et forslag om å selge den ble nedstemt i 1887). Tavlen har bare én etasje med bilde og figurnisjer, men det er mulig at den har hatt en etasje til. Maleriet i midten viser korsfestelsen og er flankert av statuer av Aron (til venstre) og Moses. Øverst ser vi den tronende Kristus. Tidemand-kopien henger på skipets sørvegg.

Kirkerom mot koret
Alter og altertavle
Mot orgelgalleriet

Likeledes er prekestolen fra kirkens nygotiske ungdom byttet ut med Skraastads prekestol laget til gamlekirken i 1675. Den har sekskantet himling og oppgang med lukkbar dør. I tre sidefelt med muslingskall er det fremstillinger av evangelistene Matteus, Markus og Lukas. Det er nærliggende å anta at det har vært en tilsvarende med Johannes.

Korhimling
Prekestol
Døpefont
Epitafium

Kirken ble pusset opp utvendig i 1957–58 og innvendig rundt jubileet i 1937 (da interiørfarger ble satt av Finn Krafft) samt i 1960–65 (gjenåpning 16. mai 1965). Det var ved sistnevnte anledning at det gamle stasinventaret ble tilbakeført til kirken. Korbuen ble dessuten gjort rundbuet istedenfor spissbuet, og både kor og skip fikk ny himling. Korets himling har en stilisert stjernehimmel med kors i midten og evangelistsymboler rundt omkring. Skipets bølgeformede himling er høyst uvanlig for en nygotisk kirke. Den bringer tankene mer hen på et auditorium, men skal være gunstig for akustikken.

Døpefonten i granitt er fra 1888, og i koret er det vinduer med glassmalerier av Frøydis Haavardsholm fra 1938. Disse stod opprinnelig i korets skråvegger, men er siden flyttet til sideveggene. Kirken har også et epitafium over sogneprest Christen Steffensen Bang og hans hustru fra 1636. Bang var en pioner innen norsk boktrykkerkunst. I Universitetets oldsaksamling er et triumfkrusifiks fra Romedal kirke, muligens laget i et verksted ved Nidarosdomen rundt 1270. I kirken henger en kopi skåret av Asbjørn Busterud i 1967.

Romedal kirke – Krusifiks i Oldsaksamlingen
Romedal kirke – Krusifiks i kirken
Romedal kirke – Kristus i skyen

Kirkens første orgel var altså ikke ferdig til innvielsen. Det kom fra August Nielsen. Nåværende orgel er et 21 stemmers snertingdalorgel fra 1966. De to kirkeklokkene ser ut til å være støpt av Erik Schmidt (Christiania) i 1739, for siden å sprekke og bli støpt om (Olsen Nauen 1931 og 1947). Kirkesølvet ble stjålet i et innbrudd i 1981, men det meste er siden kommet til rette, og det er laget kopier av resten.

Kirkegård
Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. I 1963–64 ble det foretatt omfattende dreneringsarbeider, og i 1977 ble den utvidet med 7 dekar sørover. Ytterligere ca. 9 dekar mot vest er båndlagt til fremtidig bruk, ifølge jubileumsboken fra 1987. Like innenfor inngangen til kirkegården (sørvest for kirken) står et gravkapell oppført i 1914 (som et skilt over døren forteller). Kapellet ble pusset opp innvendig i 1952 og fikk da en altertavle utført av Per Vigeland. Kapellet har et orgel, og jubileumsboken forteller om oppussingsplaner i 1987. Det er vanskelig å forstå annet enn at dette er det samme bygget som Riksantikvaren ifølge jubileumsboken anbefalte fjernet i 1965 og erstattet med et mer diskré utformet bårehus. Undertegnede oppfatter imidlertid ikke huset som skjemmende. På kirkegården står dessuten et krigsminnesmerke. Ute på parkeringsplassen står et kombinert bårehus og driftsbygning fra 1982. Romedal kirke ble pusset opp i 2014.

Gravkapell
Krigsminnesmerke
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sand kirke

Sand kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Sand kirke i Nord-Odal ligger i kommunesenteret Sand, på nordvestsiden av Storsjøen. Stedet har hatt kirke siden middelalderen, i katolsk tid viet til Olav den hellige. Middelalderkirkestedet var ca. 700 meter nordvest for dagens kirkested. Det skulle bli utpå jordet nordøst for fylkesvei 24 like før man kommer til Sand nordfra. Som for dagens kirke lå grunnen opprinelig til gården Nedre Sand (gnr. 34). Gården forble ifølge bygdeboken udelt til 1887. Mye av Sand tettsted ligger for øvrig på grunn som var festet under gården, noe som i en årrekke var kilde til konflikt om festepris og innløsningspris.

Middelalderkirken antas av Riksantikvaren å ha vært en stavkirke, men noen nærmere skildring av den lar seg vanskelig oppdrive. «Sandzkirkia» er omtalt i Biskop Eysteins jordebok (1394), og for øvrig er sognet ifølge bygdeboken nevnt flere ganger i 1390-årene og på 1400-tallet. Det fremgår av Pavel Huitfeldts stiftsbok (1570-årene) at «Sannd Capel» lå under Strøm kirke ved Skarnes. Jens Nilssøns rapporter fra Sand er ikke helt til å bli klok på. I et register over prestegjeld og kirker (fra 1591?) sies det «…men Sand ligger øde.» I 1597 heter det imidlertid: «Til Strøm ere 4. annexer […] 3. annex, Sandskircke ligger i norduest 2 1/2 mijll, der giøris tienniste huer femte Søndag.» Hadde kirken blitt satt i stand, og hvordan hadde det stått til i 1570-årene, som Huitfeldt rapporterte fra? I Odalsboka omtales en rekke reparasjoner på 1600-tallet, og det fortelles at kirken fikk nytt alter i 1620-årene. På overgangen mellom 1600- og 1700-tallet skal tre av fire annekser under Strøm ha vært «gamle og brøstfeldige annekskirker», og Sand var formodentlig blant disse.

Ifølge boken Minder fra gamle dage i Nordre Odalen ble kirken på et tidspunkt flyttet til nåværende sted og satt i stand. Riksantikvaren antyder at det kan ha skjedd en gang rundt 1690, uten at det egentlig dokumenteres. Ifølge Odalsboka var kirken i god stand i 1732. Den var da i privat eie etter at landets kirker ble auksjonert bort i 1720-årene. Det fremgår av «Minder…» at sogneprestens sønn var en av tre kjøpere av prestegjeldets kirker, og at han etterhvert overtok enda en tredjedel til av eierskapet. I 1796 var det besiktigelse etter reparasjoner.

En blyanttegning samt omtale tyder på at kirken var en langkirke i tre, skjønt hva som var igjen av middelalderens angivelige stavkirke, kan man jo lure på. I Odalsboka sies det at kirken var laftet og hadde utvendig panel. Prestegjeldet ble delt i Nord-Odal og Sør-Odal i 1819, og Nord-Odal var da også egen kommune (eller eget formannskapsdistrikt) fra 1838. Dermed ble Sand prestegjeldets hovedkirke. Særlig mer forteller ikke de undersøkte bygdebøkene, men vi kan kanskje anta at kirken forfalt noe og ble for liten, ikke minst etter bestemmelsen som kom i 1851 og krevde at 30 % av menigheten skulle ha plass i kirken samtidig. Vi må nok også anta at kommunen kjøpte kirken tilbake fra de private eierne. Dette munnet så ut i ønske om nybygging

Av inventar i gamlekirken ramser Minder… opp kalk og disk, en messehagel, en messeserk, to store og to små lysestaker, et messingbekken til fonten, en liten klokke som har sprukket og er ubrukelig, og en alterbok som brukes i begge Nord-Oddal-kirkene. Av litt større interesse er kanskje en prekestol fra 1600-tallet (eller 1717?) som i dag befinner seg på Norsk folkemuseum. Den har evangelistbilder. Nord-Odal bygdebok omtaler også en altertavle som kirkeverge Per Tjøstelsen skal ha gitt til kirken i 1684. Bygdebokforfatteren mistenker Tjøstelsen for å ha malt tavlen selv, og den skal ha blitt sendt til Folkemuseet i 1903.

Dagens kirkebygg
Kirken ble tegnet av Günther Schüssler. Ifølge Arkitekturhistorie.no stod han også bak oppføringen. Mot dette sier Nord-Odal bygdebok at Karl Gunerius Christoffersen var byggmester. Kirken ble oppføtrt like nord for gamlekirken og innviet i 1891. Den kan utenfra se ut til å være en korskirke med svært korte tverrarmer, men møbleringen er som for langkirke. Kirken er av tre og har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier. Antall sitteplasser oppgis til 525.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen og et stykke langs langveggene. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, men er noe avskjermet i høyden. Korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv.

Altertavlen er fra 1891 og har en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator (trøsteren). Videre skal også prekestolen være fra 1891, mens døpefont og dåpsfat ifølge kirkeleksikonet er overført fra den tidligere kirken. To kirkeklokker er fra O. Olsen & Søn fra 1891. Ifølge orgelregisteret hadde kirken tidligere et Næss-orgel fra 1893. Dette ble i 1978 byttet ut med et orgel bygget av Eystein Gangfløt i 1978, men den gamle fasaden er beholdt.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på et høydedrag, og kirkegården strekker seg nedover mot Sollauståa. Nordvest for kirken står et gravkapell som ifølge Nord-Odal bygdebok er oppført av Karl Fr. Christoffersen (sønn av byggmesteren som oppførte kirken). Nord for kirken står en minnebauta over napoleonskrigene og et minnesmerke over lokale ofre for andre verdenskrig.

Tidligere nevnte Nedre Sand var prestegård. Ifølge bygdeboken lå gården under prestegården i Odal minst siden 1500-tallet, og det antydes at den kan ha blitt uteglemt i Biskop Eysteins jordebok. Det kan se ut til at første prest som det finnes belegg for at bodde på Nedre Sand, var Søren Dahl, som bodde der i 1828–34. Før det holdt presten til ved Oppstad. Den tidligere prestegården er ikke lenger eid av Opplysningsvesenets fond, men av Prestgarden Kulturfellesskap.

Fra sørvest
Fra vest
Krigsminnesmerker
Port mot gravkapellet
Gravkapell
Kirkegård ned mot Sollauståa

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden