Austmarka kirke

Austmarka kirke

Ved Austmarka i den sørlige delen av Finnskogen (Kongsvinger kommune) ble det anlagt kirkegård i 1847. Austmarka kirke ble tegnet av tømmermester Paul Eduard Bielenberg og innviet den 14. april 1858. Det er en langkirke i tre (formodentlig laftet) med 380 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og koret er rett avsluttet.

Kirken led på 1800-tallet en stund under dårlig vedlikehold i den grad at kirkelige myndigheter påla menigheten å gjøre noe med det. Det ble purret gjentatte ganger, og kirken var nær ved å bli revet, men så ble den reparart i 1870-årene. I 1880-årene fikk den utvendig panel og ble malt innvendig. Det var et branntilløp i 1922, men brannen ble slukket før kirken ble overtent. Taket måtte imidlertid repareres. Etterpå ble interiøret malt i «gilde og grelde farver», som av Riksantikvarens konsulent Ove Qvale ble omtalt som «svært uheldige». Så fulgte en omfattende oppussing (med gjenåpning i februar 1957) der fargene på interiør og inventar ble endret til slik de er i dag. Kirken ble pusset opp til 150-årsjubileet i 2008. I fremstillinger av kirkens historie påpekes det gjerne at kirken er spartansk utstyrt, men den har i dag relativt kraftige interiørfarger som står godt til hverandre og skaper et stemningsfullt kirkerom.

Innvendig er det orgelgalleri i vest. Benkenes plassering er noe uvanlig for en langkirke: Like foran koråpningen er flere benker plassert sidelengs, som om det skulle være en korskirke. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Det er en lav korskranke på hver side av midtgangen.

I begynnelsen hadde kirken et trekors istedenfor altertavle, som kom til først i 1903. Den har en kopi av Tidemands maleri av Jesu dåp utført av en ukjent kunstner. (Originalen fra 1868 befinner seg i Trefoldighetskirken i Oslo.)

Prekestolen har oppgang fra koret. Den er like gammel som kirken og er utført av snekker Christian Guldbrandsen — i likhet med mye av inventaret, formodentlig inkludert døpefonten. Prekestol og døpefont var gråhvite i begynnelsen, men på 1920-tallet ble prekestolen påført fyllinger med evangelistbilder, og inventaret fikk altså ganske skarpe farger før dette ble endret på 1950-tallet.

I begynnelsen ble det brukt et husorgel som var plassert i skipets sørøstre hjørne på et lite galleri. I 1898 ble det anskafffet et Olsen & Jørgensen-orgel, og dagens orgel ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1964.

Til å begynne med måtte kirken nøye seg med en gårdsklokke. Kirkeklokker ble så gitt til minne om skomakermester Lars Erichsen fra Vastaberget av hans sønn og innviet i 1897. De er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger siden innvielsen i 1847. Typisk nok for en kirkegård i et landdistrikt som stort sett har vært befolket av småkårsfolk, er det få virkelig gamle gravminner som er bevart. På 1920-tallet hadde man tenkt å bygge gravkapell, men pengene strakk ikke til. I stedet ble det i 1927 innredet bårerom under kirken med inngang i øst.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Dalsbygda kirke

Dalsbygda kirke

Bakgrunn
Om det var noen form for kirkebygg i Dalsbygda (Os kommune i Østerdalen) i middelalderen, vet man vel ikke med sikkerhet, men funnet av noen tykke steinheller ved rydding omkring Brattåstrøa i 1930-årene gjør at enkelte tror det kan ha eksistert en pilegrimskirke eller et bønnehus deromkring. Senere har Dalsbygda i alle fall sognet til Os, som fikk sin første kirke i 1638, om enn på et sted som etterhvert ble regnet som uegnet, slik at man bygget ny kirke der den gamle inngikk, på et nytt sted i 1703. Siden fikk Os ny kirke i 1862. Da kirkegården der måtte utvides i 1908 og det var litt problematisk å få tak i tilleggsjord, begynte noen å arbeide for hjelpekirkegård i Dalsbygda. Grunn til denne ble avstått gratis og tillatelse gitt. Kirkegården ble inngjerdet, kapell reist og klokke installert, og det hele ble innviet den 17. oktober 1910. Senere ble en større klokke kjøpt etter en gave i 1914. Begge klokkene er fra Olsen Nauen.

Kirkebygg
Da Tolga prestegjeld fikk ansatt en hjelpeprest med bosted i Os i 1951, ble det også holdt gudstjenester i Dalsbygda, og kirkespørsmålet ble aktuelt. Diskusjoner munnet ut i at man skulle bygge en kirkestue, en slags småkirke. Tegninger ble utarbeidet av Jens Ormhaug, og byggeleder var Melkor Henningsmo. Kirkestuen ble innviet den 30. oktober 1960 av biskop Kristian Schjelderup, som hadde med seg åtte prester. Kirken er en langkirke i tre med 150 plasser.

Kirken hadde døpefont og prekestol fra starten, men mye kom til etterhvert. I 1965 ble det installert et orgel med syv stemmer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. De første ti årene ble kapellet brukt som klokketårn, men så ble det besluttet å bygge tårn i form av en takrytter, dit klokkene ble flyttet. Dette ble oppført av byggmester Kjellmark og innviet den 25. oktober 1970. Videre ble bygget oppgradert med sakristi i 1978, og etter at visse formaliteter var bragt i orden, fikk bygget fullverdig kirkestatus fra og med 1982.

Inventar
Altertavlen er et trerelieff med tittelen «Misjonsbefalingen» (og påmalt teksten «Gjør alle folkeslag til disipler», jf. f.eks. Matt. 28, 16–20) utført av Eystein Vingelsgaard. Den kom på plass i 1963. Etterhvert begynte strukturen i treet å endre seg, og i 2009 ble tavlen malt av Gun Løken til femtiårsjubileet. Det gamle snertingdalorgelet, som hadde skrantet i en årrekke, ble byttet ut med et digitalt orgel i 2007, plassert der prekestolen stod. Istedenfor prekestolen fikk kirken en lesepult laget av Torleif Sund. Det gamle orgelet ble fjernet, og det kom sitteplasser på galleriet der orgelet hadde stått. (I 2006 hadde det versert planer ved Arne Sæther og opprinnelig arkitekt Ormhaug om å utvide kirkeskipet i bredden, men de ble ikke iverksatt.) Dåpsventerom ble innredet i gangen over våpenhuset i 2007, og det ble anskaffet nye kirkestoler til jubileet. Også døpefonten ble byttet ut, og mye annen oppussing ble utført med dugnadsinnsats.

Kapellet i våre dager
Etter at kirkestuen hadde fått tårn, var man litt i villrede om hva man skulle gjøre med kapellet. Det ble vurdert revet, men etter en avstemning ble det besluttet bevart. Det ble restaurert og fikk nytt tak og utvendig maling i 1982, og i 2003 ble det malt innvendig. I kapellet henger bilder av en rekke personer som har bidratt til kirkearbeidet gjennom årene. Kapellet ser ut til å være i relativt god stand, og det kan virke som om bruken fortsatt diskuteres. Både kirken og kapellet er åpent for besøkende om sommeren.

Det ble feiret femtiårsjubileum for kirken og hundreårsjubileum for kapellet i oktober 2010.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kvikne kirke

Kvikne kirke

Bakgrunn
Kvikne var tidligere egen kommune, men har siden 1966 vært en del av Tynset (bortsett fra Innset sogn, som ble innlemmet i Rennebu kommune). Vi befinner oss ved vannskillet mellom Orkla (som renner nordvestover og ut i fjorden ved Orkanger) og Tunna (som renner ut i Glomma ved Tynset). Før reformasjonen var Kvikne trolig anneks til Oppdal, og etter refomasjonen til Tylldalen. Stedets stavkirke ble for liten etter at det ble startet kobberverk i 1630. Kristian Kvart besøkte bygda i 1635 og skrev deretter et brev til bergmester Iver Prip med beskjed om å bygge ny kirke, men det skjedde først 17 år senere.

Dagens kirkebygg
Gamlekirken ble revet 12. juli 1652, og ny kirke ble oppført. Byggmester var verkets oppsynsmann, Knud Mortensen. Kirken ble innviet den 1. juli 1654 av superintendent Henning Stockfleth. Det er en laftet korskirke (bindingsverk i gavlene) som ifølge kirkeleksikonet har 203 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte, og kirken har gallerier i tre av korsarmene og kor i den østre. Det er en takrytter over krysset og et sakristi (fra 1773) øst for koret. Ved våpenhuset i vest ble det i 1768 oppført en klokkestue der klokkene fra tårnet ble overført. På døren i vest finner vi et beslag med Kristian VIs kongemonogram og årstallet 1652. Kirken er bordkledd utvendig — muligens fra ganske tidlig av. Innvendig er tømmerstokkene flattelgjet.

Bygningshistorie
Noen endringer er gjennomført, ikke minst ved en større reparasjon og utsmykning i 1730-årene. Utover det som er nevnt, er vinduene gjort noe større. Likevel fremstår kirken som et autentisk barn av sin tid, selv om rankedekkorasjonene (ved Jens Sandberg) på tømmerveggene i kirkerommet er fra 1730-tallet og ikke 1650-tallet. Fra samme periode er den flate takhimlingen med Kristian VIs kongemonogram i kjempeformat. Dette er en av de kirkene vi opplever som gjennomillustrert, en type interiør og inventar som nygotikkens pietister ville ha hatet, så vi skal kanskje være glad for at de ikke fikk tuklet med denne kirken. Eksteriøret ble ellers delvis restaurert i 1923 etter planer av Heinrich Jürgensen, og samtidig ble inventaret resurarert etter anvisninger av Domenico Erdmann. Istandsetting på 1950-tallet ble ledet av John Tverdahl.

Interiør og inventar
Alteret er en enkel trekonstruksjon med et låsbart skap på baksiden med en fint dekorert lås. Altertavlen antas ifølge flere kilder å være skåret av Johan Bildsnider og det store nattversbildet malt av Johan Kontrafeier, som muligens også har stått for annet malerarbeid på tavlen. Den dateres da gjerne til ca. 1654, men i «Kirker i Norge» er den datert til 1663, samtidig som det sies at den likevel kan ha vært kirkens første altertavle. Over nattverden er et mindre bilde av korsfestelsen, og det er en skulptur av den triumferende Kristus på toppen samt skulpturer av evangelistene på sidene.

Korskillet antas å være opprinnelig, og skal være snekret av Jørgen Snekker. Tidligere var Kristian VIs kongemonogram plassert over åpningen, men nå finner vi i stedet et krusifiks fra 1180 her, mens kongemonogrammet er flyttet lenger bak i kirkerommet, slik at man ser det når man befinner seg i vestre korsarm. En madonnastatue fra gamlekirken befinner seg på korets nordvegg. Den dateres til ca. 1250 i jubileumsboken (og til 1150 i kirkeleksikonet).

Prekestolen (i sørkant av koråpningen, med oppgang fra koret) er dekorert med apostelfigurer. Også den skal være laget av Jørgen Snekker, mens Johan Biltsnider skal ha skåret figurene. Prekestolen har himling.

Døpefonten (datert til 1664 i «Kirker i Norge» og til 1652 i kirkeleksikonet) står i dag i koret, men stod tidligere i hjørnet i det nordre tverrskipet. Døpefonthimlingen, som er av samme alder, oppbevares på loftet. Det finnes også en tinnkanne for dåpsvann fra 1719 og et dåpsfat i messing gitt i 1652. Det avbilder Adam og Eva ved kunnskapens tre.

Det synes ikke helt klart om kirken hadde gallerier opprinnelig. Den har i alle fall lukkede kirkebenker med dører og forseggjorte benkevanger. De forreste benkene var reservert kobberverkets ledelse, og det var i sin tid det vanlige skillet med menn på sørsiden av midtgangen og kvinner på nordsiden. Dessuten fortelles det at galleriet i nordre korsarm, som ble kalt «Pigelemmen» (eller «kvinnfolkkjellen» og senere «orgelkjellen»), var for ugifte kvinner. Dette kom til i 1738-39, og galleribrystningen er illustrert med Jesus og disiplene. Under galleriet er det en innelukket benk. Likeledes finner vi «Drengelemmen» (eller «karkjellen»), galleriet for ugifte menn, i søndre korsarm. Under galleriet i vest (også det rikt illustrert) er det to lukkede benker. Det er mulig at den nordlige av disse var for inngangskoner, altså kvinner som nettopp hadde nedkommet.

Orgelet på nordgalleriet er bygget ved Norsk Orgel- og harmoniumfabrikk i Snertingdal i 1976. Én kirkeklokke ble støpt ev Henrich Aunum i 1768. Ellers beskrives forskjellige klokker i forskjellige kilder, deriblant en tidligere gruveklokke som er å finne våpenhuset. Annet inventar kunne nevnes, men interesserte henvises til kildene. Noen englehoder fra kirken skal ifølge «Kirker i Norge» befinne seg i Historisk museum i Trondheim; det er mulig at det menes Vitenskapsmuseet.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et steingjerde. Opprinnelig ble prestefamilier og fremstående folk ved verket gravlagt under koret, mens andre ble gravlagt utenfor på det som opprinnelig var et rundt område, ofte i dårlige merkede og vedlikeholdte graver. Disse tingene ble det endret på på 1800-tallet, og kirkegården er utvidet flere ganger. Vest for parkeringsplassenpå vestsiden av kirken er et kombinert bårehus og servicebygg, og det står et par andre småbygg i nærheten. En port som tidligere stod mot riksveien, står nå nærmest til pynt ved parkeringsplassen nordvest for kirken.

Peder Bjørnson var prest her i sin tid, og Bjørnstjerne ble født på Bjørgan prestegård i Kvikne. Den ble nylig pusset opp og er i dag museum.

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 102–105
  • Kvikne kirke 350 år 1654–2004 (Kvikne menighetsråd, 2004)
  • Kvikne.no
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 613
  • Kirkesøk
  • Idar Tollan: Altertavler i Rørosregionen og Nord-Østerdal (Breidablikk Forlag, 2005), s. 59–60

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Narbuvoll kirke

Narbuvoll kirke

Narbuvoll kirke i Os kommune er Nord-Østerdals eneste steinkirke. Det dreier seg om en langkirke med vesttårn tegnet av Chr.H. Grosch. Kirken ble bygget på grunn gitt av Engebret Mikkelsen Østigård (eller Ingebret Mikkelsen Narbuvoll, som det står på et skilt ved kirken; han døde halvannen måned etter innvielsen), og byggmester var Knut Skancke. Kapellet (som det da var) ble innviet to dager etter Os kirke, den 2. oktober 1862. Før et sidegalleri ble revet, hadde kirken rundt 200 plasser. I dag har den rundt 150.

Kirken ble omfattende pusset opp til hundreårsjubileet i 1962. Det ble også utført utvendige arbeider på 1970-tallet og innvendig på 1980-tallet, og i 2010 ble det blant annet installert automatisk ringeanlegg (fra Olsen Nauen) og lukeåpnere, slik det fortelles i menighetsbladet. Dette skjedde i forkant av 150-årsjubileet i 2012, da det ble utgitt jubileumsbok. For øvrig ble det ugitt slike skrifter også i 1962 og 1987.

Interiør og inventar
Koråpningen er spissbuet, og det er et rundt vindu på korets fondvegg, bak og over altertavlen. Alterbildet (fra 1865) ble malt av John Johnsen Osgjelten og viser den korsfestede Kristus, med Maria sittende i sorg ved korset og en hærskare av engler i bakgrunnen. Under bildet står følgende tekst: «Fader, i din Haand overgir jeg min Aand» (salme 31, 6). Tavlen ble gitt av Ingeborg Holden.

Prekestolen (til høyre for koråpningen) har åttekantet grunnform og rektangulære fyllinger med dekorativt mønster. Døpefonten står like ved siden av prekestolen og har form som et bord der kummen utgjør en fordypning. Den er utført av Høs-Knut og ble skjenket av lensmann Jon Skogstad. På motsatt side av koråpningen er en lesepult og i skipets nordøstre hjørne en lukket benk.

Det er orgelgalleri over inngangen i vest. Et harmonium ble tatt i bruk i kirken i 1906 og befinner seg nå i den gamle skolen i Tufsingdalen. I 1912 overtok Narbuvoll orgelet fra Os kirke, uten at det fremgår klart av litteraturen hva som ble gjort for å sette det i stand. Orgelet viste klare svakheter under krigen, og i 1949 anskaffet man et lite orgel som erstatning. Dette viste imidlertid seg lite egnet til formålet og ble lite brukt. På midten av 1960-tallet ble det solgt, og man gikk i gang med å få restaurert gamleorgelet. Etter problemer med restauratøren fikk man tilbake orgelet i ubrukelig stand og endte opp med å selge det til J.H. Jørgensen, som bygget nytt orgel til Narbuvoll. Det ble installert i 1974, uten at nærmere detaljer fremgår av undersøkt litteratur. (Gamleorgelet ble senere etter noe om og men kjøpt tilbake til Os kirke, der det aldri ble brukt etter innvielseskonserten i 1981.)

Kirken sies i jubileumsheftet å ha to kirkeklokker, hvorav den ene ble gitt av Rasmus Holden (som også bidro til driftsbudsjettet). Det fortelles at den ene klokken sprakk da en finne ble begravet, og at de pårørende måtte bidra til innkjøp av ny klokke.

Kirkegård
Kirkegården er omgitt av steinmur med hvitt plankegjerde oppå, og mellom gravene finnes både bjerk og gran. Det fortelles at det nord for kirken i gamle dager fantes en vintergrav der det var mulig å nedsenke inntil fire kister midlertidig, noe som kunne være nødvendig i en tid med dårligere graveredskaper. Den ble siste gang brukt vinteren 1917–18 og er siden fylt igjen, men i 1995 ble den øverste delen gjort synlig igjen. Ved parkeringsplassen ble det i 1983–87 ble det oppført et kombinert kontorbygg / redskapshus / servicebygg med torvtak.

Kirken er normalt åpen for besøkende et par måneder hver sommer.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Oppstad kirke

Oppstad kirke

Oppstad 1
Oppstad kirke er i den nordlige delen av Sør-Odal kommune, like ved elven Oppstadåa, som fører vannet fra Storsjøen ut i Glomma. Som så mange andre kirkesteder i området går Oppstad tilbake til lenge før den nåværende kirken, i dette tilfellet til 1200-tallet, da det skal ha stått en liten stavkirke her. Den var viet til st. Hallvard.

Oppstad 2
Denne kirken skal ha brent, men noe årstall for dette kjenner man ikke. Kirke nummer to (som etter reformasjonen var anneks til Strøm) ble i 1634 rapportert å være forfallen, og det ble oppført en tømret korskirke. Denne kirken ble oppført på svært kort tid, og arbeidet var muligens ikke helt bra. I alle fall ble kirken stående bare en nitti års tid, men tårnet ble beholdt da dagens kirke ble oppført.

Dagens kirke
Dagens kirke på Oppstad ble oppført i 1725 (bare et par år etter den store kirkeauksjonen), men har altså vesttårn fra 1634. Det er en laftet korskirke med ca. 200 sitteplasser. Det er kor i østre korsarm, og det finnes også sakristi. Kirken har stående panel utvendig, mens laftetømmeret er synlig inne i kirken. Tømmerveggene er dekorert med påmalte akantusranker. På 1780-tallet ble det konstatert at tårnet lutet mot øst, og det måtte repareres. Ellers ble kirken lite vedlikeholdt i lang tid, blant annet fordi prestegjeldet ble delt og det var uenighet om hvem som hadde ansvar for slikt. Etter at kommunen overtok på midten av 1800-tallet, ble det imidlertid mer orden i sakene. Nye kirker ble oppført ved Strøm og Ullern, og det var egentlig meningen at Oppstad kirke skulle rives. I stedet ble den omfattende satt i stand i 1875 under ledelse av Günther Schüssler. Innerveggene fikk panel, og kirken fikk et nygotisk preg idet gammelt inventar ble skiftet ut. På 1930-tallet ble interiøret tilbakeført mot opprinnelig utseende, panel ble fjernet og gammelt inventar ble tatt i bruk igjen. Interiøret ble frisket opp i 1950, da Finn Krafft fargerestaurerte veggdekorasjonene.

Inventar
I 1875 fikk kirken en enkelt alterkors. I 1880-årene kom det på plass en nygotisk altertavle med https://res.cloudinary.com/kirkesok/image/upload/w_700/v1545264073/041900101/69D27609B2C16E8D6305E808E3C07E31.jpg av Adolph Tidemands alterbilde Jesu dåp fra Trefoldighetskirken i Kristiania. Den ble byttet ut i 1940 og henger nå til høyre for koråpningen. Dagens altertavle er laget av Dagfin Werenskiold og kan sammenlignes med en naivistisk billedbok. Jesus er avbildet i midtfeltet, og på hver side er to felt av samme størrelse som er inndelt i mindre bilder.

Renessanseprekestolen tidfestes til 1635. Den ble skiftet ut i 1875, men hentet ned fra kirkeloftet og tatt i bruk igjen i 1935. Den ble da satt opp av Gunnerius Ruud og malt av Halfdan Davidsen, og det fortelles i jubileumsboken at arbeidet ikke ble utført antikvarisk korrekt. I stedet ble nye fyllinger satt inn, blant annet med et bilde av Hans Nielsen Hauge.

Klebersteinsdøpefonten er omtalt i forbindelse med kirken på 1300-tallet. Den ble altså stuet bort i 1875, men er tatt i bruk igjen. Messingfatet er omtalt i en inventarliste fra 1600-tallet.

Et krusifiks fra middelalderen ble satt i stand i Riksantikvarens verksted og kom på plass i kirken igjen i 1953.

Det ser ut til at det første orgelet som ble brukt i kirken, var et husorgel som muligens ble lånt. I 1896 fikk kirken et harmonium. Det tålte ikke klimaet i kirken, og ble etterhvert ubrukelig. I 1968 ble det innkjøpt et 11 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette ble etterhvert i dårlig stand, og i 2010 ble det avløst av et digitalt kisteorgel.

Det sies at kirkeklokken ble omstøpt av Anders Skierbakk (Elverum) i 1855. (Klokkestøperens navn staves på forskjellige måter forskjellige steder.)

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Det foregikk en gang i tiden arbeid for å få oppført gravkapell, men i stedet ble bårerom innredet i kjelleren. Det ser ut til å være redskapsrom ut mot veien. Øst for kirken står Almuestua, som er blitt flyttet et par ganger.

Oppstad gård er omtalt som prestegård i biskop Eysteins jordebok. Fra 1739 var den regnet som kapellangård. Ved delingen av Odal prestegjeld ble Oppstad en stund liggende i Nord-Odal, der Sand var hovedkirke. I 1828 flyttet sognepresten til Nedre Sand (og byttet plass med beboreren der). Rundt 1830 ble grensene justert, slik at Oppstad kirke med rundt 2/3 av det gamle sognets areal tilfalt Sør-Odal, mens den nordlige delen ble fordelt mellom Sand og Mo. I 1880 ble Nordre Nust tatt i bruk som kapellangård, og dette varte til 1973.

Oppstad kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tolga kirke

Tolga kirke

Bakgrunn
Tolga formannskapsdistrikt ble opprettet i 1837, men det ble bygget smeltehytte på stedet under Røros kobberverk i 1660-årene, og Tolga har hatt kirke siden 1688, etter at folk tidligere hadde gått til kirke i Vingelen. Tolgas første kirke var 18 alen lang og 12 alen bred. Den fikk tårn i 1703, altertavle, prekestol og døpefont ble ferdigstilt i 1705, sakristi ble bygget i 1712 og staffert i 1729, og spontekking ble gjort i 1730-32. Mye av inventaret ble gitt som gaver, og noe av det er bragt videre til dagens kirke, så som døpefonten, fire evangelistbilder fra prekestolen (malt av Peter Andersen Lillie) , en kirkeklokke, en messehagel fra 1710 og et antependium fra 1740.

Dagens kirke
Dagens Tolga kirke er en åttekantet laftet kirke med sentraltårn. Byggmester var John Eriksen Berg, og kirken ble innviet den 15. november 1840, etter at gamlekirken var blitt revet i mars. Kirken er i sitt ytre ikke helt ulik Åmot kirke i Nord-Torpa og gamle Hunn kirke (på Gjøvik, revet 1881), men med sine 400 plasser er den noe mindre enn Åmot, selv om begge har gallerier i to etasjer. Kirken er innredet som en langkirke med kor i østenden, et to etasjers sakristiutbygg øst for det og våpenhus i to etasjer i vest. Kirken er reparert og restaurert en rekke ganger, ikke minst i 1962–65, da man prøvde å tilbakeføre den mest mulig til opprinnelig utseende. Malte tømmervegger ble avlutet (for hvit oljemaling fra 1924), og den gamle altertavlen ble tatt i bruk igjen, for å nevne et par eksempler.

Inventar
Kirkens altertavle ble malt av Kristoffer Guldbrandsen i 1870-årene og viser korsfestelsen. 17. mai 1922 ble en ny altertavle innviet, med et bilde av Jesus i Getsemane malt av Rasmus Strømme etter tysk forbilde. Senere er altså Guldbrandsens tavle gjeninnsatt. I 1909 ble for øvrig altertavlen fra gamlekirken hengt opp i sakristiet, og samme sted anbragte man den gamle alterringen, døpefonten, bedeskammelen og prekestolen.

Det bør kanskje presiseres at kirken har prekestolalter — muligens det siste i sitt slag. Det finnes slike prekestolaltre i en rekke empirekirker fra overgangen mellom 1700- og 1800-tallet, men rundt 1840 var de gått av moten. Prekestolen befinner seg over alterbildet i høyde med første galleri og med inngang fra dette. I tillegg er det en enkel prekestol samt en lesepult nede på kirkegulvet. Kirken overtok gamlekirkens døpefont i tre fra 1704, men i 1909 tok man i bruk en ny døpefont i hvit marmor som var gitt i gave. Begge ser ut til å stå i kirkerommet, med marmorfonten lengst bak i hjørnet. Døpefatet i sølv ble gitt i gave i 1958.

På orgelgalleriet i vest har kirken et snertingdalorgel fra 1974, og av kirkeklokkene er den ene fra 1725, den andre fra 1898 (fra det som nå er Olsen Nauen Klokkestøperi).

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den er utvidet flere ganger, senest (?) i 1966. Bårerom («likkjeller») under kirken ble tatt i bruk i 1954. Nedgangen ses som en kjellerlem ved sakristiet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tufsingdalen kirke

Tufsingdalen kirke

Bakgrunn
I Tufsingdal eller Tufsingdalen skal det ha vært fast bosetning en 300 års tid. Det ble innviet en gravplass på stedet i oktober 1914. Så ble et gravkapell innviet i 1918. Det fikk påbygget kor og sakristi og ble innviet for kirkelige handlinger i 1920. I 1923 fikk det påbygget galleri, og det har vært en påbygging på 1970-tallet. Kirkeleksikonet oppgir Arne E. Sæther og Peder Sæter som arkitekter, uten at det fremgår hvilke(n) av prosessene de var ansvarlige for. Hvis det dreier seg om den Arne Erik Sæther som vi blant annet kjenner som arkitekt for flere oslokirker, må det gjelde nyere arbeider. Kirken ser ikke ut til å ha eget sogn, men sorterer under Narbuvoll. Den ble opprinnelig titulert som kapell, men kalles nå kirke.

Kirkebygg
Tufsingdalen kirke er en tømret langkirke med (ifølge Kirkesøk) 120 sitteplasser: rektangulært skip, kort, smalere og lavere, rett avsluttet kor, sakristi i øst og takrytter vest for midten av skipet. Kirken har altså galleri, og der står det noen benkerader som er adskilt fra orgelområdet med en dør. Kirken er avbildet som mørkebrun, men er nå hvitmalt. I 2010 var det dugnad for å legge nytt tak og tjærebre spon.

Inventar
Altertavlen (1920) har et bilde av kvinnene ved graven som fremstår som nærmest plakataktig. Det er kopiert etter Axel Enders bilde i Molde domkirke. Teksten under bildet lyder: «Han er opstanden, han er ikke her.» (Mark 16, 6 og flere andre tekststeder.) Også prekestolen og døpefonten er fra 1920, førstnevnte laget av Mikkel L. Midtdal.

Orgelet er fra 1978, ifølge kirkeleksikonet bygget av Lars Leeteng (riktignok feilstavet Luteng). Kirkeklokken er fra 1914, «støpt i Tønsberg» (formodentlig O. Olsen & Søn).

Kirkegård
Kirken har bårerom under våpenhuset. Kirkegården er omgitt av stakitt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tynset kirke

Tynset kirke

Bakgrunn
Tynset kirke kneiser høyt i landskapet på Kirkeeggen, på motsatt side av Glomma fra Tynset sentrum. Den er Tynsets fjerde kirke, så vidt vi vet. Kirkestedet går tilbake til middelalderen. Den første kirken — trolig en stavkirke — ble innviet i 1211 og stod ved Ogarden, lenger opp i bygda. Neste kirke, som var tømret, ble bygget på samme sted i 1657. Allerede etter femti år ble den ansett å være for liten og usentralt plassert. Kirke nr. 3 ble oppført i 1708 og brant i 1792, tre år etter Storofsen. Det sies at brannen skyldtes uforsiktig omgang med åpen ild under en vielse. En stund var det snakk om å bygge en steinkirke, slik man hadde på Røros. Det anså man seg ikke å ha råd til. Likevel var Røros kirke en vesentlig inspirasjon, og flere personer som hadde hatt å gjøre med byggingen av den, ble kontaktet i forbindelse med nybyggingen her — deriblant Svend Aspaas, som takket nei til oppdraget. Dette gikk til kobberverkets overbyggmester, Peder Ellingsen, og lokalbefolkningen bidro med dugnadsarbeid, samtidig som man fikk noe finansieringshjelp utenfra. Kirken ble innviet i 1795, selv om ikke alt inventar var klart.

Kirkebygg
Skipet har en grunnflate som en avlang åttekant, og benkene er plasser som i en langkirke. Det er gallerier over inngangen og langs sidene, og kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt en toetasjers sakristidel i øst. Antallet sitteplasser er ifølge kirkeleksikonet rundt 700. Kirken fikk utvendig panel i 1834. Den ble da malt rød med hvite vindusrammer, og de innvendige veggene ble hvitmalt et par år senere. I 1867 fikk utsiden sin nåværende hvite farge. Mye av 1700-tallsinteriøret forsvant i 1881, og innerveggene ble brunmalt. Så i 1924 ble det gjennomført en større restaurering ledet av Domenico Erdmann, og interiøret fikk da sin nåværende form, mens ytterveggene fikk beholde sin hvitfarge.

Interiør og inventar
Kirkerommet er preget av duse blåfarger med endel marmorering og hvit himling. Seks store søyler i kirkerommet holder den tønnehvelvede takkonstruksjonen oppe, og ti mindre søyler støtter galleriene. I likhet med Røros kirke og flere andre kirker fra den tiden har Tynset kirke prekestolalter. Det ble nok ansett for noe nakent, og i 1826 malte Ola Beitdokken alterbildet, en korsfestelsesscene der vi ser Johannes og gråtende kvinner med fjellformasjoner i bakgrunnen. Disse har minnet mange om Østerdalen, men kunstneren har brukt dem i flere versjoner av et lignende motiv, og de er muligens opprinnelig kopiert etter et utenlandsk maleri. I 1880 ble dette alterbildet skiftet ut med et mer tidsriktig bilde av Jesu inntog i Jerusalem malt av Albert Larsen, men etter sterke reaksjoner ble det gamle bildet, som var tatt godt vare på, satt på plass igjen i 1924. Øverst på prekestolalteret ser vi Kristian VIIs kongemonogram, over noe som ser ut til å være en etterligning av et orgelprospekt.

I tillegg til prekestolen med inngang fra gallerietasjen står en prekestol ute i kirkerommet — ganske likt slik det er gjort ved Tolga kirke, men på Tynset er prekestolen til venstre (på nordsiden). Denne er ifølge kirkeleksikonet fra 1912. Døpefonten sies å være fra «ca. 1890», laget av Ole Andreassen Haugen.

På vestgalleriet stod inntil for få år siden et 21 stemmers orgel fra 1965 fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. I 2014 kjøpte imidlertid menighetsrådet inn et brukt Marcussen-orgel fra Skt. Peders kirke i Næstved. Dette ble restaurert og utvidet av Ryde & Berg i 2016. Nede i kirkerommet står et kororgel fra Ålems orgelverkstad fra 2000.

Kirken har to kirkeklokker fra Arnt Hedemark. De er fra 1795 og 1797. En klokke fra 1801 er siden overført til Malvik kirke. Ellers ble noe inventar, deriblant kirkesølv, reddet ut ved brannen i 1702 og er fortsatt i bruk i dagens kirke.

Det kan nevnes at den noe mindre Bardu kirke er bygget etter modell av Tynset kirke. Tynset kirke brukes mye til konserter. Kirken fikk nytt tak i 2009.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er formodentlig utvidet flere ganger. Det sies at den er i ferd med å bli full, og kommunen har presentert en reguleringsplan der det legges til rette for utvidelse. Sommeren 2011 ble det funnet en gammel gravhelle ved arbeid på kirkegården. På den andre siden av parkeringsplassen ligger menighetshuset. Prestegården ligger øst for kirken, på den andre siden av veien som fører opp til den.

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 48–51
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 612
  • Kirkesøk
  • Idar Tollan: Altertavler i Rørosregionen og Nord-Østerdal (Breidablikk Forlag, 2005), s. 47–48
  • Orgelspeilet nr. 4/2012, s. 67–68

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vang kirke

Vang kirke

Bakgrunn
Akkurat når Vang fikk kirke, er man visst ikke helt sikker på, men at det skjedde i middelalderen, hersker det ingen tvil om. Området rundt Ridabu har mange gravhauger fra jernalderen, og områdets mest kjente arkeologiske funn — den såkalte Åkerspennen fra slutten av 500-tallet — er herfra. Et lokalt navn som Torshov levner heller ingen tvil om tidligere virksomhet, og det var ikke uvanlig at man var ganske rask med å bygge kirker på de gamle kultstedene ved innføringen av kristendommen.

Tidligere kirke(r)
Den gamle kirken, som muligens hadde en forgjenger, var en en steinkirke — trolig enskipet opprinnelig og påbygget tre ganger, slik at den etterhvert ble en korskirke. Den var viet til sankt Clemens. Før Hamar domkirke ble ødelagt, var Vang kirke anneks til Hamar, men etter 1567 ble den områdets hovedkirke, og det ble brukt stein fra domkirkeruinene til utbygging av Vang kirke. Kirken med tilliggende herligheter ble kjøpt av Vang menighet på auksjonen i 1723. Få timer etter gudstjenesten den 8. juli 1804 slo lynet ned i et av de små pyntespirene (fialene) i toppen av tårnet, og ilden spredde seg raskt til det tjærebredde hovedspiret og taket. Kirken brant ned på få timer, men altersølv og bilder samt noen ornamenter ble reddet ut. I en periode ble dåp og vielser foretatt på prestegården, gravferder gikk fra hjemmene direkte til kirkegården, og gudstjenester ble holdt i Furnes kirke.

Dagens kirke
Sogneprest Abraham Pihl fikk i oppgave å bygge ny kirke og fikk hjelp i arbeidet av byggmester Svend Aspaas, som hadde vært med på byggingen av Røros kirke og Sør-Fron kirke. Hvor stor betydning hver av de to hadde for utformingen av kirken, har aldri stått helt klart for meg, men Pihl får vanligvis æren, og han var formell byggeleder. Det fortelles at han reiste og beså Sør-Fron kirke, som anses for å være et forbilde for den nye kirken i Vang. På den annen side skal Aspaas ha ledet arbeidet somrene 1806 og 1807, mens Pihl var ute på reise som kongelig astronom høsten 1806 til sommeren 1807. Kirken er i likhet med kirkene på Røros og Sør-Fron åttekantet, og det later til at deler av tårnkonstruksjonen fra gamlekirken ble gjenbrukt. Pihl fikk særlig ros for takkonstruksjonen. Vang kirke er faktisk større enn Hamar domkirke, som er relativt beskjeden av størrelse. Vang kirke ble formelt innviet først den 30. november 1810, selv om kirken ble tatt i bruk noe tidligere, den 22. april.

Interiør og inventar, bygningshistorie
Hverken alter eller prekestol var ferdig malt ved innvielsen, og kirken fikk alterbilder først i 1833. Motivene, Jesus i Getsemane og Oppstandelsen, ble malt av Mathias Stoltenberg i kopi etter bilder av Stoltenbergs lærer Christian August Lorentzen i Søndeled kirke (Getsemane, Oppstandelsen), og inngikk i et prekestolalter på østveggen, akkurat som på Røros og Sør-Fron. Prekestolen var altså et stykke opp på veggen over alteret, med alterbilder imellom. Motene skiftet imidlertid, og i 1877 ble kirken ombygget under ledelse av Paul Due, som omtrent samtidig besørget ombygging av Furnes kirke. Ved den anledning ble østveggen slått ut og et nytt kor tilføyd i forlengelsen. Koråpningen fikk gotisk spissbue, men den er senere endret til rundbue. Eilif Peterssen malte i 1879 et nytt alterbilde til kirken, og det brukes fortsatt i dagens altertavle. Bortsett fra orgelprospektet ble omtrent alt som var av interiør i Pihls kirke, byttet ut, en handling Henrik Sørensen senere karakteriserte som hærverk. Utvendig fikk kirken sitt nåværende spir, og det ble bygget utvendige trappeoppganger til galleriet. De to gamle galleriene ble erstattet med ett nytt.

Det var tilløp til ombygginger på første halvdel av 1900-tallet, og dagens kirkebenker stammer fra denne tiden. I tillegg til at det var sterkt motstridende meninger om hvordan ting burde være, ble arbeidene forsinket av økonomisk vanskelige tider. I 1948 henvendte man seg til Riksantikvaren med tanke på restaurering. Planer av arkitekt Hugo Friis Zahl som gikk inn for tilbakeføring av kirken til noe nær Pihls kirke, ble imidlertid forkastet da det kom til stykket, og ny ombygging i 1951–1954 ble ledet av Arnstein Arneberg, som nylig hadde fullført ombygging av Oslo domkirke, og som omtrent samtidig ominnredet Hamar domkirke. Som i Oslo hadde han med seg Hugo Lous Mohr til å male taket, og hans bilder er fortsatt å finne i korets takhvelving. På nordsiden ser vi Kongenes tilbedelse av Jesusbarnet, og på sørsiden ser vi Kristus som stiger opp til himmelen, og romerske soldater som er som slått i bakken (jf. Matt 28, 4; det ser vel egentlig ut som de sover). I motsetning til bildene i Oslo, som har store avskallingsproblemer, ser bildene her ut til å være i god stand. Prosjektet ble gjennomført mot ønsket til Riksantikvaren, som altså ønsket at kirken skulle restaureres tilbake til Pihls interiør, og kirken gjenåpnet den 5. september 1954.


Det nåværende alterpartiet er fra denne oppussingen. Figurene av Moses og Aron og den triumferende Kristus er skåret av den lokale kunstneren Asbjørn Busterud. Jeg vet ikke om det er en regel, men som oftest finner man Moses til venstre og Aron til høyre. Her (og i Stange) er det omvendt, og den lokale forklaringen går ut på at Moses skuer ut over Mjøsa mens Aron ser på menigheten i Vang. Peterssens maleri av Jesus i Getsemane ble satt inn i tavlen, idet et maleri av Lous Mohr ble refusert. Ikke hele maleriet er synlig, og det er ikke helt pent behandlet, idet det ble brukt som en nødløsning. Dagens altertavle har barokk innramming, mens den var nygotisk da Peterssens bilde var nytt. Figurer og annen dekor er malt av Anders Andersen. Han har også tegnet antependiet, som Birte Arneberg har laget. Lina Ladim fra Vang laget alterduk (men se ellers om jubileet nedenfor). Utskjæringene i alterringen er laget av treskjæreren A. Simensen (formodentlig Andreas Simensen). Fra alteret som ble brukt før 1879, finnes fortsatt Matthias Stoltenbergs to bilder fra 1833 hengende på en sidevegg. Stoltenberg malte også bilder av prost Vincent Stoltenberg Bull og sogneprest Even Andersen i hhv. 1829 og 1832 (nr. 15 og 16 blant presteportrettene under orgelgalleriet).

Prekestolen i empire, som står til venstre (nord) for koråpningen, er tegnet av Arneberg og skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret dåpsengelen, etter tegninger av Emma Mathiassen. Dekormaling er som ellers ved Anders Andersen. Døpefatet er fra 1701. Det ble laget av gullsmedmester Morten Finchenhagen og gitt i gave til kirken av Georg Reichwein og hans kone Catharina Sverdrup. Motivet på fatet er Jesu dåp i Jordanelven.

Vi finner også deler av den opprinnelige døpefonten fra Pihls tid i kirken. Den ser ut som et bord med en kum og en nedhengende kule på undersiden. Etter Dues oppussing ble den en stund brukt som røkebord i et privathjem, før den fant veien tilbake til kirken. Til høyre for døpefonten er et relieff av nattverden, trolig skåret i 1689 av Johannes Skraastad som nedre del av en altertavle til den tidligere kirken.

Også skipet er fylt med bilder, ofte av symbolsk og dekorativ art. I takrosetten omkring lysekronen fremstilles halvt idealiserte bilder av de fire evangelistene. De har imidlertid trekk fra kjente personer i bygda, deriblant Øystein Hovden (sogneprest 1948–1971). Prestens datter Kari og hennes venninner stod modell for engleansiktene. Enkelte symboler i kirkerommet er hentet fra utenfor kristendommens tradisjonelle symbolkrets, som Fugl Føniks og Pelikanen. En symboljeger med tid og tålmodighet (og kanskje en kikkert) kan gjøre mange oppdagelser her.

Av malerier ellers kan nevnes et bilde fra 1700-tallet som viser Jesus som tolvåring i tempelet. Malerens navn er ikke fastslått, men det spekuleres i om det kan ha vært Eggert Munch.

Kirken har hatt flere orgler, hvorav det første fra Christian Ingelstad i 1810. Neste orgel kom fra Amund Eriksen i 1855, og det ble ombygget i 1877. Under disse og senere fornyelser er det opprinnelige prospektet (fasaden) beholdt, men det holdt hardt i 1916, da man skulle installere et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen og det brøt ut en opprivende strid i menigheten.Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble bygget i 1966 og innviet den 16. april 1967. Orgelet ble restaurert i 2011. Under orgelgalleriet henger malte portretter av 26 sogneprester. Listen er komplett fra reformasjonen til i dag med unntak av nåværende sogneprest. Abraham Pihl er nr. 14, portrettert av Johannes Flintoe.

I 1805 ble det støpt tre nye klokker til kirken hos Borger Riise i Tønsberg. Disse har vært i bruk i et par hundre år, men i 2006 viste det seg at den minst klokken var sprukket, og det ble støpt en ny på Olsen Nauen klokkestøperi. Den gamle klokken henger på utstilling mellom kirken og prestekontoret.

Før vi tar for oss området rundt kirken, kan det nevnes at første kvinnelige prest i Den norske kirke, Ingrid Bjerkås, ble ordinert i Vang kirke av biskop Kristian Schjelderup i 1961.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et gravkapell (innviet 4. april 1940; i dag fungerer det som kirkestue) og nord for den et redskapshus. Øst for kirken ligger flere bygg, hvorav det nærmeste inneholder prestekontor (for øvrig pusset opp i 2009). Disse inngikk en gang i Torstingbu, stedets klokkergård. Den tidligere prestegården ligger på sørsiden av riksvei 25. Hovedbygningen fra 1780-årene og stabburet står der fremdeles, men ellers er flere av de opprinnelige bygningene revet. Her holder Toneheim folkehøyskole til i dag (for en stor del i bygninger fra 1972). Det vil interessere matinteresserte at Hanna Winsnes var prestefrue her, gift som hun var med sin Paul. (Hvorfor skrives hans etternavn ofte med enkelt-v og hennes nesten alltid med w?) Hanna og Paul er begge gravlagt her, og det samme er Mathias Stoltenberg. Gravminnene deres står ved siden av hverandre sør for korveggen. Er de flyttet dit i etterhånd? Tradisjonelt måtte man vel betale godt for å bli gravlagt inntil kirken, og Stoltenberg var fattig og nesten glemt da han døde. Henriette Schønberg Erken hadde husholdningsskole på nabogården Dystingbo. Og på Åker gård, litt vest for kirken og på nedsiden av riksvei 25, har det vært bl.a. et matkulturelt senter. Gården ble lagt ut for salg i 2016, og ble høsten 2017 solgt til Brunstad Christian Church (også kjent som Smiths venner).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vingelen kirke

Vingelen kirke

Bakgrunn
Dagens kirke er den tredje i Vingelen. Den første stod på Persjordet, der det i dag er en gård, og skal ha vært en enskipet stavkirke. Den ble antageligvis revet like etter at kirke nummer to, Trefoldighetskirken, ble fullført i 1653. Denne var en langkirke med takrytter med et høyt og slankt spir med løkkuppel, og den stod på det som nå er kjent som den gamle kirkegården. Den ble revet i 1882, etter at dagens kirke stod klar.

Kirkebygg
Dagens kirke er en laftet langkirke med 230 sitteplasser (ifølge Kirkesøk). Kirken ble tegnet av Henrik Nissen, og byggmester var Hans Johnsen. Det sies at sistnevnte ikke fulgte arkitektens planer til punkt og prikke. Kirken ble bygget svært raskt og ble innviet den 17. november 1880 (et år vi finner igjen på spirets vindfløy). Stilen kan vel sies å være nygotisk mot sveitserstil. Orienteringen er fra nord-nordvest til sør-sørøst. Ved inngangen er det tårn (med våpenhus i tårnfoten) omgitt av trappehus, skipet er rektangulært, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. Kirken har utvendig panel. Taket er tekket med skifer, unntatt tårnet, som er spontekket.

Interiør og inventar
Innvendig er koret bordkledt, mens skipet har bare (men malte) tømmerstokker. Man får inntrykk av at utsmykningen var sparsommelig i begynnelsen, i pakt med tidsånden. I 1926 ble kirken dekorert innvendig av Ragnvald Einbu. Han malte det meste av koret (unntatt selve altertavlen), prekestol med oppgang, veggen mellom skipet og koret, orgelgalleriets brystning, deler av taket samt listverket i skipet. Det dreier seg om både figurative bilder og ren fargedekor. Det ville gå for langt å beskrive alt her, men vi kan nevne at prekestolens speilfelt har bilder av de fire evangelistene med deres attributter. Har jeg forstått rett, skal dette være kopiert etter gamlekirkens prekestol. På oppgangen ser vi 1) Jona(s) som går i land, 2) Samson som river i stykker løven, 3) speidere som vender tilbake med en drueklase og 4) Elias’ himmelfart — etter motiver i en gammel billedbibel.

Over korbuen ser vi Jesus i Getsemane mens disiplene sover. På venstresiden ser vi Kain som ofrer, og over det Emmausvandrerne. På høyresiden er motivene Abels offer og Jesus i samtale med Marta og Maria. Trefoldighetskirken, stedets forrige kirke, er ellers blant motivene i Einbus dekorasjoner, og det henger en modell av den på veggen i kirken.

Den første altertavlen (som sies å befinne seg bak den nye) hadde et delvis forgylt kors mot svart bakgrunn. Ny altertavle ble malt av Olga Gundersen og innviet 2. januar 1921. Bildet er en kopi av Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo.

Døpefonten ser ut til å være en dreid font fra 1807 (formodentlig malt av Einbu). Til den hører et dåpsfat fra 1880 samt en dåpskanne, begge av messing. Kirken har et snertingdalorgel fra 1964 på galleriet innenfor inngangen, og de to kirkeklokkene er begge nederlandske, støpt av Nicolaus Derrick i 1752 (Vesleklokka) og 1756 (Storklokka). Blant andre ting som kan nevnes, er et vakkert låsbeslag fra 1928.

Kirkegård og omgivelser
Tidligere ble endel inventar fra gamlekirken oppbevart inne i dagens kirke, deriblant flere gjenstander fra middelalderen. Dette er imidlertid overført til Vingelen kirke- og skolemuseum, som er like ved siden av kirken.

I kirkens tidlige tid fortsatte man å bruke den gamle kirkegården, og først i 1902 ble den nye kirkegården innviet etter å ha blitt opparbeidet i tre etapper. Den er siden blitt utvidet et par ganger, og den er omgitt av en kantmur. Ved parkeringsplassen står en kirkestue som også inneholder bårerom.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden