Vadheim bedehuskapell (i Høyanger kommune) ble oppført som bedehus i 1914 av byggmester Andreas Vattekar, som også tegnet det. Rundt 1950 begynte en runde med oppussing og istandsetting, og den 31. januar 1954 ble bedehuset vigslet til kirkelig bruk. Det er fortsatt i privat eie, men brukes som kapell i Kyrkjebø sogn.
Det dreier seg om en langkirke i tre med 130 sitteplasser. Bygget gjennomgikk en ny oppussingsrunde i 1990-årene, og tårnet (eller takrytteren) er fra 1998. Innvendig er korpartiet hevet et par trinn over resten av kirkerommet, som et podium. Mye av inventaret er fra 1954.
Altertavlen er malt av Wilhelm Bjørknes og viser Jesus i bønn i Getsemane. Bildet er malt i kopi etter et bilde av Heinrich Hofmann. Også prekestolen er fra 1954. Døpefonten er sekskantet. Kirkeklokken er fra 1998, og orgelet er fra 1997, bygget av nederlandske Klop.
Margrethe Henden Aaraas, Torkjell Djupedal, Sigurd Vengen og Finn Borgen Førsund: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane 2: Sogn (Selja forlag: Førde, 2000; ISBN 82-91722-14-5), s. 88–89
Margrethe Henden Aaraas: Vadheim bedehuskapell (Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane, arkivert nettside)
Bakgrunn
Otrøy-navnet henger sammen med Okrøy eller Aukra, og kirkestedet omtales iblant som Sør-Aukra etter den tidligere kommunen. Aukra kommune omfattet opprinnelig også det meste av det som inntil 2020 var Midsund og Sandøy kommuner, samt en liten del av Molde. For øvrig ble Midsund slått sammen med Molde (og Nesset) i 2020, mens Sandøy ble slått sammen med Ålesund.
Kirkebygg
Otrøy kirke er basert på tegninger av J.W. Nordan. Ifølge kirkeleksikonet er tegningene tidligere lagt til grunn for oppføringen av Fiksdal kirke (1866), men likheten mellom kirkene er ikke slående. Kirken på Otrøya ble vigslet den 20. september 1878 og fikk et påbygg i 1968. Det er en langkirke i tre med 200 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og koret er rett avsluttet.
Interiør og inventar Orgelgalleriet i vest strekker seg et lite stykke langs nord- og sørveggen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv.
På alteret foran den rundbuede altertavlen står en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue i Vor Frue kirke i København. Teksten på sokkelen lyder akkurat som på originalen: «Kommer til mig!» (Jf. Matt 11, 28.) Prekestolen er på alder med kirken og er i likhet med døpefonten av tre. Ifølge Norsk orgelregister hadde kirken fra 1953 til 1990 et Vestre-orgel. Dette ble så avløst av et nyrestaurert orgel som opprinnelig var bygget av Gray & Davidson i 1863. Kirken har ifølge kirkeleksikonet én klokke.
Kirkegård
Kirken står helt vest på kirkegården. Ved kirken er to minnesmerker over omkomne på havet, det ene inne på kirkegården, det andre utenfor. Disse er på Romsdal sogelags nettsted for minnesmerker titulert som Til minne om dei som kom bort på havet stormnatta 29/1 1927 og Havet tok. Nordøst for kirken er et lite hus som ser ut til å være redskapshus eller servicebygg, og nord og vest for kirken er det parkeringsplass.
Bydelen Skarbøvik ligger på Hessa (eller Heissa), den ytterste av de fire øyene som utgjør Ålesund by. Kirken ble tegnet av Oskar Norderval og innviet i 1995 og ser ut til å inngå i Ålesund sogn. Den drives av en stiftelse.
Skarbøvik kirke er en arbeidskirke med 150 sitteplasser. Kirkebygget har tegl og glass i fasaden, og inneholder i tillegg til kirkesal også rom for en rekke andre aktiviteter. I en frittstående støpul henger en kirkeklokke fra Olsen Nauen.
Bakgrunn, tidligere kirke Tydal har hatt kirke siden middelalderen, men før dagens kirke ble oppført på Aune, var kirkestedet ved Kirkvoll (gnr. 181), der gården ble gjenryddet etter Svaretedauden tidlig på 1600-tallet. Etter reformasjonen var Tydal anneks til Selbu. Ikke mye synes kjent om kirken på Kirkvoll, men det antas at det dreide seg om en stavkirke, og den skal ha blitt oppført rundt år 1200. Det finnes ikke rare restene etter selve kirken, skjønt et par benkevanger er tatt vare på i våpenhuset i dags kirke, og på gården Kirkvollen finnes en dør som skal skrive seg fra kirken, og en roseamalt fjel er på bygdemuseet. Kirkvollen ser ut til å brukes som overnattingssted i forbindelse med pilegrimsvandringer, og det er satt opp en minnestein på det gamle kirkestedet.
Dagens kirkebygg
Tydal kirke ble oppført i 1690-årene og vigslet i 1696. Dens fremste claim to fame er at den er en av bare ti Y-kirker som er oppført her i landet. Kirken ble oppført av Ole Jonsen Hindrum, som oppførte Y-kirker også i Rennebu og Horg. I 1833–36 ble kirken utvidet og ombygget til langkirke med Ole Pedersen Qvam som byggmester. Det er kor i det som var østre arm i Y-kirken, og denne delen ser ut til å ha opprinnelig takhøyde. Fløyene mot nordvest og sørvest stikker litt utenfor østre del av skipet i dag, men er integrert i dette. Her er taket gjort høyere enn det var i Y-kirken, og skipet er også bredere enn noen av Y-kirkens fløyer, idet det går fra hjørne til hjørne på disse. Kirken har i dag 270 sitteplasser. Det er sakristi bak altertavlen, øst for koret. Skipet har takrytter på mønet i vest, og det er våpenhus vest for dette.
Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde med korgulvet hevet et lite trinn over skipets gulv. Veggene i Y-kirken ble illustrert med bibelmotiver («billedbibelen») av Jens Sandberg i 1738. Dette ble overmalt i 1847, men de gjenværende illustrasjonene ble avdekket av Sara Rein Horneman i 1912. Tydalsboka gjennomgår motivene i koret som følger: På venstre vegg når man er vendt mot alteret, ses 1) Moses med staven i ørkenen, 2) Moses som slår på klippen med staven, slik at det strømmer vann ut, 3) Moses på berget i samtale med Vårherre. På bakveggen ses 1) Moses som skuer inn i Kanaan, 2) Mikaels kamp med dragen, 3) Samson som bærer byportene. På høyre vegg ses 1) Elias som får mat av ravnene i ødemarken, 2) Natan som overbeviser David om hans synd, 3) Salomo i bønn ved vigslingen av tempelet. Det finnes også enkelte andre bilder eller rester av slike.
Kortaket har vært dekorert i flere omganger og antas å ha vært helt demontert innimellom dette. NIKU har utgitt en egen publikasjon om det. Det mest påfallende i dag er Kristian VIs monogram omgitt av Elefantordenens bånd. Dette er malt av Sandberg.
Både altertavle, prekestol og døpefont antas å være snekret av Marcus Gram, ifølge bygdeboken. Det later til at tavlen ble staffert av Peter Contrafeyer i 1709 og staffert igjen i 1738. Begge disse årstallene er å finne på tavlen, det siste mest synlig. Tavlen ble overmalt (innrammingen oversmurt, ifølge Tydalsboka) i 1847, men er senere restaurert. Det store bildet viser korsfestelsen (antatt malt av Barak Sethssønn Bogarth i 1686), og over dette er et oppstandelsesbilde.
Prekestolen, som dekker litt for illustrasjonene, har evangelistbilder. Kirken har to klokker, den eldste fra 1737, ifølge kirkeleksikonet. Det skal finnes noe gammelt kirkesølv. Kirken har ifølge Norsk orgelregister et Brødrene Torkildsen-orgel fra 1921.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som ligger på nordsiden av fylkesvei 705.
Foto: O. & M. Reuber/Nasjonalt Pilegrimssenter, fra Digitalt museum
Stugudalen er i den sørøstre delen av Tydal kommune, og Stugudal kapell er nær den sørøstre delen av Stuggusjøen, på vestsiden av Stugudalsvegen (fylkesvei 705). Dette er et område med flere fritidshytter enn fastboende. Stedet fikk hjelpekirkegård i 1907. Kapell kom senere, etter andre verdenskrig.
Stugudal kapell ble tegnet av John Tverdahl og innviet den 28. juli 1957. Det er en laftet langkirke med 106 sitteplasser. Kapellet er orientert fra nordvest til sørøst og har takrytter nær nordvestenden av skipet, våpenhus utenfor dette og i motsatt ende rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen.
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Både kor og skip har flattrykt tønnehvelv.
Altertavlen har et korsfestelsesbilde og er ifølge kirkeleksikonet laget av Erik A. Löhre, Oscar Lynum og Henry Waade. Prekestol og døpefont er begge på alder med kapellet. Et Vestlandske-orgel kom på plass i 1971, og kapellet har også et piano. Kirkeklokken ble støpt av Baklandets Støberi og Mek. Verksted i 1911.
Bakgrunn
Selbu kirke er fra middelalderen. Det er ikke kjent akkurat hvor gammel den er, men det er vanlig å regne med første halvdel eller midten av 1100-tallet. Sognet er omtalt («Sælbo sokn») i 1409. Kirken ligger ikke spesielt høyt i terrenget, men det kan tenkes at den er oppført på et gammelt kultsted.
I middelalderen dreide det seg om en enskipet langkirke med et lavere og smalere, rett avsluttet kor i sørøst. Det antas at koret ble bygget først, og korets grunnmur hadde (ifølge en gammel oppmålingstegning) en noe skjev vinkel mot skipet. Nederste del av tårnet tidfestes gjerne til rundt 1200, og det er underlig nok et mellomrom på ca. 90 cm mellom tårnet og skipets vestvegg. Eldste kjente illustrasjon av kirken er Gerhard Schønings tegning fra 1773. Middelalderens kor ble revet ved en ombygging i 1804–06, og resten utgjør den bakerste delen av dagens kirkerom (altså tårnet og nærmeste del av skipet). Det er vanlig å beskrive resultatet som en korskirke, skjønt korsarmene er svært korte, og kirken er i dag møblert som en langkirke. Kirken ble — samt i 1935–1963 (med pause under krigen), sistnevnte gang ved arkitekt John Tverdahl.
Kirkebygg
Selbu kirke kan sies å være en korskirke i stein med 550 sitteplasser. Den har altså vesttårn, skjønt det er egentlig i nordvest. Takstrukturene gjør kirken karakteristisk. Det gjelder både tverrarmenes valmtak og spiret (som er rekonstruert til et utseende som ligner på det på Schønings tegning).
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og koret er i det som kan kalles østre korsarm. Det åpner seg mot resten av kirkerommet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over gulvet i resten av kirken. Det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. I kirkerommet er fire søyler med marmorert maling, uten at kirken egentlig fremstår som treskipet.
Alterpartiet har vært mye endret, inkludert selve altertavlen. Kirken har en barokk altertavle fra 1656 som ble laget av en Johan Bilthugger og opprinnelig malt av en Johan Contrafeyer. Tidlig på 1800-tallet ble imidlertid tavlen tilpasset datidens ønsker, og i 1880-årene var det gjort så store endringer at tavlen knapt var til å kjenne igjen. Deler ble fjernet og avhendet, og kirken hadde en periode fra 1888 en kopi av Eilif Peterssensalterbilde i Johanneskirken, her malt av en frk. Dorph. Senere er deler av den gamle tavlen oppsporet igjen og tavlen rekonstruert. To nye bilder (av korsfestelsen og oppstandelsen) ble malt av Annar Eggen i 1936. Ifølge jubileumsheftet om kirken kom den rekonstruerte tavlen på plass ved en prøveoppstilling i 1940 før restaureringsarbeidet tok pause under krigen.
Prekestolens historie er ikke helt ulik altertavlens. Kirken har en barokk prekestol fra 1663. Den ble erstattet med en ny stol etter tidens smak i 1888, og den gamle stolen ble sendt til Kunstindustrimuseet. Siden har den gamle stolen kommet på plass igjen, deponert fra Kunstindustrimuseet og med ny oppgang og himling. Stolen har sekskantet grunnform og evangelistbilder.
Ifølge kirkeleksikonet er døpefonten fra 1950, og de to klokkene er støpt i 1588 (Crestian Fris?) og 1945 (O. Olsen & Søn).
Etter arbeidene i 1888 fikk kirken et orgel bygget av Claus Jensen. Dagens orgel er bygget av Bruno Christensen i 1983 (deres opus 312) og har ifølge Norsk orgelregister 22 stemmer (to manualer og pedal).
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. De fleste gravmonumentene er sør for kirken. Vest for kirken er den gamle prestegården, som nå er museum.
Kilder og videre lesning:
Selbu kirke 800 år (Hefte utgitt av menighetsrådet og kommunen, 1983)
Røros fjellkirke er et sportskapell nær toppen av Enarsvola, 5,5 km utenfor Røros sentrum på 885 meters høyde. Det dreier seg om en tidligere militær bygning som Røros menighet overtok i 2004. Etter ombygging eller ominnredning ble bygget vigslet som kapell av biskopen den 22. august 2005. Selve kirkesalen har 30 sitteplasser, og stedet har også overnattingsplasser, kjøkken mm. Foruten at det avholdes gudstjenester og drives servering, er det utleie til arrangementer.
Alterbord, alterbilde og døpefont er laget av Eiliv Grue. Et ikonrelieff er laget av Knut Brandstorp, og det finnes en lysglobe smidd av Kjell Valset. Den lille kirkeklokken kan vel sammenlignes med en gårdsklokke.
Menigheten ser ut til å ha eksistert siden rundt 1900. Deres gamle kirke brant ned til grunnen den 14. juni 1995, og i 1997 ble det oppført et kombinert kirke- og skolebygg på eiendommen, som siden er utvidet med nye oppkjøp, ifølge en side om skolens historie. Nytt skolebygg ble oppført i 2009.
Bakgrunn
Noen vil nok si at skinnet bedrar når det gjelder Meldal kirke. Kirken brant i 1981, og etter en opphetet debatt ble det besluttet å bygge opp igjen en nær kopi av gamlekirken fra 1650. Den ble innviet i 1988. Men la oss se litt på historien først.
Meldals hovedkirke skal ha ligget på omtrent samme sted siden middelalderen, og prestegården skal ha vært i samme område. Kirken er omtalt i et dokument fra 1310, men man vet ikke så mye om hvordan den så ut. En liten stavkirke, kanskje? (Det var i sin tid kirke også på Lo, omtrent en halv mil lenger nordvest. Der står det en minnestein over det kirkestedet ved Utstuggu.) Etter reformasjonen var Meldal hovedkirke i eget prestegjeld med Rennebu som anneks. På 1600-tallet hadde Meldal en spesielt driftig prest (og prost), Anders Olsen Bruse, og det var han som sørget for at det ble oppført ny kirke. Det eneste som ble overlevert fra middelalderkirken, var en kirkeklokke og et dåpsfat eller to.
Kirken fra 1650
Byggmester for gamlekirken var Ole Jonsen Hindrum. Han hadde kort tid i forveien oppført Oppdal kirke og oppførte senere en rekke andre kirker i området. Kirken i Meldal ble innviet den 11. oktober 1650 — et årstall som er å finne på vindfløyen fortsatt, selv om det står 1988 over inngangen. Det var en laftet langkirke som ikke var helt ferdig utsmykket ved vigslingen.
Før kirken ble restaurert i 1930-årene, var den hvit. Foto: Anton Røske, postkortmotiv gjengitt av NTNU UB.
Denne kirken ble som andre av tidens kirker solgt på auksjon og havnet etterhvert på menighetens hender, og den gjennomgikk diverse reparasjoner og restaureringer. Tårnet ble gjort noe kortere ved en reparasjon i 1838, og i 1875 ble faste gårdsbenker avskaffet. I 1887 ble interiøret grundig pusset opp etter nygotikkens smak, med panel, overmaling og utsifting av inventar (men det gamle ble for en stor del tatt vare på). I 1908 ble kirken malt hvit utvendig, før den fikk tilbake sin opprinnelige rødfarge ved en restaurering ledet av John Tverdahl i 1930–34. Da fikk kirken også tilbake sitt gamle inventar.
Gamlekirkens inventar
I 1651 laget Jens Snedicher og Laurids Snedicher altertavle, prekestol og korskille til kirken, og malerarbeidet ble utført av Johan Contrafeier. Altertavlen hadde bilder av nattverdens innstiftelse og Kristus som viser seg for Maria Magdalena i en gartners skikkelse (jf. Joh 20, 14–17), og blant figurene var Peter og Andreas samt øverst en kristusfigur med kors. Prekestolen var sekskantet og hadde evangelistbilder. Initialene CJ (Carl Johan) på himlingen ble tilføyd senere. Prost Bruse gav også et epitafium til kirken, den såkalte Brusetavla. Apostelbilder på galleribrystningen var malt av Johan Contrafeier, og det samme gjelder døpefonten.
Kirken fikk et harmonium i 1887, og et Fosnæs-orgel fra 1906 ble i 1934 avløst av et Jørgensen–orgel.
Denne kirken brant ned til grunnen den 16. juni 1981.
Dagens kirke
Tegninger til den nye kirken ble utarbeidet av John Mosand (1935–2013), og den skal være litt større enn gamlekirken. Bygget har et skall av betong som er kledd med tre for å ligne på forgjengeren. Antall sitteplasser sies å være 400, hvorav 300 nede i selve kirken. Akustikken skal være god, og kirken brukes endel til konserter.
Inventar i dagens kirke
Utsmykkingen er også forsøkt gjort mest mulig lik forgjengerens, med mye av treskjærerarbeidet utført av Johan Rokkones og noe av brødrene Bjørndalsseter. Altertavlen er malt av Bjørn Erik Kampen. Enkelte deler av den gamle altertavlen ble reddet i brannen og er satt sammen til en egen dekorasjon. En detaljforskjell på prekestolen er at den nåværende også har en Kristus-figur, og den har Olav Vs monogram på toppen. Høystolen til venstre for altertavlen (og vis-à-vis prekestolen) skal være svært lik originalen. Den er dekorert med de syv hoveddyder.
Døpefonten ble reddet og satt i stand, og det samme gjelder døpefonthimlingen. Deler av inventaret i skrifterommet bak altertavlen i gamlekirken ble reddet, og et lignende rom er gjenskap i form av et kapell. Orgelgalleriet er relativt stort og har altså plass til hundre personer. Orgelet er bygget av Frobenius. De to klokkene er ikke overraskende støpt av Olsen Nauen.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er mer eller mindre omgitt av kirkegården og Ressveien går forbi på østsiden. På kirkegården står et redskapshus, og det finnes et krigsminnesmerke og en minnestein over eidsvollsmannen Anders Rambech. Prestegården er nordvest for kirken, på den andre siden av veien.
/RA3/RA3/Fotografer/M%C3%B8rk/Midsund%20kommune/Otr%C3%B8y%20kyrkje/Otr%C3%B8y_kirke_03.jpg.info){kind=link}
