kirke – Side 59 – Norske kirker

Garmo stavkirke

Bakgrunn
Garmo stavkirke på Maihaugen er en av flere norske stavkirker som er flyttet og satt opp igjen et annet sted. (Andre er Fortun på Fantoft, Gol på Folkemuseet i Oslo, Haltdalen på Sverresborg i Trondheim og Vang stavkirke, som er flyttet til det som nå er Karpacz i Polen.) Dette skjedde da den ble erklært for liten, og kanskje var ikke vedlikeholdet optimalt. De aller fleste stavkirker som havnet i denne situasjonen, ble bare revet og gikk tapt. Kanskje ble materialene brukt i kirkene som erstattet dem.

Det finnes et bilde (eller muligens flere) av kirken før flytting, men det virker som det er litt usikkerhet omkring enkelte detaljer. I likhet med mange andre stavkirker ble Garmokirken utvidet til korskirke med laftede deler. Den var trolig ganske enkel og med få dekorasjoner. Det sies at gulvet var av hardstampet leire.

Opprinnelig datering er også usikker. Det har trolig vært flere kirker på stedet, mens den vi kjenner, kan være fra 1200-tallet. Kirken ble i 1675 omtalt som gammel og forråtnet, og nybygging ble anbefalt. Svalgangene ble fjernet i 1690, kirken fikk takrytter, og den ble utvidet med laftede korsarmer. Til slutt ble den erklært for liten. Den ble tatt ned i 1880, og materialer og inventar ble solgt på auksjon. Kirkestedet i Garmo ble flyttet og ny kirke oppført. Det gamle kirkestedet på Systun Garmo kan imidlertid ses fortsatt.

Garmokirken på Maihaugen
Det meste av stavverket ble kjøpt av Trond Eklestuen, som senere solgte det til Anders Sandvig. De to fikk etterhvert samlet inn mye av de resterende materialene, og kirken ble rekonstruert av arkitekt Heinrich Jürgensen og gjenåpnet på Maihaugen i 1921. Døpefonten (i kleberstein, fra 1100-tallet) er nå tilbake i kirken (via Oldsaksamlingen), mens de (mer eller mindre) opprinnelige dragehodene er i Oldsaksamlingen. Flere malerier er på Glomdalsmuseet i Elverum, og den opprinnelige altertavlen er i privat eie.

Interiør på Mittet-postkort, trolig fra 1960-årene. Fra Nasjonalbibliotekets samling.

Inventar
Med noen få unntak er ikke inventaret i Garmokirken autentisk med hensyn til kirkens historie, men det illustrerer hvordan en bygdekirke kunne være utstyrt i sin tid. Den altertavlen som er i kirken nå, er fra 1695 og stammer fra tidligere inkarnasjoner av Lillehammer kirke. Den ble kjøpt av Sandvig etter rivingen i 1881, og sies å være den første gjenstanden han kjøpte til samlingen sin. Før den ble plassert i Garmokirken, stod den på Sandvigs tannlegeventeværelse. Tavlen er opprinnelig laget av Sigvart Guttormsøn, og ifølge Roar Hauglid er akantusen antagelig skåret av Bjørn Olstad omkring 1732, og enkelte av figurene er nyere. I midtfeltene er tablåer av nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. For øvrig er altertavlen skildret i Digitalt museum.

Prekestolen i museumskirken ble skåret av Peder Knudsen Kjørsvik rundt 1738 og stod opprinnelig i Hustad kirke (gitt i gave til Maihaugen av Nordiska museet i Stockholm). Korskillet med Frederik IVs kongemonogram kommer fra samme kirke, og i alle fall monogrammet er skåret av nevnte Kjørsvik. På korskillet står en mariafigur, mens det ikke ble plass til en johannesfigur, som er anbragt på korets nordvegg. Disse må antas å stamme fra et krusifiks. Nederst på søylene i korskillet er to masker. Ved siden av johannesfiguren på korveggen er en kopi av en laurentiusfigur fra Ringebu stavkirke.

Kirkebenkene er opprinnelig fra Vestre Gausdal kirke og er ombygget noe for å passe inn i kirken. Bakerst er et pulpitur fra Enevold eller Einarsvold (gnr. 8 i Lom kommune). Benkene i koret (for presten og klokkeren) kommer fra Sødorp kirke.

Ved korskillet er en fattigblokk som Georg Reichwein gav til Fåberg kirke i 1668. (Den samme Reichwein gav altertavlen til Lillehammer kirke noen år senere.) Bak altertavlen henger begravelsesfaner som ble brukt i begravelsen til Magnus Braun i 1749. I kirken er også en kopi av en messehagel som ble gitt til Lillehammer kirke i 1792. Maleriet «Livets krone» ble gitt til kirken i 1727, og i kirken henger også et portrett av Trond Eklestuen. For øvrig stammer både kirkeskipet og en lysekrone i tre fra 1730-tallet skåret av Kjørsvik fra Hustad kirke. I kirken står pipene fra et defekt lite pipeorgel, mens det benyttes et elektronisk orgel når det er ønske om orgelmusikk.

Garmo stavkirke er populær blant turister og gifteklare.

Garmo stavkirke

Kilder og videre lesning:

Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 292–295
Kunsthistorie.com
Gunnar Bugge og Bernardino Mezzanotte: Stavkirker (Grøndahl Dreyer, 1994), s. 170–173
Maihaugen
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 596
Kirkesøk
Roar Hauglid: Akantus II. Mestrene i norsk treskurd (annet halvbind; Rikasantikvariatet / Mittet & co, 1950), s. 239ff (om Bjørn Olstad)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fåvang kirke

Bakgrunn
NAFs veibok omtaler Fåvang kirke som en «hardhendt ombygd middelalderkirke», men hva finner vi egentlig av middelalder her? Det er ikke noe stavverk igjen, selv om noen planker fra en tidligere stavkirke (enkelte med synlige bumerker og knivristninger på nordsiden ute og på sørsiden innvendig) er brukt i kirken. Så når det sies at den gamle stavkirken ble flyttet rundt 1600, bør vi nok heller lese det som at den ble tatt ned og delvis gjenbrukt ved byggingen av ny kirke. Det ser for øvrig ikke ut til at man har identifisert det tidligere kirkestedet med sikkerhet. Dagens kirke ligger et stykke sør for Fåvang sentrum.

Kirkebygg
Fåvang kirke er en korskirke i bindingsverk med ca. 170 plasser. Dateringen er ikke helt sikker, men bevarte regnskaper begynner i 1617, da det ble snekret et pulpitur. Senere følger utgifter til gulv, stoler, nytt vindu osv. Et hefte om kirken som er utgitt av menighetsrådet, forteller på denne måten historien om byggingen og vedlikeholdet av kirken. En tradisjon vil ha det til at den ansvarlige for ombyggingen eller nybyggingen var Werner Olsen, som ellers stod bak ombygginger av Ringebu stavkirke, Vågå kirke og Lom stavkirke. Det ser ut til å være delte meninger om dette og ingen håndfaste bevis i noen retning. Tårnet er ikke akkurat slik vi forbinder med Olsen, men det behøver ikke nødvendigvis bevise noe som helst. Det mangler for øvrig regnskaper for bl.a. 1640-årene.

Kirken har våpenhus i vest (med hovedinngang i vest og rullestolinngang i nord) og på den søndre korsarmen. Koret er i den østre korsarmen, og det er sakristi på nordsiden av koret med utgang i øst. Det har vært ombygginger, ikke minst i 1900-01, da kirken blant annet fikk nytt panel utvendig og innvendig og våpenhusene ble bygget større. Kirken var på denne tiden hvitmalt og hadde skifertak. Noe av panelet ble fjernet i 1937, og man oppdaget de nevnte stavkirkeplankene. Kirken ble så restaurert fra 1949 til 1951. Paneling, farger m.m. ble endret, vinduer gjort mindre, Johan Amrud malte treskurd og Finn Krafft bestemte farger og restaurerte altertavlen, søylemarmoreringen osv. Kirken ble gjeninnviet av biskop Kristian Schjelderup den 9. september 1951.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken galleri i vest som strekker seg langs vestre korsarms nord- og sørvegger. Vi kan glede oss over renessansealtertavle og -prekestol, begge datert til 1600-tallet. Altertavlen har ikke de vanlige bildene av nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen i tre nivåer, men to rader à fire bilder, nesten som en tegneserie. I nederste rad ser vi (fra venstre til høyre) Moses med lovtavlene, Jesus i Getsemane, Jesus med tornekrone og yppersteprest Aron med røkelseskar. I øverste rad er motivene Jesus som den gode hyrde, den korsfestede Kristus med Maria og Johannes, den oppstandne Kristus og den seirende frelser. Det sies at sogneprest Otto Ørbech var den drivende kraft bak utsmykningen, og navnet hans er å finne på altertavlen sammen med årstallet 1703, da tavlen og prekestolen ble reparert. Navnet hans er også å finne på altertavlen i Ringebu og på en votivtavle i Venabygd kirke.

Prekestolen stod tidligere på nordsiden av koråpningen, men er nå på sørsiden. Prekestoltrappen går fra koret, og over den stod det før flyttingen et treskjærerarbeid med akantus med en påminnelse til presten: «Kom Jesus Christum i Hue». Dette står nå over sakristidøren. Prekestolen har fem fag med malte felt vendt mot menigheten. Fra venstre til høyre ser vi Jakob den yngre, Paulus, den seirende Kristus, Peter og Johannes. Under bildene er en formanelse til menigheten: «Paa alt det som er hørt — er dette end-talen — Frÿct Gud — og holt hans Bud — det bør hvert meniske giøre».

Døpefonten står nord for korskillet. Den er i tre, åttekantet og nesten kalkformet. Den er ikke datert i heftet om kirken, men teksten kan tolkes som at den er fra restaureringen i 1951. Døpefatet av tinn er fra 1648.

Kongemonogrammet i korskillet (for Kristian VII) ble skåret av Kristen Listad i 1789, da 63 personer gav penger til arbeidet. Også krusifikset på østveggen i nordre korsarm (det stod en gang over koråpningen) tilskrives gjerne Listad, men heftet om kirken er svært forsiktig i formuleringen og sier at man ikke vet med sikkerhet når det er fra.

Det sies ellers i Norsk biografisk leksikon at Peter Kastrud dekorerte kirken i 1755 (som ganske ung, bare et par og tyve år), uten at undertegnede har klart å bringe på det rene hva dette bestod i.

Kirken har hatt flere orgler. Det som er i bruk nå, står i nordre korsarm og ble levert av Ryde & Berg og innviet 26. januar 1997. Johan Amrud stod for utsmykningen av det, og sønnen Tormod sies å ha foreslått maling til orgelhuset, mens forgyllingen er utført av Randi Pedersen. På vestgalleriet står et gammelt Jørgensen-orgel med en fasade skåret av Amrud i 1951.

Blant andre ting vi finner i kirken, er en votivtavle fra 1684 som viser Jesus i Getsemane mens disiplene sover. En annen tavle gitt av Mari Massue i 1694. Nok et maleri — av Jesusbarnet på Marias fang — ble gitt i 1732 av «Peder Ellingsen Tofte og hans Hustrue Maren Endresdatter».

Kirkegård
Kirkegården er omgitt av et steingjerde og strekker seg et godt stykke vestover fra kirken. Det er bygget et bårehus med inngang i kirkegårdsmuren nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Lorentz U. Pedersen: Fåvang kirke (hefte uttgitt av Fåvang menighetsråd, 1987; revidert 2001)
Fåvang kirke (flerspråklig flyveblad som deles ut ved kirken)
Wikipedia
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 599
Kirkesøk
NAF veibok 2007–2009, s. 291
Jon Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Oppland fylke (Riksantikvaren)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fåberg kirke

Bakgrunn
Fåberg kirke i nåværende Lillehammer kommune ligger i det som tidligere var Fåberg herred, litt imellom og vest for tettstedene Fåberg og Jørstadmoen, langs fylkesvei 255, som fører til Rudsbygd og Gausdal. Lillehamer ble kjøpstad først i 1827 på et areal som ble utskilt fra Fåberg, og Lillehammer var tidligere annekssogn under Fåberg.

Før dagens kirke ble oppført, hadde Fåberg en stavkirke som antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet. Muligens var stavkirken blitt utvidet til korskirke, og den hadde fått nytt tårn i 1633. En levning etter den er en gravhelle fra 1202 i våpenhuset i dagens kirke. Det sies ellers i litteraturen at hoveddøren fra den gamle kirken er gjenbrukt som hoveddør i dagens kirke. Men når ble denne tatt i bruk, og hva med portalene som er utstilt på Historisk museum og Maihaugen? (Vestportalen er langtidsutstilt på Maihaugen i utstillingen «Impulser».) Se ellers oppslaget om stavkirken for omtale av flere inventargjenstander.

Stavkirken var blitt kjøpt av menigheten på kirkeauksjonen i 1723, og bygging av ny kirke på samme tomt ble påbegynt ganske raskt. Dagens kirke ble innviet av biskopen den 23. februar 1727.

Kirkebygg
Fåberg kirke er en laftet korskirke som skal være oppført av Sven Olsen Traaset. Kirken har ifølge Kirkesøk 292 plasser, men skal i sin tid ha rommet 500. Den har vesttårn samt våpenhus i nord og sør, og i øst er et rett avsluttet sakristi i forlengelsen av det rett avsluttede koret som befinner seg i østre korsarm.

Bygningshistorie
I 1748 fikk kirken fikk utvendig panel og ble malt rødbrun med hvite vinduskarmer, og taket ble tjærebredt. Samme år var det ved en befaring meldt at altertavle, prekestol og døpefont var «ustaffert», men det fremgår ikke helt klart av litteraturen om de ble staffert ved denne anledning. Det er for øvrig mulig at alt dette ble finansiert ved hjelp av et tomtesalg i 1744.

Andre endringer er blitt gjennomført i årenes løp, blant annet installering av vedovner i 1867, elektisk lys i 1929 og elektrisk oppvarming i 1955. Mest dramatisk for kirkens utseende var en modernisering i 1884. Da fikk innerveggene panel og ble hvitmalt, og interiøret ble «forenklet». Mye ble stuet bort, en god del også solgt eller avhendet på annen måte. Kirken ble også hvitmalt utvendig. Ved restaureringer fra 1927 og utover samt fra 1949 til utpå 1950-tallet ble interiør og inventar for en stor del tilbakeført, innvendig panel ble fjernet, noe av det bortstuede inventaret ble gjenfunnet og korskranken ble satt på plass igjen og delvis rekonstruert. Dåpssakristiet ble bygget i 1901, dagens utvendige liggende panel er fra 1929, og det ble innredet bårerom under kirken i 1949. Først i 1972 ble kirken rødmalt. I 2007 meldte lokalavisen om råteproblemer, for kort tid etterpå å melde at penger var bevilget til utbedringer. Høsten 2008 var det stillaser rundt hele kirken idet den ble malt.

Interiør og inventar
Det forekommer litt rot i litteraturen når det gjelder altertavlen. Man kan komme over formuleringer som sier at den ble «gjort og stafferet» av Sigurd (eller Sigvart) Guttormsen i 1695 og var i gamlekirken før den ble overført. Men dette gjelder nok tavlen i Lillehammer, som senere fikk akantusvinger (visstnok skåret av Bjørn Olstad), og som i dag befinner seg i Garmo stavkirke på Maihaugen. Vi stoler heller på Roar Hauglid og sier at tavlen ble skåret av Johannes Ellingsen Segalstad (1711–1772). Vi vet ikke nøyaktig når, men det antydes begynnelsen av 1730-årene for tavlen og prekestolen, noe som kunne stemme med påstanden om at de var ustaffert i 1748, dersom noen andre malte dem på den tiden. Det er ellers kjent at Peter Kastrud brukte inventaret her som forbilde da han skar inventaret til Åmot kirke på Rena i 1775. Renatavlen ligner i struktur, men ikke bilder, og bildene i Fåbergtavlen har åpenbart vært byttet ut.

I 1810 gav fåbergingen Ole Larsen Smerud tre bilder som han hadde malt etter originaler på Kristianborg slott (som brant i 1884), til kirken. Det ene av disse, som viser Jesus på korset, er blitt innfelt i altertavlen. De to andre, «Madonna med barnet» og «Maria Magdalena», henger i kirken. Altertavlens toppstykke, vinger og figurer ble fjernet ved moderniseringen i 1884. I 1931–32 skar Ragnvald Einbu nytt toppstykke til den (se bilde; dette ble erstattet med en korrekt kopi av originalen i femtiårene) samt nye figurer av de fire evangelistene og Moses og Aron. Han malte den også, avdekket gamle farger og malte oppstandelsesbildet som er øverst i tavlen. Jubileumsboken gir inntrykk av at fargene har vært endret også etter Einbus tid. Også prekestolen har vært overmalt og restaurert.

Døpefonten i kleberstein (i to deler) er fra 1100-tallet. Et dåpsfat i forsølvet messing skal være fremstilt i Nürnberg på 1600-tallet og ble gitt til kirken i 1732. Illustrasjonen viser speiderne som vender tilbake fra Kanaan (jf. 4 Mos. 13, 23).

Kirken fikk faktisk ikke orgel før i 1895. Det var fra Olsen & Jørgensen i Christiania. Dette ble restaurert i 1950-årene, men ble etterhvert konstatert å være modent for utskifting. I 1970 ble det installert et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

En rekke andre gjenstander kunne nevnes, f.eks. en stor lysekrone i messing (til stearinlys), presteportretter fra 1700-tallet og et skip laget og kitt av en utvandret fåberging og vedovner fra 1867.

De to kirkeklokkene er fra 1100-tallet (fra stavkirken) og 1751 (nederlandsk).

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården finner vi blant annet to krigsgraver (Commonwealth War Graves) fra den første verdenskrig, og nord for kirken er en runestein som er funnet i området. Det står et servicebygg ved parkeringsplassen utenfor kirkegården. Prestegården ligger 300 meter unna.

Kilder og videre lesning:

Fåberg kirke 1727–1977 (Fåberg menighetsråd, 1977)
Informasjonsark fra kirken
Wikipedia om kirken
Wikipedia om stavkirken
Om Fåberg prestegjeld
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 602
Kirkesøk
Visitasprotokoller 2013, s. 3ff.
Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet/Mittet: Oslo, 1950), bind 2, annet halvbind (= bind 3), s. 239ff. (om Johannes Segalstad og Peter Kastrud)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Follebu kirke

Bakgrunn
Det er egentlig ganske bemerkelsesverdig at det i Gausdal i middelalderen (nærmere bestemt på siste halvdel av 1200-tallet) ble bygget to steinkirker så nær hverandre som Follebu og (Østre) Gausdal. Det later til at området hadde en for sin tid relativt høy befolkning — ihvertfall frem til Svartedauden. Dessuten hadde muligens biskopen, som eide 1/3 av jorden i Gausdal, en finger med i spillet. Etter Svartedauden gikk det imidlertid dramatisk tilbake, og sognet ble delt: det meste ble lagt som anneks til Gausdal, og en liten del tilfalt Fåberg. Hadde det vært en bedrift, ville vi ha sagt at den ble slaktet.

Kirkebygg
Kirken ligger ikke i sentrum av Follebu, men mellom gårdene oppe i lia, godt synlig fra Follebu og omegn. Den har i prinsippet rektangulær form, men et lite avvik gjør den i praksis paralellogramformet. Sakristi og våpenhus er som hektet på hoveddelen av bygningskroppen, og kirken har takrytter midt på mønet.

Kirken er ikke kjempestor, men veggene er svært tykke: 1,75 meter i vestveggen og ca. 1,55 meter ellers. Det gir en innvendig grunnflate på 14 meter x 7,65 meter. Innvendig høyde langs veggen er ca. 6,4 meter.

Dette er ikke stedet til å gjennomgå alle restaureringer, utvidelser og andre endringer gjennom turbulente tider. La oss nøye oss med å konstatere at det har gått opp og ned, og at sakristiet slik vi ser det, oppstod i 1868. (Det kom til et lite sakristi i 1686.) Våpenhuset er fra 1872. Kirken har i dag 140 sitteplasser, og den har orgelgalleri i vest.

Interiør og inventar
Noen ord om inventaret: Altertavlen ble laget av Johannes Ellingsen Segalstad (skrives iblant Seielstad) i 1743. Segalstad snekret alteret og skar akantusdekorasjoner, men laget ikke bilder. I stedet satte han et nederlandsk krusifiks fra 1300 i øverste midtfelt. Muligens laget han et par englefigurer. I 1767 skar Jacob Nilsen Bøshaugen noen figurer til tavlen. Tavlen har flere etasjer, og vi gjenkjenner motivene fra en rekke andre altertavler. Hovedbildene (med utskårne figurer) viser nattverden og korsfestelsen; i sistnevnte står Maria og Johannes på hver side av korset. Rundt nattverdsbildet ser vi figurer av Moses med lovtalene og Kristus med rikseplet. Korsfestelsesscenen er flankert av figurer av Aron og Johannes døperen. I samme etasje finner vi også noe mindre figurer av de fire evangelistene. Aller øverst troner den triumferende Kristus med noe som kan minne om en korpsfane, omgitt av to engler som holder noe i hendene. Skal det være akantus? Tavlen står foran en vindusrekke i korveggen som ikke gir den ideell belysning.

Prekestolen med akantusdekorasjoner er skåret av Eistein Guttormsen Kjørrn. Den var en periode byttet ut med en nyere, men er blitt gjeninnsatt. Kongemonogrammet på korskillet ser ut til å være for Kristian VII. Det er båret av to løver. Døpefonten i kleberstein (i to deler) er fra 1632, og døpefatet i messing ble forært til kirken i 1868. Det er ellers endel andre eldre gjenstander her, såsom brudestoler fra 1650. Borgny Svalastog laget tekstiler til kirken i 2003.

Orgelet er fra 1986 og kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er støpt ved Kampens mek. verksted i 1888. I Universitetets oldsaksamling i Oslo finnes en skulptur av Maria med barnet fra Follebu.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av et steingjerde. Ved øvre kirkegårdsmur står et bygg som tidligere var bårehus, men som nå brukes som lager. Sørøst for kirken er kirkestuen.

Kilder og videre lesning:

Guttorm Berge: Follebu kirke: Litt av dens historie gjennom 700 år, ca. 1280-1980 (Follebu menighetsråd, 1981)
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 603
Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet/Mittet: Oslo, 1950; 2. bind, 2. halvbind), s. 245ff. (om Johannes Segalstad) og s. 287ff. (om Eistein Kjørrn)
Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eina kirke

Bakgrunn
Arbeid for kirkebygging på Eina begynte på midten av 1880-tallet, da det ble nedsatt en byggekomité. En tomt på rundt fem mål var gitt av Ole Johnsrud i form av gavebrev. I 1888 mottok man tegninger utført av Jacob Wilhelm Nordan fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Året etter ble det gitt formell byggetillatelse med bruk av nevnte tegninger med noen mindre endringer samt tillatelse til å anlegge gravplass. Kirken, som er tegnet for 280 sitteplasser (men har rundt 250 i dag), ble innviet den 11. desember 1890 av biskop Arnoldus Hille.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en tømret langkirke: rektangulært skip, kort, rett avsluttet kor omgitt av sakristier samt vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Kirken var beskjedent utstyrt i begynnelsen, f.eks. uten altertavle, med en beskjeden døpefont og med harmonium istedenfor skikkelig orgel. Inventaret kom til etterhvert.

Inventar
Altertavlen ble malt av Helene Gundersen fra Brandbu i 1893. Bildet viser Jesus på korset omgitt av Maria og Johannes, og er en kopi av et alterbilde som Eilif Peterssen malte til Johanneskirken i Oslo (revet 1928). Peterssens originalmaleri gikk tapt under krigen, men motivet overlever i kopier her og i Stavsjø, Aremark og Solvorn kirker.

Døpefonten i tre er fra 1926. Den første prekestolen ble laget av bygdesnekkeren Mathias Teiterudbakken (som sammen med et par andre snekkere laget alter med kors, alterring og kirkestoler). Nåværende prekestol er fra en større restaurering i 1958-60. Ved samme anledning fikk kirken nytt alter, ny ramme om alterbildet, alterring og kirkestoler, alt fremstilt ved Kloppen trevare, og sakristiene ble utvidet. Kirken ble gjenåpnet den 24. januar 1960.

Harmoniet ble i 1917 byttet ut med et orgel fra Olsen & Jørgensen. I 1975 ble det installert et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Dette er siden restaurert og tilført flere stemmer i 2004.

Det ble utgitt jubileumsbok i 1990, og i 2004 ble kirken igjen restaurert. Borgny Svalastog stod for utsmykning og fargevalg ved den anledning. I utsmykningen inngår 250 monotypier i taket samt en rekke broderte tekstiler.

Kirkegård
Kirkegården er omgitt av hvitt stakitt, og den er utvidet flere ganger, så som i 1977. Som flere andre steder har man etterhvert gått bort fra bruk av steinrammer. Her skjedde det ved en opprydning på 1950-tallet. Takket være en pengegave ble det oppført et gravkapell nord for kirken i 1932 (innviet 19. februar 1933). I 1982-83 ble kapellet omgjort til kirkestue og utvidet med fasiliteter for kirketjener og graver samt bårerom, redskapsrom og toalett. I 1988-89 ble det bygget nytt bårerom i forlengelsen av huset. Det står et krigsminnesmerke på gresset ved parkeringplassen.

Eina kirke er normalt åpen for forbipasserende noen uker hver sommer.

Kilder og videre lesning:

Eina kirke 1890–1990. Kirke og kristenliv i Eina sokn gjennom 100 år (Eina menighetsråd, 1990)
Eina menighet
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 593
Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Dovre kirke

Dovre kirke er ganske original ved at den er av tre, men kledd med skiferplater. Dette har vært kalt kirkens panser. Kirken er opprinnelig fra 1700-tallet, men det har vært kirker i Dovre siden middelalderen. La oss se på noen av disse.

Dovre 1
Håkon Håkonsson skal ha latt oppføre et kapell på Tofte, muligens rundt 1250. Denne gården har vært kongsgård og er omtalt av Snorre, som forteller at Harald Hårfagre holdt julegjestebud der. Kanskje har kapellet vært beregnet på reisende. Videre skal det ha vært kirkebygg på Steig og Bree. Det finnes formodentlig ikke konkrete rester etter noen av disse.

Dovre 2
Ved Svensgard eller Sveinsgard, ikke så langt fra den nåværende kirken, skal det ha stått en liten stavkirke som ifølge P.A. Munch er nevnt i tidlig middelalder. Denne lå noe lenger opp i åsen, og det var muligens en tungvinn plassering.

Dovre 3
Rundt 1400 (sånn cirka) ble det oppført en stavkirke i grenseområdet mellom gårdene Skjelstad og nyutskilte Bergseng. Også dette er litt nord for den nåværende kirken, nedenfor tidligere nevnte Tofte. Det skal ha vært kirkegård der (med funn av benrester), og området omtales visstnok som Kyrkjeåkeren. Kirken ble beskrevet som skrøpelig i 1673 og trengte visstnok flere reparasjoner, blant annet i 1694 og 1710. I 1686 fikk kirken ny altertavle laget av Johannes Skraastad. Denne ble sammen med alterutstyr ellers samt døpefont og døpefat overført til dagens kirke. På 1730-tallet var kirken i dårlig tilstand, og grunnforholdene på kirkestedet var ansett som uegnet. Fra de gamle kirkene er det tilsynelatende to gjenstander i Oldsaksamlingne som er avbildet i Unimus: rester av en stavkirkeportal og en madonnafigur.

Dagens kirke
Ny kirke ble besluttet bygget nærmere dalbunnen, og det ser ut til at sogneprest Niels Stockfleth deltok i planleggingen. Den laftede korskirken, som i dag har 250 plasser, ble oppført og tatt i bruk i 1736 med Jesper Mikkelson Rusten som byggmester og innviet den 21. februar 1740 av biskop Niels Dorph, som gav den navnet Zionskirken. (Gamlekirken ble revet to uker før den nye ble tatt i bruk.) Man antar at Per Person, lokal snekker og treskjærer, hadde ansvaret for innredningen av kirken. Det ser ut til å være en viss enighet om at prekestolen (med himling) og korskillet ble skåret av Lars Pinnerud, slik Roar Hauglid hevdet (mens bl.a. Johan Meyer hadde hevdet at det dreide seg om Jakob Klukstad i hans yngre dager). Klokker Fredrik Wiborg dekorerte korbuen i 1756. Ellers ble altså noe inventar overført fra gamlekirken.

Kirken har vært reparert og restaurert en rekke ganger. Det utvendige ble nok endret mest dramatisk i 1840–41, etter at det hadde tatt rundt ti år å innhente nødvendige tillatelser. Arbeidene ble ledet av Pål Tofte, som hadde med seg Hans Stigen og Jakob Storlien. I denne prosessen ble tårnet endret ganske radikalt. Det hadde tidligere vært høyere, men det var store problemer med stabiliteten. Kirken ble dekket med skiferheller (som lå og ventet i ti år mens søknadsprosessen gikk sin gang). Videre ble gulvet i koret gjort høyere enn gulvet i skipet, og ny altertavle ble laget av Jo Hjerkinn (med bl.a. en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusfigur og en fremstilling av nattverden). Arbeid med grunnmuren ble gjort i 1845, og i 1910 var det på ny tid for reparasjon/restaurering. Igjen ble grunnmuren reparert (med sement), nytt gulv ble lagt og veggene innvendig ble malt med gråblå maling — i den grad at man dekket over Wiborgs korskilledekorasjoner. Tårnet ble malt hvitt (før det ble rødt ved neste restaurering). Kirken ble så restaurert i 1953–54. Vegger ble avlutet, og man forsøkte å finne tilbake til gamle farger som var blitt overmalt. Skraastads altertavle ble gjeninnsatt, men man måtte rekonstruere et par av figurene fra Skraastad-tavlen i Gjerdrum kirke. Hjerkinns altertavle står nå på galleriet i sør. Magnus Poulsson ønsket å tilbakeføre tårnet mer til det opprinnelige, idet han oppfattet tårnet fra 1840 som pjuskete, men Rikstantikvaren mente tårnet hadde hevd og tradisjon. Det ble også besluttet å beholde steinhellene etter en viss diskusjon. 275-årsjubileum ble feiret på olsokdagen i 2011.

Inventar
La oss gjennomgå noe av det sentrale inventaret ganske raskt. Skraastads altertavle er naturlig nok i bruskbarokk. Hovedbildet (med utskårne figurer) viser Jesus på korset omgitt av Maria og Johannes. Dette bildet er flankert av figurer av Moses og Aron. Over hovedbildet finner vi Kristian Vs kongemonogram og på toppen den tronende Kristus. Pinneruds prekestol, som står i nordkant av koråpningen, har åttekantet grunnform og oppgang fra koret. På himlingen finner vi Kristian VIs kongemonogram, og det er naturligvis akantusutskjæringer på det hele. Døpefonten i kleberstein er fra middelalderen. Nåværende orgel er fra Ryde & Berg fra 1992. De to kirkeklokkene er fra 1734 (Amsterdam) og 1800 (Arnt Hedemark). For flere detaljer henvises til kildene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har nok vært endret noe gjennom tidene og virker ganske ugjenkjennelig på et gammelt stikk fra 1840-tallet, eller for den saks skyld på dette bildet fra tidlig 1900-tall. Den ble åpenbart ikke betraktet som særlig vakker i gamle dager, men er etterhvert satt i bedre stand, og vegetasjonen er mer omfattende enn i gamle dager. I dag vil de fleste besøkende ankomme gjennom porten i sørvest. (Kirkens orientering er forøvrig omtrent fra nordvest til sørøst, og gjennom nevnte port ser man mot inngangen i sørvest.) Et bårehus tegnet av Erik Langdalen ble oppført nordøst for kirken og innviet 1. oktober 1972. På den andre siden av veien stod det tidligere et menighetshus som ble bygget sommeren 1938 og revet i 1973. (På kartet er det markert et hus som ser ut til å tilhøre Dovre kirke, så det er mulig at nytt menighetshus er oppført siden.) På kirkegården sørøst for kirken finner vi ellers blant annet tre allierte krigsgraver (Commonwealth War Graves) og et sovjetisk krigsminnesmerke, og en rekke gamle gravminner er samlet under et eget takoverbygg.

Tidligere nevnte Skjelstad gård ble prestegård i 1863, men var i utgangspunktet svært nedslitt og krevde mye istandsettingsarbeid. Det kan ellers nevnes at Dovre tidligere var anneks til Lesja, men ble utskilt som eget prestegjeld i 1861 (i første omgang sammen med Øvre Folldal, som kort tid etter ble overført til Lille-Elvdalen, bestående av nåværende Alvdal og Folldal).

Kilder og videre lesning:

Pål H. Tallerås: Kyrkjene i Dovre (Dovre kommune, 1978)
Wikipedia
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 608
Kirkesøk
Dovre menighet
GD 18. juli 2011, s. 16
Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet/Mittet & Co, 1950), annet bind, ennet halvbind (= bind 3), s. 207ff (om Lars Pinnerud)
Jon Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Oppland (Riksantikvaren)
Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Oppland

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Dombås kirke

Bakgrunn
Dombås var i rivende utvikling på første halvdel av 1900-tallet med jernbaneutbygging og turisme. I 1914 ble det dannet en misjonsforening som gikk inn for bygging av bedehus, men etter kort tid ble ambisjonene hevet til bygging av kapell. Innsamlingsarbeid og andre forberedelser pågikk i en årrekke, og i 1928 ble det utsett en tomt på fire mål til kapellet.

Opprinnelig tenkte man seg en tømmerkirke, og kanskje fortrinnsvis korsformet, slik den lokale tradisjonen er. Byggekomiteen henvendte seg til Sverre Pedersen. Han tegnet en mangekantet kirke som tydeligvis ikke slo an hos byggekomiteen, for den ble lagt bort. Så henvendte man seg til arkitekt Magnus Poulsson, som hadde studert kirkene i Gudbrandsdalen, og som pleide å feriere på Dombås. Poulssons opprinnelige utkast tok utgangspunkt i stavkirketradisjonene, men underveis ble det åpnet et steinbrudd i Jøndalen i Dovre kommune, og en ny mulighet åpnet seg. Sparagmitten derfra er altså brukt i kirken, og Poulsson omarbeidet planene, som åpenbart er inspirert av forrige inkarnasjon av Kvam kirke. Det fortelles ellers fra byggingen at det måtte gjøres om på tårnet underveis. Opprinnelig var det firkantet i basis og åttekantet øverst, men det endte opp som åttekantet hele veien.

Kirkebygg
Kirken ble innviet den 24. september 1939. Det er altså en korskirke med tårn over krysset. Antall sitteplasser er underlig nok ikke oppgitt i kildene. Kirken ble malt inni av Mathias Joramo (med noen bidrag fra maler Hoel og malermester Askvik). Inventaret ble laget av lokale håndverkere, særlig Martin Nyhus, Ola J. Vadet og Olaf S. Nyhus.

Interiør og inventar
Poulsson tegnet altertavlen og fikk den fremstilt i tre. Den ble så sendt til Trondheim, slik at Greta Thiis kunne male den. Det store midtbildet viser Kristus in mandorla omgitt av et landskap som er inspirert av Dombåsnaturen. På sidene av tavlen er det montert ti mindre bilder med motiver fra Jesu liv malt på treplater i to rader à fem bilder. På venstre side ser vi (ovenfra og ned) hyrdene på marken, de hellige tre konger, Jesu dåp, Bergprekenen og Jesus som stiller stormen. På høyre side er motivene Jesu inntog i Jerusalem, nattverden, Jesus i Getsemane, korsfestelsen og gravleggingen. Tavlen har også symbolene til de fire evangelistene. Poulsson ønsket opprinnelig at Thiis skulle male takhvelvingen også, men det ble ikke noe av det.

Poulsson har etter det jeg forstår, tegnet prekestolen (nord for korskillet), men snekkerarbeidet er utført av lokale snekkere. Det var en travel periode i forkant av vigslingen, og Poulsson rakk så vidt å dekorere prekestolen et par dager før innvielsen. Dette var tenkt som midlertidig dekorasjon, men er blitt stående.

Døpefonten står sør for korskillet. Den er kalkformet og laget i etasjer som er satt sammen til slutt.

Et gammelt harmonium som ble brukt i kirken, ble i løpet av 1960-tallet ansett for å ha gjort sin tjeneste. Det ble så innkjøpt et nytt ti stemmers orgel fra Rieger-Kloss. Det stod klart våren 1969. I 2014 var dette ikke i god stand, og det ble arbeidet med finansiering av nytt orgel. Dette ble bygget av Ålems orgelverkstad og tatt i bruk i desember 2018 og offisielt innviet den 3. februar 2019.

De to kirkeklokkene kommer fra Olsen Nauen.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den er sommeråpen for besøkende (følg med i lokalpressen eller hos kommunen eller fellesrådet). Litt nord for parkeringsplassen står et krigsminnesmerke som inngår i et større anlegg med informasjon om krigen og kampene i området.

Brann
Den 20. februar 2020 ble det meldt om brann i kirken med omfattende skader, selv om brannen ble slukket. I skrivende stund er det ikke helt klart akkurat hvor omfattende skadene er. Det fryktes for eksempel at det nye orgelet skal være ødelagt. I mars ble det meldt at en person er anmeldt for brannstiftelsen og for forsøk på å sette fyr på Sel kirke.

Kirken var innpakket i flere år før den åpnet igjen den 21. april 2024. Før nyåpningen måtte kirken utstyres på nytt. Tekniske løsninger er diskutert her, og på en nettside hos fellesrådet er det gjort rede for inventaret i kirken slik den fremstår etter nyåpningen. Det har imidlertid vist seg å være et problem. Lokalavisen GD skriver i november 2024 at passasjen langs midtgangen mellom benkene er for smal til at gravfølger klarer å bære kisten på vanlig måte. Det kan altså se ut til at oppdraget ikke ble spesifisert tilstrekkelig presist. Dette vil formodentlig bli rettet på.

Kilder og videre lesning:

Pål H. Tallerås: Kyrkjene i Dovre (Dovre kommune, 1978)
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 607
Kirkesøk
Byggekunst nr. 3–4/1947, s. 32–33

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bruflat kirke

Bakgrunn
Om Etnedal kommune er relativt ny (fra 1894), har området vært bosatt i lang tid, og det var kirke i kommunesenteret Bruflat i middelalderen. Den er første gang nevnt i 1327, men det er blant annet bevart en klokke fra 1200-tallet som kan ha vært i kirken. Man antar at det dreide seg om en stavkirke. Hva som så skjedde med kirken, er ikke helt klart, men det virker som om hele området ble bortimot avfolket og gjengrodd etter Svartedauden, og det kan nok tenkes at det gikk lang tid før det tok seg opp igjen.

Etter reformasjonen sognet Etnedal til Aurdal, men det ble søkt om og gitt tillatelse til å bygge lokal kirke, og dette ble trolig gjort i 1641 — også det på et annet sted enn der dagens kirke står. Denne kirken var en gavekirke, idet tienden fortsatt gikk til hovedkirken i Aurdal. (Etnedal prestegjeld ble opprettet sammen med kommunen i 1894, og da ble Bruflat hovedkirke.) Man har ingen pålitelig beskrivelse av kirken, men det antas at det dreide seg om en enkel, liten, laftet langkirke.

Kirkebygg
Dagens Bruflat kirke ligger øst for Bruflat gård. Det har rådet stor forvirring med hensyn til kirkens alder, men prøver av treverk tyder på at tømmer er felt fra vinteren 1736–37 til vinteren 1743–44, og det later til at kirken ble offisielt innviet den 24. juli 1750. Byggmester skal ha vært Sven Olsen Traaset, som også hadde bygget bl.a. kirkene i Bagn og Aurdal. Det har versert teorier om at kirken har vært flyttet etter byggingen, men det skal ikke finnes spor etter dette i bygget eller i offisiell dokumentasjon. Likevel feiret man 225-årsjubileum for flyttingen i 1999. Uansett dreier det seg om en laftet korskirke. Antall sitteplasser oppgis i forskjellige kilder til 210 eller 250. Kirken har takrytter med spiss hjelm (spir) over krysset og kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen. Hovedinngangen er i vest, men det er inngang også i sør.

Kirken har vært ombygget, reparert og restaurert en rekke ganger, så som i 1818–20, 1860, 1909–12 og 1974–75. Særlig omfattende var utbyggingen i 1909–12, som skjedde på grunnlag av tegninger av Holger Sinding-Larsen og ble ledet av byggmester Åslund. Ved den anledning ble korsarmene i vest, sør og øst forlenget (sistnevnte med det som er dagens sakristi). Bilder av kirken fra før denne utbyggingen viser små påbygg på et par av korsarmene, men disse klattingene ble altså fjernet. Dørene var blitt hengslet om i 1824, etter kirkebrannen i Grue. I april 1940 ble Bruflat kirke liggende i ildlinjen under krigshandlingene, og kirkebøkene ble flyttet til et hus i nærheten, som brant opp.

Interiør og inventar
Mye av det sentrale inventaret er etter tradisjonen laget av Kviten, muligens i samarbeid med Hans Jonassen Felde. Det gjelder altertavle, prekestol, døpefont og korskille. Altertavlen er en portaltavle som i hovedfeltet har figurer av Kristus på korset omgitt av Maria og Johannes. I sidefeltene ser vi (t.v.) Aron og Moses. På gesimsen over er det en rekke engler, hvorav de to innerste holder en medaljong med påmalt årstall. Opprinnelig fant man kongemonogrammet for Kristian VII her, men det ble i 1818 erstattet med Jahve-tegnet. Ved en senere restaurering kom monogrammet tilbake til kirken fra privat eie, men det sies at det var vanskelig å plassere i tavlen og ble sendt tilbake til eieren. Kongekronen over medaljongen er bevart. Tavlen ble gitt av Anders Lunde og Gjertrud Bjørensdatter, Anders Fladødegaarden og Ingeborg Bjørensdatter i 1789. Forbildet skal ha vært Lars Pinneruds tavle i Fluberg kirke, som igjen er modellert etter Friedrich Ehbisch’ altertavle i Vor Frue kirke i København.

Prekestolen står på nordsiden av krysset og har oppgang fra koret. Stolen har fem fag med akantusutskjæringer isprengt drueklaser og frukter. Foten er sekskantet og ble forhøyet ved en restaurering av kirken. Akantusen på oppgangen skiller seg noe fra den på selve stolen. Stolen har en femkantet, kasseformet himling der baksiden er bredest.

Døpefonten har form av en engel som holder et fat, og sammenlignes gjerne med en tilsvarende i Ulnes kirke som også tilskrives Kviten.

Korskillet skal være basert på Lars Borgs korskille i Fluberg kirke. Deler av det ble fjernet på 1800-tallet, men kom tilbake ved restaurering i 1974–75. Også her ble kongemonogrammet fjernet i 1818 og erstattet med en medaljong. I dag er det monogram på reversen — tilsynelatende for en Kristian (Christian), men uten at undertegnede gjenkjenner det som Kristian VIIs.

Kirken(e) har hatt flere orgler, og en orgelfront fra 1700-tallet samt et skaporgel oppbevares på Valdres folkemuseum. Dagens orgel er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet i sin tid et orgel fra 1896.

Det er fire kirkeklokker i tårnet. Den ene er fra middelalderen, muligens rundt 1200. En annen er fra 1706 og visstnok støpt av Gerhard Schimmel. De to siste er støpt av O. Olsen & Søn i 1912.

Av annet inventar er enkelte gjenstander overført fra tidligere kirke(r) i tillegg til nevnte klokke. Det gjelder et oblatjern fra middelalderen, to par alterstaker fra 1600-tallet, en kirkeklokke fra 1706, et korsfestelsesbilde fra 1704 og en bibel fra 1738. En vindfløy fra 1678 henger på sørveggen i koret. Dessuten er gamle kirketekstiler deponert på Valdres folkemuseum. Kirken har også et rosemalt skap fra 1778 som fortsatt sies å være i bruk.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet en rekke ganger, så som i 1830-årene, 1895, 1944, 1964 og 1990 (innviet 1991). Den har tidligere vært omgitt av steinmur. Så ble det satt opp stakitt mot vest, erstattet med et gjerde av brede, brunbeisede bord i 1974. Parsellen fra 1990 er omgitt av steingjerde. Sør for kirken står et portalhus på typisk valdresmanér. Det har saltak og en liten tårnkonstruksjon og inneholder redskapsrom i vestre del og gjennomgang (port) i østre. Tidligere stod det flere staller ved kirken. I 1925 ble de erstattet med én stallbygning der kommunehuset ligger i dag. Denne ble revet i 1955. Et bårehus tegnet av Magnus Wold ble tatt i bruk i 1965 og ligger nord for kirken, vis-à-vis kommunehuset. Det er et enetasjes bygg i bindingsverk som inneholder bårerom, redskapsrom og toaletter. På kirkevangen rett utenfor gjerdet står en minnebauta over valdriser som var med i krigen mot svenskene under Napoleonskrigene, avduket 17. mai 1914. Samtidig ble det avduket en lignende bauta ved kommunehuset.

Det fantes tidligere prestuer — kalt Preststogo eller Kyrkjestogo — i nærheten av kirken, der Sør-Aurdal-presten overnattet når han var på besøk i Etnedal. Det var flere av disse i tur og omgang, og den siste ble tatt ned etter at Bruflat menighetshus stod ferdig i 1960. Materialene ble solgt og brukt til å bygge en hytte på Tonsåsen. Da Etnedal prestegjeld ble opprettet i 1894, var det meningen at det skulle bli prestegård på stedet, men det skjedde egentlig aldri. I 1903 ble det oppført en prestebolig med en liten jordlapp som visstnok ikke var til å leve av. (Se s. 88ff og 160ff i Harald Hvattums bok om kirken.) Ifølge oppslaget om prestegården hos Opplysningsvesenets fond er prestegården til salgs per 2020. Ellers har Bruflat menighet en setereiendom på Lenningen.

Kilder og videre lesning:

Harald Hvattum: Bruflat kyrkje gjennom tidene (Bruflat sokneråd, 1999)
Norges kirker
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 576
Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Biri kirke

Bakgrunn
Biri kirke ligger i åsen like utenfor Biri sentrum, et godt stykke nord for Gjøvik, men innenfor kommunens grenser. (Biri var egen kommune i 1910-1964.) Den er ikke stedets første kirke.

Et sagn forteller om en kirke ved gården Hov i lia over Biri, skjønt eksistensen synes ikke sikkert dokumentert. Sikkert er det derimot at det tidligere stod en stavkirke ved gården Sigstad, like ved dagens kirke (som sies å stå på stavkirkens kirkevang). Byggeåret er ikke kjent — kanskje dreier det seg om 1200-tallet? — og den stod til dagens kirke var bygget. Rundt 1660 ble den utvidet til korskirke med «twende nye winger aff bindingswerck». Denne kirken ble på kirkeauksjonen i 1723 kjøpt av 4–5 bønder i bygda, og via skiftende eierskap kom halvparten over på allmuens hender. Kirken forfalt åpenbart og var dessuten for liten. Det ble besluttet å bygge ny kirke, men det finnes enkelte gamle gjenstander fra denne kirken. Det antas at Lars Borg skar altertavlen etter kontraktsinngåelse i 1703. Øvre og nedre vingepar er fortsatt i kirken, men ellers er deler av tavlen spredt omkring: Et panel som fremstiller nattverden, er brukt i altertavlen i Nykirke i Snertingdal, mens et panel med korsfestelsen er i Norsk folkemuseum. Evangelistfigurer fra denne tavlen er også i Nykirke. Et krusifiks og en statue av Maria med barnet er å finne i Kulturhistorisk museum i Oslo, og i 2013 kom en kopi av denne på plass i kirken. Et epitafium fra 1600-tallet er fortsatt å finne i dagens kirke (på korets sørvegg).

Kirkebygg
Nåværende Biri kirke er en laftet korskirke fra 1777 med 450 plasser. Byggmester var Amund Nilsen Gloppe, som også bygget Seegård kirke i Snertingdal i 1781— den som brant i 1994. Kirken har takrytter over krysset, kor i østre korsarm og sakristi i forlengelsen. Det er innganger og små våpenhus ikke bare i vest, men også i nord og sør. Kirken har stående utvendig panel. Biri kirke ble reparert eller restaurert i 1862, 1884, 1936–38 og 1954. Det ser ut til at den unngikk det verste moderniseringshysteriet på slutten av 1800-tallet, men den blå himlingen med hvite skyer ble hvitmalt, veggene ble malt grå og korskranke, gulv og vegger brune. Så er det hele tilbakeført på 1930- og 1950-tallet. Bygget er naturligvis oppgradert når det gjelder oppvarming, belysning osv., og ellers er det her som mange andre steder meldt om råteskader i de senere år. I 2007 ble taket reparert, og kirken ble malt utvendig.

Interiør og inventar
Innvendig er kirken preget av Peter Kastruds inventar med forgylte akantusutskjæringer. Kastrud skar altertavle, prekestol og korskranke. Altertavlen har sterke likhetstrekk med Kastruds tavle i Åmot kirke på Rena, som han skar kort tid i forveien, og som igjen er inspirert av tavlen i Kastruds hjemlige Fåberg kirke (der bildene siden er skiftet ut). I de to store midtbildene ser vi nattverden og korsfestelsen med Maria og Johannes. Rundt nattverden er figurer av Moses (t.v.) og Jesus. Tilsvarende rundt korsfestelsen er figurer av Aron (t.v.) og Johannes døperen. Mens prekestolen i Åmot virker som en ren kopi av den i Fåberg, er Biri-stolen mer sammenhengende rund i grunnform (tønneform), og den har søte engleansikter som på en måte bringer tankene tilbake til Nicolai Borg, selv om stilen er en annen. På toppen av himlingen finner vi monogrammet til Kristian VII. På korskranken voktes treriksvåpenet av to villmenn.

Døpefontens opphav ser ut til å være et mysterium. Det ble erklært å være behov for en ny døpefont i 1953, og det er mulig at fonten er tegnet av Bjarne Hvoslef, som ledet restaureringen. Dåpsfatet passer visstnok ikke helt til fonten, og i jubileumsboken sies det at det ville ha vært merkelig om ikke Kastrud også hadde laget døpefont, men en slik Kastrud-font finner vi ikke. En døpefont som antas å stamme fra gamlekirken, er i Mjøsmuseets eie.

Kirken skal ha fått sitt første orgel i 1780, da det ble ansatt organist. Dette ble reparert etter femti år, og i 1882 kom det nytt orgel fra August Nilsen i Kristiania. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble innviet den 21. mars 1965. Det står på orgelgalleriet i vest. Kirken har et relativt nytt konsertflygel og brukes endel til konserter. Mye annet inventar kunne nevnes, men interesserte henvises til kildene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården som er i bruk, ligger på sørsiden av Øverbygdvegen litt nærmere Biri sentrum og omfatter ifølge Gjøvik kirkelige fellesråd 28 da med plass til 3270 graver, hvorav ca. 1165 ledige. I tillegg er 4,5 da (ca. 700 gravplasser) regulert, men ikke tatt i bruk. Denne kirkegården ble tatt i bruk i 1942, og ligger like ved et gartneri (som har en innkjørsel mellom et par av parsellene). Tidligere ble området rundt kirken brukt. Det er nå bevart som minnepark. På kirkegården står en driftsbygning (redskapsbod og velferdsrom). Bårehuset ble oppført i 1999. På kirkegården er fem krigsgraver for allierte soldater (Commonwealth War Graves) samt et par enkle minnesteiner for disse soldatene og for en nordmann som falt samme dag, den 22. april 1940. På kirkegården er også et minnesmerke over eidsvollsmannen Anders Lysgaard. Prestegården ligger også på sørsiden av Øverbygdsvegen — nærmere kirken. Den bygningen leies imidlertid av Biri planteskole, og presten har fått ny bolig like ved. Kirken er også et stoppested langs pilegrimsleden til Nidaros, noe som er markert med en stein som forteller at det er 424 km til Nidaros.

Kilder og videre lesning:

Bjørn Herberg: Biri kirke 225 år — 1777–2002 (Gjøvik historielag/Biri menighetsråd, 2002)
Gjøvik kirkelige fellesråd
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 589
Kirkesøk
Roar Hauglid: Akantus II (Riksantikvariatet/Mittet & Co, 1950), bind 2, s. 29ff (om Lars Borg)
Roar Hauglid: Akantus II (Riksantikvariatet/Mittet & Co, 1950), bind 2, s. 307ff (om Peter Kastrud)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Balke kirke

Bakgrunn
Balke kirke i Østre Toten skal være omtrent på alder med Hoff kirke. Den er omtalt i 1327, men ikke mye er kjent om dens tidligste tid. Balke var eget sogn i middelalderen, men ble anneks under Hoff etter reformasjonen for så å få eget sogn igjen i 1931.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en enskipet langkirke i stein. Skipet er rektangulært og koret har en apsidal avslutning som gjerne kalles runddelen. I 1714 ble våpenhuset revet, og kirken ble forlenget vestover med den såkalte nykirken. Det som var vestportalen, ble utvidet til en noe større, firkantet åpning, og helt i vest er det et lite bislag / våpenhus i tre. Det gamle skipet har ingen nordvinduer, mens nykirken har vindu på både nordsiden og sørsiden. Det er sakristi nord for koret og takrytter (fra 1822) nær vestenden av skipet. Skipet har også sørportal. Dagens vindusåpninger er fra 1822, og interiøret ble restaurert i 1967. Antallet sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 290.

Inventar
Kirken er ikke minst kjent for sin altertavle, Mariatavlen. Tavlen ble muligens skåret av Jon Narvesøn, som var sogneprest på Toten i 1500-1506 (senere i Vang), og som er oppført som giver, mens Sven Jonsøn bekostet malingen. Tavlen ble innviet i 1526 av biskop Mogens. Som navnet antyder, er Maria tavlens midtpunkt, og hun bærer Jesusbarnet, som holder en bok. De er omgitt av Jakob den eldre (med en åpen bok i høyre hånd og en stav i venstre) og Johannes døperen (han bærer en bok, og oppå den hviler Guds lam; han skal også ha hatt et kors i venstre hånd). I nederste nisje rett til venstre for hovedfeltet står Margareta av Antiokia med en oppslått bok og utenfor henne igjen st. Hallvard med kvernsteinen. Over disse står to apostler hvis attributter er borte. Nederst til høyre for hovedfeltet står Katarina av Alexandria med et hjul i venstre hånd, og utenfor henne står Olav den hellige med noe som trolig forestiller en øks eller hellebard. Over disse ser vi to biskoper, hvorav den til venstre, i gyllen kappe, trolig er Nikolas av Bari. Begge mangler bispestav, men har bispeluer. Nederst er en rekke medaljonger med kirkefedre i de runde åpningene. Fra venstre til høyre ser vi Ambrosius, pave Gregor I («den store»), Augustin og Hieronymus. Ytterst på hver side er det en halvmedaljong, og vi ser Jon Narvesøn til venstre og Sven Jonsøn til høyre. På predellaen ser vi Jesus og de tolv apostlene. De er (fra venstre til høyre): Matteus (med bok), Bartolomeus (kniv), Jakob den eldre (pilegrimsstav), Johannes (giftbeger), Andreas (andreaskors), Paulus (sverd), Jesus (som velsigner brødet), Peter (nøkler), Jakob den yngre (kølle), Tomas (skulle hatt vinkel), Simon Seloten (sag), Judas Taddeus (kors) og Filip (rørkors). Tavlens toppstykke er nyere — fra 1714. Det har en gyllen sol i midten omgitt av løver og urner på pilastre.

Av annet riktig gammelt inventar herfra kan nevnes et krusifiks og en rekke helgenfigurer som befinner seg i Universitetets oldsaksamling (se bilde nedenfor). Ellers er prekestolen fra 1822 og døpefonten fra 1719. Kirkeklokkene er fra 1764 (I.M. Reifenstein) og 1851 (Knud Christian Schmidt). Orgelet er laget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1967.

Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger nærmest på en bakketopp og er delvis omgitt av kirkegården, som strekker seg nedover bakken sør for kirken og utover mot jordene. Like øst for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg i stein (Finn R. Ditlefsen, 1966), og nede ved parkeringsplassen står et redskapshus. For kunstinteresserte kan det ellers opplyses at Peder Balke-senteret på Billerud gård er nærmere Kapp.

Kilder og videre lesning:

Balke kirke (tospråklig folder)
Østre Toten kirkelige fellesråd
Bente Lavold: Kultus og status. Kirkeinventar som kilde til kulturelle, sosiale og økonomiske forhold på 1500-tallet, i Hans Hosar (red.): Alt mellom himmel og jord (Norsk lokalhistorisk institutt: Oslo, 2003), s. 97–116 (sier litt om Mariatavlen)
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 595
Kirkesøk
Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det norske samlaget, 1995), s. 142–143

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden