Stikkord: Kristian 6

Leikanger kirke

Leikanger kirke
Foto: Max Ingar Mørk, fra Kulturminnebilder.no

Bakgrunn
Leikong på Gurskøya sognet opprinnelig til Rovde. På midten av 1800-tallet ble det arbeidet for å flytte kirkestedet til Leikong, men dette ble det ingenting av. I stedet ble Leikanger annekssogn (under Herøy) opprettet ved kgl.res. av 23.11.1872 med virkning fra nyttår 1873, og stedet fikk kirke i form av den tidligere Ørskog kirke. Kirken som ble oppført på Sjøholt i 1807, ble nemlig raskt ansett å være for liten der, og ble solgt til Leikanger og vigslet der den 26. januar 1873.

Kirkebygg
Leikanger kirke er en laftet åttekantkirke med 380 sitteplasser (ifølge kirkeleksikonet). Kirken har takrytter midt på åttekantdelen, slik det opprinnelig var, men etter flyttingen og frem til en restaurering i 1960 stod den imidlertid på våpenhuset, ifølge Wikipedia (jf. bygdebok). Våpenhuset er sørvest for åttekantdelen (skipet, om man vil), og mot nordøst har kirken et rett avsluttet kor og sakristi.

Altertavle
Korsfestelsen
Prekestol

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri ved inngangen. Koret åpner seg mot skipet i hele sin bredde, og korgulvet er tre trinn høyere enn gulvet i resten av kirkerommet.

Altertavlen er laget av Arne Kinsarvik i kopi etter den altertavlen som stod i Ørskog kirke før, men som nå er utstilt på Universitetsmuseet i Bergen. Tablåene i midtfeltene fremstiller korsfestelsen og oppstandelsen, og øverst ses Kristian IVs kongemonogram. Prekestolen er fra 1642 og fulgte med fra Ørskog. Den ser ut til å ha allegoriske figurer (bl.a. Spes og Caritas) snarere enn evangelister. Om døpefonten foreligger ingen opplysninger. Klokken skal være fra 1901, og kirken har et Vestre-orgel fra 1959.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står i kirkegårdens nordvestre hjørne, og det er parkeringsplass sør for kirkegården.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tydal kirke

Tydal kirke
Foto: Morten Dreier, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn, tidligere kirke
Tydal har hatt kirke siden middelalderen, men før dagens kirke ble oppført på Aune, var kirkestedet ved Kirkvoll (gnr. 181), der gården ble gjenryddet etter Svaretedauden tidlig på 1600-tallet. Etter reformasjonen var Tydal anneks til Selbu. Ikke mye synes kjent om kirken på Kirkvoll, men det antas at det dreide seg om en stavkirke, og den skal ha blitt oppført rundt år 1200. Det finnes ikke rare restene etter selve kirken, skjønt et par benkevanger er tatt vare på i våpenhuset i dags kirke, og på gården Kirkvollen finnes en dør som skal skrive seg fra kirken, og en roseamalt fjel er på bygdemuseet. Kirkvollen ser ut til å brukes som overnattingssted i forbindelse med pilegrimsvandringer, og det er satt opp en minnestein på det gamle kirkestedet.

Tydal Y-kirke av Schøning
Kirken tegnet av Gerhard Schøning i 1770-årene. Fra Reise gjennem en del af Norge i de Aar 1773, 1774, 1774, 1775 paa Hans Majestæt Kongens Bekostning, første bind (Trondheim, 1910), s. 36.

Dagens kirkebygg
Tydal kirke ble oppført i 1690-årene og vigslet i 1696. Dens fremste claim to fame er at den er en av bare ti Y-kirker som er oppført her i landet. Kirken ble oppført av Ole Jonsen Hindrum, som oppførte Y-kirker også i Rennebu og Horg. I 1833–36 ble kirken utvidet og ombygget til langkirke med Ole Pedersen Qvam som byggmester. Det er kor i det som var østre arm i Y-kirken, og denne delen ser ut til å ha opprinnelig takhøyde. Fløyene mot nordvest og sørvest stikker litt utenfor østre del av skipet i dag, men er integrert i dette. Her er taket gjort høyere enn det var i Y-kirken, og skipet er også bredere enn noen av Y-kirkens fløyer, idet det går fra hjørne til hjørne på disse. Kirken har i dag 270 sitteplasser. Det er sakristi bak altertavlen, øst for koret. Skipet har takrytter på mønet i vest, og det er våpenhus vest for dette.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde med korgulvet hevet et lite trinn over skipets gulv. Veggene i Y-kirken ble illustrert med bibelmotiver («billedbibelen») av Jens Sandberg i 1738. Dette ble overmalt i 1847, men de gjenværende illustrasjonene ble avdekket av Sara Rein Horneman i 1912. Tydalsboka gjennomgår motivene i koret som følger: På venstre vegg når man er vendt mot alteret, ses 1) Moses med staven i ørkenen, 2) Moses som slår på klippen med staven, slik at det strømmer vann ut, 3) Moses på berget i samtale med Vårherre. På bakveggen ses 1) Moses som skuer inn i Kanaan, 2) Mikaels kamp med dragen, 3) Samson som bærer byportene. På høyre vegg ses 1) Elias som får mat av ravnene i ødemarken, 2) Natan som overbeviser David om hans synd, 3) Salomo i bønn ved vigslingen av tempelet. Det finnes også enkelte andre bilder eller rester av slike.

Kortaket har vært dekorert i flere omganger og antas å ha vært helt demontert innimellom dette. NIKU har utgitt en egen publikasjon om det. Det mest påfallende i dag er Kristian VIs monogram omgitt av Elefantordenens bånd. Dette er malt av Sandberg.

Både altertavle, prekestol og døpefont antas å være snekret av Marcus Gram, ifølge bygdeboken. Det later til at tavlen ble staffert av Peter Contrafeyer i 1709 og staffert igjen i 1738. Begge disse årstallene er å finne på tavlen, det siste mest synlig. Tavlen ble overmalt (innrammingen oversmurt, ifølge Tydalsboka) i 1847, men er senere restaurert. Det store bildet viser korsfestelsen (antatt malt av Barak Sethssønn Bogarth i 1686), og over dette er et oppstandelsesbilde.

Prekestolen, som dekker litt for illustrasjonene, har evangelistbilder. Kirken har to klokker, den eldste fra 1737, ifølge kirkeleksikonet. Det skal finnes noe gammelt kirkesølv. Kirken har ifølge Norsk orgelregister et Brødrene Torkildsen-orgel fra 1921.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som ligger på nordsiden av fylkesvei 705.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Froland kirke

Froland kirke

Bakgrunn
Froland sogn skal være nevnt i et dokument fra 1425. Det har fra gammelt av vært anneks til Øyestad, skjønt det er mulig Froland var eget prestegjeld før Svartedauden. I 1849 ble Froland kirke hovedkirke i eget prestegjeld, og i 1976 ble Mykland kirke overført til dette prestegjeldet. Den første kirkens alder er ikke kjent, men kirken var åpenbart forfalt på begynnelsen av 1700-tallet, og det gikk mot nybygging. I den forbindelse fortelles det at biskopen ikke tillot riving av gamlekirken før finansieringen av nybygget var helt i orden. Det fortelles også om lokaliseringsstrid, og som i en rekke slike tilfeller går det historier om jærtegn. Kirken ligger ned mot Nidelva, og sett fra motsatt bredd utgjør kirke med elv et flott postkortmotiv.

Kirkebygg
Froland kirke ble innviet den 1. november 1718 etter en byggeprosess som ser ut til å ha gått relativt raskt. Vi snakker om en laftet langkirke. Til å begynne med hadde den ikke tårn. Det kom til i 1727 og fikk våpenhus i tårnfoten samt spir øverst, i motsetning til det korset det har nå. Kirken er bordkledd utvendig og innvendig, og orienteringen er fra nordvest til sørøst. I 1887 ble kirken noe ombygget under ledelse av Carl Svensen. Den ble da forlenget østover og fikk nytt kor (polygonalt avsluttet) samt sakristier på hver side av koret. Samtidig ble gammelt inventar som var overført fra den tidligere kirken, kastet ut. Dette var kontroversielt, og enkelte ting ble restaurert av Finn Krafft i 1937, men først etter krigen ble en omfattende restaurering gjennomført under ledelse av Hans Paasche Thorne og etter planer av Wilhelm Swensen, med gjenåpning 29. mai 1959. Kirken sies å ha 295 sitteplasser.

Interiør og inventar
Innvendig er det gallerier langs skipets vest- og nordvegg, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er korskille i form at en bjelke med Kristian VIs kongemonogram samt en lav skranke på hver side av midtgangen med ballustre opp til bjelken.

Den barokke altertavlen fra 1735 er laget av Morten Fogh. Det er en etasjetavle som viser nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Tavlen ble kastet ut ved ombyggingen i 1887 og erstattet med en gipskopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue (fra forrige inkarnasjon av Arendals trefoldighetskirke, som ble nybygget på samme tid). Siden er altså det gamle inventaret restaurert og gjeninnsatt.

Det samme ser vi når det gjelder prekestolen, som i kirkeleksikonet dateres til 1730. Også den ble midlertidig fortrengt av en ny stol. Stolen har evangelistbilder. Også døpefonten har hatt en lignende skjebne. Fonten måtte midlertidig vike for en dåpsengel (i kopi etter Thorvaldsen) fra Trefoldighetskirken.

På kirkeveggen henger et bilde av nedtagelsen fra korset som ble gitt til kirken av en kaptein Kuur, hvis navn er gjengitt under bildet sammen med årstallet 1755. Kirken hadde opprinnelig faste benker med gårdsnavn og lås på dørene.

På vestgalleriet stod tidligere et Jørgensen–orgel fra 1959, men den 17. desember 2010 ble et nytt digitalt Allen-orgel innviet. Høyttalerne er plassert i det gamle orgelhuset. Den ene kirkeklokken ble støpt i 1730. Den andre sies å være fra Tønsberg fra 1908, hvilket formodentlig vil si fra O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står helt sør på kirkegården, der det skal finnes et inngjerdet gravsted for Frolands Værk (se også kommunens nettsted). Også Niels Henrik Abel er begravet her. Sørvest for kirken, ut mot parkeringsplassen, står et kombinert bårehus og kirkestue. Froland prestegård ser ut til å være solgt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hof kirke

Hof kirke

Bakgrunn
Hof (hvis navn henspiller på et gammelt gudehov) utgjør sørlige del av det som nå er Åsnes kommune i Solør, med kirkested på vestsiden av Glomma, skjønt Glomma endret faktisk løp i området omkring 1450: Tidligere lå kirkestedet på østsiden. Det later til at Hof-området hadde en langt viktigere betydning som lokalt sentrum i tidligere tider. Da omfattet Hof kommune (eller formannskapsdistrikt) det som nå er Åsnes og Våler. Åsnes (en del av nåværende) med Våler ble utskilt fra Hof i 1848, Våler ble utskilt fra Åsnes i 1854, og i 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes igjen.

Tidligere kirker
Det er dermed ikke overraskende at det har vært kirke i området i lang tid, og dagens kirke er den tredje i rekken. Minst. Den avløste en eldre kirke, som ble revet i 1861, da den nye kirken stod klar (Riksantikvaren sier 1858). Denne var viet til sankt Olav og har tradisjonelt vært betegnet som Hof stavkirke, men det er ikke enighet om at betegnelsen er berettiget. Før Olavskirken ble tatt ned, var folk fra Fortidsminneforeningen på stedet og tegnet plansjer av den. Kirken var korsformet og hadde stor grunnflate og bjelkespenn for en stavkirke, ifølge jubileumsboken fra 1985. Boken fra 2010 opplyser at den hadde firkantede stolper som hvilte på stein. Kirken var for øvrig blitt forlenget, utvidet og reparert, blant annet med en laftet del vestover.

Dørblad fra vestportalen
Portalplanker
Dørblad fra portal II

Roar Hauglid antar at den olavskirken som ble revet i 1861, neppe var særlig eldre enn fra rundt 1600, men at den hadde fått overført portaler (fra tidlig 1200-tall?) fra en tidligere kirke. Både dørblad (vestportal) og portalplanker (vestportal og en annen portal omtalt som portal II) skal være kappet ved overføring til den nyere kirken. Disse restene oppbevares i Universitetets oldsaksamling. At det har vært kirke på stedet i middelalderen, kan neppe bestrides. Det finnes omtale både i Biskop Eysteins jordebok og hos Jens Nilssøn. To altertavler og to prekestoler ble tatt vare på og lagt på loftet, mens andre materialer ble solgt på auksjon, slik det var vanlig. I tillegg til kirkene på Hof var det tidligere også en kirke på Kirkemo (eller bare Mo). Dette kirkestedet antas å være noe yngre enn Hof og lå i sin tid på motsatt side av Glomma.

Dagens kirkebygg
Hofskirken stod nødvendigvis ikke på nøyaktig samme sted, men ikke så langt unna. Det var strid om plasseringen av den nye kirken. Landhandler Hans Simonsen ville ha den nye kirken oppført ved Kvisler, der han hadde landhandel. Etter en strid som varte i flere år, nektet han å godta nederlaget og lot seg begrave på en egen kirkegård ved Kvisler sammen med et par andre. Disse gravene kan fortsatt ses på stedet. Det ble besluttet å oppføre den nye kirken i stein. Den ble tegnet av Chr.H. Grosch og minner av ytre fremtoning relativt mye om den nesten samtidige Strøm kirke i Sør-Odal (tegnet av H.E. Schirmer). Murmester Schøyen bearbeidet Grosch’ tegninger og stod for byggingen, som ble påbegynt i 1858 (et tall som står i tegl over vestportalen samt på vindfløyen i spiret). Kirken ble innviet den 17. oktober 1860. Vi har å gjøre med en korskirke i tegl med ca. 375 sitteplasser. Opprinnelig skal den ha hatt rundt 625, hvorav 145 på galleriene, men galleriene ble fjernet i 1954–55.

Hof kirke
Hof kirke 4
Gravkapell

Inventar
Altertavlen som nå er i bruk, er overtatt fra Hofskirken og ble skåret av Lars Pinnerud rundt 1740. I hovedfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) og øverst den tronende Kristus. Fra gamlekirken hadde man også en tavle skåret av Johannes Skraastad i 1686, men det sies at den var for skrøpelig til å restaureres og tas i bruk, og det later til at det bare er rester igjen av den. Før Pinnerud-tavlen kom i bruk, hadde man et alterbilde malt av i 1885 Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Skiftet skjedde ved en restaurering i 1954–55, og da ble Tidemand-kopien hengt på nordskipets østvegg.

Også prekestolen er skåret av Pinnerud rundt 1740. Den er rund (tønneformet) og har himling og akantusutskjæringer. Den har enkelte likhetstrekk med den prekestolen som gikk med i brannen i Veldre kirke. På himlingen ser vi Kristian VIs kongemonogram. Stolen ble malt av Ole Rude først i 1754. (Den andre prekestolen fra Hofskirken er nå å finne i Hof Finnskog kirke.)

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. Den hadde tidligere et kobberfat, men i 1941 fikk kirken døpefat og mugge i sølv i gave, begge to fremstilt av David Andersen i Oslo.

Kirken har hatt flere orgler (se Norsk orgelregister). I begynnelsen overførte man orgelet fra Olavskirken, som antas å ha vært fra ca. 1800. Det var ikke godt, men ble brukt også i den nye kirken helt til 1897, da et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble innviet 1. juledag. Dagens orgel (innviet 6. mai 1984) er bygget ved Johannes Menzel Orgelbyggeri i Sverige, som samtidig bygget orgel til Arneberg kirke. Orgelet står på galleriet i vest og ble restaurert av Ryde & Berg i 2014.

De to klokkene er overført fra gamlekirken. Den ene ble omstøpt i 1728, mens den største skal være støpt i Nederland, men den bærer ingen innskrift. Gamlekirken hadde tre klokker, og det antas at den minste (fra 1694) ble gitt til misjonen på Madagaskar da nykirken ble bygget. Blant annet gammelt inventar kan nevnes et skap fra 1500/1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1723, en gammel messehagel, en gammel bibel og noen våpenskjold (i våpenhuset), hvorav det ene bærer årstallet 1730.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et gjerde, og det finnes et gravkapell i tegl nord for kirken. Det ble oppført i 1918 etter en gave fra gårdbruker Gustav Kirkemo. Kapellet ble restaurert i 1959 etter tegninger av arkitekt Asbjørn Stein. Det ble restaurert igjen på slutten av 1990-tallet og ser ut til å brukes nærmest som kirkestue. Under oppussing av kirken til jubileet fant kirkelige handlinger sted her. Hof prestegård ligger på sørsiden av bygdeveien. Den ble fredet i 1991 og er ifølge jubileumsboken fra 2010 solgt, skjønt det er mulig det gjelder drengstua og gårdsbruket. OVFs oppslag gir i alle fall inntrykk av at hovedbygningen fortsatt er i OVFs eie.

Som mange andre steder er det her meldt om behov for oppussing. Det gjelder både selve bygget og gamle gjenstander som prekestolen og altertavlen. Igangsetting av oppussing er dokumentert i jubileumsboken, men det later ikke til at den ble helt ferdig til 150-årsjubileet i 2010. I oppussingsperioden ble kirkelige handlinger flyttet til gravkapellet og Arneberg kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kvikne kirke

Kvikne kirke

Bakgrunn
Kvikne var tidligere egen kommune, men har siden 1966 vært en del av Tynset (bortsett fra Innset sogn, som ble innlemmet i Rennebu kommune). Vi befinner oss ved vannskillet mellom Orkla (som renner nordvestover og ut i fjorden ved Orkanger) og Tunna (som renner ut i Glomma ved Tynset). Før reformasjonen var Kvikne trolig anneks til Oppdal, og etter refomasjonen til Tylldalen. Stedets stavkirke ble for liten etter at det ble startet kobberverk i 1630. Kristian Kvart besøkte bygda i 1635 og skrev deretter et brev til bergmester Iver Prip med beskjed om å bygge ny kirke, men det skjedde først 17 år senere.

Dagens kirkebygg
Gamlekirken ble revet 12. juli 1652, og ny kirke ble oppført. Byggmester var verkets oppsynsmann, Knud Mortensen. Kirken ble innviet den 1. juli 1654 av superintendent Henning Stockfleth. Det er en laftet korskirke (bindingsverk i gavlene) som ifølge kirkeleksikonet har 203 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte, og kirken har gallerier i tre av korsarmene og kor i den østre. Det er en takrytter over krysset og et sakristi (fra 1773) øst for koret. Ved våpenhuset i vest ble det i 1768 oppført en klokkestue der klokkene fra tårnet ble overført. På døren i vest finner vi et beslag med Kristian VIs kongemonogram og årstallet 1652. Kirken er bordkledd utvendig — muligens fra ganske tidlig av. Innvendig er tømmerstokkene flattelgjet.

Bygningshistorie
Noen endringer er gjennomført, ikke minst ved en større reparasjon og utsmykning i 1730-årene. Utover det som er nevnt, er vinduene gjort noe større. Likevel fremstår kirken som et autentisk barn av sin tid, selv om rankedekkorasjonene (ved Jens Sandberg) på tømmerveggene i kirkerommet er fra 1730-tallet og ikke 1650-tallet. Fra samme periode er den flate takhimlingen med Kristian VIs kongemonogram i kjempeformat. Dette er en av de kirkene vi opplever som gjennomillustrert, en type interiør og inventar som nygotikkens pietister ville ha hatet, så vi skal kanskje være glad for at de ikke fikk tuklet med denne kirken. Eksteriøret ble ellers delvis restaurert i 1923 etter planer av Heinrich Jürgensen, og samtidig ble inventaret resurarert etter anvisninger av Domenico Erdmann. Istandsetting på 1950-tallet ble ledet av John Tverdahl.

Interiør og inventar
Alteret er en enkel trekonstruksjon med et låsbart skap på baksiden med en fint dekorert lås. Altertavlen antas ifølge flere kilder å være skåret av Johan Bildsnider og det store nattversbildet malt av Johan Kontrafeier, som muligens også har stått for annet malerarbeid på tavlen. Den dateres da gjerne til ca. 1654, men i «Kirker i Norge» er den datert til 1663, samtidig som det sies at den likevel kan ha vært kirkens første altertavle. Over nattverden er et mindre bilde av korsfestelsen, og det er en skulptur av den triumferende Kristus på toppen samt skulpturer av evangelistene på sidene.

Korskillet antas å være opprinnelig, og skal være snekret av Jørgen Snekker. Tidligere var Kristian VIs kongemonogram plassert over åpningen, men nå finner vi i stedet et krusifiks fra 1180 her, mens kongemonogrammet er flyttet lenger bak i kirkerommet, slik at man ser det når man befinner seg i vestre korsarm. En madonnastatue fra gamlekirken befinner seg på korets nordvegg. Den dateres til ca. 1250 i jubileumsboken (og til 1150 i kirkeleksikonet).

Prekestolen (i sørkant av koråpningen, med oppgang fra koret) er dekorert med apostelfigurer. Også den skal være laget av Jørgen Snekker, mens Johan Biltsnider skal ha skåret figurene. Prekestolen har himling.

Døpefonten (datert til 1664 i «Kirker i Norge» og til 1652 i kirkeleksikonet) står i dag i koret, men stod tidligere i hjørnet i det nordre tverrskipet. Døpefonthimlingen, som er av samme alder, oppbevares på loftet. Det finnes også en tinnkanne for dåpsvann fra 1719 og et dåpsfat i messing gitt i 1652. Det avbilder Adam og Eva ved kunnskapens tre.

Det synes ikke helt klart om kirken hadde gallerier opprinnelig. Den har i alle fall lukkede kirkebenker med dører og forseggjorte benkevanger. De forreste benkene var reservert kobberverkets ledelse, og det var i sin tid det vanlige skillet med menn på sørsiden av midtgangen og kvinner på nordsiden. Dessuten fortelles det at galleriet i nordre korsarm, som ble kalt «Pigelemmen» (eller «kvinnfolkkjellen» og senere «orgelkjellen»), var for ugifte kvinner. Dette kom til i 1738-39, og galleribrystningen er illustrert med Jesus og disiplene. Under galleriet er det en innelukket benk. Likeledes finner vi «Drengelemmen» (eller «karkjellen»), galleriet for ugifte menn, i søndre korsarm. Under galleriet i vest (også det rikt illustrert) er det to lukkede benker. Det er mulig at den nordlige av disse var for inngangskoner, altså kvinner som nettopp hadde nedkommet.

Orgelet på nordgalleriet er bygget ved Norsk Orgel- og harmoniumfabrikk i Snertingdal i 1976. Én kirkeklokke ble støpt ev Henrich Aunum i 1768. Ellers beskrives forskjellige klokker i forskjellige kilder, deriblant en tidligere gruveklokke som er å finne våpenhuset. Annet inventar kunne nevnes, men interesserte henvises til kildene. Noen englehoder fra kirken skal ifølge «Kirker i Norge» befinne seg i Historisk museum i Trondheim; det er mulig at det menes Vitenskapsmuseet.

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Krusifiks
Kongemonogram
Madonna med barnet
Galleri
Nordre tverrarm
Kirkebenker

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et steingjerde. Opprinnelig ble prestefamilier og fremstående folk ved verket gravlagt under koret, mens andre ble gravlagt utenfor på det som opprinnelig var et rundt område, ofte i dårlige merkede og vedlikeholdte graver. Disse tingene ble det endret på på 1800-tallet, og kirkegården er utvidet flere ganger. Vest for parkeringsplassenpå vestsiden av kirken er et kombinert bårehus og servicebygg, og det står et par andre småbygg i nærheten. En port som tidligere stod mot riksveien, står nå nærmest til pynt ved parkeringsplassen nordvest for kirken.

Peder Bjørnson var prest her i sin tid, og Bjørnstjerne ble født på Bjørgan prestegård i Kvikne. Den ble nylig pusset opp og er i dag museum.

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 102–105
  • Kvikne kirke 350 år 1654–2004 (Kvikne menighetsråd, 2004)
  • Kvikne.no
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 613
  • Kirkesøk
  • Idar Tollan: Altertavler i Rørosregionen og Nord-Østerdal (Breidablikk Forlag, 2005), s. 59–60

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ottestad kirke

Ottestad kirke

Bakgrunn
I Skaun (som Stange het i gamle dager) var det en rekke kirker i middelalderen foruten hovedkirken. En av disse annekskirkene var Óttarstaða kirkja, som er omtalt i Håkon Håkonssons saga. Senere er de fleste forsvunnet, men Ottestad finnes fortsatt, og middelalderkirken ble omtalt av Jens Nilssøn i en visitasrapport fra september 1594. Tidlig på 1600-tallet var denne kirken «forfalden og aldelles forrodnett», og den ble revet og ny kirke oppført. Dette var ved det gamle kirkestedet, sørvest for Ottestad gård (og dermed sørvest for det nåværende kirkestedet). Denne kirken hadde først takrytter, men fikk tårn i 1630. Grunnen på stedet var imidlertid dårlig egnet til formålet. Råten tok overhånd, og kirken begynte å sige mot sør. Til tross for redningsforsøk ble ikke denne kirken stort over hundre år gammel, og dagens kirke ble oppført på den andre siden av gården. I mellomtiden var den gamle, råtne kirken kjøpt av bygdefolket på auksjonen i 1723.

Musliejordet
Døpefont fra Ottestad
Døpefontfigur fra Ottestad

Nåværende kirke
Ottestad kirke er en laftet korskirke med vesttårn som ble oppført av byggmester Even Baardset etter forbilde av Vår Frelsers kirke, domkirken i Christiania, og innviet den 17. januar 1731. Kirken har 350 sitteplasser. Den stod upanelt utvendig i begynnelsen før den fikk panel. Innvendig er laftetømmeret synlig etter at panelet ble fjernet igjen ved en omfattende restaurering i 1959–60. Nærmere våre dager har veggene fått en bonderød farge som formodentlig er funnet å ha vært brukt tidlig i kirkens historie. Kirken har orgelgalleri i vest og kor i østre korsarm. Noe av inventaret ble overtatt fra gamlekirken, deriblant altertavle og (tidligere) døpefont.

Ottestad kirke
Ottestad kirke
Ottestad kirke

Inventar
Altertavlen er fra første halvdel av 1600-tallet og sies å være laget av Nils Snekker og Nils Lauritzen Maler fra Fredrikstad. Tavlen har en korsfestelsesscene i hovedfeltet — som vanlig med Maria og Johannes. I sidefeltene finner vi de allegoriske figurene Caritas, Justitia, Fides og Veritas, og på toppstykket er det englehoder og Guds navn (Jahve) skrevet på hebraisk og omgitt av stråleglans. Etterhvert ble tavlen lagret på kirkeloftet oppdelt i biter. I 1882 forærte prosten et nytt alterbilde til kirken med en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, her utført av Christen Brun. Etterhvert ble deler av 1600-tallstavlen, som hadde blitt overmalt mange ganger, plassert i nordre tverrskip, før tavlen kom på hedersplassen igjen i 1915. I 1961 ble den tilbakeført til sin opprinnelige form. Bruns bilde er forvist til kapellet. På veggen mot sakristiet henger dessuten et tablå av syndefallet, trolig fra en tidligere altertavle i gamlekirken. I det nordre sideskipet henger et korsfestelsesbilde fra gamlekirken.

Tidligere altertavle
Fra 1882 til 1915 hadde kirken en altertavle med en kopi av Adolph Tidemands alterbilde «Oppstandelsen» i Bragernes kirke, her malt av Christen Brun. Foto: C. Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Prekestolen ble laget av Lars Pinnerud da kirken var ny. Den har himling, og både stol, oppgang og himling har akantusskurd. Himlingen bærer Kristian VIs kongemonogram.

Kirkerom
Prekestol
Orgelgalleri
Lukket kirkestol

Døpefonter har kommet og gått. En klebersteinsdøpefont fra ca. 1200 er nå å finne i Hamar domkirkeruin (eller Hamardomen). Den mangler den opprinnelige foten, men selve fonten (kummen) er bevart. I utstillingen inne på Hedmarskmuseet er en annen font fra Ottestad. Den ble laget av Peter Kastrud i 1784, og det vi ser på museet er guttefiguren som bærer kummen, mens selve kummen er borte. I kirken finnes derimot himlingen fra denne fonten den dag i dag, og den bærer Kristian VIIs monogram. Dagens døpefont av fra 1875 og fremstilt av polert granitt. Den har et sølvfat fra Tostrup.

I nordre tverrskip er et epitafium med korsfestelsesbilde fra 1665, og på korveggen mot sakristiet er en utskåret tavle som fremstiller syndefallet, også den overført fra gamlekirken. Orgelet er bygget av J.H. Jørgensen i 1952, og de to kirkeklokkene er fra 1757 og 1821.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står relativt langt sør på kirkegården, som strekker seg opp til Stangevegen. På kirkegården vest for kirken står et gravkapell, og på sørvestsiden av den lille parkeringsplassen står et servicebygg. Det er flere parkeringsarealer rundt kirken, hovedsakelig på sørsiden. Sørøst for kirken, på den andre siden av Ottestadgutua, er et par gravhauger.

Gravheller på kirkegården
Gravkapell
Gravhaug ved Ottestad

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sollia kirke

Sollia kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Området rundt Sollia kirke i Atnedalen ble bosatt på slutten av 1600-tallet, i første omgang av fire familier. Kirkeveien over fjellet til Ringebu var problematisk, ikke minst om vinteren, og etter en vinter da flere omkom på vei til kirken, ble det besluttet å bygge egen kirke ved Sollia (eller Setningsdalen, som det opprinnelig het). Den ble oppført av Jon Jonsen uten tegninger og med byggematerialer levert av bygdefolket. Kirken ble innviet den 7. september 1738 og er en laftet langkirke. På 1700-tallet økte befolkningen. I 1770 bygget man et ekstra galleri på nordveggen, og i 1840 ble kirken utvidet mot vest. Senere kom det til et sakristi i øst. Likevel fremstår kirken som helhetlig. Antallet sitteplasser er fortsatt beskjedne 85.

Interiør og inventar
Det ytre forbereder en likevel ikke på det som venter inne i kirken, som er gjennomillustrert. Alle vegger og tak er dekorert, både i den opprinnelige delen og i tilbygget. Det opprinnelige kirkerommet har skymalt himling, og ved skyggeleggingen er det tatt hensyn til at dagslyset kommer inn fra sør.

Inventaret var på ingen måte komplett da kirken ble innviet. Både altertavle og prekestol kom til senere. I begynnelsen var det en lesepult, og det stod et kors bak alteret. Kongemonogrammet over korskillet (for Kristian VI) er skåret av Johan Jørgen Schram, i likhet med akantusen på altertavlen. Selve altertavlen er laget av Gert Isachsen Reinert. Tavlen har figurer av den korsfestede Kristus flankert av Maria og Johannes. Prekestolen — i renessansestil — er fra 1740-tallet. Den er påmalt årstallet 1745. Himlingen — åttekantet som prekestolens grunnform — har vært endret gjennom årene.

Den svenske dekorasjonsmaleren Erich Wallin (som i 1743-44 hadde malt forgjengeren til dagens Stor-Elvdal kirke) malte både nevnte inventar og kirkerommet ellers, og signerte over koråpningen i 1745. Skymalingen i taket er nevnt, men det er også mange andre detaljer. For eksempel er det påmalt tilsidetrukne scenetepper over korbuen på menighetssiden. På korsiden er det bilde av prestene på vei til kirkens vigsling. I fyllingene på vestgalleriet er apostlene avbildet. Og så videre. I tillegg til selve figurene og dekorasjonene kryr det av henvisninger til Skriften og andre tekster.

Vinduene i det opprinnelige kirkerommet ble utvidet i 1864. I 1870 ble altertavlen modernisert etter tidens smak ved at korset og de tre figuerene (Jesus, Maria og Johannes) ble fjernet og lagt på loftet. I 1902 ble de sendt til Folkemuseet, men med en opsjon om hjemsending om det skulle ønskes. Dekoren ble restaurert i 1908–09 av dekorasjonsmaler Albert Tønnessen, som også dekorerte våpenhuset og deler av sakristiet. Ved samme restaurering ble figurene til altertavlen hentet hjem og satt opp igjen. Kirken ble også restaurert til 200-årsjubileet i 1938, og den har naturlig nok vært pusset opp ved flere andre anledninger og fått strøm, oppvarming osv.

Kirken hadde opprinnelig en svært enkel døpefont, et tinnfat i en jernring som var festet til korstolpen med en krampe. Etterhvert var det stemning for å anskaffe noe finere. På 1920-tallet var det pengeinnsamling. Fonten ble tegnet av Johan Meyer, skåret av den lokale treskjæreren Håkon Nesset og tatt i bruk i 1926. Den gamle døpefonten er imidlertid også fortsatt å finne i kirken.

Det ble innkjøpt en kirkeklokke i 1740 for innsamlede midler, men man var ikke fornøyd med den. Samme skjebne led en klokke innkjøpt i 1758. I 1769 ble denne sendt til København for omstøpning (hos M.C. Troschelhof), og resultatet ble hengt opp i tårnet høsten 1770 og brukes den dag i dag.

Kirken fikk sitt første orgel (eller rettere sagt harmonium) i 1914. Dagens orgel er et snertingdalorgel fra 1962. I 1983 var det en stund snakk om å selge orgelet til Evenstad med begrunnelse i at det ikke passet inn i kirken, men det ble ikke noe av. Det ble imidlertid malt i andre farger i 1988.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en kirkegård med steinmur rundt — åpenbart utvidet, siden det finnes rester av gammel mur inne på kirkegården. Under kirken ble det innredet bårerom i 1964 med inngang under sakristiet. Nedenfor veien som fører inn mot kirken, står kirkestuen.

Sollia kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stor-Elvdal kirke

Stor-Elvdal kirke

Kirke nr. 1
Dagens hovedkirke i Stor-Elvdal har hatt flere forgjengere, hvorav tre er mer eller mindre kjent fra omtale eller etterlatenskaper og minnet med en minnestein et par kilometer nord for dagens kirke. Den såkalte Trønneskirken kjenner vi bare av omtale, og Ingar J. Bjørnstad, som har skrevet endel om kirkene i Stor-Elvdal, sier at vi ikke en gang kan vite sikkert om den virkelig har eksistert.

Kirke nr. 2
Eksistensen av neste kirke — som omtales som Kaupangkirken eller Koppangkirken, og den er omtalt som Elffuedalls kirkie i et kongebrev av 1318 — trekkes ikke i tvil. Den lå på Koppangsøya, der det, som navnet antyder, var kaupang. Et område på øya kalles Kirkegravene, og ved en utgravning i 1922 ble det funnet steinfundamenter etter en bygning samt menneskeknokler under et gammelt åkerland. Bygningsresten målte 17 alen ganger 8 1/2 alen. Gerhard Fischer var oppover og fotograferte og målte opp funnet, og man var enige om at det var restene av en gammel kirke og kirkegård, trolig fra 1100-tallet. Det ble ikke bevilget midler, så funnet ble ikke gravet ut ordentlig, men ble tildekket igjen. Senere har man påvist stedet på nytt. Kirken skal ifølge et sagn ha blitt ødelagt av flom, og ny kirke ble oppført på fastlandet på et sted som etterhvert fikk navnet Kirkemo. Dette skjedde trolig etter Svartedauden og før reformasjonen, kanskje på 1400-tallet. Etter Svartedauden var for øvrig Stor-Elvdal anneks til Åmot, helt til sognet ble delt i 1873.

Kirke nr. 3
Denne kirken var viet til erkeengelen Mikael og omtales gjerne som Sanct Michaelskirken. Det var en stavkirke som opprinnelig hadde samme mål som Koppangkirken, altså 17 alen ganger 8 1/2 alen eller ca. 10,8 meter ganger 5,4 meter. Kirken var tjærebredt og taket tekket med spon og tjærebredt. Den hadde trolig ikke tårn, og inngangen var i sør. Det spekuleres i at materialer fra forrige kirke, som kanskje ikke var helt ødelagt, ble gjenbrukt. Kirken er første gang nevnt i et dokument fra 1574, der det fremgår at kirken hadde seks klokker: fire større og to små. For øvrig har flere gjenstander fra denne kirken overlevd til i dag, deriblant et krusifiks fra slutten av 1400-tallet. Det måler 1,28 meter ganger 0,95 meter, er laget av eik og kommer trolig fra Lübeck. Omtrent på samme alder er en trefigur av jomfru Maria med Jesusbarnet på venstre kne. Begge disse er i Universitetets oldsaksamling (og krusifikset kan ses i middelalderutstillingen på Kulturhistorisk museum). Samme sted finnes en Paulusfigur, en Kristusfigur («Salvator Mundi») og en figur av sankt Peter med nøklene.

I 1625 var denne kirken for liten og ble forlenget med 3–4 meter mot vest. Denne forlengelsen var laftet. Trolig fikk kirken galleri ved denne utvidelsen med den galleribrystningen med figurer av Jesaja, Jeremias, Esekiel, Daniel og kong David som henger foran orgelet i dagens kirke. Det ble utført reparasjoner i årene 1638–40, blant annet på taket, og kirken fikk ny prekestol. Fra denne perioden stammer trolig en renessansedøpefont som en periode stod i dåpssakristiet i dagens kirke for senere å flyttes til Koppang kirke, der den nå er utstilt som et gammelt klenodium. Kirken skal ifølge folkelig tradisjon ha fått ny altertavle i 1674, men dette er ikke bekreftet skriftlig og betviles av Bjørnstad, som påpeker at man tross alt påkostet en ny altertavle bare 69 år senere (se nedenfor). Likevel hevdes det i andre sammenhenger at altertavlen og prekestolen i Nordre Osen gamle kirke tidligere har vært i Stor-Elvdal kirke og så fra 1743 i Åmot kirke. (Disse tilskrives som oftest Laurits Larsen fra Toten, men Arnfinn Engen i Norsk biografisk leksikon tilskriver dem Johannes Skraastad.) I 1718, mot slutten av Den store nordiske krig, ble klokkene sendt til omstøping og forsvant. Ny klokke ble støpt seks år senere, og i 1731 ble det støpt enda en. Begge de to sprakk etterhvert og ble erstattet med nye i 1763 og 1768.

I 1730 ble kirken utvidet til korskirke, og den fikk et sakristi i den østre forlengelsen. Også ved denne utvidelsen laftet man. Kirken fikk også nytt tårn, et tegn på at den hadde hatt tårn fra før (uten at man vet når det gamle tårnet kom til). Altertavlen skal på dette tidspunktet ha bestått av nevnte krusifiks med de to trefigurene av jomfru Maria og Johannes (formodentlig disse), festet på korveggen, men med sakristidør bak alteret var det behov for en frittstående altertavle som man kunne bevege seg bak. Lars Pinnerud laget ny altertavle, og den ble malt av Erik Wallin, som også malte veggene innvendig før han fortsatte med å dekorere Sollia kirke. Da ny kirke ble bygget, hang tavlen faktisk ute over døren en stund før den ble lagt på lager. I dag henger den i Koppang kirke. Pinnerud skar også prekestol. Et stykke av utskjæringen er nå montert på alterveggen i dagens kirke, men resten er forsvunnet. Videre skar Pinnerud korskranke med Kristian VIs kongemonogram (også i dagens kirke). Vi kan kanskje anta at Wallin malte disse sakene også. Arbeidene var ferdig i 1743. Mot slutten av 1700-tallet forfalt kirken, og man fryktet etterhvert at tårnet skulle rase ned. Det var imidlertid uenighet om man skulle bygge nytt eller restaurere, og om hvor man eventuelt skulle legge en ny kirke. Det trakk i langdrag, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke et par kilometer lenger sør, på gården Brennas grunn.

Stor-Elvdal kirke
Stor-Elvdal kirke
Stor-Elvdal kirke

Dagens kirke
Den nye kirken ble tegnet av Svend Aspaas, som også laget en modell av kirken, men både tegninger og modell er forsvunnet. Byggingen kom i gang i 1807, og i 1809 var veggene laftet og tak og tårn kommet på plass samt spiret fra gamlekirken. Så stoppet det opp på grunn av krig, nød og sult, Aspaas døde i 1815, og først i 1819 kom arbeidet i gang igjen, ansporet av Ole Evenstad (som har fått en minnebauta på den andre siden av riksveien; denne fungerer også som minnesmerke over falne i napoleonskrigene). Kirken ble innviet den 12. september 1821, uten at den var helt ferdig. Arbeidet fortsatte da også frem til rundt 1830 med installering av kakkelovner, tjærebreding av tak, maling av tårn, panelering og maling utvendig og malerarbeider inne.

Kirken er åttekantet og i empirestil som Aspaas’ andre kirker. De er barn av sin tid og beundret i dag, men de har lidd høyst varierende skjebner. Som de andre Aspaas-kirkene hadde også Stor-Elvdal prekestolalter, men både det og kirken er gjort om på i det som kan synes som et evighetsprosjekt med mange frustrasjoner. Kirken hadde opprinnelig ikke de samme utbyggene som nå. Istedenfor en adskilt kordel var prekestolalteret montert på østveggen med alter nederst, plass til alterbilde over det og prekestol øverst. Det ble imidlertid ikke satt inn noe alterbilde før hele denne strukturen ble omgjort, og man fant seg aldri til rette med prekestolalteret, som snart gikk av moten, om man kan si det sånn. Sogneprest Ole Severin Olsen, som virket på midten av 1800-tallet, var en av flere som arbeidet for å få endret interiøret. I 1883 kjøpte Dorte B. Stai inn et maleri til altertavlen, en kopi av Tidemands populære Oppstandelsen (fra Bragernes kirke). Det ble først plassert i sakristiet, men året etter ble prekestolalteret ombygget av den lokale snekkeren Mathias Arnesen. Han fjernet prekestolen (som ble brukt som brensel), og alterbildet ble plassert i altertavlens nedre del med en ramme omkring. For å fylle tomrommet øverst brukte Arnesen noen utskårne felt som han fant på sakristiloftet. Det dreier seg om deler av Lars Pinneruds prekestol fra 1743. Det antas at Arnesen også laget en midlertidig prekestol på dette tidspunktet.

Rundt 1890 fulgte en større ombygging av kirken etter tegninger av arkitekt Herman Backer etter at man hadde diskutert frem og tilbake i årevis og på et tidspunkt bestemt seg for å bygge en helt ny langkirke i stedet, noe kommunen ikke hadde råd til. Detaljene er skildret av Ingar M. Bjørnstad (se litteraturliste). Kort fortalt ble det saget ut korbue i øst og påbygget kor omgitt av sakristier, og dagens våpenhus i vest stammer fra samme anledning. Tak og tårn ble midlertidig revet, og tømmerveggene ble påskjøtet med 60 cm i høyden. Arbeidet avslørte ujevnheter i materialoverflater og –kvaliteter, så kirken fikk nytt panel utvendig og innvendig. På koret kom det også et tårnlignende tak og nytt spir med årstallet 1890 i vindfløyen. Det kan se ut til at hovedspiret fikk det meste av den gamle vindfløyen på plass igjen, men med ny årstallsplate (selve fløyen, om man vil) som viser 1809. (Den gamle platen/fløyen er nå å finne i Stor-Elvdal museum på Nystu Trønnes — se nederst på denne siden.) Det kom også nye benker og nytt gallerirekkverk, og kirken ble malt innvendig og utvendig. Man benyttet anledningen til å restaurere og utvide orgelet (gitt av Anne Evenstad i 1856) og så videre. Resultatet er den kirken vi ser i dag, og det fikk Domenico Erdmann til å si: «Det er intet annet tilbake av Svend Aspaas’ kirke enn veggskjelettet av tømmer, som gir kirkeskipet den åttekantede form, og som nu er skjult av panel, og en del av prekestolalteret, hvorav prekestolen dog er fjernet.» Kirken ble nyinnviet den 18. mars 1891 av biskop Arnoldus Hille. Den ble også restaurert i 1968.

Interiør og inventar
Kirken sies å ha 600 plasser, og den har galleri. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Altertavlen har altså nevnte kopi av «Oppstandelsen», visstnok med ny innramming fra oppussingen i 1890 (ifølge Bjørnstad, om han da ikke mener 1884). Prekestolen skal være fra samme oppussing, og døpefonten skal være fra 1969, tegnet av arkitekt Nilsen (formodentlig Ragnar Nilsen). Orgelet ble bygget av Amund Eriksen (Christiania) i 1859 og restaurert av Ernst Junker i 1969. Det finnes lydopptak av det på YouTube. Som nevnt over fikk gamlekirken nye kirkeklokker i 1763 og 1768. Den største av disse (fra 1768) sprakk i 1988 og ble erstattet med en ny fra Olsen Nauen. Den gamle sprukne klokken oppbevares fortsatt som klenodium. Det finnes ellers noe gammelt kirkesølv samt tekstiler fra forskjellige tider.

Fra kirkegården
Minnesmerke over Ole Evenstad

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har vært utvidet siden kirkens tidlige dager. Bak det store hvite huset (tidligere Stor-Elvdal kommunehus) på den andre siden av riksvei 3 ligger kirkestallene fra første halvdel av 1800-tallet. Dette er et av relativt få eksempler på gjenværende kirkestaller. (Se også s. 99 i denne publikasjonen.)

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tylldalen kirke

Tylldalen kirke

Bakgrunn
Tylldalen kirke ligger i en paralleldal til hoveddalføret i Østerdalen, men i gamle dager gikk hovedveien (og altså pilegrimsleden) forbi her. Man antar at stedets første kirke ble oppført på 1100-tallet. Den ble relativt raskt erstattet med en ny og større på samme sted, kanskje på første halvdel av 1200-tallet. Tredje kirke skal ha stått i 1381-1598. Fjerde kirke, fra 1598, brant i 1660. Femte kirke ble bygget i 1660 og ble plassert litt lenger nord på det såkalte Prestegardsjordet enn de tidligere kirkene. Den fikk navnet St. Olavs kirke, og det antas at også de tidligere kirkene var olavskirker. Dagens kirke er altså den sjette, og kirkestedet ble flyttet ned i dalen. Det kan ellers nevnes at Tylldalen var hovedsogn i området selv etter reformasjonen, med Tynset og Lilleelvdalen (Alvdal) som annekser, men dette endret seg etterhvert. Etter krigen har Tylldalen vært fraflyttingsområde.

Kirkebygg
Tylldalen kirke ble oppført i 1733–34 av byggmester Karl Brandvold og sønnen Arne Brandvold-Sevilhaug. Den ble innviet 2. mars 1736 av oslobiskopen Peder Hvoslef, og den gikk under navnet «Vår Forløsers kirke». Det er en laftet langkirke med rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor og sakrtisti i øst. Kirken har våpenhus i vest og åttekantet takrytter med høyt, slankt spir på vestre del av skipet. Utvendig er kirken bordkledd, men dette går ikke lenger ned enn at man kan se den underste stokken. Innvendig er ikke kirken bordkledd.

Kirken hadde i begynnelsen 300 sitteplasser. Etter femti år var dette for lite, og det ble bygget galleri langs skipets nordvegg og i østre del av koret. Korskillet (korbuen) ble i praksis fjernet ved samme anledning. Det har også vært litt varierende vinduer gjennom tidene. I 1880-årene krevde pietismen sitt. Gammelt inventar ble kastet ut, veggdekorasjoner ble overmalt og nye takhimlinger kom til. I koret ble den lagt under den gamle. Kirken skal for øvrig ha vært tjæret utvendig fra starten av for så å bli malt rødbrun og til slutt hvit.

Tylldalen kirke
Tylldalen kirke

I 1934–36 ble kirken restaurert til 200-årsjubileet med Domenico Erdmann som konsulent. Gamle ting som var blitt kastet ut, ble oppsporet og plassert i kirken igjen. Det gjelder ting som prekestolen, kirkedøren, døpefonten og alterringen. Den nyinnsatte korhimlingen ble fjernet, slik at de gamle rankemaleriene kom til syne igjen. Blant motivene ellers finner vi Kristian VIs speilmonogram og våpenskjold. Pengemangel hindret full restaurering, og restaureringen fortsatte på 1950-tallet med avdekking av de dekorerte tømmerveggene. Koret er gjennomillustrert bortsett fra et blankt felt på nordveggen der det antas å ha hangt et epitafium som senere er fjernet. Galleriene ble fjernet i 1954, og kirken har nå 240 sitteplasser. Åtte av tolv bilder på brystningen til orgelgalleriet i vest ble gjeninnsatt, og de fire siste ble rekonstruert av Ola Seter etter tilsvarende motiver i Kvikne kirke. Den ferdigrestaurerte kirken ble gjeninnviet den 24. november 1957.

Inventar
Det sentrale inventaret er på alder med kirken. Altertavlen i bruskbarokk antas å være skåret av Hans Jensson Engen, som bodde i Tylldalen en perioden, og staffert av Jens Sandhaug (som også stafferte alterskranken). I sentralbildene i de to hovedetasjene vises korsfestelsen og oppstandelsen. Sistnevnte bilde er en speilvendt versjon (nokså fri) av et Dürer–bilde, og vi ser Maria Magdalena som møter den oppstandne Kristus i en gartners skikkelse (jf. Joh 20, 17). Utenfor det øverste bildet er to nisjer med figurer av Peter og Paulus, mens to nisjer utenfor korsfestelsesbildet er tomme etter at figurene er tatt ut.

Kirkerom
Mot koret
Altertavle
Prekestol
Døpefont
Kongemonogram

Prekestolen har fire tomme felt med apostelnavn. Her har det tidligere vært figurer. Det antas at disse ble tatt ut og brukt som leker mens stolen var borte fra kirken og befant seg på en lokal gård. Døpefonten i tre står til prekestolen. Den er åttekantet kalkformet og har et høyt lokk. Inni er det er et sølvfat.

Enkelte gjenstander knyttet til tylldalskirkene befinner seg andre steder. En olavsstatue som antas å være fra 1200-tallet, ble i sin tid sendt som gave til kong Kristian V og er nå å finne i Nationalmuseet i København. En bispestol fra før år 1300 befinner seg i Universitetets oldsaksamling. Det samme gjelder den såkalte Brurkrakken av omtrent samme alder. Gert Eggen har siden laget kopier av disse som befinner seg i kirkens kor. En flamsk messehagel fra 1500-tallet er å finne på Kunstindustrimuseet ved siden av Baldisholteppet.

Tre løse figurer
Orgelgalleri
Veggpryd

Tre løse figurer som i sin tid ble kastet på skraphaugen, stammer fra tidligere kirker og er nå hengt opp over inngangsdøren sammen med andre gamle gjenstander. Andre gamle gjenstander kunne ha nevnt, men vi skal runde av med å si at tårnet har to klokker, den minste fra 1747, den største fra 1866, og at orgelet er et Sauer-orgel med ni stemmer fra 1921 som ble restaurert i 1983 av Bröderna Moberg.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Ved parkeringsplassen på nordsiden står et servicebygg. En kirkestue (vest for fylkesvei 30) stod ferdig til jubileet i 1936. Tidligere var det også staller her. På bygdetunet omtrent en kilomenter fra kirken (ved Prestgård nordre) finner vi den gamle Kjerkestua, en laftet bygning som var midlertidig kirke frem til dagens kirke stod klar. I jubileumsboken identifiseres den med stedets femte kirke, og det sies at vi anta at det ble brukt materialer fra den til bygging av våpenhus og sakristi. I så fall ble den brukt som kirke i over sytti år. På bygdetunet er også den gamle Prestgardsstua, som var hovedbygningen på prestegården.

Servicebygg
Sauer nær kirken
Gammel prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hovin kirke

Hovin kirke

Bakgrunn
Hovin kirke er eldste kirke i tidligere Spydeberg kommune. Den fikk sin nåværende form i 1720, men kirkestedet er fra middelalderen. Kirken var viet til erkeengelen Mikael, og den skal i middelalderen ha vært relativt velstående og eid en rekke lokale gårder, deriblant en prestegård ved Prestby. Fra slutten av 1600-tallet av har vi vekslende meldinger og reparasjoner og forfall, og i 1720 ble kirken enten grundig ombygget eller nærmest nyoppført med noe gjenbruk av gamle deler. Det sies at den kirken fikk samme grunnflate med økt høyde.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en langkirke i tre. Skipet er relativt høyt for arealet, koret er smalere og lavere og rett avsluttet, et sakristi i øst har omtrent samme bredde som koret, men er lavere og har valmtak, og kirken har våpenhus vest for skipet og takrytter midt oppå skipet. Antall sitteplasser er 140, ifølge Kirkesøk.

Hovin kirke

Interiør og inventar
I kirkerommet er det orgelgalleri i vest, og det går gallerier langs hele skipets nordvegg og halve sørveggen. Det er en lav korskranke, men ingen forskjell i gulvnivå mellom skip og kor. Koret er noe smalere og lavere enn skipet og åpner seg mot det i sin fulle bredde og høyde. Både skip og kor har flat himling. Inne i koret står en klokkerstol ved sørveggen.

Altertavlen er fra rundt 1660 og antas å komme fra Christopher Ridders verksted. Den ble staffert rundt 1730 og er senere fargerestaurert i 1902 og 1922, visstnok noe hardhendt. Tavlen har to etasjer samt predella og toppstykke. I hovedfeltene er det malerier av nattverden og korsfestelsen. Førstnevnte flankeres av figurer av Moses og Aron, og lenger opp finner vi evangelistfigurer og øverst i midten den triumferende Kristus. Tavlen bærer monogrammene til Kristian VI og Sofie Magdalene.

Prekestolen er laget av Thomas Schrop. Den sies i «Norges kirker» å være fra 1629, men datert 1630, og den er reparert senere, visstnok med ny fot og oppgang. Den har vært overmalt flere ganger og ble restaurert av Domenico Erdmann i 1930. Tavlen har tre fag med bilder, der vi ser Johannes og Peter i to av feltene (fra 1629–30). I det tredje ble det malt et portalmotiv ved restaureringen. Døpefonten ble laget av Ener Arnesen Huseby i 1855. Den er av tre og har rund kum og kvadratisk fot. Det finnes et dåpsfat i messing fra 1575.

Et harmonium ble anskaffet i 1903. Kirken skal ha fått nytt orgel på 1960-tallet, uten at det fremgår hvorfra. Så den 25. februar 2005 ble dagens orgel innviet. Det har syv stemmer og er bygget av Norsk orgelverksted i Snertingdal. Orgelhistorien er skildret hos fellesrådet. Den ene kirkeklokken er fra middelalderen. Den andre antas å være fra begynnelsen av 1600-tallet.

Kirkegårdsport
Krigsminnesmerke
Gravkapell

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Det var tidligere likkjeller under kirken, men begravelsene derfra er satt ut, uten at det er spesielt gamle gravminner igjen. På kirkegården står et krigsminnesmerke med en navneplate montert på en stein. Sørøst for kirken står et gravkapell (tegnet av arkitekt Bensen) som etter mange års forberedelser ble oppført i 1930 og innviet i 1931. Kapellet har et alterbilde som er malt av Chr.Th. Solum. Det viser oppstandelsen.

Hovin kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden