Illustrasjon av J.C. Frich, gjengitt i Lorentz Dietrichson: «De norske stavkirker» (1892), via Lokalhistoriewiki.
Tittelen er muligens misvisende, for jubileumsboken for Gransherad kirke gir inntrykk av at Gransherad har hatt to stavkirker. Riktignok vises det til et sagn når det gjelder den første kirken og dens plassering, men det skal visstnok finnes fysiske spor etter den på Grandås et stykke sør for det nåværende kirkestedet ved gården Hvalen eller Kirkevollen eller muligens opprinnelig Landsverk (gnr. 10 = 106), nær Tinne. Den første kirken forfalt visstnok etter Svartedauden, men et kors som er å finne i Oldsaksamlingen, skal stamme fra den. Dette skal ha vært oppfattet som et hellig kors som folk ofret til og valfartet til.
Stavkirken på det nåværende kirkestedet er omtalt i 1369 og var viet til Olav den hellige. Den ble omfattende ombygget gjennom årene, slik at det var vanskelig å se stavkirkepreget mot slutten. Det fremgår av en befaringsrapport fra 1668 at kirken hadde svalganger da, men senere ble de fjernet, og kirken fikk vinduer på langveggen. Kirken forfalt etterhvert, og ny kirke ble oppført 1845–49. Siste gudstjeneste i den ombygde stavkirken ble holdt den 11. august 1849, og så ble kirken revet den 20. og 21. august. Den nye kirken ble innviet den 11. september. Stavkirkens utseende kjennes etter en tegning av J.C. Frich (hovedbildet her), og det er laget en modell basert på denne tegningen.
Noe inventar fra stavkirken er bevart. For eksempel ble prekestolen funnet i kirketårnet og restaurert av Finn Krafft for så å anbringes i sakristiet, og klokkene og en Kristian III-bibel fra 1550 er overført. Portalstolpene, tidligere nevnte kors og et olavshode er sendt til Oldsaksamlingen.
Kirkebygg
Sandvikskirken er nygotisk langkirke i tegl forblendet med gneis. Stilmessig er den ikke helt ulik Bragernes kirke, som også er tegnet av Norgrenn, men drammenskirken er ikke forblendet med stein. Kirken har vesttårn, og koret er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier. Det søndre sakristiet ble utvidet så det ble likt det nordre, i 1903. I 1917–18 ble så begge sakristier utvidet etter planer av Kaspar Hassel. Antall sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 500.
Bakgrunn, stavkirke Øystese har hatt kirke siden middelalderen. Kirken (eller rettere sagt presten) er nevnt i 1300 samt en rekke ganger utover på 1300-tallet. Det antas at det dreide seg om en stavkirke. Den ble meldt å være i god stand i 1660-årene. Den ble siste gang omfattende satt i stand i 1845. Før dette hadde den svalgang bare på sørsiden, men denne ble fjernet. Gamle inventargjenstander og mynter ble funnet og sendt til Bergens museum. Klokkene hang i en støpul ved siden av kirken. Stavkirken ble avløst av dagens kirke i 1860-årene.
Kirkebygg
Øystese kirke ble ifølge «Norges kirker tegnet av en Erichsen samt Jacob Wilhelm Nordan (som formodentlig korrigerte førstnevntes tegninger). Byggmester var Askild Aase, og kirken ble vigslet den 15. mai 1868. Aase bygget like etterpå Odda kirke med Øystese som forbilde. Øystese kirke er en laftet langkirke med 500 sitteplasser. Den har vesttårn i bindingsverk med våpenhus i tårnfoten og et stykke rundt. Koret er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier. Orienteringen er fra vest-sørvest til øst-nordøst.
Mot koret
Interiør og inventar
Interiøret ble endret noe i 1948 etter planer av Torgeir Alvsaker. Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Koråpningen er tredelt med en åpen midtdel og en lav skranke på yttersidene av søylene som dannet midtåpningen. Koråpningen er gjort om på i forhold til opprinnelig, som vi ser av et bilde av Christian Christensen Thomhav fra rundt 1900. Prekestolen står i høyre del av koråpningen og har oppgang fra koret. Den er fra restaureringen i 1948, og er noe lavere enn den tidligere stolen. Glassmaleriene i vinduene i korets skråvegger er fra 1949, utført av Rognaldsen i Bergen.
Dagens alter er fra 1948. Altertavlen er fra 1868 og har et korsfestelsesbilde malt av Anders Askevold. Teksten under bildet lyder: «See det Guds Lam, som bærer Verdens Synd! ( Joh 1, 29) I skipets nordvestre hjørne henger dessuten en altertavle fra ca. 1700, altså overført fra gamlekirken. Også den har korsfestelsesmotiv. En eldre, åttekantet døpefont oppbevares, men fonten som er i bruk, har form av en basunengel som fires ned, og som holder en ring (laurbærkrans?) med dåpsfatet i.
Til høyre for koret er et bysantinskaktig ikon i form av et triptykon. Det har et kristusbilde i midtfeltet omgitt av Johannes Døperen og jomfru Maria. Om orgelet på vestgalleriet foreligger motstridende opplysninger. Ifølge «Norges kirker» er det bygget av Gunnar Fabricius Husted i 1998 og avløste et Vestre-orgel som ikke var eldre enn fra 1976. Ifølge Norsk orgelregister er orgelet bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1960 og valøste et Heggen & Ivers-orgel fra 1928. Kirkeleksikonet avviker fra dette igjen. Kirken har to klokker (klokke A, klokke B) fra middelalderen. Disse er ifølge kirkeleksikonet stemt i Ess og G.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står nær kirkegårdens nordøstre hjørne. Blant gravmonumentene er et over billedhuggeren Ingebrigt Vik.
Bakgrunn Granvins kirkested er ved Storegraven (gnr. 102), øst for Granvinsvatnet. Middelalderkirken er første gang nevnt i 1306. Det var en stavkirke med svaler rundt hele. Skipet ble utvidet vestover med en tømret del i 1690–92. Kirken forfalt og ble revet like etter kirkesalget i 1723, og i 1726 ble det som er blitt til dagens kirke, oppført. Den ble ombygget i 1853 og kjøpt tilbake av menigheten i 1857. Kirken ble restaurert i 1911 og ble fredet i 2012. Den har 350 sitteplasser.
Kirkebygg
Granvin kirke er en laftet langkirke med takrytter ved vestenden av skipets møne. Den har våpenhus i vest, og koret er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Det fra 1926, tilsynelatende i bindingsverk.
Interiør og inventar
Skipet har gallerier langs vest- og nordveggene. Kirken har markant korskille med portalaktig åpning i midten, og korgulvet er hevet to små trinn over skipets gulv. Rankene på korets fondvegg og diverse andre steder ble malt av Lars Osa til jubileet i 1926, og Osa malte også bilder av Peter og Paulus på korveggen.
Selve alteret er fra 1909. Det finnes tre altertavler. Den som er i bruk ved alteret, er snekret av Johannes Kinsarvik i 1909 og har et bilde av Jesus i tempelet som tolvåring malt av Nils Bergslien. De andre tavlene er en katekismetavle av tilsynelatende ukjent alder samt en tavle fra 1600- eller 1700-tallet.
Prekestolen står i skipets sørøsthjørne og har oppgang fra koret. Evangelistbildene er utført av Lars Osa. Klebersteinsdøpefonten er fra middelalderen, og i tillegg finnes en dåpsengel som visstnok skal stamme fra Mariakirken i Bergen. Kirken har hele fem klokker: Klokke A er fra tidlig middelalder, klokke B fra sen middelalder og klokke C fra uspesifisert middelalder. Klokke D og klokke E er støpt av Olsen Nauen i 2001. Et harmonium fra 1907 ble avløst av et Jørgensen–orgel i 1960.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står nederst på kirkegården, i dens sørvestre hjørne mot riksvei 13 og Granvinsvatnet. På kirkegården er blant annet et krigsminnesmerke.
Bakgrunn, stavkirke
Dagens kirke i Ulvik er den tredje kjente. Den første var en stavkirke som stod på Hakastad nedre (gnr. 53), ved prestegårdstunet. Kirken hadde svaler rundt hele, og den hadde tårn. På slutten av 1600-tallet ble den beskrevet som gammel og forfallen, og i 1710 ble den revet. Fra stavkirken er bevart et par portalplanker fra 1200-tallet samt et alterfrontale på Bergens museum. En kopi av frontalet er å finne i dagens kirke.
Tømmerkirke 1711–1859
En laftet kirke avløste stavkirken i 1711. Den hadde tårn (i bindingsverk?) samt kor i øst. I «Norges kirker» antydes det at stavkirkens kor kan ha blitt gjenbrukt. I 1850-årene var det en strid mellom den private eieren og meingheten. Det fremgår av en rapport at koret og tårnet var så forfalne at de måtte rives. Det endte med at ny kirke ble oppført og kirkestedet flyttet. Blant bevarte interiørgjenstandre fra tømmerkriken er altertavlen.
Dagens kirkebygg
Degens kirke er oppført etter typetegninger av Linstow. Byggmester var Christian O. Valand, og kirken ble vigslet den 5. mai 1859. Det er en laftet korskirke som ifølge Kirkesøk har 500 sitteplasser. Vesttårnet er i bindingsverk, og koret i østre korsarm er rett avsluttet og har sakristibygg oppført sekundært i to trinn i den østre forlengelsen.
Interiør og inventar
Interiøret i dag er preget av endringer frem mot 1923 da den ble malt av Lars Osa og fikk korskille skåret av Lars Hæve. Det er gallerier i tre korsarmer og altså kor i østre. Korgulvet er hevet fire trinn over skipets gulv. På korveggen er det malt bilder av evangelistene samt Peter og Paulus.
Til å begynne med hadde kirken en svært enkel altertavle med et korsfestelsesbilde. Dagens altertavle er nygotisk. Hovedbildet viser nedtagelsen fra korset og er malt av Anders Askevold i 1876. Teksten under bildet lyder: «Han frembar Offer for Folkets Synder, een Gang for alle, der han offrede sig selv.» (Hebr 7, 27) Dessuten er en altertavle fra tidlig 1600-tall tatt vare på og henger vest i skipet (på motsatt side av døren fra tavlen fra 1859). Den har bilder av nattverden og korsfestelsen.
Prekestolen er på alder med kirken og står til høyre i koråpningen. Den har oppgang fra koret. Døpefonten av kleberstein er fra middelalderen og altså overført fra tidligere kirker. Skaft og fot er uvanlig korte, og fonten har fått en nyere sokkel. Av de tre klokkene er én fra middelalderen, én fra 1932 og én fra 1996. De to sistnevnte er støpt av Olsen Nauen. Orgelet på nordgalleriet er bygget av Paul Ott i 1975.
Kopi av antemensale (alterfrontale) i kirken. Foto: Steinar Sneås Skauge, fra Wikimedia Commons.
«Norges kirker» gjør rede for en rekke andre inventargjenstander i kirken og på museer.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården der den står nede ved havnen i Ulvik tettsted. I tillegg er det gravplass ved Rossvoll noen hundre meter oppi åsen. Det skal dessuten finnes bevarte gravminner ved Hakastad, der de tidligere kirkene stod.
Bakgrunn, stolpekirke
Kinsarvik kirke er en steinkirke fra middelalderen. Den står på Kinsarvik allmenning (gnr. 141), i dagens Kinsarvik sentrum. Allmenningen skal være et utskilt stykke av grunnen til Kinsarvik gård. Det antas at kirken ble oppført i siste halvdel av 1100-tallet, og den er første gang nevnt i 1298. Et sagn vil ha det til at kirken er oppført av skotter. Ved arkeologiske utgravninger i 1960–61 er det funnet rester etter en stolpekirke, og det kan se ut til at steinkirken er oppført rundt stolpekirken, slik at man slapp å være kirkeløs i byggeperioden. I motsetning til det som er vanlig, later det til at skipet ble bygget før koret. I begynnelsen hadde man visstnok kor i østre del av det som nå er skipet, adskilt av et korskille. Så kom altså kortilbygget ikke lenge etterpå.
Kirkebygg
Kinsarvik kirke er en langkirke med rett avsluttet kor, og den har ikke tårn. I vest er et våpenhus av tre (nåværende fra 1960). Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 250. Noe som er spesielt med Kinsarvik kirke, er at alle portaler, vindusåpninger osv. i muren fra middelalderen er beholdt, og eneste senere tillegg er et vindu i korets nordvegg fra 1600-tallet. Likevel er det enkelte gåter knyttet til disse. Tidligromanske vederlagssteiner formet som sylindriske kapiteler med geometrisk dekor i skipets sørportal skiller seg fra de andre portalbuene, og relieffkorsene i skipets portaler i nord og sør ser også ut til å være eldre enn kirken ellers. Det er imidlertid ikke kjent hvor disse stilistisk avvikende elementene kommer fra.
Mot koret
Interiør og inventar
Kirken ble omfattende restaurert under ledelse av Christian Christie i 1880 i et forsøk på å gi kirken et middelalderpreg. Da ble mye av det nyere inventaret fjernet. I 1969 var det ny restaurering, denne gangen ved Håkon Christie. Det er orgelgalleri i vest, og den rundbuede koråpningen er smal og typisk for middelalderkirker. Det er ingen forskjell i gulvnivå i kor og skip. Øst i koret er det fradelt et slags sakristi, et rom med forskjellige funksjoner, ved hjelp av en halvhøy vegg, nærmest som et skjermbrett. På veggflater forskjellige steder i kirken er det avdekket kalkmalerier som antas å være fra 1200-tallet. Over korbuen er en kopi av en kirkemodell fra middelalderen.
Kirken har et kassealter fra renessansen. Det ble tatt ut av kirken i 1880 og kom tilbake i 1961. Den barokke altertavlen er fra ca. 1690. Det er et sammensatt arbeid med søyler, gesimser og gjennombrutte vinger. Bildene i midten fremstiller nattverden og korsfestelsen. På sistnevnte ses også Johannes, jomfru Maria og Maria Magdalena. Nattverdsbildet er flankert av bilder av Moses og Aron, mens Paulus og Peter omgir korsfestelsesbildet.
Prekestolen fra 1609 har en form som tilsier at den er blitt brukt som lektorieprekestol, og Christie mente at den i sin tid erstattet et lektorium. Stolen lå bortstablet på loftet før den ble tatt i bruk igjen i 1907. Den står nå i skipets sørøstre hjørne. Himlingen antas å være litt nyere enn selve stolen. Klebersteinsdøpefonten (på nordsiden av koråpningen) er fra middelalderen, tentativt datert til midten av 1200-tallet i «Norges kirker». Det er en tredelt font med kum, skaft og fot, og den er nokså grov i formen. Fonten har tidligere stått i et dåpshus som er beskrevet av B.E. Bendixen i hans bok om kirkene i Søndre Bergenshus amt. Orgelet (fra Paul Ott) kom på plass i 1961, og «Norges kirker» omtaler hele fire klokker: en fra 1776, en stålklokke fra 1800-tallet (fra Bochumer Verein) og to fra 2001 (Olsen Nauen). I Bergens museum finnes et gammelt alterfrontalefra Kinsarvik samt en lysekrone og en kirkemodell. I kirken henger et maleri av frontalet malt av Siri Herland. Foran det avblendede vinduet nord i skipets østmur henger et billedteppe laget av Dagfinn Instanes i 1993. Motivet er Maria med barnet.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården lå tidligere utsatt til, og i 1743 vasket elven Kinso bort omtrent halve kirkegården og kister kom opp i dagen. Siden er elveløpet lagt om noe. Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1987. Vest for kirken er en murt kirkegårdsport fra 1724. Utenfor kirkegården på vestsiden står et minnesmerke over napoleonskrigene. På baksiden er det festet en minneplate med navn på ofre for 2. verdenskrig.
Bakgrunn Eidfjord kirke er fra middelalderen. Pussig nok tilhørte Eidfjord på den tiden Stavanger bispedømme, mens nabokirkene Kinsarvik og Ullensvang hørte inn under Bjørgvin bispedømme, som i dag. Kirkestedet er på Lægreid (gnr. 5), ogken ble i sin tid viet til Jakob.
Det antas at denne steinkirken ble oppført rundt 1300, og det kan ikke utelukkes at det har stått en trekirke (eller flere) på stedet før den. Presten er nevnt i 1309. Eidfjord var eget prestegjeld til 1688, da sognet ble overført til Ulvik prestegjeld. I 1968 ble det overført til Ullensvang prestegjeld. Eidfjord har fått ny kirke, og middelalderkirken er vedtatt bevart slik den står.
Kirkebygg
Eidfjord gamle kirke er en langkirke i stein med rundt 100 sitteplasser. Kirken har en takrytter av tre (fra sent 1800-tall) nær vestenden av mønet og et lite våpenhus av tre helt i vest (nåværende fra etter 1875). Koret er i samme bygningsdel som skipet. Kirken hadde opprinnelig ikke noe nordvindu, men det har kommet til et. Østvinduet skal være opprinnelig, og sørvinduene har blitt noe utvidet. I tillegg til vestportalen gjennom våpenhuset finnes en korportal i sørveggen. Kirken har ikke elektrisitet.
Interiør og inventar
Interiør og inventar er preget av 1600-tallet. Himlingen er flat (fra 1870), men det kan tenkes at kirken opprinnelig hadde åpne takstoler. I vest er det oppgang til loftet og takrytteren, men det er ikke noe galleri. Korskillet er en nesten tre meter høy gittervegg med åpning i midten. Den skal stamme fra middelalderen, men ble endret på 1600- eller 1700-tallet. Det er avdekket rester av kalkmalerier i kirken.
Altertavlen som er i bruk, er fra 1765 og har et korsfestelsesbilde. Inntil skipets nordvegg står dessuten en katekismetavle fra tidlig 1600-tall. Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne og har oppgang fra koret. Årstallet 1613 skal ha blitt funnet på den, og i 1630–32 ble det betalt for rankemaling nederst på stolen. Døpefonten er åttekantet og kalkformet, men har en litt uvanlig utforming. Den er av kleberstein og antas å være etterreformatorisk. De enkle kirkebenkene antas å være blant de eldste i landet. Det står et harmonium på nordsiden i koret. I tårnet er to klokker, den ene fra 1200-tallet, den andre fra rundt 1500.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står helt sør på den gamle kirkegården. På kirkegården står flere krigsrelaterte monumenter: et monument over tre falne i andre verdenskrig, et individuelt monument over den ene av dem og et monument over napoleonskrigene. Selve kirkegården rundt kirken har nokså spredt med gravmonumenter, men på nyere felt lenger nord (kalt Kyrkjetræet) og på kirkegårdsområdeet nord for Kyrkjevegen, øst for nykirken, kalt Modnen, er det bortimot fullt belegg.
Bakgrunn, kirkebygg Eidfjord har en middelalderkirke som er besluttet bevart slik den står. I tillegg har bygda en arbeidskirke som også inneholder barnehage. Eidfjord kirke, som også kalles Eidfjord nye kirke, ble tegnet av Sigurd Sekse og oppført i 1979–81, med vigsling den 31. mai i sistnevnte år. Kirkebygget har tilnærmet kvadratisk grunnplan og et skjevt, pyramideformet tak. Ved siden av kirken står en støpul. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 375. Ifølge kirkeleksikonet er 200 av disse i selve kirkerommet — og resten formodentlig i tilstøtende menighetssal.
Interiør
Selve kirkerommet er rektangulært og ligger inne i komplekset, med rom for andre funksjoner på begge sider. Kirkerommet er møblert som en langkirke. Det er ikke noe markert korskille, men gulvet innenfor alterringen er litt høyere enn i resten av rommet.
Inventar Altertavlen har form av et relieff med figurer direkte på teglveggen, laget av Dagfinn Instanes. I midten er et kors omgitt av en ring, og omkring ses forskjellige symboler og bibelreferanser, som lam, duer, gudsøye og blomstene på marken. Til høyre ses den tomme graven etter oppstandelsen. Prekestolen er av tre, og den åttekantede døpefonten er av granitt. Orgelet er bygget av Hammarberg i 1981. De to klokkene (klokke A og klokke B) er støpt av Olsen Nauen i 1980.
Kirkegård og omgivelser
Området rundt kirken er parkmessig behandlet. Det er kirkegård på den andre siden av veien og ved gamlekirken hundre meter eller så unna.
Hellevik bedehuskapell i Fjaler er på sørsiden av Dalsfjorden, et stykke sørvest for kommunesenteret Dale. Dette er det yngste gudshuset i kommunen, i et område som tidligere sognet til Holmedal på den andre siden av fjorden, men som ble overført til Dale sogn og Fjaler prestegjeld i 1991. Planleggingsprosessen sies å ha tatt førti år, med første pengeinnsamling på midten av 1930-tallet. Tomten ble gitt i gave i 1965, sokkeletasjen stod klar i 1977, og bedehuskapellet ble vigslet den 1. oktober 1978. Det har 120 sitteplasser.
Bedehuskapellet kan sies å være et slags flerbrukshus. Som betegnelsen antyder, brukes det mye som bedehus, og bygget inneholder rom for andre formål. Det var barnehage her inntil 1998. I selve kirkedelen er sakristiet adskilt fra koret bare med en enkel skillevegg.
Alterbildet er et veggteppe, «Såmannen», laget av Inger Johanne Borge og Richard Borge. Både prekestol og døpefont sies å være fra 1978, sistnevnte laget av Erling Solheim. Klokken er støpt av Olsen Nauen. Kapellet har et fire stemmers Starup-orgel fra 1980.
Gravplassen ved kapellet ble vigslet i 1983, og støpulen er fra 1985.
Bakgrunn
Folkestad bedehuskapell i Fjaler er strengt tatt litt nord for Folkestad, ved Våge. Området sognet tidligere til Vilnes kirke og Askvoll kirke, begge på den andre siden av Vilnesfjorden. (Først i 1991 ble det formelt overført til Fjaler prestegjeld.) At det til slutt kom kapell her, skyldtes i utgangspunktet behovet for hjelpekirkegård. Finansieringen ble hjulpet av utvandrere til Amerika. Det var først snakk om ungdomshus før interessen penset over på bedehus.
Bygningshistorie, kirkebygg
Bygget ble altså opprinnelig oppført som bedehus; dette var den nåværende midtdelen, som ble oppført i 1913 av byggmester Gerhard Folkestad. Samme byggmester stod i 1940 for ombyggingen til kapell. Det tidligere bedehuset utgjorde da skipet, og bygget fikk kor i øst med sakristi på nordsiden. Kapellet ble vigslet den 4. september 1940. Under krigen ble imidlertid bygget inntatt av tyskerne, og inventargjenstander ble oppbevart hos private rundt om i bygda. I 1983 kom den vestre delen av bedehuskapellet til. Den inneholder våpenshus, tårn og andre rom. Det finnes også forskjellige rom i kjelleretasjen. Kapellet har 200 sitteplasser.
Interiør og inventar
Innvendig har kirkesalen buet himling, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Altertavlen har tittelen «Jesus som gartneren i vingården» og er laget av Sigurd Folkestad. Prekestolen sies å være fra 1913 (trolig laget av byggmesteren) og døpefonten fra 1940 (laget av Johannes Hovland). Et fem stemmers Venheim-orgel fra 1994 står til venstre for koråpningen. Kirkeklokken er støpt av O. Olsen & Søn i 1914.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg fra bedehuskapellet oppe ved fylkesveien og ned mot fjorden.
,_AMH_2007.jpg){kind=link}
,_AMH_2007.jpg){kind=link}
