Stikkord: Kristian 6

Hobøl kirke

Hobøl kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Hobøl kirke ligger på et høydedrag et par kilometer sør for Elvestad og har vært områdets hovedkirke siden middelalderen. Kirken antas å ha blitt oppført mot slutten av 1100-tallet, og den var viet til den hellige Margareta. Det dreier seg om en langkirke av stein som er pusset utvendig og innvendig. Skipet er relativt kort og høyt, og øst for dette er et lavere og smalere kor med apsidal avslutning. Nord for koret er et sakristi av stein (visstnok fra tidlig 1600-tall), og vest for skipet er et våpenhus av tre. Gavlene er av tre, og midt på skipet er en åttekantet takrytter med et slankt, åttekantet spir. Takene er tekket med teglstein. Kirken har 250 sitteplasser. Den skal ha brent et godt stykke tilbake i tid (før 1600). Kirken fremstod som nyoppusset utvendig ved undertegnedes fotografering i mai 2012.

Kirkegårdsportal
Hobøl kirke
Krigsminnesmerke

Interiør
Inne i kirken er det gallerier langs skipets vestvegg (med orgel i søndre hjørne) og nordvegg. Koråpningen er rundbuet, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Det er et korskille i form av en lav skranke, og korets guld er et ørlite trinn hevet ver skipets gulv.

Kirkerom
Kirkerom. Foto: Hans A. Rosbach, fra Wikimedia Commons.

Inventar
Altertavlen, som står langt inne i koret, er fra rundt år 1600 og ble staffert i 1630. Den ble dekket med et stort nattverdsbilde i 1761, men ble restaurert av Ulrik Hendriksen i 1938.

Prekestolen (i korbuens høyrekant og med oppgang fra koret) er fra 1602. Den har åttekantet grunnflate og fem fag med fyllinger, hvorav fire har naive egvangelistbilder under rundbuer. Himlingen er åttekantet og har åtte bøyler inn mot en midtstokk og akantusblader imellom. Øverst finner vi Kristian VIs kongemonogram flankert av to engler.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Døpefonten fra 1629 stod i gamle dager nederst i kirken, men i dag står den nær korets nordvegg med en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusfigur bak. Kummen er av granitt og foten av kleberstein, og fonten har en åttekantet himling med akantusbøyler. Like ved siden av, i korbuens venstrekant, står en klokkerstol.

Kirken fikk et Eriksen-orgel i 1870. Det ble i 1937 avløst av et ti stemmers Jørgensen-orgel med prospekt av Harald Sund. I oktober 2009 ble det så innviet et orgel bygget av engelske Peter Collins. Det meste av Sunds prospekt er beholdt.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet. Foto: Hans A. Rosbach, fra Wikimedia Commons.

En kirkeklokke ble støpt i 1655 og så omstøpt av O. Olsen i 1855. En annen ble støpt av Michael Troschel i 1758. Mye annet inventar er beskrevet i Norges kirker.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger, og blant gravmonumentene er flere smijernskors. På kirkeveggen henger et krigsminnesmerke i form av en plakett med navneliste. Et gravkapell tegnet av Harald Sund ble oppført i 1950 til erstatning for et gravkapell oppført på prestegårdstunet i 1902. Kapellet er åttekantet og i bindingsverk, og Sund har også tegnet inventaret. Prestegården ligger like inntil kirken, og kirkestallen der er innredet til forsamlingshus. Ellers er det innredet et slags museum på prestegården med bl.a. kirkens første orgel og tidligere altertavle.

Kirkegårdsport
Gravkapell på kirkegården
Tidligere kirkestall

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øyer kirke

Øyer kirke

Bakgrunn
Det skal ha vært to kirker i Øyer i middelalderen: på Skåden (eller Skåe) og på Orrestad. Førstnevnte antas å ha vært eldst. Den lå ved det daværende bygdesenteret, der det tidligere hadde vært hov, og forfalt muligens etter Svartedauden. På 1950-tallet ble det reist en bautastein på Sygard Skåe, der man antar at kirken stod. Orrestadkirken lå ved Øyer prestegård og er i likhet med Skåekirken omtalt på 1300-tallet, selv om vi får tro at begge er langt eldre. Orrestadkirken var en treskipet stavkirke som ble truffet av lynet og brant ned i 1722.

Kirkebygg
Nåværende kirke ble bygget på tomten ved den nedbrente stavkirken, i det gamle bygdesentrumet, et stykke opp i åsen nord i Øyer tettsted, mens det meste av butikker nå holder til ved Granrudmoen, ved Hafjell og vis-à-vis Hunderfossen. Kirken er en laftet korskirke — og visstnok den første laftede kirken i Gudbrandsdalen. Den har 300 plasser og ble innviet den 2. juli 1725 som «Den Hellige Treenighets Tempel». Arkitekten er ukjent, men navnene på endel av dem som var med og bygget kirken, er kjent. Den ble finansiert gjennom bidrag fra kirker fra hele landet.

Både ytre bordkledning og tårn kom til senere. Til å begynne med hadde kirken bare tårnfot, men tårn og spir ble reist en gang mellom 1748 og 1775. Man antar at kirken var tjærebredd og hadde skifertak. Senere har den vært rød, og den fikk trolig hvitfargen ved en restaurering i 1875. Klokkene hang i en egen støpul helt til 1866. Sakristiet hadde opprinnelig ett rom, men dette er siden delt opp i tre.

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Dåpshus
Døpefont
Døpefont

Inventar
Altertavlen (fra 1724) har motiver fra nattverdens innstiftelse på skjærtorsdag, korsfestelsen på langfredag og gjenoppstandelsen på påskedagen samt figurer av Jesus, Johannes, Moses og Aron (de to førstnevnte ble en periode oppbevart separat fra tavlen som dekorasjon i kirkerommet). Det hele er rammet inn av akantusskurd. Man antar på stilistisk grunnlag at altertavlen og prekstolen samt kongemonogrammet med løve på korskranken og kanskje også døpefonthimlingen er skåret av Bjørn Bjørnsen Olstad. Selve maleriene i altertavlen antas å være malt av Eggert Munch. Prekestolen (på nordsiden av korskillet) skal være fra 1730-årene. Trapperekkverket er skåret i en annen, senere stil — trolig av en annen person, kanskje Tron Johannesen Hov fra Øyer. I kongemonogramdekorasjonen mangler selve monogrammet, som antas å være for Kristian VI — han som innførte kirketukt og tvungen konfirmasjon.

I korets sørvestre hjørne står en åttekantet døpefont av tre som er malt for å ligne på stein. Den har, som nevnt, en himling, og den er omgitt av rekkverk / dører som kan åpnes. Dåpsfat og dåpskanne er i messing og fra 1913. Ellers omtaler boken om kirken også et dåpsfat som Jens Skanke skal ha gitt kirken i 1725, og en dåpskanne som tidligere skal ha vært brukt i Tretten kirke.

Ved siden av prekestolen henger malerier av kong Kristian VI og hans dronning Sophie. Kirken har ellers to epitafier. Det ene, som er malt av Eggert Munch, er over sogneprest Christian Wolfgang Monrath og hans kone Susanne samt deres familie. Monrath var prest på den tiden da kirken ble bygget, og han har skjenket kirken lysekronen i koret. Familien er begravet i krypten under korgulvet. Det andre epitafiet er for Monraths etterfølger, Anders Wielsgaard, og hans kone Drude. Kunstneren er ukjent. I kirken finnes også en votivtavle med maleri av Jesus på korset gitt av Tron Tostensen Vedum i 1726, og ved hoveddøren henger et Kristusbilde gitt av Anders Bergum i 1971. Av andre gamle ting kan neves to almissetavler fra 1700-tallet. Kirken har to svært forseggjorte brudestoler som ble laget av Per Haugen fra Dovre og gitt av Bondekvinnelaget i 1965.

Etter en storstilt innsamling fikk kirken et orgel bygget av orgelbygger Hans Berntsen i Snertingdal. Dette ble innviet på palmesøndag i 1969. Det var lenge problemer med dette orgelet, og høsten 2018 bygget Ryde & Berg nytt orgel til kirken.

Dagens kirkebenker er fra 1950-årene og ble laget av Asbjørn Holen, Tretten. De to kirkeklokkene henger nå altså i tårnet. Den største ble omstøpt av Hans Etnestad på Biri i 1844. Den andre er støpt av B. Simensen på Gjøvik. På 2000-tallet har kirken fått kirketekstiler av Borgny Svalastog.

Det kan ellers nevnes at kirkens interiør har vært noe endret gjennom tidene. Typisk nok ble kirken ominnredet rundt 1880. Korskillet ble fjernet, prekesolhimlingen ble tatt ned, dåpsdørene ble hektet av, og det ble lagt flat takhimling. Gjenværende inventar ble overmalt med brunt og gull. I 1963 ble kirken restaurert mot opprinnelig stand etter planer fra Riksantikvaren.

Bårerom
Kirkegård
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og den er inngjerdet og delvis innmuret. Som mange kirkegårder er den utvidet en rekke ganger. Det er innredet bårerom under kirken med inngang i vest, og det fortelles at det under arbeidet sommeren 1951 ble funnet en rekke skjeletter. Som ved andre kirker var det også her staller, men de ble revet i 1907. Utenfor kirkegårdsmuren, på nedsiden, står et servicebygg. På kirkevangen er det to bautasteiner. Den ene minnes lokal innsats i krigsårene 1807-14 og ble reist i 1914. Den andre er til minne om den annen verdenskrig og ble reist i 1959. Prestegården, som altså ligger i nærheten, er fredet. En ny gravlund et lite stykke sørøst for kirken, Bruvin gravlund, ble tatt i bruk i 2010.

Jubileum
Kirken feirer trehundreårsjubileum i 2025. I den forbindelse legges det opp til noe oppussing med blant annet behandling av svartsopp, utskifting av råttent treverk og maling.

Øyer kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Østre Gausdal kirke

Østre Gausdal kirke

Bakgrunn, kirkebygg, bygningshistorie
Gudbrandsdalen har aldri vært et utpreget område for steinkirker, men i middelalderen var det tre av dem: (Østre) Gausdal, Follebu og Tretten. Sistnevnte ble revet og erstattet med en trekirke. Østre Gausdal er hovedkirken i Gausdal, og vi antar at den er fra siste halvdel av 1200-tallet. Den var da noe mindre enn nå: Et rektangulært kirkerom på omtrent halve lengden av dagens hovedrom samt et kor i øst som var smalere og lavere enn skipet. Muligens var det også et sakristi nord for koret. Klokkene var plassert i en frittstående støpul på «Stupulhaugen», der det er kirkegård i dag. Kirken hadde få og små vinduer.

Som om ikke Svartedauden på 1300-tallet var nok, ble kirken brukt som stall og så brent av svenskene under Den nordiske syvårskrig i 1567, samme år som Hamar domkirke ble brent. Det virker likevel som noe inventar ble reddet — muligens før svenskene kom til stedet. Etter brannen ble kirken satt i stand igjen på en måte. Det måtte støttemurer til her og der, og brannskadene var åpenbare helt til den store restaureringen og utvidelsen i 1715, da kirken i hovedtrekk fikk sin nåværende form: Skipet ble utvidet mot øst, det nåværende sakristiet ble oppført, kirken fikk ekstra dører og vinduer, vestdøren ble gjort større, taket og tårnet ble satt i stand osv. Initiativtager til dette var sogneprest Oluf Christophersen (Ole) Stockfleth, som vi altså har å takke for den kirken vi ser i dag. Som kirker flest ble denne solgt på auksjon i 1723, da den ble kjøpt av Maurids Lie på vegne av allmuen i Gausdal.

Østre Gausdal kirke
Østre Gausdal kirke
Østre Gausdal kirke

Akkurat når tårnet kom til, er ikke helt klart, men kirken hadde tårn før utvidelsen i 1715, trolig midt på det daværende skipet. (Eldste skriftlige belegg er fra 1629.) Det ble på 1600-tallet gjentatte ganger meldt om problemer med hakkespett som ødela tårnet. Det har tidligere hatt spontekke, men har nå skifer. Også taket har hatt spontekke, men takstein ble kjøpt inn i 1760, og arbeidet med å skifte ut tekket pågikk over mange år. Nåværende skiferstein ser for en stor del ut til å stamme fra 1946-47. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.

Kirkegårdsport i vest
Gjennom porten
våpenhus
Kirkegårdsport

Det tømrede sakristiet er fra 1715-utbyggingen. Det har flere ganger vært snakk om å skifte det ut, men det ble restaurert i 1973 og ønskes nok beholdt. Våpenhus har vært skiftet flere ganger. Det nåværende ble tegnet av Fredrik Pettersen og er fra 1930, da det forrige ble fjernet og brukt som vedskjul og deretter garasje. Antallet sitteplasser i kirken sies å være 280.

Interiør
Kirkerommet er stemningsfullt. Det har, som i mange kirker, orgelgalleri i vest. Koret har samme bredde som skipet og er adskilt fra dette med en korskranke. Korets gulv er ett trinn over skipets. Taket har påmalt himmel og skyer. I sentrum for dette er solen, som, omgitt av en ring av skyer, har påmalt Guds navn, Jahve, med hebraiske bokstaver. Lest opp-ned som latinske bokstaver ser det ut som LULU.

Kirkerom
Kirkerom
«Jahve» i taket

Inventar
Døpefonten i kleberstein antas å være fra 1100-tallet og er kirkens eldste inventargjenstand. Av riktig gamle ting herfra ellers er en middelalderbenk i Universitetets oldsaksamling. Ellers er interiøret og inventaret fra tiden etter utbyggingen i 1715, mye av det fra Stockfleths tid (han døde i 1727). Nevnte døpefont står i et dåpshus. Jubileumsboken omtaler nytt dåpshus («funt») i 1715 og igjen i 1722. Skal vi forstå det slik at det fra 1715 ble bearbeidet videre, eller er det snakk om nybygging etter kort tid?

Korskranken antas å være fra 1715. Den er bemerkelsesverdig ved at den har kortstokkmotiver, altså ruter, kløver, spar og hjerter (ovenfra og ned). Disse skal representere borgestranden, bondestanden, adelen og prestestanden. Figurene oppå korskranken ble skåret i 1735. Dette omfatter blant annet løvene med Kristian VIs kongemonogram båret av to løver. Ifølge regnskapet skal det være skåret av Ole Langset, men Roar Hauglid mener det kan være Johannes Ellingsen Segalstad som står bak, og at den er bortimot identisk med tilsvarende fra hans hånd i Bagn kirke (og inspirert av Bjørn Bjørnsen Olstads arbeid i Øyer kirke). Korskranken ble foreslått fjernet i 1922, men Riksantikvaren nektet.

Korskille
Kongemonogram
Altertavle
Prekestol
Dåpshus
Døpefont

Altertavlen er fra Stockfleths tid og tidfestes gjerne til 1720-årene. Dette er for tidlig til at Segalstad kan ha laget den, og det er kanskje ikke hans stil, men det har vært spekulert i om akantusvingene kan ha vært skåret av ham og tilføyd senere. Motivene i tavlen er velkjente: korsfestelsen og den triumferende Kristus.

At prekestolen med dens krillskurd er skåret av Segalstad i 1731, ser alle ut til å være enige om. Han var bare tyve år da han gjorde det. Prekestolen, korskranken og dåpshuset ble malt av J.N. Scavenius rundt 1735, og Scavenius malte også den omtalte takhimlingen. Taket og altertavlen ble overmalt ved en restaurering i 1860-årene, men ble restaurert i 1936–37 av Domenico Erdmann.

Orgelgalleri
Skaporgel
Lukket stol

Orgelet på vestgalleriet er fra 1888 og kommer fra August Nielsen. Det hadde opprinnelig 7 stemmer (hvorav 2 pedalstemmer) og ble i 1964 utvidet med to stemmer, hvilket var noe mindre enn den opprinnelige planen fra 1958. Arbeidet ble utført av danske Conrad Christiansen. Rundt 1990 ble orgelet restaurert av Nils Arne Venheim, som byttet ut de to tilføyde stemmene. Det finnes også et kororgel, men det later ikke til å være brukt så mye.

På langveggene henger to gamle epitafier. Det eldste (fra 1666) er til minne om sorenskriver Moritz Jensen og hans kone Ane Jensdatter. Det andre (fra 1677) er over sogneprest Anders Knudsen Hammer og hans kone Sidsel. Begge epitafiene er i bruskbarokk, og de ble restaurert av Erdmann på 1930-tallet.

Det er to klokker i tårnet. Den største har lengst historie. Allerede i 1697 skal den ha blitt omstøpt, og den er siden omstøpt av O. Olsen & Søn i 1912. Den minste er støpt av Kristoffer og Hans Monsen i 1812.

Stupulhaugen
Landstadmonument
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Den opprinnelige kirkegården er området rundt kirken. Sør for kirken står et krigsminnesmerke, og på nordsiden er en stein til minne om M.B. Landstad, som var kapellan her noen år. Området er imidlertid noe vasstrukkent, noe som neppe er overraskende når man ser den lille bekken som renner ned skråningen og gjennom dammen nordøst for kirken. Øst for dammen står et redskapshus/servicebygg. I 1869 ble det fradelt tre mål til ny kirkegård på Stupulhaugen. Senere er denne utvidet i 1900 og 1948. Prestegården Riddervold ligger like borti veien nordøst for kirken. Prestegårdsbygningen der sies å være den største i Norge.

Østre Gausdal kirke fra Stupulhaugen

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tretten kirke

Tretten kirke

Bakgrunn, steinkirken
Dagens kirke på Tretten har flere forgjengere. Det gamle kirkestedet var på Kjørkehaugen eller Kyrkjehaugen, omtrent 50 meter sørvest for Prestegarden (gnr./bnr. 94/4) på Sør-Tretten. Den eldste kirken vi kjenner til, var en steinkirke fra siste halvdel av 1200-tallet. Det antas imidlertid at det var en annen kirke før den igjen, uten at den har satt konkrete spor etter seg, og uten at det synes å finnes gamle skriftlige vitnesbyrd. Murrester etter steinkirken er fortsatt synlige ved nevnte haug, der det holdes jonsokmesser i friluft og foretas enkelte vielser og dåper. Pilegrimsleden går forbi stedet.

Tømmerkirken fra 1580
På 1580-tallet ble det reist en tømret langkirke i nærheten av den gamle steinkirken. Jens Nilssøn skrev på 1590-tallet: «Til Øyer huffuid kircke er it annex vid macht, som kaldis Trættan. Hos denne kircke, som er nest forgangen bygt op aff nyt, staa der en gammel forfalden og farlig stenkiercke.» Etterhvert økte folketallet, og kirken ble for liten. Dessuten ble kongeveien lagt til bunnen av dalen, og det gamle kirkestedet ble etterhvert oppfattet som usentralt. På 1720-tallet ble kirkestedet flyttet, og dagens kirke ble bygget på det som var grunnen til gården Moe. Det var en viss gjenbruk av materialer i den nye kirken.

Tidlig 1900-tall
I dag

Dagens kirkebygg
Tretten kirke er en laftet korskirke som ble innviet den 12. september 1728 som Vår Frelsers kirke. Byggmester var Jens Skanke, svigersønn av sogneprest Christian Wolfgang Monrath. Bordkledning kom til først i 1747, og i 1774 ble kirken tjærebredd. Den skal ha blitt malt i rødt i 1807 og den fikk dagens hvite farge i 1875, først med røde dører og vinduskarmer. Taket ble tekket med skifer i 1775 ifølge regnskapet, og dette ble fornyet i 1880. Antallet sitteplasser er rundt 300, og kirken har gallerier i tre korsarmer.

Parkert tårn i 2012
Restaurering i gang
Tårn nesten ferdig

Til å begynne med hadde ikke kirken noe tårn med spir, bare en tårnfot med pyraminetak, til klokkene. Tårnet fikk kirken i 1807, og det ble kledd med sink i 1875. Det har vært problemer med tårnet helt fra starten av. Ved en bispevisitas i 1819 ble det konstatert at tårnet sviktet og det var umulig å ringe med den store klokken. Det har vært gjort mange forsøk på å stive av og reparere tårnet og tårnfoten, blan annet i 1968, da konstruksjonen ble forsterket. Men det holdt ikke: I 1999 måtte kirken stenges, og i 2000 ble det råteskadede tårnet tatt ned og plassert ved siden av kirken, som i mellomtiden fikk et midlertidig tak. Deretter ble tårnet stående noen år i påvente av planlegging og finansiering av ny tårnkonstruksjon. Det ble oppført en ny støpul utenfor kirkegårdens vestmur. Først i 2015 kom nytt tårn på plass, noe mer beskjedent enn det som var på kirken før 2000, og muligens mer som det opprinnelige. Støpulen på vestre kirkegårdsmur er fjernet igjen.

Med midlertidig tak
Parkert tårn
Midlertidig støpul

Inventar
På grunn av økonomien tok det en stund før kirken fikk det inventaret vi nå ser. Altertavlen ble laget av Bjørn Bjørnsen Olstad i 1751. Olstad, som var blant de første til å skjære i akantusstil i Gudbrandsdalen, fulgte samme mønster som han hadde brukt i altertavlen i den jevngamle Øyer kirke ca. tyve år tidligere. De tre bildene av nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen er også kopiert etter Øyer-tavlen, men ikke av Eggert Munch denne gangen, og det ser ut til å være enighet om at de ikke er like dyktig utført som Øyer-bildene. Treskurden rundt oppstandelsesbildet øverst skiller seg litt fra Øyer-tavlens, og det antas at øvre del av tavlen er av noe nyere dato. Før kirken fikk denne altertavlen og nytt alter, antas det at alteret fra den tidligere kirken ble brukt, overført fra steinkirkens tid.

Kirkerom
Mot koret

Prekestolen — også av Olstad — er fra 1752 og avløste en prekestol som var overført fra gamlekirken. Døpefonten er noe nyere — skåret av Ole Olsen Klævamoen i slutten av 1780-årene. Over den henger en himling som er svært stor i forhold til døpefonten og forsåvidt i seg selv. Det antydes i heftet om kirken at dette er for å skape balanse i kirkerommet mot prekestolen. Døpefonten står i korets sørvestre hjørne, mens prekestolen står på hjørnet på nordsiden av koråpningen. Et gammelt dåpsfat i tinn bærer årstallet 1678.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Over korbjelken finner vi kongemonogrammet for Frederik IV, båret av to løver. Det ser ut til å være alminnelig enighet om at dekorasjonen er litt klumsete skåret, og det er vel delte meningher om det faktisk er Olstad som har gjort det. Noe annet underlig ved monogrammet er at Frederik IV døde i 1730, rundt 20 år tidligere, og at det eldre monogrammet i Øyer kirke er for hans sønn Kristian VI.

Kongemonogrammet på korbjelken
Kongemonogrammet på korbjelken

Kirken har en rekke votivtavler. Disse er skildret på kirkens eget nettsted (i Word-dokument lenket til nederst på siden). Ellers har kirken to svært forseggjorte brudestoler. En rekke andre gamle gjenstander finnes også, men ellers er noe av det mest bemerkelsesverdige i kirken de takdekorasjonene som er avdekket i sakristiet. Dekorasjonene ble oppdaget i 1960-årene bak flassende maling, og de ble avdekket av Arve Hagen fra 1971 av. Det dreier som om ca. 20 kvadratmeter, og det antas at dekorasjonene er utført i den tømrede langkirken som ble avløst av dagens kirke, og at bordene i sin tid ble overført til den nye kirken.

Orgel
Orgel fra 1978

Kirken fikk sitt første orgel i 1885. Dagens orgel er fra 1978, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. I motsetning til Snertingdalorgelet i hovedkirken i Øyer sies Trettenorgelet å være i god stand. I tårnet henger to kirkeklokker. Den største er fra 1764. Den andre, fra middelalderen (kirkeleksikonet antyder ca. 1300), fikk påstøpt krone hos Olsen Nauen i 1968. Kirken har en rekke kirketekstiler som er laget av Borgny Svalastog.

Brurhus
Gravkapell
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kirkegård
Kirkegården som omgir kirken, har vært utvidet en rekke ganger, senest i 1979–82. Et porthus («brurhus») er plassert på østsiden av kirken, mens dagens kirkevang er på vestsiden, fra 1952. Før dette var tydeligvis adkomstforholdene annerledes. Helt sør på kirkegården står et gravkapell fra 1937 (et tall som er å finne på vindfløyen), gitt av Johannes og Eli Foss. Etter 1961 skjer imidlertid begravelser fra selve kirken, og kapellet fungerer mer som møterom og oppbevaringslokaler. Det er bårerom («kisterom») under kapellet. På kirkevangen utenfor kirkegårdsmuren står en minnebauta over krigen mot svenskene på begynnelsen av 1800-tallet.

Tretten kirkegård

Kilder og videre lesning:

  • Tretten kirke. Vår Frelsers kirke. Vigsla 12. september 1728 (Utgitt av Øyer og Tretten kirkelige råd, 2009)
  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 92–95
  • Øyer og Tretten kirkelige fellesråd: Kirkene våre
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 601
  • GD, 18/8-2010
  • GD, 3/2-2011, s. 11
  • Roar Hauglid: Akantus II. Mestrene i norsk treskurd (annet halvbind; Rikasantikvariatet / Mittet & co, 1950), s. 239ff (Om Bjørn Olstad)
  • Arne Sand: Østre Gausdal kirke (Østre Gausdal menighetsråd og Gausdal historielag, 1988), s. 10
  • Kirkesøk
  • Gamle kirkebøker er transkribert og utgitt i bokform (se Bokhylla.no)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ringebu stavkirke

Ringebu stavkirke

Bakgrunn, kirkebygg
Ringebu stavkirke ligger oppe i åsen et lite stykke sør for Ringebu sentrum, med lett adkomst fra en sidevei opp fra E6. Den er et populært turistmål for reisende gjennom Gudbrandsdalen, som også kan beundre kunst på den fredede prestegården rett nord for kirken. (Presten har fått ny bolig.)

Ringebu stavkirke
Ringebu stavkirke

Kirken sies å ligge i nærheten av et førkristent kultsted (knyttet til gården Vang, ca. halvannen kilometer nord for prestegården). Selve kirkens opprinnelse dateres ofte til ca. 1220, men prøver av grunnstokkene tyder på at tømmeret er hugget i 1192/93. På 1630-tallet ble kirken ombygget og utvidet til den korskirken vi ser i dag. Dette arbeidet ble ledet av Werner Olsen, som ellers bl.a. bygget om kirkene i Vågå og Lom. Det sies imidlertid at Heinrich Jürgensen i 1901 påviste merker etter sval og «vinger», slik at kirken også opprinnelig skal ha hatt en slags korsform, med utspring midt på det som nå er vestfløyen. Det røde tårnet stammer fra Olsens tid. Ellers ser det ut til at kirken har vært brukt som menighetskirke i alle disse årene, skjønt Ringebu ungdomssenter brukes noe som avlastning om vinteren. Ved restaureringsarbeider i 1920–21 ble takstolene, som var blitt tildekket på Werner Olsens tid, avdekket igjen. Vi kan se høyden på det omtrentlige skillet fra hvor malingen på stavene slutter. I 1980–81 ble det utført betydelige reparasjonsarbeider, og samtidig ble det utført arkeologiske utgravninger som i tillegg til gjenstander avdekket rester etter tidligere stadier av kirken.

Mot koret
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Interiør og inventar
Kirken har rester av middelalderkunst og inventar av noen av de store klassikerne. Allerede ved vestportalen, som iblant sammenlignes med portalen i Torpo stavkirke, møter den besøkende relativt kjent dyreornamentikk på portalstolpene. Portalen ble noe skadet ved den obligatoriske omhengslingen etter brannen i Grue kirke, og deler av portalen er rekonstruert. Vel gjennom våpenhuset og innenfor dørene konstaterer vi at det som vanlig i slike tilfeller er vestre korsarm (som er lengre enn de andre korsarmene) som har stavverk. Det er benker, galleri og utgangsdør i søndre korsarm (med våpenhus utenfor), og på nordsiden av koret er det sakristi.

Altertavle
Prekestol
Krusifiks i øst
Krusifiks i vest

Den barokke altertavlen i koret ble laget av Johannes Skraastad i 1686. Midtbildene viser (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen med Maria og Johannes, oppstandelsen og himmelfarten. Det er ikke helt klart hvem som har malt selve bildene, som er omgitt av nisjer med forskjellige figurer (Paulus, Aron, Moses, Johannes i én rad, de fire evangelistene lenger opp, en rekke apostelfigurer øverst). Altertavlen er påført årstallet 1702 samt navnene til giverne (Otto Ørbech, Thomas Randulf og Cort Coldevin). Helt øst i koret er en lukket benk langs nordveggen og en enklere benk langs sørveggen. Til venstre for korbuen står en lesepult.

Prekestolen (sør for korskillet, med oppgang fra koret) ble skåret av Lars Borg i 1703. Det antydes imidlertid i veilederen til kirken at himlingen og selve stolen kan være påbegynt før Borg begynte sitt arbeid, men at Borg laget ornamentene. Borg har også laget korskrankens kongemonogram — for Frederik IV, han som solgte landets kirker på auksjon for å få penger i kassen. Monogrammet bæres — som tradisjonen er i Gudbrandsdalen — av to løver (i Valdrestradisjonen er det engler). Også her finner vi givernes navn (Ørbech og Randulf) påført. Lysekronen som henger i skipet, er trolig skåret av Kristen Listad på 1700-tallet.

Klebersteinsdøpefonten (nord for korskillet) er fra 1100-tallet og er overtatt fra den stolpekirken som stod her før stavkirken ble bygget. Av annen middelalderkunst kan nevnes en trestatue av sankt Laurentius ved nordre korstolpe. Den skal være skåret av den såkalte Balkemesteren (som ellers blant annet er kjent for en madonnafigur i Balke kirke). Et par krusifikser (ett i hovedskipet over midtgangen mot tverrskipet, ett over vestportalen) er fra 1300-tallet, men malt opp igjen på 1700-tallet.

Laurentius
Epitafium
Epitafium
Orgel

Kirken har en rekke epitafier. Best kjent er muligens det over Sigvard Friis Irgens (1711-1789) og hans hustru Margrethe Irgens. Det ble skåret av Peter Kastrud og henger på nordveggen i skipet (altså vestre korsarm, stavkirkedelen). Et epitafium over sogneprest Christopher Kraft (d. 1754) og hans hustru Margrethe Monrad (1687-1748) er muligens utført av Eggert Munch, noe som også gjelder portrettet av Poul Friedrich von Dresky (1687-1735) som er montert i et epitafium på skipets sørvegg.

Orgelet (i nordre tverrskip) er fra 1982, fra Åkerman & Lund. Det finnes ellers endel gammelt kirkesølv.

Kirkegårdsportal
Tårn
Støpul

Kirkegård og omgivelser
Nedenfor kirkegården står en laftet støpul som første gang er nevnt i 1577. Den antas å stamme fra etter reformasjonen, uten at man vet om den hadde noen forgjenger. Ved inngangen til kirkegården står det en portal, og det er et langt bygg med fasiliteter for besøkende ved parkeringsplassen. Det er i det hele tatt godt tilrettelagt for sommerturister, og kirken er også kjent for sine sommerkonserter.

Ringebu stavkirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bagn kirke

Bagn kirke

Bakgrunn
Ule stavkirke nær dalbunnen ved Bagn er omtalt i en pavelig utsendings regnskaps- og dagbøker fra en reise i 1327. Den skal ha fått navn etter gården Ule eller Urdi, og man antar at den ble revet mot slutten av 1600-tallet, siden den ikke inngikk i kirkesalget i 1723, skjønt det kan ha vært andre grunner til dette. Beliggenheten var noe øst for dagens kirke. To portalplanker som muligens stammer fra stavkirken, befinner seg i Nationalmuseet i København. Før de ble sendt dit, skal de ha vært brukt i en bygning på gården Tronhusåsen, som ble revet rundt 1860. Selve kirkestedet er en orelund som kan besøkes den dag i dag, og det er satt opp en minnestein på stedet samt et bjerkekors.

Etter reformasjonen sognet Bagn til Reinli anneks (Aurdal var hovedkirke). I 1734 ble det søkt om å rive Reinli stavkirke og bygge ny og større kirke på Bagnsmoen til å betjene både Reinli og Bagn. Tillatelse ble gitt, men etter protester fra Reinli ble det i 1735 besluttet å la Reinlikirken stå og bygge ny kirke på Bagnsmoen. Byggmester var Sven Olsen Traaset, som omtrent samtidig ledet byggingen av Aurdal kirke. Bagn kirke ble oppført i 1735-36 og innviet den 1. november 1736. Aurdal sogn ble for øvrig delt i Nord-Aurdal og Sør-Aurdal i 1805, og da ble Bagn kirke hovedkirke i sistnevnte. Kirken ligger like utenfor tettstedet Bagn, på østsiden av elven Begna. Det var i sin tid ekserserplass like utenfor kirkegårdsmuren.

Kirkebygg
Bagn kirke er en laftet korskirke med 350 sitteplasser. Furutømmeret ble hentet fra Nord-Aurdal, da det var lite furu i Sør-Aurdal. Kirken har takrytter over krysset, og orienteringen er som vanlig fra vest til øst, med hovedinngang i vest og kor i østre korsarm. Det er sakristi øst for koret og våpenhus foran vestportalen og sørportalen.

Kirken har gjennomgått flere omfattende ombygginger og reparasjoner. I 1833 ble det gjort omfattende arbeider med det «forfærdigede Chor», sakristitilbyget i øst (også det laftet) kom til i 1840, og det var omfattende ombygging i 1897. Da ble ytterveggene bordkledd og hvitmalt, kirken fikk større vinduer, og mye av interiøret ble fornyet og malt i nye farger. Videre var det en betydelig reparasjon i 1901, og til jubileet i 1936 ville man restaurere kirken mer tilbake mot det opprinnelige. Da stod Martin og Erling Dalen fra Leirskogen for det bygningsmessige, mens Domenico Erdmann og Olav Sæther stod for fargerestaurering. Kirken fikk vinduer som lignet mer på de opprinnelige. I 1963–65 var det nok en restaurering, ledet av bygmestrene Arne T. Langedrag og Ole Mikkelsgaard og med fargerestaurering utført av konservator Arne Bakken. Kirken fikk nytt ytre panel med mørkebrun farge (dagens farge er mer brunrød), og innvendig avlutet man korgulvet og fjernet strekkfisker som var satt inn. Tømmeret er for øvrig synlig inne i kirken. Taket ble først stående uten spontekking, som kom til tidligst i 1740. I 1892 fikk det skifertekke, men det er uklart om det var det første sådanne.

Inventar
Det sentrale kirkeinventaret er skåret av Johannes Ellingsen Segalstad, gausdølen som bragte akantusskruden til Valdres. Altertavlen viser nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) i midtfeltene. I nattverdsfeltet er disippelen Johannes et barn som sitter på Jesu fang. Rundt nattverden er det skulpturer av Kristus og Moses, og rundt korsfestelsen Aron og Johannes døperen. Aller øverst troner den triumferende Kristus, og på hver side står en engel. Altertavlen er muligens malt av Johan Nicolai Scavenius, som ellers blant annet har malt det som går for å være Norges største altertavle, til Nidarosdomen (senere overført til Vår Frue kirke).

Prekestolen har fem fag med akantusskurd og blomstermalerier. Den antas å være skåret av Segalstad i 1735, og Peder Aadnes antas å ha gjort malerarbeidet rundt 1776. Stolen har himling.

Også døpefonten antas å være skåret av Segalstad, og bemalingen er tillagt Aadnes. Denne døpefonten kom tilbake fra Bagn bygdesamling i 1979, etter at den trolig var fjernet fra kirken da kirken ble overmalt. I mellomtiden ble det brukt en ny døpefont med dreid kum på rund fotsøyle.

Segalstad laget korskille av stolpeverk med akantusbekroning. Stolpeverket ble fjernet i 1858. De to løvene holder en medaljong som opprinnelig hadde Kristian VIs kongemonogram. Den fikk senere Karl Johans speilmonogram i 1830-årene, trolig utført av Aslak Olsen Lie.

Dagens orgel, på vestgalleriet, er fra 1970, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Et tidligere orgel skal være å finne på Valdres folkemuseum. Av kirkens to klokker er den ene støpt av M.K. Skiøberg i 1821 og omstøpt av O. Olsen & Søn i 1941. Den andre er støpt av Olsen i 1898.

Kirkegård
Tomt til kirkegård ble gitt av Tosten Olssøn Bang og Iver Siversøn Bang i 1734. Kirkegården ble uvidet i 1901 og 1941. Et kombinert bårehus og servicebygg ble oppført i kirkegårdens nordkant i 1965-66 etter tegninger av Kolbjørn Sukke. Øst for dette står et redskapshus oppført i 1980-årene. I 1825 ble det oppført en laftet støpåul i to etasjer. Denne ble senere reparert, men ble revet i 1897. I 1937 var det planer om å oppføre ny, men det ble ikke noe av. Det står ellers to bautaer på kirkebakken. Den ene er over eidsvollsmannen Hans Jacob Stabel, som også var sogneprest her, den andre til minne om «krigarane i Bagn 1808-1814». Prestegården ligger like sørøst for kirken.

Bagn kirke
Port
Bagn kirke
Minnesmerke over H.J. Stabel

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Akershus slottskirke

Akershus slottskirke

Bakgrunn, kirkebygg
Akershus slott ble anlagt i 1299–1311. Det er mulig det har vært en form for kapell på stedet fra tidlig av, og det sies at det skal ha ligget i Vågehalsen da Håkon V flyttet inn i 1310. Etter en brann i 1527 ble sørfløyen tatt i bruk til kirke, først i vestre del av fløyen, så i hele første etasje, under det vi kaller Kristian IVs sal. Kirken ble ominnredet under Kristian IV frem mot 1630-årene. Videre ble den omfattende restaurert i 1738–41, og det har siden vært flere restaureringer, ikke minst under Holger Sinding-Larsen i 1911–16 og under Arnstein Arneberg frem mot 1956, da kirken fikk dagens utseende. Arneberg fikk blant annet fjernet den grå murpussen, slik at selve teglsteinene kom til syne, noe som var relativt populært på den tiden.

Inventar
Den barokke altertavlen er fra ca. 1750, utført etter tegninger av E.D. Häusser. Maleriet i midtfeltet antas å være utført av Johan Georg Ziesenis og har et pietàmotiv. Bildet er flankert av de allgeoriske figurene Pietas (fromheten) og Fides (troen), og vi finner Kristian VIs valgspråk på soklene. (Kristian VI, som hadde stor betydning for Norges kirkehistoie, kan for øvrig beskues på et maleri i Kristian IVs sal, som er blant de rommene publikum får se på Akershus slott.) Over alterbildet finner vi speil med Kristian VIs og hans dronning Sophie Magdalenes monogrammer, og aller øverst står Guds navn på hebraisk.

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Døpefont
Kongelosje
Orgel fra 1967
Benkevange med Haakon VIIs monogram
Kongekrypten
Sigurd Jorsalfare

Også prekestolen og døpefonten er utført etter Häussers tegninger. På nordveggen finner vi en kongelosje som kom på plass under restaureringen i 1911–16, da gallerier fra 1843 ble fjernet. På kongestolen er et riksvåpen som tidligere stod på prekestolen.

Kirken fikk orgel på vestgalleriet, som siden er revet, i 1843. Det hadde ti stemmer og var bygget av Peter Albrechtsen. Dagens orgel står bakerst i kirkerommet, altså i vest. Det er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble innviet med konsert der Knut Nystedt var organist, den 8. juni 1967, med kong Olav og kronprins Harald til stede. Orgelet bærer Olav Vs monogram og har et prospekt utformet av Olaf Platou. Et kisteorgel fra Ryde & Berg ble innviet i 2013.

I bakre del av kirkerommet er det faste benker med Haakon VIIs monogram på benkevangene på annenhver rad. Lenger frem i rommet er det jærstoler. Tre kirkeklokker henger i Blåtårnet (som vi ser på hovedbildet her). Det kongelige gravkapell ble innredet under kirken i 1949. Her er sarkofagene til dronning Maud, kronprinsesse Märtha, Haakon VII og Olav V. Vis-à-vis er det en minneplakett for Håkon V, som altså lot festningen og slottet bygge. Man antar at det er hans hodeskalle og hodeskallen til hans dronning Eufemia som ble plassert i muren her i 1982 etter opprinnelig å ha blitt begravet ved Mariakirken. Tidligere var det også en minneplakett for Sigurd Jorsalfare, hvis hodeskalle var antatt begravet i veggen der i 1957. Prøver i 2014 har imidlertid motbevist dette, og Sigurds gravminne er fjernet.

Slottskirken, som iblant kalles Garnisonskirken, er Forsvarets hovedkirke. Man må ha tilknytning til forsvaret for å kunne benytte kirken til bryllup eller dåp, men den ser ut til å være åpen for allmennheten ved gudstjenester. Ellers er kirken blant de rommene man får se når man løser billett til Akershus slott.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Drøbak kirke

Drøbak kirke

Bakgrunn
Drøbak fungerte i sin tid som Christianias vinterhavn, noe som ikke minst var viktig for trelasthandelen. Vår Frelsers kirke i Drøbak ble oppført i 1774–76 på initiativ fra kjøpmann Niels Carlsen og hans hustru Martha Zachariasdatter, som gav tomt og finansierte det meste av arbeidet. (Enkelte andre gav også gaver.) Kirken ble innviet den 29. oktober 1776. Navnet og korsformen er påvirket av Christianias domkirke, som var blitt bygget trekvart århundre tidligere, og Drøbak tilhørte Ås prestegjeld til 1823, da Frogn ble utskilt som eget prestegjeld med kirken i Drøbak som hovedkirke. Arkitekten er ukjent, og kirken har motsatt orientering av den vanlige, altså fra øst til vest.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet korskirke som ifølge Kirkesøk har 335 plasser. Kirken har tårn ved inngangen i øst med våpenhus i tårnfoten, koret er i den vestre korsarmen, og det er sakristi i den vestre forlengelsen. Utvendig er kirken kledd med stående panel og har saltak, unntatt tårnet, som har pyramidetak. Takene er tekket med glasert tegl. Innvendig har kirken tønnehvelv. Kirken ble omfattende reparert i 1824.

Drøbak kirke
Drøbak kirke
Drøbak kirke

Interiør og inventar
Interiøret er rikt, og har med unntak av benkene ikke vært endret så mye. Noe som er beholdt av de opprinnelige benkene, er familien Carlsens stol, som henger på motsatt hjørne i forhold til prekestolen, omtrent som kongelosjen i Oslo domkirke. Ellers er altså noe av det opprinnelige hierarkiet fjernet når det gjelder benkeplassering, skjønt resultatet er et kompromiss, en mellomting mellom det å skulle fremstille et historisk kirkerom og våre krav til sittekomfort. Nåværende farger er fra 1926, valgt av Domenico Erdmann.

Det sentrale inventaret markerer rokokkoens innmarsj i norsk kirkekunst. Altertavle, prekestol og døpefont (med himlinger for de to sistnevnte) er med sine rocailleutskjæringer alle skåret av brødrene Hans, Jens og Peter Jaspersen, sønner av kirkesangeren (klokkeren) i Ås, og de skal være deres første større oppdrag. Altertavlen (med rocaillevinger) viser nattverden, korsfestelsen og den triumferende Kristus. Prekestolen har rike rocailleutskjæringer, og den bærer initialiene ZS for Zacharias Simonsen, Niels Carlsens svigerfar, som var med og finansierte utsmykningen. Over stolen er en himling med stående englefigurer og Kristian VIs kongemonogram. Døpefonten (til høyre for koråpningen) har form av en dåpsengel som bærer kummen, og det henger altså en himling over den. Det finnes også en lesepult fra 1786, og ved korskillet er det skulpturer av Moses og Aron.

Kirken har hatt flere orgler. Det første skal ha blitt solgt til Lesja eller Dovre. Rokokkovinger og toppstykke fra dette orgelet er innarbeidet i prospektet den dag i dag. I 1878 fikk kirken et orgel bygget av E.F. Walcker og i 1951 et 16 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. Dagens orgel ble bygget av Claus Jensen i 2000.

Kirken har to kirkeklokker fra Michael Carl Troschell fra 1776. Det finnes dessuten endel kirkesølv fra kirkens tidligste dager samt Frederik IIs illustrerte bibel fra 1588. En fattigtavle er fra 1777.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg sørover fra kirken. Den ble utvidet i 1923 og er omgitt delvis av stakitt, delvis av nettinggjerde. Vest for kirken står et bygg som ser ut til å være bårehus og/eller redskapshus. Øst for kirken (utenfor kirkegården) ligger Hospitalet (nå Frogn seniorsenter), som for en stor del ble bygget for Niels Carlsens midler og på hans grunn. Det står en byste av Carlsen mellom kirken og hospitalet. Ikke overraskende har familien Carlsen sitt familiegravsted på kirkegården her. Niels Carlsen døde i 1809 og hans kone Martha i 1821. Gravstedet omfatter også senere generasjoner på 1800-tallet. Prestegården er litt lenger øst, i Seierstenveien. En eldre prestegård ligger på Seiersten.

Drøbak kirke
Drøbak kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden