Bakgrunn Gulset lå i Gjerpen kommune før den ble slått sammen med Skien i 1964. Etter sammenslåingen har folketallet økt dramatisk, og Gulset har blitt en drabantby til Skien, like vest for sentrum. En kirkeforening ble i sin tid dannet, og innsamling til inntekt for kirkebygg ble igangsatt. Fra 1970-tallet av var det initiativer overfor kommunen om å bidra med finansiering. Tomt ble avsatt i 1975, og det var meningen å bygge rundt 1979/80, men dette ble utsatt. Først mot midten av 1980-tallet ble første byggetrinn gjennomført med innvielse i 1986. Trinn 2 ble innviet den 22. mars 2009.
Kirkebygg
Gulset kirke er en arbeidskirke som ser ut til å være oppført hovedsakelig i tegl, men det er mulig at det bare er fasaden som er forblendet med det. Arkitekt for 1. byggetrinn er Harald Hille og for 2. byggetrinn Børve Borchsenius ved Reidar Aasen. Første trinn omfattet menighetssaler, som fungerte som kirkerom inntil annet trinn ble gjennomført med den egentlige kirkedelen, menighetskontorer og barnehage. Utsmykningen er ved Borgny Svalastog, som hadde et nært samarbeid med arkitekten ved utformingen av kirkerom og kirketorg. Ifølge fellesrådets nettsted har kirken 270 sitteplasser, med mulighet for utvidelse til 500.
Interiør og inventar
Bygningskompleksets innhold er omtalt samme sted. Her følger en kort oppsummering. Alterbildet er en kristusfremstilling av glassko på fondveggen, og midtgangen i kirkerommet består av monotypier som fremstiller livets elv. Døpefonten er kubeformet, og det virker som om prekestolen (eller lesepulten) er noe nedtonet, slik det gjerne er i nyere kirker. Kirken har et digitalt Johannus-orgel. NRK har lydopptak av kirkeklokkene, som formodentlig kommer fra Olsen Nauen. Enkelte interiørbilder hos Kirkesøk er fra før trinn 2 ble gjennomført.
Kirkegård
Det er ikke kirkegård ved kirken.
Kilder og videre lesning:
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 34–35
Bakgrunn, bygningshistorie
I Heddal vest for Notodden er vår største bevarte stavkirke, og den er litt av et eventyrslott med kaskader av tak og svalgang rundt det hele. Det er takrytter med spir over skipet, den rektangulære delen av koret og korets apsis, og både skipet og koret har hevet midtrom. Stort nærmere vår arketypiske forestilling om hvordan en stavkirke skal se ut, er det ikke mulig å komme. Likevel er kirken slik den nå fremstår, et resultat av to gjennomgripende restaureringer eller ombygginger som særlig har endret på interiøret, den siste avsluttet i 1955. Men la oss ta det i en slags kronologisk rekkefølge.
Det er mye som er usikkert med Heddal stavkirke. Det gjelder både kronologi og bygningsdetaljer. Kirken dateres ofte til 1147 i oppslagsverker, men det forekommer også dateringer helt frem til 1300-tallet. Det verserer teorier om bygging i flere etapper (basert på tolkning av en runeinnskrift i koret). I så fall antar man at koret ble bygget i 1167 og fungerte som kirke inntil skipet ble bygget 95 år senere. En annen teori går ut på at skipet opprinnelig skal ha hatt midtmaster; ellers var slike tilføyd i skip og kor før restaureringene. I verket «Kirker i Norge» fortelles det om to årringsprøver som daterer tømmer til hhv. 1086 og 1196, men de er beheftet med usikkerhet på grunn av manglende ytre årringer. Ifølge biskop Øysteinsjordebok var kirken viet til jomfru Maria på Crispinus’ og Crispianus’ dag (25. oktober). Vi kan vel ellers fastslå at treskurden er fra middelalderen, selv om man er usikker på nøyaktig hvor gammel, og at veggmalerier og inventar for en stor del er fra 1600-tallet. Kirken ble solgt på auksjon i 1723 som andre kirker, og den var ganske forfallen da den ble restaurert eller ombygget på midten av 1800-tallet.
Den første store ombyggingen fant sted i 1848–51 og bygget på planer utarbeidet av Johan Henrik Nebelong. Denne ombyggingen ble sterkt kritisert i etterhånd. Dette var visstnok den første restaureringen av en middelalderbygning i landet, og det var liten erfaring med og forståelse for stavkirkers konstruksjon blant arkitekter generelt og i den nystartede Fortidsminneforeningen, som godkjente planene. Etter ombyggingen fremstod interiøret i utpreget empirestil, og det fulgte til tider store byggetekniske problemer med fukt- og soppskader.
Et drøyt århundre senere fjernet man så Nebelongs endringer og restaurerte kirken til mer eller mindre dagens tilstand. Endringene var ganske drastiske og omfattet også bærende struktur. Mange av stavene måtte nemlig skiftes ut. Skipets fire hjørnestaver og omgangens plankevegger er opprinnelige, men grunnstokker, sviller og stavlegjer (se forklaring) er fra siste restaurering. Store deler av midtrommet er av nye materialer (bare to av mellomstavene og enkelte bueknær er opprinnelige), og takkonstruksjonen fikk sin nåværende utforming ved denne restaureringen. I koret er bare deler av svillene skiftet, mens det meste av omgangen og de øvre delene er fra middelalderen. Stavene er ovale snarere enn runde, og de er skjøtet på i høyden. Heddal har som eneste bevarte stavkirke fire midtromsstaver i koret. Detaljene i dette er omtalt i oppslaget om kirken i bokverket «Kirker i Norge». I senere tid er takspon skiftet ut i 1998–2004.
Kirkebygg
Om opprinnelsen er usikker og mye av materialene er nye og interiør og inventar etterreformatorisk, skal det godt gjøres ikke å la seg imponere av Heddal stavkirke. La oss se på noen av detaljene. Skipet har portaler mot nord, vest og sør og koret mot sør, og her finner vi utskjæringer med dyreornamentikk og bladranker. Heddal grupperes gjerne sammen med stavkirker i Sogn, Valdres og Telemark ellers, men man har her forholdt seg noe friere til gamle konvensjoner, og det er derfor vanlig å datere dem noe senere enn utskjæringene ved andre stavkirker i gruppen. Dessuten har svalgangene mindre portaler — to i sør og én i vest — men de gamle gikk tapt i første restaurering, og de nåværende ble nylaget i siste. Rundt om på bygget er en rekke dyrehoder og masker fra middelalderen, hvorav flere er skjøtet over på nyere bygningsdeler ved restaturering. Veggmaleriene er altså fra 1600-tallet, men ble komplettert ved siste restaurering, og det finnes rester av eldre maling under. På korets apsisvegg er det apostelbilder, og ellers finner vi blant annet om akantuslignende bladranker.
Inventar
Altertavlen er laget av en ukjent kunstner i 1667. Det er en etasjetavle i barokk med en rekke bilder og figurer. Bildet på predellaen viser tilbedelsen av Jesusbarnet. Det største bildet viser korsfestelsen, og innfelt i det nederst er et miniatyrbilde av nattverdens innstiftelse. Videre oppover er et oppstandelsesbilde som ble malt av Lars Osa da tavlen ble restaurert i 1908. Aller øverst er den trøstende Kristus (Christus Consolator) som strekker sine armer ut mot forsamlingen. Denne figuren er skåret av Olav Fyrekleiv. Vi ser på korets apsisvegg at tavlen har vært omarbeidet. Den har åpenbart hatt større vinger før.
I koret står også Bispestolen fra middelalderen med dragekjefter på ryggstolpene og en illustrasjon fra Volsunga saga på ryggstykket. Ellers finner vi i koret blant annet en døpefont som er laget av emne fra midtstolpen som stod i koret før restaureringen og ombyggingen i 1848, samt en kubbestol med lignende opprinnelse. Et krusifiks over korbuen er skåret av Dagfin Werenskiold.
Prekestolen står i skipet like ved siden av koråpningen og later til å være fra en av restaureringene. Orgelet ved vestveggen i skipet er bygget av J.E. Spigseth i 1982. Kirkeklokkene henger i en støpul (fra 1850) på kirkegården.
Diverse
Heddal stavkirke er faktisk fortsatt sognekirke den dag i dag (og har 183 sitteplasser ifølge Kirkesøk). Den har imidlertid fått noe avlastning i form av Låvekirken som er innredet i Prestegårdslåven, og som brukes om vinteren. Dermed unngås noen av de problemene som er forbundet med vinteroppvarming av gamle stavkirker. Prestegårdslåven inneholder også et museum over kirkens historie, der vi blant mange gamle gjenstander finner et av våre best bevarte antemensaler (alterfrontaler). Det er fra ca. 1250 og viser den dømmende Kristus i hovedfeltet, omgitt av tolv apostler på dommens dag. Prestegården med nevnte låve ligger like ved siden av kirkegården. Andre gjenstander fra Heddal stavkirke er å finne i Oldsaksamlingen (noen utstilt i Kulturhistorisk museum) og på Norsk folkemuseum.
Kilder og videre lesning:
Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 168–179
Heggland gamle kirkegård ligger i Hegglandsgrend i Fyresdal kommune, et stykke nord for kommunesenteret. Det har stått to pilegrimskirker på stedet. Den eldste kirken, en stavkirke, skal ha blitt bygget mellom 1395 og 1526 og revet i 1670–71.
Kirke nummer to ble bygget i 1671. Den ble drøyt hundre år senere beskrevet som en liten, vakker bygning med tårn og spir som var rødmalt utvendig, skjønt en tegning fra 1845 viser spir, men ikke tårn. Kanskje kan det ha vært en takrytter som råtnet opp og ble fjernet. Kirken ble revet i 1845, og sognet ble delt mellom Veum og Moland. Inventar og bygningsdeler ble solgt på auksjon og spredt på gårder i området.
Altertavlen og døpefonten ble laget av Halvor Grool (Groll?) i 1738. Altertavlen stod lenge på stabburet på gården Brokke, før den ble gitt til Moland kirke i forbindelse med en oppussing der i 1962. Hovedbildet viser nattverden. Døpefonten (som ifølge enkelte skal være Thomas Blix’ verk) skal ha funnet veien til gården Lunden. En alterkalk og en oblateske er i Grunge kirke, mens en delvis intakt messinglysekrone skal ha reist via Hazelius museum (formodentlig Nordiska museet) i Stockholm til Norsk folkemuseum. Et par lysestaker fra de gamle kirkene er å finne i Vest-Telemark museum. På en vegg i Moland kirke er en bjelke fra Heggland gamle kirke med følgende tekst: «DENNE KIERCHE ER BLEFVEN BYGT ANNO 1671. H.T.O.S.B.B.T.S.B.M.»
Selve kirkegården ser ut til å være relativt intakt. Den er omgitt av et steingjerde, og på sørsiden er det en portal som fører inn på området. Her og der ser man steiner i bakken — noen stilt på høykant, andre delvis begravet, som om de er rester av en grunnmur. Noen har satt opp et bjerkekors på området.
Bakgrunn
Historien til Helgen kirke (fra gammelt av «Helginar kirkja») går tilbake til middelalderen, da det stod en stavkirke på stedet. Den var viet til Olav den hellige. Innvielsesdagen var 2. februar, men året er ikke kjent. Man antar at det var før år 1200.
Helgen kirke før 1868, tegnet av A. Nordstå. Fra boken «Holla» (Oslo, 1925) via Lokalhistoriewiki.
Kirkebygg
Nåværende kirke ble oppført i 1735, men ser ut til å ha hatt en annen fasong enn nå og var noe mindre. Forfatteren Conrad Nicolai Schwach sa i krasse ordelag at kirken var «en træbygning, der mere ligner en Stald end et Gudshus og er formodentlig den uanstendigste Kirke i Landet.» Den tømrede kirken fikk tidlig utvendig bordkledning og ble rødmalt, mens innvendig bordkledning kom til etter rundt hundre år. Kirken overtok altertavle, prekestol, døpefont og annet utstyr fra gamlekirken. Prekestolen var gammel og illustrert med bibelmotiver, men ble ødelagt etter at den i 1876 kom over på private hender i forbindelse med at kirken ble restaurert.
Kirken kom over på kommunens hender i 1867, og året etter ble den omfattende reparert og ombygget i en annen stil med dagens vesttårn. Sakristiet er fra en omfattende ombygging og oppussing i 1875–76. Under gulvarbeider og drenering i 1927 ble rester av stavkirkemuren avdekket, og kirken ble restaurert innvendig til jubileet i 1985 (med gjenåpning 9. juni). Den fikk da tilbake opprinnelige interiørfarger.
Helgen kirke er en langkirke med 104 sitteplasser. Den har vesttårn, og koret er relativt langt i forhold til skipet. Det er sakristi i den østre forlengelsen.
Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korhimlingen er flat, mens skipet har tønnehvelv, og over korbuen henger et krusifiks. Dette er formodentlig det middelalderkrusifikset som omtales i «Kirker i Telemark», og som ble funnet på kirkeloftet ved en restaurering.
Dagens altertavle ble laget av Terje Grøstad i forbindelse med restaureringen på 1980-tallet, som Grøstad også arbeidet med ledsaget av Trygve Barstad. Grøstad har også malt evangelistaymboler på prekestolen, som ble senket noe i 1985 og trukket ut mot nordveggen. Den står altså i korbuens venstrekant og har oppgang fra koret. På høyresiden (sør) i koret er en klokkerstol.
Døpefonten er av tre og har engleansikter. Ifølge kirkeleksikonet er den på alder med kirken eller eldre. Samme sted sies kirken å ha et Dereux-orgel (altså digitalt) fra 1970, men ifølge dette nettstedet har kirken nå et Hammarberg-orgel som ble kjøpt brukt i 1996. De to kirkeklokkene sies å være fra rundt 1200.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har formodentlig blitt utvidet gjennom årene, og i den nordvestre delen er det fortsatt en god del ledig plass. Sør for parkeringsplassen vest for kirken står et servicebygg.
Kilder og videre lesning:
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 96–97
Helle kirke (eller Hellekirken) er en arbeidskirke i Helle i Kragerø kommune. Den er tegnet av Morten Lunøe og oppført i betong og tre i to byggetrinn på en tomt som i sin tid ble gitt av John Strand. Første byggetrinn ble påbegynt i 1981 og innviet i 1986. Den endelige innvielsen skjedde i desember 1994, og klokketårn (støpul) ble bygget i 2000. Kirken har 200 sitteplasser.
Opprinnelig var området som sogner til kirken, delt mellom Sannidal og Kragerø prestegjeld (Skåtøy sogn), men ved en justering av prestegjeldsgrensene ble hele området lagt til Sannidal prestegjeld. Selve sognet ble formelt opprettet så sent som i 2010.
Kirken inneholder i tillegg til kirkesalen en rekke andre rom som kirketorg, peisestue, kjøkken og grupperom, og det drives barnehage. Utover dette sier ikke kildene all verden om innredning, men det finnes noen interiørbilder på Kirkesøk.
Bakgrunn
Området ved tettstedet Herre ved Frierfjorden (i Bamble kommune) tilhørte i sin tid Gimsøy kloster, som for lengst er borte. Etter reformasjonen sognet stedet kirkemessig til Bamble før det ble overført til Østre Porsgrunn i 1786. Men det varte bare i seksti år; i 1846 ble området tilbakeført til Bamble. Da var det visstnok anlagt bedre vei dit. På siste halvdel av 1800-tallet ble det arbeidet for lokal kirke. Etter diverse viderverdigheter ble anleggelsen av en cellulosefabrikk utløsende faktor. Fabrikken gav tomt til kirkegård og kirke, og et bedehus ble brukt inntil kirken stod klar. Kirkegården ble innviet den 2. januar 1898, og på den stod et lite kapell med klokketårn ikke langt fra det nåværende gravkapellet. Kirken ble tegnet av Haldor Børve, oppført av byggmester O. Thovsen (murmester Tollef Veholt stod for murerarbeidet) og innviet den 1. november 1905.
Kirkebygg
Herre kirke er en stavkirkeinspirert langkirke i tre. Den har 275 sitteplasser (mot opprinnelig 310). Ved innvielsen ble bygget titulert som kapell, men det har hatt status som sognekirke siden 1997. Kirken ble pusset opp til femtiårsjubileet i 1955 og fikk da dagens interiørfarger etter planer av Finn Krafft. (Opprinnelig var interiøret malt av malermester Karl Johnsen, og noen av de opprinnelige fargene kom til syne igjen i 2004 da det ble laget barnekrok bak i kirken.) Utvendig ble kirken restaurert i 2003 (med nytt skifertak).
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor ingnangen. Kirkerommet er preget av kontrastfarge. Koråpningen er rundtbuet, og korgulvet er et par trinn høyere enn skipets gulv.
Altertavlen er malt av Lars Osa i 1905 og viser Jesus som redder Peter fra å drukne (jf. Matt 14,30). Bildet er en kopi av Bernhard Plockhorstsalterbildet (1883) i Dreifaltigkeitskirche i Hannover. Tavlen bærer følgende inskripsjon: «Forlad eder på ham til enhver tid, I Folk.» (jf. Sal 62, 9) Korvinduene har glassmalerier av Larsen, ifølge kirkeleksikonet, og da siktes det formodentlig til firmaet med navn etter glassmester G.A. Larsen. Vinduene har symboler for treenigheten.
Prekestolen og døpefonten er begge blåmalt og på alder med kirken, skjønt fargene er satt av Finn Krafft. Prekestolen står i høyrekant av koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten står inne i koret foran alterringen.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården består av to adskilte stykker med en vei og noe vegetasjon imellom. Det står et bårehus med årstallet 1898 sør for kirken. Ifølge jubileumsboken brant imidlertid det gamle gravkapellet (som da hadde fått et tilbygg) i 1995 etter å ha blitt påtent. Det nåværende bygget er formodentlig oppført i ettertid. Det gamle Herre bedehus står mellom kirkegårdsstykkene (flyttet dit i 2004), mens et nyere bedehus står i bakken nedenfor kirken.
Kilder og videre lesning:
Morten Lie-Hagen (red.): Industristed får kirke. Herre kirke 100 år 1905–2005 (Bamble historielag / Herre menighetsråd, 2005)
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 72–73
Bakgrunn
Det er naturligvis Norsk Hydros fabrikkanlegg som har skapt befolkningsøkning ved Herøya og etterhvert ført til kirkebygging. Hydro gav da også tomt til kirken — på Kirkehaugen — og bidro til finansieringen. Området sognet opprinnelig til Eidanger. Hydro skal ha hatt kirkeplaner på gang allerede da fabrikken ble anlagt i 1928–29, men først i 1951 ble det fart i sakene, og en kirkeforening ble dannet. Kirken ble tegnet av Helge Abrahamsen og Hans Grinde og ble innviet den 27. august 1957. Sognet het inntil nylig Klevstrand og var felles med Stridsklev kirke. Dette er imidlertid slått sammen med Eidanger, slik at Porsgrunn kommune nå har to sogn/menigheter: Porsgrunn og Eidanger. Begge menighetene har for øvrig felles administrasjonslokaler.
Kirkebygg
Herøya kirke er en arbeidskirke med et karakteristisk, frittstående klokketårn som fungerer som en slags portal (med passasje under). Kirken ser ut til å være oppført i tegl som er pusset utvendig, men upusset innvendig, skjønt kirkeleksikonet sier den er av betong. (Det kan tenkes at det er en skallkonstruksjon av armert betong som er forblendet med tegl på innerveggene, men dette er ikke bekreftet ut fra tilgjengelig informasjon.) Kirkesalen har 248 plasser, den store menighetssalen 168 og den lille 56, altså 472 til sammen. Ved hjelp av ekstra stoler er det imidlertid mulig å få inn nærmere 700 mennesker. Dette er ifølge boken «Kirker i Telemark», men Kirkesøk operer med 430 plasser. For øvrig har bygget rom til en rekke forskjellige aktiviteter, og det er (eller var?) prestekontor på sørøsthjørnet. Kirken ble ifølge kirkeleksikonet restaurert i 1988 og 1992.
Interiør og inventar
Korområdet er nærmest som et podium tre trappetrinn høyere enn resten av kirkerommet. Alterbildet på fondveggen bak alteret er en emaljemosaikk laget av juvelerfirmaet Tostrup og malt av Arne E. Holm. Bildet — eller bildene — forteller fra Jesu liv ved hjelp av symboler. For eksempel er fødselen representert ved krybben og betlehemsstjernen. Det står dessuten et relativt stort kors på alteret til side for alterbildet.
Prekestolen ser ut til å være av lakkert tre og står på nivå med trappene ned fra podiet. Det finnes også en lesepult på den andre siden av midtgangen. Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet tegnet av arkitektene. Orgelet er bygget av J.H. Jørgensen og er på alder med kirken. Kirkeklokkene er støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi.
Kirkegård
Det er ikke kirkegård på stedet.
Kilder og videre lesning:
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 48–49
Herøya misjonskirke i Fjordgata er tilholdssted for Herøya misjonsmenighet. Menigheten er tilsluttet Misjonskirken Norge (tidligere Det norske misjonsforbund).
Menigheten forteller om sin historie på nettstedet. Den ble grunnlagt i 1932. Det har gått opp og ned, men det later til at det har foregått en nysatsing fra 2007. Blant annet er kirkebygget pusset opp. Likevel er det ønske om nytt bygg.
Bakgrunn
Hjartdal er et gammelt kirkested, men bosetningsmønsteret var annerledes i gamle dager. Dermed kan kirkestedet virke usentralt i dag, men tidligere var dette sentrum i bygda. Hjartdal omfattet i gamle dager også Åmotsdal og Svartdal, som i dag er i Seljord kommune. Gamlekirken er første gang omtalt i 1414. Jens Nilssøn forteller i sin visitasskildring fra 1595 at kirken lå på en hjerteformet odde delvis omgitt av elven Bjorå, hvorav navnet Hjartdal. Dette var en stavkirke som gikk under navnet Holmskirken (eller Holmskykja). Kirkestedet var imidlertid så fuktig at grunnstokkene råtnet, og det holdt ikke å ha steinheller under. Tidlig på 1800-tallet var lysten på å reparere gamlekirken minimal, og det lå an til nybygging. Den nye kirken ble oppført lenger bort fra elven, men kirkegården ned mot elven brukes fortsatt, og det sies at gamle murrester skal være å finne der.
Kirkebygg
Hjartdal kirke ble oppført av byggmester Halvor Høgkasin, som hadde oppført Rauland kirke sammen med Jarand Rønjom i 1803, og før det hadde han oppført Tuddal kirke (innviet 1796). Hjartdal kirke har mange fellestrekk med Raulandskirken og de andre Rønjom-kirkene (Åmotsdal og Vinje). Det er en laftet korskirke etter et mønster som opprinnelig skal ha vært inspirert av forrige inkarnasjon av Skien kirke (steinkirke fra 1783). Kirken ble oppført i 1809, men innviet først den 12. juli 1812. Den har rundt 220 sitteplasser. Dette kan ifølge boken om Hjartdals kirker økes til ca. 250 ved hjelp av innsatte stoler.
Gamlekirken var som andre kirker i landet blitt solgt på auksjon i 1723, og nykirken kom på menighetens hender i 1874. Utvendig bærer kirken i dag preg av endringer som ble gjennomført i 1888, da stilen ble endret mot nygotikk/sveitser, tårnhetten ble endret, og kirken fikk små utbygg ved dørene. Også det påmalte kirkeuret må være en senere tilføyelse. Det viser klokken 11, men tidlig på 1800-tallet var kirketiden tidligere. Det var en periode stemning for å flytte kirken et annet sted, men det skjedde ikke.
Interiør og inventar
Innvendig har kirken, i likhet med Rønjom-kirkene, kor i østre korsarm med prekestolalter, et utpreget barn av sin tid. Selve kirkerommet er dermed nærmest T-formet. Det fysiske inventaret er svært likt det i Åmotsdal, Rauland og Vinje, men det er umalt og tilsynelatende mer opprinnelig. Dette er imidlertid en rekonstruksjon utført under Wilhelm Swensens ledelse (og med Finn Krafft som konsulent) ved en restaurering i 1940–41. Ved endringene i 1888 ble den opprinnelige alterveggen revet, og kirken fikk en nygotisk altertavle. Rekonstruksjonen har imidlertid skjedd på grunnlag av gjenværende detaljer i de nevnte kirkene (og benkene etter Tuddal), så det er mulig den gir et realistisk bilde av kirkens opprinnelige interiør. Det er i Hjartdal altså umalt, men dermed kommer også utskjæringene (som det er mer av her enn i de andre kirkene) mer til sin rett.
Alterveggen med prekestolen ble altså rekonstruert etter arkitekt Swensens planer, og snekkerarbeidet ble utført av John K. Haugen og Gunleik Djupedal. Ifølge «Kirker i Norge» (og Kirkebladets jubileumsnummer) hadde man tatt vare på selve prekestolen samt noen av utskjæringene. Det gamle alterbordet ble tatt i bruk igjen ved restaureringen i 1941. Altertavlen har bilder malt av Terje Grøstad til jubileet i 1962. I midten er sjangerbildet «Kristus in mandorla» og rundt det fire bilder som viser Jesu fødsel, Jesus som hyrde, nattverden og korsfestelsen. Døpefonten er fra 1826 og ble tatt i bruk igjen ved restaureringen i 1941. Dåpsfatet i tinn er av samme alder. Døpefonten fra stavkirken er å finne på Folkemuseet.
Til jubileet i 1962 fikk kirken et harmonium fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette ble i 2000 byttet ut med et ni stemmers pipeorgel bygget av J.E. Spigseth. En av de to kirkeklokkene skal være fra 1450 og må i så fall nødvendigvis ha blitt overført fra stavkirken. Den andre ble støpt av Olsen Nauen i 1924. Lysestaker og sølvtøy ble overført fra stavkirken til dagens kirke. En dørhammer fra stavkirken er å finne i Universitetets oldsaksamling.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården går altså ned mot elven og ligger adskilt fra kirken. På den finnes flere relativt gamle gravsteiner, bl.a. med solkors. Øst for parkeringsplassen (eller rettere sagt mellom to parkeringsplasser) står et kombinert bårehus og servicebygg fra 1997. Det avløste et bårehus fra 1965 som stod nærmere kirken. Den østre parkeringsplassen er fra 2008. En stor minnestein ved den vestre parkeringsplassen minner om et bondeopprør på 1500-tallet med følgende tekst: «Bondeopprøret i Ambjørndalen: Til minne om telebøndenes kamp imot det framande embetsverket 1540». På selve kirken minner en blå plakett satt opp i anledning grunnlovsjubileet i 2014 om at Hjartdal kirke var valgkirke i 1814. Vest for kirken står en stein med gapestokk.
Kilder og videre lesning:
Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 124–127
Bakgrunn
Holla kirke ligger i et område som hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen. Den var prestegjeldets hovedkirke, og ellers fantes annekskirkene Romnes og Helgen samt (til like før 1500) Fen stavkirke innen kort avstand. Den gamle steinkirken på Hollahaugen var liten, og det var ønske om ny kirke på 1800-tallet. Etter år med lokale stridigheter påtok verkseier Severin Diderik Cappelen ved Ulefos Jernværk seg å finansiere ny kirke etter at bygdefolket ved heltemodig innsats hadde hjulpet til med å redde jernverket under den store flommen i 1860. Dagens Holla kirke er tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet den 25. september 1867. Romneskirken kom ut av bruk ved samme anledning og ble senere satt i stand, mens Holla gamle kirke ble delvis revet og først en god stund senere konservert som ruin.
Kirkebygg
Holla kirke er en langkirke i tegl. Ifølge kirkeleksikonet hadde den opprinnelig 600 sitteplasser, hvilket formodentlig betyr at antallet er blitt redusert gjennom årene. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-nordvest), og koret er polygonalt avsluttet (som en halv åttekant) og omgitt av sakristier. Formspråket er svært likt nygotikk, men kirken har rundbuede vinduer, slik det er vanlig for Holtermanns kirker. Noen vil muligens kalle dette nyromansk, men det har få likhetstrekk med middelalderens romanske arkitektur. Kirken fikk dåpssakristi i 1916 og ble totalrenovert i 1930. Også til jubileet i 1967 var det en oppussingsrunde, da kirken fikk korvnduer med glassmalerier laget av Finn Krafft, som også var konsulent for prosessen. Videre er kirken pusset opp tidlig på 1990-tallet. Man hadde håpet å få den ferdig til jubileet i 1992, men blant annet råteproblemer gjorde at det tok lengre tid.
Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor inngangen, og gallerier strekker seg langs skipets langvegger. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Nygotikkens formspråk hersker også inne i kirkerommet, med kontrastfarger som fremhever strukturelle elementer. I begynnelsen hadde alterkorset korveggen som bakgrunn, men nå er det altså glassmalerier i tre korvinduer. Prekestolen (i korbuens høyrekant) og døpefonten er begge på alder med kirken. Det finnes også en døpefont fra gamlekirken.
Kirken fikk sitt første orgel i 1868. I 1953 bekostet kommunen et nytt orgel (22 stemmer) fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette ble etterhvert dårlig, og i september 2011 ble nytt orgel fra Gebrüder Stockmann innviet. Det har 25 stemmer (2 manualer/pedal). Det nygotiske prospektet er noe forskjellig fra tidligere. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1867 og 1947.
Kirken brukes en god del til konserter.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ved kirken er ikke lenger i bruk. I stedet er det anlagt ny kirkegård ved Kronborg litt lenger sørover langs Kirkebakken. Det er imidlertid et krigsminnesmerke utenfor kirken. Prestegården ligger et stykke mot sørøst, nær gamlekirken (altså ruinen).
Kilder og videre lesning:
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 90–91
.JPG){kind=link}
