Nerskogen er en fjellgrend i Rennebu og Oppdal kommuner, men kapellet ligger i Rennebu. Vi befinner oss ved fylkesvei 6516, som går omtrent parallelt med E6, men lenger vest. Det er en viss hytteutbygging i området, og bygda har eget nettsted. Forut for kirkebyggingen brukte man samfunnshuset «Fjellheim» til kirkelige formål, og i 1950 ble det oppført et klokketårn. Det ble arbeidet for kirkebygg og kirkegård utover 1950-tallet. Kapellet er tegnet av John Tverdahl. Det ble tatt i bruk våren 1962 og innviet den 2. september samme år.
Nerskogen kapell er en tømret langkirke med 110 sitteplasser. Bygget omfatter dåpssakristi og kirkestue, og det har galleri. Altertavle og prekestol er på alder med kapellet. På altertavlen (av Ola Bakk og Mikael Hoel) avbildes den oppstandne Kristus, og prekestolen er laget av Ingebrigt Kosbergløkk. Døpefonten er fra 1880 og kirkeklokken fra 1952, fra Olsen Nauen. Kapellet har et pipeorgel fra 1974 fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.
Bakgrunn, tidligere kirke
Melhus kirke, like sør for Melhus sentrum, kalles også Gauldalskatedralen. Kirkestedet går tilbake til middelalderen og har en lang historie som prestegjeldets hovedkirke. Den var i sin tid viet til Andreas. Kirken er første gang omtalt i 1533 (og prestegården i 1589). Det dreide seg om en langkirke i stein som antas å ha blitt påbegynt like før 1150. Koret skal ha blitt ferdig rundt 1160. Skipet antas (basert på stilkriterier) å ha stått ferdig litt før 1200. Nær vestenden av skipets møne var en takrytter, og koret i øst var rett avsluttet. Vest for skipet var et våpenhus av tre, og på nordsiden var en fundthus (et dåps- og våpenhus) av tre. Gamle bilder tyder på at det var sakristi på sørsiden av koret. Denne kirken ble revet i 1890, men tre av de fire portalene er murt opp igjen i dagens kirke (mellom våpenhuset og skipet og mot sakristiene). Rivingen skjedde ikke uten lokal strid. Det var flere som mente at man kunne bevare gamlekirken og bygge ny kirke ved siden av, men kirken ble bygget på den gamle tomten.
Dagens kirke
Dagens Melhus kirke ble tegnet av Carl Julius Bergstrøm i 1888 og innviet den 10. november 1892. Det er en nygotisk korskirke i stein med rundt 500 sitteplasser, ifølge Kirkesøk (opprinnelig 800). Kirken har vesttårn, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier.
Interiør
Innvendig har kirken orgelgalleri innenfor vestinngangen samt gallerier i tverrarmene, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Skipet er møblert med stoler snarere enn tradisjonelle kirkebenker (skjønt dette er muligens under endring), og prekestolen står i korbuens høyrekant og har oppgang fra koret.
Inventar Altertavlen og prekestolen er overført fra gamlekirken. Hvem som har skåret dem, synes uklart, men de skal være malt av Johan Kontrafeier (skrives også Contrafeyer) i 1646 og overført fra den gamle kirken. Altertavlen har motiver fra nattverden og oppstandelsen i storfeltene. På predellaen under nattverdsbildet står det: «Dette gjører til min Ihukommelse» (Luk 22, 19). På hver side av nattverdsbildet er figurer av Peter og Johannes. Lenger opp er flere figurer, deriblant av lurblåsere, og øverst ser vi Mikael som kjemper mot dragen.
Prekestolen har fire dekorerte felt (samt to felt mot veggen). Døpefonten er i kleberstein og fra 1892. Selve kummen (eller platen til å sette døpefatet i) er rund, mens resten av fonten er åttekantet og nærmest kalkformet. To klokker ble overført fra gamlekirken, men den største sprakk i 1895. I 1899 ble det støpt en ny klokke av Albert Bierling i Dresden, og ifølge kirkeleksikonet finnes det også en klokke fra 1892 (skjønt dette bekreftes ikke av jubileumsboken). På nordveggen i kirken henger et stort teppe, det såkalte Jomfruteppet, som illustrerer lignelsen om de fem kloke og fem dårlige jomfruer (jf. Matt 25, 1–13).
Et August Nielsen-orgel fra 1892 ble i 1947 avløst av et Jørgensen-orgel. Dette er for lengst konstatert å være utslitt og brannfarlig, og i 2011 tok det faktisk fyr mens kirken var nesten fullsatt, men branntilløpet ble raskt slukket. Senere har det vært innsamling og komplikasjoner, men det later til at kirken skal få nytt orgel i løpet av 2017.
Ellers er kirken ikke minst kjent for sin malerisamling med portretter av mange prester, hvorav den mest berømte er Petter Dass. Hans portrett henger til venstre for altertavlen, skjønt enkelte hevder at det ikke er ham. (Det står litt om det i jubileumsboken.) Bildene ble overført fra gamlekirken. Det skjedde ikke med et epitafium fra 1600-tallet, som etter midlertidig opphold på Søndre Melhuus gård ble solgt til Leksvik kirke. Det ser ut til at rammen brukt i altertavlen, mens hovedbildet ble tatt ut og erstattet med et annet. Akkurat hvem som var avbildet på dette epitafiebildet, der en prestefamilie bevitner korsfestelsen, strides man om. Her er én versjon; her er en annen. På Vitenskapsmuseet i Trondheim finnes et epitafium med portretter av prestene Anders Mogensen, Michel Melchiorsen og Oluf Mentzen Darre.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er utvidet gjennom årene. Noe sør for kirken ligger Prestegårdslåna, som ble bygget i 1720–44 og var prestebolig til 1960. Den var en stund rivningstruet, men ble så vernet. Siden ble den pusset opp, og i dag brukes bygget som kulturhus og drives av en stiftelse. Sør for prestegårdens driftsbygning er forpakterboligen, og dagens prestebolig er i Anders Hovdens veg 2. Hovden var prest i Melhus en ti års tid før han flyttet videre til Østre Toten. Ved kirken har det vært kirkestaller og kirkestue, men de er revet.
Bakgrunn, tidligere kirker Lønset er i Oppdal kommune, et par mil vest for kommunesenteret. Dagens kirke på Lønset er ikke den første. I middelalderen skal det ha stått et kapell (trolig en liten stavkirke) på gården Vindal. Det er ikke funnet spor etter dette, og ingen vet hvor lenge det stod, men bygda ble lagt praktisk talt øde etter Svartedauden.
En kirke fra 1774 ble revet i 1863, da dagens kirke stod klar. Dette var en korskirke som stod lenger vest på kirkegården enn dagens kirke, omtrent der minnesmerket over skredulykken står. Det fortelles hos Oppdal kirkelige fellesråd at det forut for nybyggingen forelå to modeller: en korskirke tegnet av Johannes Ellingsen Storli og en åttekantet kirke tegnet av Sjur Jamtseter, og det er dem sistnevnte som ble valgt. Modellen skal fortsatt finnes. Kirken (som opprinnelig ble titulert som kapell) ble vigslet den 26. august 1863.
Kirkebygg
Lønset kirke er en åttekantet trekirke med ca. 250 sitteplasser. Orienteringen er omtrent fra vest-sørvest til øst-nordøst, men avviket fra vest/øst-linjen er ganske lite. Det er våpenhus vest for åttekantdelen og sakristi øst for den. Midt på taket er en åttekantet takrytter med spir.
Interiør og inventar
Det er galleri innenfor inngangen og kor i østre del av åttekanten.
Mye av inventaret er overtatt fra gamlekirken, supplert med nylagede saker. Altertavlen ble laget av Ole Moene og Sjur Jamtseter i 1863. Den har et hvitt kors på rød bakgrunn i storfeltet. Dette ble i 1920 byttet ut med et maleri av Kristi oppstandelse utført av Mikael Hoel, men ble gjeninnsatt ved en restaurering i 1960-årene. I tillegg har man tatt vare på altertavlen fra gamlekirken, som ble laget av Erik Horne i en slags enkel bruskbarokk (i 1774–76, ifølge Norsk kunstnerleksikon). Den henger på skråveggen til venstre for alteret, mens Hoels bilde henger på skråveggen til høyre.
Prekestolen (til høyre for alteret) ble laget av Erik Horne til gamlekirken. Den har bilder av de fire evangelistene. Også døpefonten er overtatt fra gamelekirken. Kirkeleksikonet daterer den til 1774.
Kirken sies å ha et pipeorgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk fra 1975 og to kirkeklokker støpt av Henrik Aunum i 1771 og 1786. NRK har lydopptak av klokkene.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står lengst øst på kirkegården, som skrår oppover fra østsiden av Storlidalsvegen. I skråningen nedenfor kirken står en steinhelle til minne om Kletthamranskredet i 1868, der 32 liv gikk tapt. Dette skal være den snøskredulykken som har krev flest menneskeliv. Ved parkeringsplassen nordøst for kirken står et relativt nytt servicebygg.
Bakgrunn
På 1600-tallet ble det funnet kobbermalm i berget ved Løkken gård, og gruvedrift ble startet. Stedet Løkken Verk vokste frem i forbindelse med denne driften, og på 1900-tallet anla man Thamshavnbanen og fraktet kis ned til Thamshavn ved Orkanger, der produksjonen foregikk etter «Orklametoden». Befolkningen vokste, og kirkeveien til Meldal ble oppfattet som for lang, så arbeid for lokal kirke tok til. En arbeiderbrakke ble ominnredet til bedehus og tatt i bruk den 28. desember 1913. Dette bedehuskapellet med 100 sitteplasser ble snart for lite, og oppmerksomheten ble rettet mot skytterhuset ved Bjørnlivannet, som var tegnet av Morten Bachke og oppført i 1916, da skytebanen ble flyttet dit pga. gruveanlegg på det gamle stedet. I 1929 ble skytebanen flyttet vekk fra tettbebyggelsen, og skytterhuset ble ombygget til kapell etter planer av arkitekt Roar Tønseth. Innvielsen skjedde den 13. september. Fra 1999 er bygget sognekirke. Kirken forble i Orklas eie helt til 2012, da den ble overført til Den norske kirke ved Meldal kirkelige fellesråd. Nittiårsjubileum ble feiret i 2019.
Kirkebygg
Løkken kirke er en en langkirke i tre med 170 plasser, og bygget har en ytre form som vi forbinder mer med sekulære bygninger enn kirker, skjønt det står en støpul foran inngangen i vest, og kirken har en takrytter med spiss løkkuppel. Opprinnelig var det passasje tvers gjennom sokkeletasjen til skytebanen, men den ble kledd igjen, og sokkeletasjen ble ombygget til leilighet for kirketjeneren.
Interiør
Innvendig er vegger og tak i skipet dekorert av Ole Teien og Oskar Hokstad. På den ene veggen er det motiver fra Det gamle testamente og på motstående vegg fra Det nye testamente. Dekorasjoner mellom vinduene er inspirert av dekorasjoner i Kvikne kirke i Hedmark, der det også var kobberverk.
Inventar Altertavlen med tittelen «Den gode hyrde» er malt av Ole Mæhle. Den er fra 1929, i likhet med prekestol og døpefont. Til sistnevnte hører et gammelt døpefat fra Grutsæter kapell (1674–1806; se sognehistorikk), som i sin tid stod ved Grutsæter smeltehytte i Sæterdalen. Ved innvielsen hadde kapellet et syv stemmers orgel bygget av Martin Lønseth i Steinkjer. Ifølge kirkeleksikonet ble det i 1993 installert et elektronisk Allen-orgel. Til klokkestøpulen overtok kapellet opprinnelig en klokke støpt i Amsterdam i 1653 fra Meldal kirke. Siden har det kommet til en som ble støpt hos Olsen Nauen i 1954.
Kirkegård og omgivelser
Ved innvielsen av kapellet ble idrettsplassen foran det omgjort til parkanlegg. Det er kirkegård ca. 50 meter sørøst for kirken. Det står et bårehus mellom kirken og kirkegården.
Bakgrunn
Leinstrand kirke er Trondheims sørligste kirke der den ligger oppi bakkene nord for Klett. Leinstrand var tidligere egen kommune. Det ser ut til å ha vært flere kirker i området før, men dagens kirke ble bygget i 1672–73 på grunnen til Nypen gård, og den gikk lenge under navnet Nypen (eller Nypan). Forhistorien er ganske tragisk: Gårdens eiere, Ole og Lisbet Nypen, ble dømt til døden i det som ser ut til å ha vært landets nest siste hekseprosess, i 1670. Datidens sogneprest vitnet mot de to, og saken vakte oppsikt i sin tid.
Kirkebygg, bygningshistorie
Byggmester var Ole Jonsen Hindrum, som også stod bak en rekke andre kirker, som Oppdal (1649), Meldal (1651), Rennebu (1669) og Horg (1670). Kirken er en laftet langkirke, og den ble innviet den 17. september 1673. Siden er den blitt påbygget og restaurert i 1783–84 (etter at kirken var blitt kjøpt av allmuen i 1779), gjentatte ganger på 1800-tallet, i 1905 og i 1963–64. Den har rundt 200 plasser.
Skipet er rektangulært, og i øst er det et smalere, rett avsluttet kor og deretter et prestesakristi. Tårnfoten i vest, som er i bindingsverk og fra ombyggingen i 1963–64, er faktisk litt bredere enn skipet. I den midtre delen er det forhall (våpenhus), sør for dette er det dåpssakristi og på nordsiden er det trapper til galleriet samt toaletter. Over vestportalen står det proklamert på latin «Domus domini» (Herrens hus) — i tilfelle noen skulle være i tvil. Koret har også inngang i sør og sakristiet i nord.
Som antydet har det vært gjort endringer gjennom tidene. Vi skal ikke gjennomgå alle detaljer her, men nevner at vinduene i 1874 ble skiftet ut med spissgavlede vinduer, mens noen av de gamle vinduene ble stuet bort. Den gamle altertavlen ble tatt ned i 1885 og erstattet med en kristusstatue skåret av Ole Laulo etter Bertel Thorvaldsen. (Originalen er i Vor Frue kirke i København.) Veggmalerier er blitt overkalket eller overmalt i hvitt, og også inventar er blitt overmalt eller tatt ut av kirkerommet. I 1905 ble det flate taket over skipet revet opp og erstattet med hvelvet tak, og tårnet (eller takrytteren) ble revet og nytt tårn med ny tårnfot oppført i vest. Det var tidligere smalere enn i dag.
Slik så kirken ut før ombyggingen i 1963–64. Foto: Vilhelm Skappel (1952), fra NTNUs nettsted.
Så ble kirken restaurert i 1963–64 under ledelse av John Tverdahl. Under arbeidet ble innvendig og utvendig bordkledning fjernet, og kirken ble fotografert i detalj. I skipet — og utvendig — ble det lagt ny bordkledning. Blant mange detaljer og praktiske løsninger kan nevnes at det ble satt inn vinduer med antikkglass basert på de gamle vinduene, og inventar ble avlutet og fargerestaurert.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv.
Noe av inventaret er like gammelt som kirken, men ikke alt dette er lenger i kirken. Den opprinnelige altertavlen ble laget av Marcus Nielsen Gram i 1673 og staffert av Niels Nielsen. Denne ble altså tatt ut av kirken i 1885 og befinner seg nå på Vitenskapsmuseet i Trondheim. I stedet står nevnte kristusstatue, som ble avlutet ved restaureringen på 1960-tallet, på alteret. Også andre ting av Gram og Nielsen er å finne på Vitenskapsmuseet, så som en kordør.
Prekestolen står til høyre (sør) for korskillet, montert på hjørnet mellom koret og skipet. Den ble skåret av Ole Olsen Bildsnider i 1673 og malt og dekorert av Nils Nielsen (og finansiert av Peder Nielsen Støren og hustru). Stolen har evangelistfigurer og en sekskantet himling som er påført kongemonogram (Kristian V) og årstallet 1673 samt en forgylt due (symbol for Den hellige ånd). Prekestolen ble som annet inventar fargerestaurert på 1960-tallet.
Olsen laget også døpefont til kirken i 1673, men denne er siden gått tapt. Dagens døpefont ble laget av brødrene Gunnar og Kåre Qvenild fra Heimdal i 1964. Den har form som et åttekantet beger på stett (fot), og på hver side er det tundbuede fyllinger. Et messingfat er fra 1689, men i stedet brukes dåpsfat og dåpskanne i sølv gitt av brødrene Sørnypan. Langt mer av inventar kunne nevnes, men vi skal nøye oss med et par ting. Et dommedagsbilde ble gitt i gave til kirken fra Peder Nilsen Støren og hans hustru Ane Danielsdatter i 1675. Dette befinner seg nå i Vitenskapsmuseet, men det henger en kopi i kirken. Kirken har også andre malerier, såsom et av bebudelsen som ble funnet igjen ved restaureringen.
Da kirken var ny, ble en av gamleklokkene støpt om med mer malm til en større. I 1832 ble det kjøpt en ny klokke, støpt av Fredrich Gedemark i Trondheim. Så i 1857 ble den minste av klokke skiftet ut med en støpt av Lars Rustad fra Ringsaker. I 1964 ble det installert et elektrisk klokkeringingsanlegg fra Olsen Nauen.
Kirken hadde et orgel fra Brødrene Torkildsen, fra 1951. Høsten 2008 skrev Adresseavisen om en rapport som konkluderte med at Leinstrand hadde byens dårligste kirkeorgel, og det ble anbefalt skiftet ut umiddelbart. Allerede da boken om kirken ble utgitt i 1993, var orgelet konstatert å være dårlig, og menighetsrådet ble sagt å ha oppnevnt et utvalg for å se på muligheten for nyinnkjøp. Innsamlingsaksjon til nytt orgel pågikk i en årrekke, og det ble arrangert konserter til inntekt for formålet. Nytt digitalorgel av merket Johannus (modell: Monarke Präludium) ble installert i 2015. Det gamle orgelet er fjernet, men det kan se ut til at fasaden står igjen og pipene er lagret med tanke på ev. gjenbruk.
Kirkegård
Kirken er ellers omgitt av en kirkegård. Vest for kirken står det et gravkapell som ble tegnet av John Tverdahl og innviet i 1965.
Kilder og videre lesning:
Trygve Vindspoll: Leinstrand kirke og Leinstrand sokn (Leinstrand menighetsråd, 1993)
Bakgrunn, kirkebygg
Lademoen kirke er Trondheims nest største kirke, bare overgått av Nidarosdomen. Den ligger i Lademoparken, mellom Innherredsveien og Mellomveien. Kirken ble tegnet av Ole Stein, mens Ingvald Alstad var utførende arkitekt. Den ble innviet 15. november 1905. Lademoen menighet ble formelt utskilt fra Bakke først i 1908. Kirken hadde opprinnelig 1054 sitteplasser, men har i dag rundt 500, ifølge Kirkesøk.
Merkelapper som nyromansk og jugendstil har vært brukt på denne kirken, som ble bygget omtrent samtidig med flere natursteinkirker i Oslo — også de med asymmetrisk plassert tårn. I Lademoens tilfelle er steinvalget granitt, som altså er grovt tilhugget (råkopp). Det vil si: Det er fasaden som er laget av dette. Inni er det tegl. Kirken er formelt en korskirke, men tverrskipene har ulik lengde, og tilbygg som kontorer og sakristier bryter også opp symmetrien.
Kirken måtte fundamenteres bedre og var stengt i 1954–56. Taket ble reparert i 1966, og i 1986 ble det gjort store endringer i interiøret. Det har vært indre og ytre vedlikehold på 2000-tallet.
Inventar
Det sentrale inventaret er for en stor del opprinnelig, selv om kirkebenkene er byttet ut med stoler (plassert som om det dreier seg om en langkirke, altså alle i samme retning). Gabriel Kielland står bak altertavlen og glassmalerier. Førstnevnte har motivet Jesus og Emmausvandrerne (jf. Luk 24). Glassmaleriene har forskjellige kristne symboler. Både tavlen og glassmaleriene er fra 1905, og det er også prekestol, døpefont (hugget av Ludvig Olsen i Domkirkens verksted) og kirkeklokker (to fra O. Olsen & Søn). Det er forøvrig et alter også ved sørveggen — med krusifiks.
Hovedorgelet ble bygget av Adolf Fosnæs i 1905 og er kandidat til tittelen Norges eldste bevarte orgel med pneumatisk traktur. Det skal ha versert oppgraderingsplaner siden 1940-tallet, men til slutt brøt orgelet sammen og stod urørt i en årrekke, mens ryggpositivet ble bygget inn i et kororgel av Brødrene Torkildsen i 1985. Orgelet ble imidlertid restaurert av Theodor Zuber og gjeninnviet den 6. mars 2005. Likevel skrev Adresseavisen — visstnok i 2008 — om orgeltrøbbel, men det er muligens bare etterslep. I alle fall har ikke orgelet satt spor etter seg på nettet etter dette.
Kirkegård
Kirkegården ligger et lite stykke øst for kirken (utover Innherredsveien).
Jubileum
I forbindelse med jubileet i 2005 ble det utgitt et jubileumsskrift, og det er også utgitt en rekke småskrifter om kirken og omgivelsene. Trondheim byarkiv har et par historiske bilder fra området.
Bakgrunn, tidligere kirker
Kvenvær kirke er fra 1909, da kirkestedet ble flyttet fra Hakkbuan på Hakkebuøya, der første kirke ble oppført i 1520–21. Flyttingen hadde sammenheng med fraflyttingen av øyene nordvest for Fast-Hitra. Den eldste kirken på stedet var trolig en stavkirke. Denne kirken var kapell i Dolm sogn (og muligens Aure før det), og siden tienden gikk til hovedkirken, falt det på lokalbefolkningen å vedlikeholde kirken (kapellet). Kirken gjennomgikk større vedlikehold i 1644, 1703 og 1725. Så ble den truffet av lynet og brant ned den 20. juli 1756.
Etter noe om og men ble ny kirke oppført og innviet den 14. juli 1763 av sogneprest Ludvig Frederich Broch, som sies å ha vært skuffet fordi biskopen ikke møtte opp ved denne anledningen. Denne kirken hadde 80 sitteplasser, noe som senere ble utvidet til rundt hundre ved hjelp av galleri. Skipet målte 5,7 m x 9,1 m, og bygget hadde ikke tårn eller sakristi. Det sies at kirken lå på en klippe, og at jorden rundt ikke var dyp nok til å skjule likkistene. Etterhvert ble det på dugnad fylt på noe jord og satt opp gjerde. Etter rundt hundre år var kirken for liten og ble utvidet med 5,3 meter i lengden. Også galleriet ble utvidet, og kapasiteten kom opp i 170 plasser. Det ble også oppført tårn — eller kanskje snarere en takrytter.
Rundt 1900 ble kirkestedet oppfattet som usentralt og selve kirken som for liten. Det kan se ut til at Kvenvær ble opprettet som eget sogn omkring denne tiden, og flere gårder ble overført til dette sognet fra Dolm. I 1908 ble det ved kongelig resolusjon vedtatt å flytte kirkestedet til gården Stein på Fast-Hitra. Ny kirke tegnet av Nils Ryjord ble oppført der under byggmester Nerem fra Romsdalen (der også de fleste arbeiderne kom fra). Kirken ble innviet den 9. desember 1909.
Dagens kirkebygg
Kvenvær kirke er en langkirke i tre med rundt 500 sitteplasser (ifølge Kirkesøk). Skipet er rektangulært, koret er smalere, lavere og kortere og flankert av sakristier, og det er tårn ved inngangen i vest. (Orienteringen er omtrent fra vest-sørvest til øst-nordøst.) Kirken ble malt utvendig og innvendig i 1952 og ble tatt i bruk igjen etter oppusingen den 2. juledag det året.
Interiør og inventar
Utsmykningen med bibelmotiver i takhimlingen i skipet og koret er fra denne tiden. Brystningen i skipet har påmalte draperier, og vinduene i korets fondvegg har glassmalerier (eller glassmosaikk, om man vil).
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et par trinn høyere enn skipets gulv. Det er korskille i form av lave skranker på hver side av midtgangen. Prekestolen står til venstre i koråpningen, og oppgangen fra skipets nordøstre hjørne nås via en dør i veggen mot sakristiet. Undersøkte kilder sier lite om stolen og om døpefonten.
Først i 1955 fikk kirken altertavle. Den er laget av Daniel og Gjermund Skipnes, og bildet viser den seirende og velsignende Kristus. Orgelet kom til etter flere års pengeinnsamling. Det har syv stemmer og ble bygget av Brødrene Thorkildsen i 1930 (deres opus 57). Samme fabrikk restaurerte orgelet i 1984. Kirkeklokken er fra 1909.
Kirken brukes endel som konsertarena.
Kirkegård og omgivelser
Et lite område rundt kirken er inngjerdet, og det finnes et lite bygg som trolig er servicebygg (kombinert toalett og redskapshus?). Det er imidlertid ingen graver ved kirken, men Eidsmyra kirkegård et par kilometer unna ble tatt i bruk i 1953.
Mer om gamlekirken
Den gamle kirken på Hakkebuøya ble for øvrig tatt ned og gjenoppført som Forsnes kapell i 1935. Den minste av kirkeklokkene ble i 1926 overført til hjelpekirkegården på Faksvåg, mens den største klokken fulgte med til Forsnes. Det holdes iblant friluftsgudstjenester på det gamle kirkestedet.
Gamlekirken på Hakkebuøya. Foto: Wichstad/NTNU UB, fra Wikimedia Commons.
Kilder og videre lesning:
«Øya med de sju kirkene», i Maurits Fugelsøy: Hitra 1: Øya og folket (Hitra-kommunene, 1958), s. 54–104
Orkdalsmenighetene (Orkdal prostis tidligere nettsider)
Bakgrunn
Den som stiller seg opp og betrakter Innset kirke, kan etter en stund bli i tvil om hva han/hun ser. På en tradisjonelt utformet korskirke med årstallet 1642 i spirets vindfløy finner vi et våpenhus som riktignok glir inn i omgivelsene, men som med sin materialbruk og byggeteknikk ikke kan ha blitt bygget på 1600-tallet. Så viser det seg også at vi har å gjøre med en ny kirke som ble oppført og innviet i 2000 etter at den gamle kirken ble påtent og brant ned til grunnen i 1995. Våpenhuset etterligner riktignok formen til den tidligere kirkens våpenhus. Forholdet mellom gammelt og nytt er tematisert i byggeskikk og utsmykning, som vi skal se, men la oss begynne med stedets kirkehistorie og den nedbrente kirken.
Innset var opprinnelig en del av Kvikne kommune, der det ble anlagt kobberverk på 1600-tallet. I 1640 ble det anlagt smeltehytte på Innset, og stedet vokste opp rundt den og fikk altså kirke i 1642, etter at det var blitt anlagt gravplass ved Lilleinnset gård på 1500-tallet.
Gamlekirken som brant i 1995. Foto: Alf Schrøder/Riksantikvaren, fra Lokalhistoriewiki.
Tidligere kirke
Gamlekirken ble oppført av byggmester Palle Joensen, og hadde 300 sitteplasser og to gallerier. Den ble påbygget i 1727 (sakristi) og 1845 (klokkehus). I 1860 fikk kirken større vinduer, og mye av inventaret ble fjernet. Noe ble solgt, og noe ble overført til Folkemuseet for så å bli tilbakeført ved restaurering i 1930-årene.
Altertavlen var laget av Niels Marcussen Gram og Niels Nielsen i 1672. Nielsen laget også prekestol og døpefont i 1672, begge i barokk stil. Siste orgel i kirken var fra Brødrene Torkildsen fra 1927, og kirken hadde to klokker fra 1669 samt endel annet gammelt inventar. Det meste av dette gikk tapt i brannen, men noen rester kan beskues i Kirkemuseet (en temautstilling om kirken over sakristiet), og vindfløyen fra 1642 står altså på dagens kirke.
Den gamle kirken var verkets eiendom til 1814. Da kom den etter kort tid i privat eie over på menighetens hender. For øvrig ble Innset overført til Rennebu kommune i Sør-Trøndelag i 1966, mens resten av Kvikne ble slått sammen med Tynset. Det ble utgitt bok om gamlekirken i 1992, altså rundt tre år før brannen.
Dagens kirke
Ny kirke ble tegnet av Kvernaas Arkitekter ved Kjell Kvernaas og innviet den 22. oktober 2000. Som antydet innledningsvis er den i hovedsak tradisjonell i formspråket — i den grad at den nesten etteraper den nedbrente kirken. Det er en laftet korskirke med takrytter over krysset. Den er kledd med tjærebredt panel utvendig. Men det finnes altså detaljer som røper vår tid. Utvendig gjelder det særlig våpenhuset, og innvendig er kirken tilrettelagt i pakt med vår tids krav. Innredningen er dels kopi av det gamle, dels nytt, men holdt innenfor tradisjonelle rammer. Antallet sitteplasser er omtrent som i gamlekirken eller litt mindre: Kirkesøk anslår 240. Orienteringen er omtrent fra sør til nord, altså med inngang i sør, der det også er dåpsventerom. Prestesakristi og kirkemuseum er i nord.
Inventar Altertavlen er laget av Rolf Sogge, som har kopiert den gamle altertavlen som gikk tapt. Den har bilder av nattverden og dommedag, og rundt disse finner vi en rekke figurer, deriblant Moses samt øverst den tronende Kristus. Også lysekronen og lysestakene er rekonstruksjoner av tidligere slike som gikk tapt i flammene.
Døpefonten er laget av Harald Øiamo og Atle Reilo. Den er åttekantet og kalkformet og må sies å være i tradisjonell stil. Ellers er kirken utsmykket av et par av vår tids fremste kunstnere, Håkon Gullvåg og Håkon Bleken. De har måttet holde seg innenfor strenge rammer og har laget små malerier som er innfelt i prekestolen, på benkevangene, mellom orgelpipene og på galleribrystningen. Motivene spenner over temaer fra skapelsen til Jesu lidelse og oppstandelse. Til dels har de malt samme motiver, noe som er blitt sammenlignet med evangeliene, som i bunn og grunn er samme historie fortalt av forskjellige personer.
Orgelet (se spesifikasjoner) ble bygget av Ryde og Berg i 2003. De tre kirkeklokkene er ikke overraskende levert av Olsen Nauen. Noe som er spesielt her, er at de er synlig fra kirkerommet gjennom et glasstak. Åse Frøyshov har laget kirketekstiler. Innset kirke er en populær arena for konserter og andre kulturarrangementer.
Kirkegård
Selve kirkegården skal være mye som før. Den er omgitt av et tregjerde med tre porter: «storporten», «litjporten» og «prestporten». Integrert i gjerdet i det ene hjørnet er et lite bygg som formodentlig er redskapshus, og ved parkeringsplassen står et bygg som må antas å være servicebygg.
Kilder og videre lesning:
Rennebu menighetsblad nr. 3/2010 (temanummer om kirken; tatt av nettet)
Bakgrunn
Hospitalskirken — ved Trondhjems Hospital — går for å være Norges eldste gjenværende oktagonale tømmerkirke. Vrådal kirke, som ble innviet i 1686, var eldre, men ble revet i 1888. Hospitalet, som ligger i Midtbyen (Trondheim sentrum), ble stiftet i 1277 og er fremdeles i drift.
Kirkebygg
Dagens kirke er fra 1705 og avløste en middelalderkirke på samme sted som vi ellers ikke vet så mye om. Kirken ble tegnet av Johan Christopher Hempel, som var nederlandsk. Den stod modell for Bakke kirke, som ble oppført ti år senere.
I tillegg til den åttekantede sentrale delen er det to kvadratiske deler: langhuset i vest og koret i øst. Det skulle være plass til de syke i kirkerommet. De spedalske holdt for eksempel til i annen etasje i langhuset, med åpning ut mot kirkerommet. I 1753 fikk kirken orgel over døren på nordsiden. Disse tingene ble fjernet på 1800-tallet, og kirken har vært en god del endret opp gjennom årene. Som mange andre steder har man imidlertid etterhvert forsøkt å restaurere kirken mer tilbake mot det opprinnelige. Kirken har 150 sitteplasser.
Interiør og inventar, bygningshistorie Altertavle og prekestol er trolig fra 1640-tallet og overtatt fra middelalderkirken. Prekestolen er skåret av Henrik Biltsnider og har paneler med bilder av de fire evangelistene, malt av trondheimsmaleren Johan Kontrafeier etter stikk av Georg Pencz. Med sin bruskbarokk er den et utpreget 1600-tallsarbeid, mens en inskripsjon foran trappen er fra 1700-tallet. Altertavlen er også skåret av Biltsnider. Både det nederste bildet, av nattverden, og det øverste bildet, av Jesu omskjæring, er malt av Kontrafeier etter Jan Muller og Hendrik Goltzius. Hovedbildet — av korsfestelsen — ble malt i 1830 av Gustav Adolph Lammers, som var prest her i 1827–35. Det sies at tilstrømningen til kirken økte så mye i Lammers’ tid at kirken i 1829 måtte få nytt galleri (med inngang utenfra; det ble revet noen år senere). Korskranken ble for øvrig fjernet på hans tid — og satt inn igjen i 1977. Lammers flyttet til Bamble i 1835 og tegnet kirken der. Han skal ha vært en inspirasjon for Ibsens Brand-skikkelse.
Blant en rekke senere endringer kan nevnes panel i kirkeskipet fra 1971 og orgelgalleri i vest. Orgelet ble opprinnelig bygget av Peter Adolph Albrechtsen i 1841. Etter restaureringer ble det demontert i 1934, samtidig som prospektet ble beholdt og brukt til de neste to orglene, det første bygget av Brødrene Torkildsen. Det gamle orgelet ble solgt til Logtun kirke, men det ble aldri montert der. I stedet ble det liggende på lager til 2009, da orgelet ble restaurert (og til dels rekonstruert). Dette ble markert med et arrangement i mars 2010.
Det kan legges til at Trondheim byarkiv har en rekke historiske bilder av denne kirken, hvorav flere interiørbilder.
Kilder og videre lesning:
Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 216–219
Bakgrunn, Y-kirke Horg var en del av Støren kommune (eller formannskapsdistrikt) før det ble utskilt som egen kommune i 1841. I 1964 ble Horg sammen med Flå, Hølonda og en flik av Buvik innlemmet i Melhus. Det har vært en rekke kirker i området gjennom tidene, men på 1600-tallet bestemte man seg for å samle kirkevirksomheten og kastet faktisk terning for å bli enige om plasseringen av felles kirke etter Foss og Grinde. Det ble ved gården Horg, like sør for det tidligere kommunesenteret Lundamo, nær det som nå er E6. En Y-formet kirke ble oppført under byggmester Ole Jonsen Hindrum og innviet den 6. februar 1670. Dette var en av bare ti Y-formede kirker som er blitt oppført her i landet; i dag gjenstår fem av dem. Hver av fløyene var omtrent like lange. Det var kor i østfløyen, skilt fra resten av kirken med et korskille, der det inngikk et dommedagsbilde (trolig malt av Niels Nielsen Kontrafeier i 1660-årene) som nå er å finne på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Prekestolen stod på hjørnet mellom østfløyen og vestfløyen. Den er datert 1661 og har himling. Den ble skåret av Ole Olesen Bildschnider og staffert av Niels Nielsen Kontrafeier, med bilder av de fire evangelistene. Også prekestolen er nå på Vitenskapsmuseet. På 1960-tallet ønsket man å tilbakeføre den til kirken, men fikk nei av antikvariske myndigheter.
Interiør i Y-kirken. Altertavlen vi ser i koret (østre korsarm), er i bruk i dagens kirke. Foto: Erik Olsen/NTNU, fra Wikimedia Commons.
Y-kirkens bygningshistorie, interiør og inventar
Den barokke altertavlen ble skåret av Ole Olesen Bildschnider i 1662. Det må bety at den — i likhet med prekestolen — ble overført fra en av de tidligere kirkene, uten at det fremgår klart av jubileumsboken hvilken. Altertavlen avløste i 1965 den altertavlen som ble laget for dagens Horg-kirke, og er skildret grundigere nedenfor.
Kvinnene hadde plass i nordfløyen og mennene i sørfløyen. Et skriftehus i øst ble påbygget på midten av 1670-tallet. Brystningen på galleriet i nordfløyen hadde 15 felt med utskårne ornamenter, hvorav 14 nå er å finne utstilt på Vitenskapsmuseet. Brystningen antas å stamme fra Foss-kirken, der det muligens har inngått i et lektorium. På Vitenskapsmuseet finnes også en rekke andre gjenstander fra de gamle Horg-kirkene. Blant disse er to krusifikser fra 1100-tallet, et alterskap fra 1500-tallet og et glassmaleri. Museet har et eget rom viet til Horg.
Det kan ellers nevnes at Y-kirken i 1726 ble solgt til sognepresten. Den hadde så forskjellige eiere før den ble kjøpt av allmuen i 1797 til en svært billig penge.
Y-kirken ble etterhvert for liten, og den var trekkfull. I 1889 ble det tatt initiativ til innsamling av penger til å bygge ny kirke. Ordføreren fikk i oppgave å ta kontakt med kirkedepartementet for å skaffe tegninger til kirke i ønsket størrelse. Departementet hadde ingen slik tegning inne, men kunne henvende seg til H.E. Schirmer om saken. Ordføreren hadde imidlertid kontakt med Carl Julius Bergstrøm i Trondheim (som står bak en rekke andre kirker i området, som f.eks. Melhus, Orkdal og Rissa), og herredsstyret besluttet å bruke Bergstrøms tegning. Den nye kirken ble oppført like sør for Y-kirken i 1890–93 og innviet den 22. november 1893 (årstallet 1892 står på vindfløyen i spiret). Y-kirken ble revet våren 1894 og materialene solgt på auksjon. Inventaret ble dels overført/lagt på loftet i den nye kirken (så som altertavlen og en rekke epitafier), dels sendt til Vitenskapsmuseet i Trondheim. Gamlekirken er skildret i jubileumsboken.
Y-kirken (t.h.) stod ved siden av dagens kirke en liten stund før den ble revet. Foto: Erik Olsen/NTNU, fra Wikimedia Commons.
Dagens kirke
Dagens Horg-kirke er en laftet korskirke med 700 plasser. Kirken har utvendig panel, og den har et vesttårn som ser ut til å være omgitt av trappehus. Korsarmene er svært nær koret og like høye som hovedskipet. Koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. I begynnelsen var kirken annekskirke under Melhus, men den har i dag eget sogn. Kirken er pusset opp en rekke ganger i løpet av 1900-tallet, og det er gjort om på interiøret. Kirken ble av enkelte, f.eks. Domenico Erdmann, oppfattet som en stor, tom og litt kjedelig kirke, og det ble ved anledninger ytret ønske om å ta i bruk gammelt inventar igjen.
Interiør og inventar
Da kirken var ny, ble inventaret (altertavle, prekestol, døpefont, benker mv.) snekret av Even Skjegstad. Den nygotiske altertavlen fikk et korsfestelsesbilde malt av Olga Gundersen i 1892 som kopi etter et bilde av Guido Reni som henger i Galleria Estense i Modena. Denne tavlen ble demontert i 1965. Selve bildet henger i koret, mens resten av tavlen står på tårnloftet. I stedet har man tatt i bruk igjen den barokke altertavlen fra 1662. Tavlen har tre bilder i midtfeltene som viser (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og gravleggelsen. Disse er flankert av utskårne figurer. Aller øverst i midten troner den seirende Kristus («Maiestass Domini») med et kors i hånden. Tavlen bærer forbokstavene til giverne, Joen Erichsen og Kjersten Nielsdatter. Den ble restaurert av Ola Seter i 1966.
Even Skjegstads døpefont ble restaurert i 2007. Av annet gammelt inventar kan nevnes kirkesølv (kalk og disk fra 1684, førstnevnte en sammensmelting av kalkene fra Foss og Grinde) og et epitafium, «Kristi preken», fra 1679.
Kirken fikk installert orgel fra Bruno Christensen i 1989 og brukes endel til konserter. De to kirkeklokkene er fra 1766 (støpt av Henrik Aunum) og 1798 (støpt av Arnt Hedemark i Trondheim).
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den er utvidet en rekke ganger, blant annet i 1993. Kirkegården har egne felt for urnegraver samt et felt med innvandrerkirkegård. Det står et bårehus (fra 1974) sørøst for kirken og et uthus (fra 1989) på østsiden. Horg gård brant for øvrig ned i 1954. På vestsiden av E6, i sørkant for kirken, ligger en kirkestall fra 1923. Den hadde opprinnelig 30 stallrom, men det gjenstår bare 12.
.jpg){kind=link}
