Stikkord: kirke

kirke

Buvik kirke

Buvik kirke

Bakgrunn
Alle de tre kirkestedene i Skaun kommune har røtter tilbake til middelalderen. Buvik og Børsa tilhørte Byneset prestegjeld etter reformasjonen, mens Skaun hørte til Orkdal. Børsa prestegjeld (med Skaun som anneks) ble dannet i 1814, og i 1965 ble Buvik overført dit fra Byneset.

Tidligere kirker
Middelalderkirken skal ha stått drøyt hundre meter sørøst for nåværende kirke, på grunn fra gården Presthus (gnr. 14). Den ser ut til å ha vært oppført som høgendeskirke. En tømmerkirke ble oppført samme sted rundt 1658. Denne ble nesten tatt av et leirras i juni 1728, og løpet av få dager etterpå ble inventaret reddet ut, og kirken ble tatt ned. Året etter ble den satt opp igjen på Kjerkhaugen ved Husby (gnr. 10), nordøst for dagens kirke. Gerhard Schøning besøkte stedet i 1774 og sier i sin skildring blant annet at kirken var uten tårn. I 1803 var kirken, som var i privat eie, i så dårlig stand at kirkeeieren måtte love biskopen å bygge ny kirke når tidene ble bedre. Det drøyde til noen år etter napoleonskrigene. Noe inventar fra de gamle kirkene er tatt vare på (se bok om kirken), men det meste er gått tapt etter å ha vært

Dagens kirke
Dagens Buvik kirke ble oppført ved byggmester Johan Nordset i 1818–19, men ble vigslet først i september 1823, da inventaret var på plass. Den da nesten tredve år gamle Klæbu kirke stod modell, men det finnes avvikende detaljer. Vi har altså å gjøre med en laftet kirke med langstrakt åttekantform. I øst er et sakristipåbygg fra 1978. Klokkehus og tårnhette er fra 1861 etter et lynnedslag. Kirken har vinduer i to etasjer, og de har blitt utvidet i forhold til det opprinnelige. Antall sitteplasser er 250.

Interiør
Det mest slående med interiøret er nok at kirken har prekestolalter, som var vanlig i åttekantkirker på overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Fire marmorerte søyler av lange, kraftige stokker holder formodentlig takrytteren oppe. Rundt kirkerommet går grunne gallerier (men deler ble utvidet i forbindelse med orgelmontering i 1901). Under galleriet er noen lukkede kirkebenker.

Inventar
Det har vært litt frem og tilbake med prekestolalteret, men i dag brukes ifølge fellesrådet en kateterlignende prekestol som kan flyttes frem i kirkerommet. Altertavlen er altså under prekestolen i prekestolalteret. Den hadde opprinnelig et bilde og visstnok en henvisning til Matt 11, 28. I dag brukes et krusifiks som antas å være fra middelalderen, og på sidene av prekestolalteret er figurer av Maria og Johannes. Døpefonten er fra 1934 og ble gitt av Randi H. Engen, som utvandret til USA. Klokkene ringes med tau som henger ned i kirkerommet. Den ene klokken er støpt av Lars Rustad i 1886, den andre av Olsen Nauen i 1968.

Kirken har hatt flere orgler. Et lite Fosnæs-orgel fra 1901 ble i 1955 avløst av et hammondorgel, men det gamle prospektet ble beholdt. I 1991 overtok kirken et Br. Torkildsen-orgel fra Klæbu kirke (opprinnelig fra 1939), men det fortelles i boken om kirken at dette er en midlertidig løsning, og at man har hammondorgelet som reserveløsning. I 2004 fikk kirken et nytt orgel bygget av svenske Grönlund.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegåreden, og på nordsiden er en parkeringsplass og et servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Brekken kirke

Brekken kirke

Oppsitterne i Brekken og omegn fikk ved kgl. res. av 21. januar 1873 tillatelse til å bygge eget kapell. Dette ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført i 1876–78 med innvielse den 17. juli i sistnevnte år. Bygget tiltuleres i dag som kirke.

Brekken kirke er en langkirke i tre med 200 sitteplasser. Det har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, og koret er rett avsluttet og har sakrsiti i den østre forlengelsen. Innvendig har kirken orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv.

Alterbildet ble malt av Waldemar Wilberg i 1880, i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Prekestolen er på alder med kirken, mens døpefonten ifølge kirkeleksikonet er fra 1965. Orgelet ser ut til å være et snertingdalorgel fra 1958.

Kirken er omgitt av kirkegården, og det er parkeringsplass på vestsiden mellom kirken og det tidligere kommunehuset. Nord for parkeringsplassen står noe som ser ut som et bårehus.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hitterdal kapell

Hitterdal kapell

Hitterdalen i Røros kommune er omtrent midt mellom Røros by og Brekken, sør for Aursunden. Hitterdal kapell ble tegnet av John Tverdahl og innviet i 1959. Det er en laftet langkirke som ifølge Røros kirkelige fellesråd har 100 sitteplasser. Orienteringen er fra nordvest til sørøst. Det er en takrytter i nordvestenden av skipet og et bislag ved inngangen. Koret er rett avsluttet.

Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Koret kan skilles fra skipet ved at gardiner trekkes for. Over korbjelken er et italiensk krusifiks fra 1700-tallet.

Altertavlen er et triptykon malt av Roar Matheson Bye som viser korsfestelsen om gitt av Maria og Johannes. Prekestolen har evangelistbilder — også malt av Bye. Den er på alder med kirken, mens døpefonten sies å være fra 1963. Kapellet har et seks stemmers orgel fra 1980 fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og en klokke fra 1784 fra Kongens gruve ved Røros kobberverk.

Den lille kirkegården strekker seg nordvestover fra kapellet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Geitastrand kirke

Geitastrand kirke
Foto: Morten Haugen, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Geitastrand er i den nordlige delen av det som inntil 2020 var Orkdal kommune (siden innlemmet i Orkland), men var tidligere en del av Børsa, som ellers er på den andre siden av Orkdalsfjorden. Fra middelalderen av var kirkestedet på Viggja, men den siste Viggen kirke ble revet i 1857, og det ble oppført nye kirker på Geitastrand og i Børsa. I 1905 ble Geitastrand skilt ut som egen kommune, og i 1963 ble området innlemmet i Orkdal kommune.

Kirkebygg
Det antas at Geitastrand kirke ble tegnet av Christian Grosch, som hadde levert tegninger til Børsa kirke kort tid i forveien. Det er sterke likhetstrekk mellom kirkene. Ikke minst er tårndelene bortimot identiske. Resten av kirken er holdt i samme stil, men Geitastrand er mindre og kanskje enklere. Det er en langkirke med tårn i sørvest. Koret er rett avsluttet (mens Børsa kirke har polygonalt avsluttet kor), og det er sakristi i den østre forlengelsen. Kirken er holdt i sveitserstil, og den har ifølge Kirkesøk 200 sitteplasser.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er to trinn høyere enns kipets gulv, men trappen er litt innenfor den tredelte og litt uvanlige koråpningen. Denne er et resultat av en omfattende interiørrestaurering i 1950–51. Slik så koråpningen ut før den tid.

Geitastrand kirkes altertavle
Altertavle skåret av Erik Kolstrup. Ukjent fotograf, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Altertavlen ble skåret av Erik Kolstrup til Viggen kirke og er altså overtatt derfra. Tavlen har to etasjer pluss predella. I det nedre storfeltet er et korsfestelsestablå omgitt av figurer av Moses (t.v.) og Johannes Døperen med offerlammet. I etasjen over er et tekstsitat i storfeltet, omgitt av Peter (med nøkkel) og Paulus (med sverd). Det hele er innrammet av akantus, og øverst troner Gud Fader.

Om prekestolen (til høyre for koråpningen) sier ikke kildene mye, men vi kan kanskje anta at den er på alder med kirken. Den er åttekantet og har evangelistbilder. Også døpefonten er åttekantet. Fatet i messing er overført fra Viggen kirke, og det samme gjelder to almissetavler. En helligåndsdue som hang under prekestolhimlingen i samme kirke, er kopiert til Geitastrand.

Kirken har hatt flere orgler. I 1954 kjøpte Geitastrand kommune det gamle orgelet (fra 1902) som ble byttet ut i Børsa kirke. Dette ble etterhvert dårlig, og ble i 1981 byttet ut med et elektronisk orgel (Allen). I 2007 ble det besluttet å restaurere det gamle pipeorgelet, som i sin tid ble bygget av Adolf Fosnæs. På orgelgalleriets brystning er det malt en rekke bilder som illustrerer Jesu liv. Kirkeklokken ble støpt av Lars Rustad (Byåsen) i 1859.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården. Det står et servicebygg nord for kirken, og det er parkeringsplass øst for kirkegården.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Singsås kirke

Singsås kirke

Bakgrunn
Singsås i Midtre Gauldal har hatt kirke siden middelalderen og utgjorde i sin tid en egen kommune. Etter reformasjonen var Singsås anneks til Haltdalen. I 1753 ble fjorten gårder i Singsås sogn overført til det nyutskilte Budal sogn, og i 1848 ble Singsås overført til Støren prestegjeld.

Tidligere kirkested
Middelalderkirken stod et par kilometer lenger nordøst enn i dag, ved gården Singsås (gnr. 17 eller 230). Dette antas å ha vært en stavkirke, og det antas at denne ble utvidet på samme måte som kirkene i Haltdalen og Ålen ved at den fikk nytt skip, mens tidligere skip og kor ble gjort om til henholdsvis kor og sakristi. Dette skal ha skjedd i 1684–85. (Se ellers Gerhard Schønings tegnet av kirken fra siste halvdel av 1700-tallet.) Etter kirkeauksjonen i 1723 var kirken på forskjellige private hender, så i Røros kobberverks eie fra 1796, visstnok uten å bli tilfredsstillende vedlikeholdt. Kommunen forhandlet gjentatte ganger om overtagelse, men først i 1880 gav det resultater. Kirken ble så revet i 1884, da dagens kirke ble oppført. Arkitekt Christian Christie var på stedet og observerte at stavkirkens stil og byggemåte tydet på at den var fra 1300-tallet. Den gamle kirkegården holdes fortsatt i hevd, og på den står i dag en stavkirkekopi som ble bygget i Dovre i 2011.

Dagens kirke
Dagens Singsås kirke er oppført ved gården Forset (gnr. 57 eller 270). Kirken ble tegnet av Johan Peter Digre og oppført i 1884 med faren Jacob som byggmester. Vigslingen skjedde den 24.  oktober samme år. Det er en laftet langkirke med vesttårn omgitt av trappehus. (Strengt tatt i nordvest.) Koret er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Kirken har ifølge Kirkesøk 400 sitteplasser. Den ble i 1950-årene restaurert i flere etapper etter planer av John Tverdahl.

Interiør
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Koråpningen er i dag rundbuet, men var opprinnelig (før 1950-årene) mer nygotisk.

Inventar
Inventaret fra gamlekirken, inkludert altertavlen, er ifølge jubileumsboken for en stor del på Glomdalsmuseet, og det har vært gjort forgjeves forsøk på å få det tilbake. Ny altertavle ble imidlertid anskaffet ved byggingen i 1884. Tavlen har et bilde malt av Christen Brun malt i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde i Tyristrand kirke. Motivet kalles gjerne «Kristus i skyen».

Om prekestolen sier ikke litteraturen stort, men det må antas at den er på alder med kirken. Det samme gjelder den åttekantede døpefonten. Orgelet ble bygget av Rieger-Kloss og innviet den 17. oktober 1971. De to klokkene er overført fra gamlekirken. De er ifølge kirkeleksikonet støpt i 1767 og 1769 av Nils Løberg og Henrik P. Aunmo.

Kirkegård
Kirken står helt nord på kirkegården, og vest for kirken er det parkeringsplass og servicebygg. Gravsøk kan utføres her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Budal kirke

Budal kirke

Budal er en fjellbygd som tidligere utgjorde en egen kommune, men som fra 1964 er en del av kommunen Midtre Gauldal. Tettstedet der kirka står, er på et høydedrag mellom elvene Bua og Ena. I gamle dager sognet deler av bygda til Singsås, andre til Støren, og det innebar avstander på flerfoldige mil, noe som ikke minst var problematisk ved begravelser visse deler av året. I «Norges kirker» fortelles det av biskopen søkte myndighetene om byggetillatelse for bygda sommeren 1752, selv om han strengt tatt tvilte på at de hadde økonomisk evne til byggingen. Videre sies det at kirken stod ferdig reist og innredet da myndighetene kom på befaring for å godkjenne kirketomten den 19. juni 1754.

Budal kirke er den nyeste av de ti Y-kirkene som er oppført her i landet. Størrelsen er relativt beskjeden — 170 plasser, ifølge Kirkesøk — og spiret er noe lavere enn vi er vant til fra slike kirker. Det er våpenhus utenfor sørvestarmen (tidligere mannsfløy) og sakristi i forlengelsen av den østre (der koret er). Kirken ble opprinnelig kalt «Hellig treenighets kirke», noe som vel kan sies å passe for en kirke med tra fløyer.

Om størrelse og ytre fremtoning er beskjeden, er kirken relativt rikt utsmykket innvendig, og bygdas eget nettsted skryter av at dette er den eneste Y-kirken der barokkinteriøret er tilbakeført til opprinnelig stand. Også her gjorde nygotikken sitt inntog — litt forsinket i 1906 — og så ble det hele tilbakeført i 1977–80. De to fløyene for menigheten har tømmerets gulbrune bunnfarge og blåmalte stolper og gallerier med illustrasjoner (fra paradiset, syndefallet og utdrivelsen) på brystningene. Koret har lysere bunnfarge og illustrasjoner av vegetasjon, engler og en due der menigheten skuer inn i paradiset. Symbolikken i korskrankens plassering blir ekstra tydelig. Kongemakten er sterkere representert enn i mange andre kirker. Her finner vi Frederik Vs monogram på både korbjelken, altertavlen og benkevangene.

Altertavlen fra 1755 er av Ingebrigt Trondsen Eggan fra Rennebu (signert T.S.). Dette skal være eneste kjente kirkeutsmykning fra hans hånd. I midtfeltene ses nattverden nederst med korsfestelsen og den oppstandne Kristus over. I tillegg er det en kristusfigur øverst på tavlen.

Prekestolen og døpefonten er begge fra 1754, mens det nederlandske dåpsfatet er fra 1747. Prekestolen har evangelistbilder i speilfyllingene (og stolen har kanskje mer preg av renessanse enn barokk). Kirkeleksikonet forteller at den ene klokken er støpt av Jan Nicolaus Deerck i 1753 og den andre av Lars Rustad i 1858. Kirken har et Gangfløt-orgel fra 1983.

Kirken er omgitt av kirkegården, og det er parkeringsplass på sørsiden. I nordkant av den ser det ut til å stå et servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kolbrandstad stavkirke

Kolbrandstad stavkirke fra LH
Foto: Olve Utne, fra Lokalhistoriewiki

Middelalderstavkirken
I middelalderen var det to kirkesteder i Hølonda — ved Grøtan (eller Grøtte, gnr. 1 = 139) og Kolbrandstad (ved Teigen, gnr. 37 = 175). «Colbranddzstaedz capell» er i likhet med kirken på Grøtan nevnt i Olav Engelbrektssons jordebok (1533). Det er vanskelig å fastslå kirkens nøyaktige alder. Riksantikvarens Jan Brendalsmo omtaler et krusifiks datert til 1250–80 som kan ha vært i kirken, men det kan også ha tilhørt kirken på Grøtan.

Det er ført kirkestol for kirken for årene 1646–1689 (jf. jubileusmbok). I den forbindelse får vi formidlet inventarlister og skildringer av vedlikeholdsarbeid. Det later til at det gamle koret i stavverk ble avløst av et nytt, tømret kor. Etterhvert gikk det imidlertid her som ved Grøtan. Den gamle kirken ble nedlagt og revet i 1681, og ny kirke for hele Hølonda ble oppført ved Krokstad.

På slutten av 1800-tallet var det fortsatt fysiske spor etter kirken og kirkestedet. Dette endret seg etterhvert, men i 1982 var det en befaring der kirkegården ble lokalisert til rundt 150 meter nordøst for tunet på gården Teigen og noen få meter vest for Oppigard. Dette er like nedenfor et sted der det i 1931 ble reist en minnebauta over kirken. Kirkegården skal ha vært på rundt 100 m x 50 m, og det er funnet skjeletter også nedenfor den lokale gårdsveien, som går gjennom det gamle kirkegårdsområdet.

Ny stavkirke
I våre dager er det populært med stavkirkekopier på steder der den opprinnelige stavkirken er revet. I Trøndelag dreier det seg gjenrne om kopier basert på Haltdalen stavkirke på Trøndelag folkemuseum i Trondheim. Så også i Kolbrandstad, der en slik kopi ble oppført på det gamle kirkegårdsområdet i 1997–99 og innviet den 9. januar 2000. Kirken står der mest som et kulturminne, men brukes til enkelte messer og seremonier. Sørvest for kirken står en støpul.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hølonda kirke

Hølonda kirke

Bakgrunn
I nesten hundre år var Hølonda (tidligere Høilandet eller Hølandet) egen kommune, utskilt fra Melhus og deretter innlemmet igjen. I middelalderen var det to kirkesteder i Hølonda — ved Grøtan (eller Grøtte, gnr. 1 = 139) og Kolbrandstad (Teigen, gnr. 37 = 175) — som begge er nevnt i Olav Engelbrektssons jordebok (1533), og som begge ble nedlagt på 1600-tallet.

Første kirke på Krokstad (1681)
Det fortelles om reparasjoner og istandsettinger av de gamle stavkirkene, men det later til at de etterhvert ble ganske medtatt. I 1681 ble kirkene revet og avløst av ny kirke ved Krokstad, der det for øvrig er gravhauger fra jernalderen. Litteraturen byr på få (om noen) konkrete skildringer av denne kirken. Den brant allerede sakthansaften 1724 sammen med begge Krokstad-gårdene. Det skal ha ligget igjen spon etter en oppussing nylig, og det ble feiret bryllup i kirken den dagen. Sølvtøy og messeklær ble visstnok reddet ut av den brennende kirken, men formodentlig ikke mye mer.

Andre kirke på Krokstad (1728)
Ny kirke ble innviet i 1728. Heller ikke om denne kirkens beskaffenhet ser mye ut til å være kjent. Bedre kjent er et neveslagsmål mellom sogneprest Tarald Ross og konrektor Hans Skanke som fant sted ved innvielsen, og det ble skrevet en nidvise ved den anledning. Kirken fikk nytt tårn (takrytter?) i 1803, og taket fikk nytt tekke omkring 1840. Kirken ble imidlertid ansett å være for liten, og ny kirke ble planlagt. Innsendte tegninger kom Chr.H. Grosch i hende, og han tegnet like godt ny kirke til Hølonda. Tegningene ble godkjent ved kgl.res. av 29. august 1846. Gamlekirken stod til dagens kirke var innviet; den ble solgt på auksjon i 1849.

Dagens kirkebygg (1848)
Dagens Hølonda kirke er en laftet korskirke som ble innviet den 18. oktober 1848. Den har utvendig og innvendig panel. Kirken hadde opprinnelig gallerier i tverrarmene, men disse ble fjernet i en ombygging i 1905. Det later også til at et galleri i øst forsvant ved samme anledning, og benkene i kirkerommet ble snudd slik at alle vendte østover (som i en langkirke). Ved innvielsen hadde kirken plass til rundt 450 personer. I dag oppgir Kirkesøk antall sitteplasser til 250. Stilen er utpreget nygotikk/sveitser.

Interiør og inventar
Selve interiøret arter seg altså nokså forskjellig fra det opprinnelige. Inventargjenstandene er for en stor del de samme. Det viktigste unntaket er nok altertavlen. Til å begynne med hadde kirken et stort, men enkelt kors. I 1889 fikk den et nytt kors som var mer forseggjort og forgyllet, laget av Jens Vennagjerdet. I 1912 kom imidlertid den gamle altartavlen fra kirken fra 1728 på plass etter initiativ fra Anders Hovden. Tavlen var skåret av Erik Kolstrup og malt av Peter Petersen Bratta. Både tilblivelseshistorien og den senere endringshistorien er komplisert. Jubileumsboken forteller endel om det. Tavlen har bilder av nattverden, korsfestelsen og himmelfarten.

Prekestolen er laget av Jens Vennagjerdet og er på alder med kirken. Tidligere ble det brukt en døpefont (et svingbart stativ) av forgylt jern fra 1831 med et fat fra 1833. Dagens døpefont er fra 1948 og har et messingfat fra 1955. Et Lønseth-orgel fra 1921 ble i 1993 avløst av et orgel bygget av Franz Heissler som menigheten kjøpte fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Av dagens kirkeklokker er den største støpt av Lars Rustad i 1847, og den andre er fra 1881.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og på parkeringsplassen vest for kirken står et servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Haltdalen nye stavkirke

Haltdalen nye stavkirke

Haltdalen stavkirke stod naturligvis i Haltdalen opprinnelig. Stedet fikk ny kirke i 1881, og i 1882–83 ble stavkirkedelen av den utvidede gamlekirken tatt ned og flyttet først til Vitenskapsselskapets hage og i 1937 til Trøndelag folkemuseum på Sverresborg.

På 2000-tallet har det vært laget en rekke stavkirkekopier basert på stavkirken fra Haltdalen, og hva kunne vel være mer naturlig enn å lage en til stedet stavkirken kom fra? Dette ble gjort i 2003–2004, og Haltdalen nye stavkirke ble vigslet den 29. august 2004. Stavkirkekopien står på nordsiden av Aunvegen, mens middelalderkirken stod på sørsiden, der det fortsatt er kirkegård. I motsetning til kirken på Sverresborg har den nye kopien svalgang, slik gamlekirken opprinnelig hadde.

Haltdalen nye stavkirke er eid av en stiftelse og sies å ha 45 sitteplasser. Den brukes til enkelte gudstjenester, for eksempel på olsok.

Haltdalen nye stavkirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Haltdalen kirke

Haltdalen kirke

Bakgrunn
Haltdalen utgjorde tidligere en egen kommune som opprinnelig ble kalt Holtålen, og som fikk fradelt Singsås i 1841 og Ålen i 1855. I 1972 ble området så slått sammen med Ålen igjen, og kommunenavnet ble endret til det gamle «Holtålen» etter at «Haltdalen» hadde vært brukt om delområdet siden 1937. Dermed kan det neppe komme som noen overraskelse at Holtålen/Haltdalen har vært eget prestegjeld der Haltdalen kirke var hovedkirke, mens Singsås og Ålen var annekser. Røros (opprinnelig i Ålen sogn) ble fradelt som eget prestgjeld i 1662, og senere ble Singsås overført til Støren prestegjeld etter først å ha avgitt områder til Budal sogn.

Stavkirken
Kirkestedet (ved gården Steinn, gnr. 18 eller 193) går tilbake til middelalderen, skjønt eldste kjente omtale er fra 1533. Her stod den stavkirken som nå er å finne på Trøndelag folkemuseum på Sverresborg i Trondheim. Ifølge museets nettsted antas kirken å ha blitt oppført i 1170-årene. Denne kirken var ifølge Lorentz Dietrichson opprinnelig uten vestportal, men både skipet og koret hadde sørportal. I 1604 ble kirken (dekor)malt innvendig. Kirken ble utvidet i 1704 ved at den fikk et nytt tømret skip, mens tidligere skip og kor ble henholdsvis kor og sakristi (som for Ålen kirke). Ved samme anledning skal den ha blitt flyttet noen hundre meter. På siste halvdel av 1700-tallet ble kirken tegnet av Gerhard Schøning, og den er også avbildet like før den ble tatt ned.

Mot slutten var stavkirken (og de andre kirkene i området) eid av Røros kobberverk. På 1800-tallet var det diskusjoner om vedlikehold (eller manglende sådant) og hvem som skulle gjøre hva, hvorvidt kommunen skulle overta osv. I 1862 ble den beskrevet som «liden og brøstfeldig». I 1879 gikk kommunen med på å overta kirken slik den var, sammen med vedlikeholdsplikten mot å få 2800 kroner. Samtidig vedtok kommunestyret å bygge ny kirke. Stavkirken ble ribbet for inventar (sendt til Oldsaksamlingen i Trondheim, ifølge «Haltdalen og haltdalingen»; formodentlig menes Vitenskapsmuseet) før den ble tatt ned og gjennoppført i Trondheim, i første omgang i Vitenskapsselskapets hage. Da kirken ble tatt ned i Haltdalen, fant man spor på hjørnestolpene etter tidligere svalgang, og kirken skal ha spor som viser at den var tatt ned og flyttet også en gang tidligere. En tradisjon i Haltdalen vil ha det til at kirken tidligerte har stått et godt stykke lenger opp i åsen (nord for jernbanelinjen), men dette er ikke bekreftet med funn på stedet. Ved gjenoppføringen i Trondheim ble kirkebygget supplert med deler fra Ålen stavkirke.

Haltdalen kirker
Gammel og ny kirke side om side, før stavkirken flyttes til Trondheim. Foto: Marcus W. Noodt, fra NTNUs nettsted.

Dagens kirke
Det antas at dagens Haltdalen kirke ble tegnet av Johan Peter Digre, som også tegnet Ålen og Singsås kirker. Det er en laftet langkirke med rundt 300 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier.

Interiør og inventar
Innvendig åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Koråpningen er tredelt. Kirken har orgelgalleri i vest.

Altertavlen har et korsfestelsesbilde malt (ifølge kirkeleksikonet) av en Ekrum i kopi etter Guido Reni. Prekestolen står i koråpningens høyrekant og har oppgang fra koret. Ifølge kirkeleksikonet er de to klokkene fra 1750 og 1839. Orgelet sies å være på alder med kirken, bygget av Claus Jensen.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står nokså langt nord på kirkegården. Middelalderstavkirken stod på den kirkegårdsparsellen som er sør for Aunvegen. På nordsiden av veien, på et eget lite innmuret område, er en ny stavkirkekopi — Haltdalen nye stavkirke, om man vil. Prestegården ligger vest for kirken. Den enda eldre prestegården, Gammelgården, ligger sør for Aunvegen og vest for den gamle kirkegården.

Haltdalen kirkegård
På denne kirkegårdsparsellen stod stavkirken i sin tid.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden