Stikkord: kirke

kirke

Vereide kirke

Vereide kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Vereide kirke er hovedkirke i det som var Gloppen prestegjeld — og Nordfjords eneste steinkirke, noe som har gitt den tilnavnet Nordfjordsdomen. Den har stått der siden middelalderen, men det gjelder ikke hele kirken slik vi ser den nå. Akkurat når kirken ble bygget, vet vi ikke, men over korbuen står årstallene 1163 og 1631. Det eldste årstallet ble riktignok satt opp i 1963 og markerer det man da trodde var kirkens byggeår (og rettferdiggjorde kirkejubileet). Så er det forskjellige tradisjoner når det gjelder 1631: Noen mener kirken ble flyttet fra prestegården det året, andre at en medtatt kirke ble grundig restaurert, men på opprinnelig sted. Sistnevnte teori ser ut til å stå høyest i kurs i dag. Tårnet (i tre) er fra 1879, koret (i mur) fra 1931 og sakristitilbygget (i tre) på 1960-tallet. Vi snakker om en langkirke. Med 460 (eller 500) sitteplasser i skipet er det en relativt stor middelalderkirke Den skal ha sitt motstykke i Hvalsey kirke (nå ruin) på Grønland.

Vereide kirke
Vereide kirke
Vereide kirke

Interiør og inventar
Innvendig har kirken buet takhvelving. Det er et orgelgalleri i vest som strekker seg et stykke langs nord- og sørveggen. Koråpningen er rundtbuet og korgulvet noe høyere enn skipets gulv.

Vereide kirke
Mot koret. Foto: Chell Hill, fra Wikimedia Commons.

Altertavlen er en katekismetavle som de fleste steder tidfestes til 1604 (men kirkeleksikonet sier underlig nok 1687). Denne tavlen er blitt restaurert etter at den en periode var erstattet med en annen altertavle med et bilde av nedtagelsen fra korset (malt av Karl Uchermann i 1879 i kopi etter et bilde av Rubens i domkirken i Antwerpen). Uchermann-bildet henger nå på veggen til venstre for korbuen.

Prekestolen er fra 1879, da kirken altså ble restaurert og fikk tårn. Klebersteinsdøpefonten er fra middelalderen. Kirken har et epitafium fra 1608 til minne om en jente som døde tre år gammel — visstnok det eldste barneportrettet i Norge. De to kirkeklokkene skal være fra middelalderen (skjønt kirkeleksikonet tilskriver Olsen Nauen den ene). Orgelet ble bygget av Eystein Gangfløt i 1982.

Vereide kirke
Vereide kirke
Vereide kirke

Kirkegård og omgivelser
Det skal fortsatt finnes kister i krypten under kirken, og like ved inngangen til kirken står et middelaldersteinkors. Kirkegården rundt kirken har fortsatt en rekke gravminner, men tidlig på 1900-tallet ble det anlagt ny kirkegård på et platå noen hundre meter sørøst for kirken. Prestegården er et par hundre meter nordøst for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Årdal kirke

Årdal kirke

Bakgrunn, stavkirke
På Årdalstangen har det stått kirke siden middelalderen. En stavkirke som antas å ha blitt oppført rundt 1200 eller kanskje før det, er første gang nevnt i 1323, og før dette skal det ha stått en stolpekirke på stedet. Stavkirken hadde hevet midtrom og seks staver på hver side av hovedskipet, og også koret var treskipet. Kirken ble utvidet vestover i middelalderen, idet et tårn ble bygget i den vestre forlengelsen av det opprinnelige bygget. Den skal også ha hatt et stavbygget sakristi. Sistnevnte er imidlertid ikke tatt med i tegninger av kirken utført av Georg Bull før kirken ble revet og erstattet med dagens kirke.

Stavkirkens portalornamentikk skal ha hatt likhetstrekk med Stedje stavkirke i Sogndal, hvis portal er å finne i Bergens museum. På samme museum er en rekke gjenstander fra Årdal stavkirke: tre alterfrontaler fra 1300-tallet, en altarbaldakin fra 1250, en portal, en kirkedør og et skap fra 1200-tallet samt en altetavle og en prekestol fra 1616. Ellers hadde stavkirken blant annet dåpshus, og en rekke andre inventargjenstander er skildret i forbindelse med befaringer (se «Norges kirker»).

Denne kirken ble i likhet med mange stavkirker etterhvert for liten, og ny kirke ble tegnet av Christian Christie i 1860-årene. Kirken ble prefabrikert i Christiania før materialene ble fraktet til Årdal og oppført like ved den gamle stavkirken. Innvielsen var 19. desember 1867.

Kirkebygg
Årdal kirke er en stavkirkeinspirert langkirke i bindingsverk med 400 sitteplasser (ifølge Fylkesarkivet, mens «Norges kirker» opererer med 535). Kirken har stående panel utvendig og innvendig, og den har visse likhetstrekk med Hauge kirke (også tegnet av Christie), men har ikke tvillingtårn. Opprinnelig hadde Christie ønsket frittstående støpul pga. vindforholdene. Kirken er treskipet, og sideskipene etterligner stavkirkenes svalganger.

Årdal kirke
Årdal kirke

Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen i sørvest, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Prekestolen er til høyre for koråpningen, og det finnes en lesepult fra 1982. I østgavlen er syv lansettvinduer med glassmalerier.

Inventar
Kirken hadde først et alter med spisse kløverbladbuer. Det nåværende alteret ble tegnet av Dagfin Werenskiold og kom på plass til 80-årsjubileet i 1947. Werenskiold er også mannen bak altertavlen (1935), som har form av et alterskap inspirert av middelalderens sådanne. Døpefonten er formodentlig formgitt av arkitekten.

Orgelet ble bygget av Vestlandske orgelfabrikk i 1979 og omintonert av Bruno Christensen i 2005. Klokkene er støpt i 1871 og 1894. Også annet inventar er skildret i «Norges kirker».

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og nord for kirken står et bygg som formodentlig er redskapshus. På kirkegården står et minnesmerke over krigen mot svenskene i 1814, reist i 1914 som mange slike monumenter. På kirkegården står også flere andre minnesteiner, deriblant den såkalte Dagfinnsteinen.

Årdal kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ølmheim kirke

Ølmheim kirke

Bakgrunn
Ølmheim eller Norum kirke? Det skal ikke være lett. Det står «Norum» de fleste steder, men hos fellesrådet og på skiltet nedi veien står det «Ølmheim». Det viser seg at kirken har fått tilbake et tidligere navn etter gården den ble bygget ved. Navnet ble i sin tid skrevet Ylmheim. Norum-navnet sies å ha vært i bruk fra ca. 1840 (skjønt det står «Ølmems Kirke» på en tavle med navnene over dem som stod for byggingen i 1863), og sognet heter formodentlig fortsatt Norum. Vi befinner oss omtrent en mil sørvest for Sogndalsfjøra.

Kirkestedet går tilbake til middelalderen, da det stod en stavkirke her. Den antas å ha blitt oppført på 1200-tallet. I 1686 hadde denne tømret kor samt våpenhus i nord og vesttårn. Den ble beskrevet som «meget brøstfeldig». Ny kirke ble oppført i 1701 av kirkebyggeren Askild Tepstad. Dette var en tømret korskirke med tårn og våpenhus. Etter halvannet århundre ble den avløst av dagens kirke, som ble oppført på den andre siden av bygdeveien i forhold til de tidligere kirkene.

Kirkebygg
Dagens kirke ble oppført etter tegninger av Chr. H. Grosch med Ole Olson Løken som byggmester. Det er en tømret langkirke med liggende panel utvendig. Kirken har tårn ved inngangen i nordøst, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier. Ifølge Kirkesøk har kirken 230 sitteplasser. Korpartiet skal ha blitt endret noe på 1900-tallet. Tidligere var selve koret kortere, og det var omgang bak det. Kirken ble truffet av lynet den 15. januar 1989, og selv om den hadde lynavleder, tok tårnet fyr. Brannen ble imidlertid slukket før den rakk å spre seg.

Interiør
Kirken er relativt lys innvendig og har interiørfarger satt i 1963. Lafteveggene er lutet, mens kirkebenker, galleribrystning (innenfor inngangen) og søyler er holdt i grønt og blågrått. Langs midtgangen går en rød løper. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og har tre vinduer i hver sidevegg. Kirkerommet er treskipet, med lavere takhøyde i sideskipene enn i hovedskipet.

Inventar
Skildringen i «Norges kirker» er ikke komplett, men jeg tolker det slik at kirken opprinnelig hadde et alterkors. I våpenhuset henger et tidligere alterbilde som skal være malt av August Eiebakke i 1911. Motivet (om ikke utførelsen) ligner da også svært mye på hans alterbilde i Trefoldighetskirken i Arendal. Fylkesarkivet beskriver motivet som «Jesu avskil før himmelferda» (jf. Luk 24, 50–53). (I fylkesarkivets hovedoppslag om kirken kan det se ut til at det samme bildet tilskrives Guttorm Bakke, som skal ha malt det i 1822, men det må bero på en feil.)

Den altertavlen som er i bruk, er fra 1703 («På kyrkjeferd») eller 1723 («Norges kirker»). Den ble pusset opp til jubileet og tatt i bruk igjen. Tavlen er skåret av Michel Tarildsen. I storfeltet nederst fremstilles korsfestelsen. Utenfor dette er snodde søyler og figurer av Adam og Eva. I etasjen over finner vi skriftord fra Joh 4, 24 og Matt 22, 37–40. Ytterst i begge etasjer er vinger med tilbedende engler. Under korsfestelsestablået står en liten notis om malerarbeidet.

Prekestolen har åttekantet grunnform. Den står i koråpningens høyrekant og har oppgang gjennom sakristidøren. Stolen er ifølge fylkesarkivet fra 1863, men sies å ha deler fra 1703. Det samme sies om døpefonten, som er åttekantet, kalkformet og av tre. Den nynorske innskriften sies i «Norges kirker» å være sekundær, altså tilføyd senere: «Jesus sa: Lat Smaa-Borni koma til meg. Hindra Dei ikkje, For Guds rike Høyrer slike til.» (Luk 18, 16)

Orgelet er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1961 og er deres Opus 200. «Norges kirker» omtaler og avbilder tre klokker: en stor middelalderklokke (reparert av Laxevaag Metalstøberi i 1882), en klokke fra 1687 og en klokke støpt i 1987 av Olsen Nauen. Kirken har også enkelte andre eldre inventargjenstander, deriblant et maleri av Josef og brødrene fra 1600- eller 1700-tallet. (Muligens er det dette bildet som av fylkesarkivets forfatter oppfattes som scenen der Jesus metter 5000, jf. Mark 6, 33–43.) Interesserte henvises til litteraturen, særlig «Norges kirker».

Kirkegård
Det er kirkegård på begge sider av bygdeveien fra riksvei 55 opp til kirken. Den østlige er altså den eldste, og det er der de tidligere kirkene stod. Nordøst for kirken står et gravkapell/servicebygg.

Ølmheim kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vangen kirke

Vangen kirke

Bakgrunn
Vangen kirke på Aurlandsvangen er Sogns største steinkirke med en samlet lengde på over 28 meter. Med dagens bebyggelse kan det kanskje være vanskelig å forestille seg, men kirken hadde strandtomt en gang i tiden, som naturlig var i en tid da det var vel så vanlig å ferdes til vanns som til lands. Kirken er i gotisk stil og er oppført på 1200-tallet, men kildene er litt uenige om akkurat når på 1200-tallet. Det ble imidlertid feiret 800-årsjubileum i 2002. Eldste skriftlige vitnesbyrd er ikke eldre enn fra 1498, og byggehistorien er ikke godt kjent. Kirken skal være oppført i to omganger med koret før skipet. Fylkesarkivet påpeker slående likheter mellom sørportalen her og i Vangen kirke på Voss (ferdig 1277) samt bruk av tre vinduer i østveggen og andre likhetstrekk, og det er mulig at samme håndverkere arbeidet ved de to kirkene.

Vestfra

Kirkebygg
Kirken er enkel og stilren og oppført med kistemur, mens det er brukt kleberstein i hjørner og åpninger. Den er hvitkalket. Tre portaler (vestportal i skipet, sørportaler i skip og kor) samt fem vinduer (de tre østvinduene i koret samt vest- og nordvinduet i skipet) er opprinnelige, mens de store rundbuene sørvinduene er resultater av senere utvidelser. Portalene ble riktignok skadet ved omhengslingen etter brannen i Grue kirke. Et våpenhus av tre i vest ble revet i 1926, da kirken ble restaurert (under ledelse av Johan Lindstrøm og med Domenico Erdmann som ansvarlig for fargerestaurering, skjønt Norges kirker opererer delvis med 1928). Tidligere var kirken blitt restaurert i 1860–61.

Vestportal
Sørportal
Korportal

Interiør og inventar
Innvendig har kirken vestgalleri med oppgang på begge sider rett innenfor inngangen. Det har også vært gallerier langs skipets nord- og sørvegg. Kirkerommet er høyreist med hele 18 meter opp i gavlen, og korbuen er med sine ti meter blant de høyeste i landet. I den har det tidligere stått et lektorium med oppgang i muren, men denne trappen er nå gjenmurt. Øverst i korbuen henger et krusifiks fra 1920-tallet. Det har tidligere vært flat takhimling, men den ble fjernet ved restaureringen i 1926. Da kom et par kvadratiske vinduer på skipets østgavl til syne. De fungerer nå som lysåpninger. Tidligere var de for loftsvinduer å regne.

Mot koret
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Koret er svært stort og som sådan en typisk representant for Norges katolske tidsalder. Et annet minne fra katolsk tid er vievannskaret ved vestportalen, som faktisk er bevart. De nevnte østvinduene i koret fikk glassmalerier laget av Emanuel Vigeland i 1926, i likhet med skipets nord- og vestvindu.

Altertavle
Altertavle (1926) av Anton Lang. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Ifølge «Norges kirker» er alteret trolig fra restaureringen i 1926, mens Kunsthistorie.com sier at det er bevart fra middelalderen. Fylkesarkivetet omtaler et skinnbrev som er funnet i det gamle alteret og så har gått tapt i 1860-61, så det er mulig det er gjort noe med alteret. Uansett: Dagens altertavle er en 1900-tallsversjon av middelalderens alterskap og skal være fra 1926. Frem til da hadde et alterbilde malt av Christen Brun dekket til mye av korvinduene. Det henger nå på korets nordvegg, og motivet er Nedtagelsen fra korset, kopiert etter Rubens. Oppå alterskapet står utskårne skulpturer laget av Anton Lang.

Prekestolen i renesseansestil er fra tidlig på 1600-tallet og er plassert mot skipets østvegg inntil korbuen. Den har sekskantet grunnflate og fire fag med fyllinger med bueportaler. Stolen har vært malt om flere ganger og blitt restaurert, og den har vært flyttet rundt i kirkerommet. Oppgangen er fra restaureringen på 1920-tallet. Himlingen ble utført av Sjur Olsen i 1708–10.

Den opprinnelige klebersteinsdøpefonten er nå i Bergens museum. Den nåværende døpefonten er også i kleberstein og er fra 1928. Den er åttekantet og bærer (som i gamle dager) giverens navn (prost E.P. Juul). Fat og mugge ser ut til å være av messing. Tidligere har det også vært dåpshus (fra 1696–98).

Kirken har et par epitafier, hvorav det ene er ganske spesielt og fremstår som en appell om hevn fra enken etter kjøpmann Niels Michelsen fra Bergen. Han druknet i 1613 på en handelsreise og ble gravlagt ved kirken, men ifølge enken var det ikke snakk om en ulykke. Det henvises til salme 109, 17. vers.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet fra koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Orgelet er fra J.H. Jørgensen. Fasaden antas å være tegnet av Johan Lindstrøm og skulpturarbeid utført av Anton Lang. De to kirkeklokkene er avbildet i «Norges kirker», som også skildrer og avbilder mye annet inventar.

Kirkegård og omgivelser
Først på 1800-tallet ble det anlagt kirkegård på Aurlandsvangen (innviet av Johan Nordahl Brun i 1806). Det kan ha hengt sammen med at Rygg kirke (revet på 1500-tallet) var Aurlands hovedkirke før Vangen, som altså var annekskirke i sin tid. Kirken har ikke noe tårn, men klokkene henger i en støpul nordvest for kirken. Før 1928 skal de ha hengt vest i skipet. På kirkegården er en minnestein over Absalon Pederssøn Beyer. I kirkegårdsmuren et stykke sørøst for kirken er et servicebygg som blant annet inneholder bårerom og toalett. Statkart (Norgeskart) har avmerket en klokkergård cirka halvannen kilometer nordøst for kirken, mens Opplysningsvesenets fond har et bilde av en prestebolig i boligfeltet over Aurlandsvangen.

Støpul
Minnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vår Frue kirke (Trondheim)

Vår Frue kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Vår Frue kirke i Trondheim er ved siden av Nidarosdomen byens eneste gjenværende middelalderkirke — av opprinnelig rundt femten. Kirken antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet, men dateringen virker usikker, og den feiret offisielt 800-årsjubileum i 2007. Før jubileet hadde byen et spleiselag for å sette kirken i stand til festen. Den er et kjært innslag i bybildet i Trondheim, og den skiller seg fra mange kirker ved at den er en åpen kirke, takket være et prosjekt i samarbeid med Kirkens bymisjon og mange frivillige.

Bygningshistorie
Valgkirke

Vi har å gjøre med en langkirke i stein med vesttårn. Den het opprinnelig Mariakirken, men har siden 1400-tallet vært omtalt som Vår Frue kirke. Den har naturlig nok sett sin andel av branner, restaureringer og ombygginger. For eksempel ble kirken (i likhet med 90 % av byens bebyggelse) ødelagt i den store bybrannen i 1651, da bare murene stod tilbake. Likevel ble noe av inventaret reddet ut av påpasselige personer, og etterpå strømmet det inn gaver som gjorde at man kunne bygge opp igjen og innrede kirken. Dessverre brant kirken igjen i 1681 og 1708.

Vår Frue kirke av Schøning
Tårnet hadde flatt tak med utsiktsplattform før det fikk pyramidetak i slutten av 1770-årene. Her tegnet av Gerhard Schøning. Fra Wikimedia Commons.

Opprinnelig var kirken noe kortere: fra koret og omtrent til der orgelgalleriet begynner, men den ble utvidet vestover, noe årstallet 1686 inne i tårnhallen vitner om. Byggingen av dagens tårn startet i 1739 (et tall som står under kongemonogrammet på utsiden) og pågikk til 1742. Da hadde det flatt tak, men dette ble endret i 1779, et årstall vi finner på vindfløyen. Nidarosdomen skal ha hatt et lignende spir på samme tid. Kirken har våpenhus i nord og sør, omtrent midt på skipet. De store nygotiske vinduene med teglsteinsinnramming stammer fra en restaurering i 1880-årene, og kalkpussen ble fjernet i 1950-årene.

Mot koret
Mot orgelgalleriet

Interiør og inventar
Mye av det gamle barokk- og rokokkointeriøret ble fjernet ved restaureringen i 1880-årene, ledet av Christian Christie, som også arbeidet med restaureringen av Nidarosdomen. Dette omfattet blant annet mange forseggjorte veggstoler, galleri og prekestol, og det hele fikk et nygotisk preg. Senere er det gjort endringer i 1906, i 1950-årene og altså til jubileet. Prekestolen fra 1771 (med bekroning fra Domkirkens prekestol fra 1738) kom på plass igjen ved restaureringen i 1950-årene, etter at den en stund hadde vært brukt som lysthus i en privathage.

Altertavle
Brosteinsalter

Altertavlen her skal være Norges største. Den ble snekret av Heinrich Kühnemann til høyalteret i Nidarosdomen i 1744 og kom til Vår Frue i 1837, da stilen var gått noe av moten. Midtfeltet, som viser den korsfestede Kristus med Maria og Johannes, ble malt av Johan Nicolai Scavenius, mens treskurden ble skåret av svenske Jonas Granberg. Rundt tavlen er en rekke figurer: Moses og Aron og fire dyder (Fides, Pietas, Spes og Caritas).

Prekestol
Tårnrommet
Mot orgelgalleriet

Et praktfullt innslag i kirken er barokkorgelet — eller fasaden til det. Opprinnelig ble det etter diverse viderverdigheter installert et barokkorgel fra Johann Daniel Busch i 1771, finansiert (delvis?) med testamentariske gaver fra byens rike og berømte kjøpann Thomas Angell. I 1922 ble orgelet byttet ut med et nytt orgel fra firmaet W. Sauer, men fasaden er beholdt som dekor. Orgelbyggeren Christian Scheffler restaurerte orgelet til det store jubileet, og det sies nå å være som nytt. Døpefonten sies å være fra 1898 (men kirkeleksikonet hevder underlig nok at den er av tre), mens dåpsfatet skal være fra 1694. Kirken har fem kirkeklokker, og i tårnet er det et elektronisk klokkespill. Under orgelgalleriet har kirken et brosteinsalter (det ligger et brosteinskors foran det) av Bodvar Schjelderup. Mye mer kunne nevnes om inventar og annet. Interesserte henvises til den detaljerte skildringen i Wikipedia.

Kirkegård og omgivelser
Vår Frue kirke hadde en gang kirkegård. Forskjellige reguleringer gjorde at størrelsen varierte, men den ble etterhvert for liten for en sognekirke som omfattet over halvparten av byens befolkning. Fra 1820-tallet av fikk man bruke Domkirkegården. Siste begravelse ved Vår Frue skjedde på 1830-tallet, og i 1884 ble kirkegården nedlagt. I dag benyttes Tilfredshet kirkegård. Gravsøk i Trondheim kan gjøres her.

Sør for kirken står et stort minnesmerke over kjøpmann og legatstifter Hans Nissen med frue.

Søndre våpenhus
Minnesmerke

Annet
Trondheims to middelaldermenigheter er slått sammen. Søndagsgudstjenestene er i Nidarosdomen, mens denne åpne kirken er hverdagskirke.

Det ble utgitt to bøker i forbindelse med jubileet.

Trondheim byarkiv har en rekke historiske bilder fra området rundt kirken.

Vår Frue kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Trondheim metodistkirke

Trondheim metodistkirke
Trondheims metodistmenighet holder til i Krambugata 6, på sørsiden av Cicignons plass, som også kalles Lilletorvet.

Som byens første metodist regnes gjerne syersken Anna Rebekka Rønning, som bodde i Nedre Bakklandet. Hun meldte seg ut av statskirken og inn i metodistkirken i 1881, men døde allerede et halvt år etterpå. En metodistmenighet vokste imidlertid raskt frem i byens håndverkermiljø, og tidlig på 1880-tallet hadde de møter i Strandgaten 19 (nå Olav Trygvasons gate). I 1882 kjøpte menigheten grunnen i Krambugata 6. Et bolighus ombygget til kirke i 1895, fortelles det på menighetens nettsted, uten at det sies hvor/hvordan gudstjenester ble avholdt før den tid. Denne gammelkirken stod så til 1924, da den ble solgt og flyttet. Da hadde den vært for liten i mange år.

Den tidligere metodistkirken
Samemøtet 1917 i Metodistkirken

Dagens metodistkirke er tegnet av Claus Hjelte og oppført i armert betong. Kirken ble tatt i bruk 14. juni 1925, og det var innvielsesfestligheter fra den 18. til 22. samme måned.

Altertavlen er fra 1929. Den ble malt av Oskar Hokstad og Ole Teien og viser Jesus i bønn i Getsemane. Forbildet er et bilde av den amerikanske maleren Heinrich Hofmann, og motivet er brukt i flere alterbilder i Norge og i andre land.

Det fortelles ellers fra historien til byens mosaiske trossamfunn at Trondheims metodister tok vare på toraruller og viktige bøker og dokumenter for jødene under krigen og hjalp dem i hemmelighet med møterom. Trondheims jødiske miljø var for øvrig blant de hardest rammede målt i drepte medlemmer, og synagogen ble okkupert og ramponert av tyskerne.

Det står mer om menighetens og kirkebyggenes historie på menighetens nettsted.

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Titran kapell

Titran kapell

Bakgrunn
Titrans kirkehistorie er todelt. Det antas at det ble oppført en kirke her på 1400-tallet og anlagt kirkegård på samme tid. Kirken var i jevnlig bruk til 1772, med en siste gudstjeneste i 1774, men da var kirken så skrøpelig at dette skjedde under åpen himmel. Kirkegården skal ha vært i bruk til omkring 1930, da ny kirkegård ble anlagt ved Fehaugen litt lenger øst (det er skiltet til den fra fylkesvei 6460). Man antar at det ble fylt på jord da kirkegården ble anlagt, og det er fylt på jord og sand ved senere anledninger. I dag advarer et oppslag om at all ferdsel på den gamle kirkegården skjer på eget ansvar, da man kan tråkke i et hull og skade seg. Ifølge lokalavisen er den gamle kirkegården fredet, og dette bekreftes av Riksantikvaren.

Titran kapell

Dagens kapellbygg
I 1873 oppførte byggmester Petter Snekker et åttekantet bedehus ved den gamle kirkegården. Det ble bygget etter modell av et kapell på Nordlandet i Kristiansund og sies å ha vært et av de første bedehusene på Frøya. I 1912 fikk det påbygget kor i vest og våpenhus med prestesakristi og dåpsventerom i øst. Bygget ble innviet som kapell den 4. desember 1912, og vi finner igjen dette årstallet på vindfløyen.

Interiør og inventar
Kirkerommet er møblert med stoler. Kapellet har en altertavle malt av Ragnvald Bjørlo etter Carl Blochs bilde Christus Consolator (med henvisning til Matt 11, 28). Tavlen er fra 1921. Prekestol og døpefont er fra 1912, i likhet med kirkeklokken. Kapellet fikk nytt orgel i 1990. Det ble feiret hundreårsjubileum for kapellet i 2012, og i den forbindelse ble kapellet malt inni.

Vindfløy
Minnesmerke over Titranulykken

Kirkegård og omgivelser
Utenfor kapellet står en bauta til minne om Titranulykken i 1899. Det ble oppført i 1949. Den gamle kirkegården (ikke lenger i bruk) ligger litt lenger øst. Nærmeste gravplass i bruk ligger altså ved Fehaugen.

Kilder og videre lesning:

Gammel gravplass
Ny gravplass

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Støren kirke

Støren kirke

Bakgrunn
Det har vært kirke på Støren siden middelalderen, men tidligere lå kirken på den andre siden av Gaula. Nåværende kirkested ble tatt i bruk i 1730. Kirken her ble overtatt av allmuen (dvs. menigheten) i 1788, og få år etter napoleonskrigene sørget bygdefolket for å bygge ny kirke. Som arkitekt krediteres iblant Svend Aspaas, mens enkelte kilder er mer uklare. Byggmester var Claus Larssønn Forseth (skrivemåten varierer noe) fra Melhus. Kirken er laftet og ble innviet i 1817, selv om ikke alt inventar var ferdig da.

Kirkebygg
Kirken sies å være arkitektonisk påvirket av kirkene på Klæbu og Røros. Den er åttekantet, men litt uttrukket. Dessuten har den våpenhus og sakristi i hver sin ende, noe som bidrar til å gi den et slags langkirkepreg, selv om benkeplasseringen ikke er langskirkens. Alteret er mot vest, hvilket er oppsiktsvekkende for en såpass frittliggende kirke. Kirken har smale gallerier langs øst-, sør- og nordsiden, og antallet sitteplasser er rundt 400.

Interiør og inventar
Kirken har innvendig fire søyler som bidrar til å bære et system av bjelker og avstivere. Stolpene er marmorert. De kom visstnok til i 1867, men det er ukjent for undertegnede hvordan kirken var før dette.

På alterveggen er det et prekestolalter, laget av Ole Henriksen Schaarvold, Ole J. Hammeraas og I. Blegen som en videreutvikling av tilsvarende i Klæbu. Arkitektoniske elementer utgjør en vesentlig del av det dekorative, og alterbildet er relativt lite i den store sammenheng. Det viser en nattverdsscene malt av ukjente Jac Petersen i 1824, muligens etter et annet forbilde. Den prekestolen som faktisk brukes i dag, er en annen enn den som henger på veggen over alterbildet, og befinner seg til venstre for alterpartiet. Bak den henger et korsfestelsesbilde. Kirken har en egenartet døpefont med lokk. De er begge åttekantet og kjegleformet. Kirken har en kongestol med Karl Johans monogram.

Orgelet (1960) er fra J.H. Jørgensen og har 16 stemmer. De to kirkeklokkene er fra 1796 (fra Arent Hedemark) og 1850.

Det har vært gjort om på kirken et par ganger. I 1893 ble lukkede benker og alterring fjernet, interiør overmalt og vedovner satt inn. I 1967 ble kirkerommet restaurert under ledelse av Ola Seter og Torgeir Suul. Ved siste anledning fikk kirken tilbake sin opprinnelige rødfarge etter at den i mange år hadde vært hvit.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og det står et bårehus ved parkeringsplassen i øst.

Støren kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Soknedal kirke

Soknedal kirke

Soknedal kirke i Midtre Gauldal kommune ligger et stykke opp i skråningen på østsiden av tettstedet som har gitt kirken navn, mens den nedlagte stasjonen ligger i vestskråningen. Det er god sikt mellom de to stedene. Kirkestedet er gammelt, mens jernbanen kom i 1921. Den gamle kirken brant, og ny kirke ble tegnet av John Tverdahl (som også har tegnet en rekke andre kirker) og innviet i 1933. Det er en tømret langkirke med 480 plasser.

Kirkeleksikonet daterer både altertavle, prekestol og døpefont til 1933. Altertavlen tilskrives Roar Matheson Bye, Olaf Aasenius og Olav Anshushaug, og siden førstnevnte er maler, får vi tro at de to andre (eller én av dem) gjorde treskjæringsarbeidet. Matheson Bye krediteres også for prekestolen sammen med Anshushaug, Arne Sivertsen Gynnild og Nils Solem.

Kirken fikk orgel (opus 33) fra Brødrene Torkildsen i 1933. I 2000 ble det åpenbart utført arbeid på et orgel i kirken, men undertegnede vet ikke om det dreide seg om restaureringsarbeid eller nybygg. Trolig det første, siden det siste nok ville ha fått mer omtale. De to kirkeklokkene (fra 1932) kommer fra Olsen Nauen.

Kirken ble malt på dugnad i 2008.

Kirken sorterer under Støren fellesråd (til tross for at kommunen heter Midtre Gauldal) og Gauldal prosti.

Kilder:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Snillfjord kirke

Snillfjord kirke

Bakgrunn
Snillfjord (mellom Trondheim og Hitra) var en av Sør-Trøndelags minste kommuner målt i folketall med sine vestlandsfjorder. Området er tynt befolket, og deling av kommunen ble diskutert mange år før det ble gjennomført i 2020, idet området med det tidligere kommunesenteret Krokstadøra ble innlemmet i Orkland. Snillfjord var blitt utskilt fra Hemne i 1924 og hadde siden fått tildelt nye områder. Også kirkemessig er Snillfjord utskilt fra Hemne, med bakgrunn i lang vei til Hemne og Heim kirker.

Kirkebygg
Snillfjord kirke ble oppført fra 1898 (et årstall vi finner på vindfløyen) og innviet den 27. september 1899. Arkitekt var Ole Falck Ebbell, og byggmester var Ole og Johan Væge. Vi har å gjøre med en laftet langkirke med utvendig panel. Den har tårn i sørvest med våpenhus i tårnfoten, skipet er rektangulært, og koret er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Kirken har rundt 250 plasser, hvorav 25 på galleriet. Dåpssakristiet kom til i 1978, og kirken ble restaurert i 1989.

Interiør og inventar
Det er galleri innenfor inngangen. I motsatt ende åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Taket inne i kirken ble utsmykket av D. og J. Skibnes i 1956. Altertavlen er malt av Conrad Valeur i kopi etter altertavlen i Johanneskirken i Bergen. Prekestol, døpefont og brudestoler er laget av Johan Berg og Johan J. Berg. Et orgel fra 1930 ble i 1970 avløst av et nytt, begge fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble i 1981 utvidet med to stemmer til ni. Kirken har et piano fra 1984. Kirkeklokken ble støpt ved Baklandets Støberi & Mek. Verksted i 1899.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble tatt i bruk i 1880. Den ble senest utvidet i 1991. Det eldste bevarte gravminnet skal være fra 1884. I tidligere Snillfjord kommune finnes dessuten to hjelpekirkegårder: Ven (nå i Heim kommune) og Rottem (nå i Hitra kommune).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden