Stikkord: kirke

kirke

Hoff kirke

Hoff kirke

Bakgrunn
Kirkestedet Hovsvangen er et gammelt kultsted som går tilbake til førkristen tid. Det skal ha vært bygget kirke her på befaling fra Olav Haraldsson (den hellige) allerede i 1021 eller deromkring. Denne kirken kan ha vært en stavkirke, men man vet vel strengt tatt ikke noe konkret om den. Hoff fikk imidlertid status som tridjungskirke (i Hadafylke, sammen med Nikolaikirken og Norderhov), og det ble bygget en steinkirke. Den er tidfestet til siste halvdel av 1100-tallet på stilistisk grunnlag. Ved byggingen var kirken en treskipet basilika, men den er endret en god del gjennom årene. Endringene er skildret detaljert i en liten bok om kirken (se litteraturliste), men her skal vi nøye oss med å skildre et lite utvalg.

Hoff kirke
Hoff kirke
Hoff kirke

Bygningshistorie
Basilikaen hadde en takhøyde på 12 meter i midtskipet og 6 meter i sideskipene. Kirken hadde et tverrskip som nådde til sideskipenes yttervegger, og den hadde tårn over krysset. På nordsiden av kordøren er det funnet rester etter en nisje for et mariaalter, og det antas at det har vært en lignende nisje for St. Andreas på sørsiden, uten at spor etter det er funnet. Kirken hadde opprinnelig ikke vinduer på nordsiden.

Vestportal
Dør i skipets sørvegg
Dør i korets sørvegg
På fasaden

I 1508 var det et lokalt bondeopprør. Kirken ble brukt som festningsverk og ble satt i brann — ukjent av hvilken side i konflikten. Det var også en større ombygging i 1700-03. Ved begge disse anledningene ble det gjort endringer. I den siste ble et tretårn fjernet, og dagens vesttårn ble oppført, med våpenhus i tårnfoten. Man hadde tenkt seg et høyt spir, men tårnfoten sies å være for svak og ikke murt sammen med kirkemurene. Årstallet 1702 står malt på kalkpussen under takskjegget. Et tårnur med tallskive ble satt opp på nordre tårnvegg i 1713. I 1807 var det store reparasjoner i gulv og tak. I 1850-årene var sørveggen rapportert å være skrøpelig og gulvet nedslitt, og takstein måtte skiftes. I 1861 ble det gjort en god del arbeider. Blant annet ble gulvet skiftet ut, tak ble tekket om, og en trekule fra 1812 på tårnet ble skiftet ut med det korset vi ser i dag. Det var en større restaurering i 1894-95 ledet av arkitekt Johan Meyer. I tillegg til at arbeid ble utført, ble kirken nøye undersøkt og historisk utvikling dokumentert. Vinduer i både nord og sør stammer fra denne tiden. Det ble brukt sementmørtel til mye arbeid, selv om det ikke var tradisjonelt. I 1952 startet en restaurering av interiøret ledet av Finn Bryn. Kirken fikk nye dører, og hovedinngangen fikk kalksteinsinnfatning. Gallerier ble lagt om (ikke for første gang), og det ble lagt teglgulv i våpenhuset og tregulv ellers. Alt dette kan synes som en hel del, men er altså sterkt forenklet. Før vi går løs på inventaret, kan vi ellers nevne at kirken har 332 sitteplasser, og at korets akse er noe skjev i forhold til skipets, noe som visstnok er gjort med hensikt og bidrar til den gode akustikken. En rekke figurer kan observeres på kirkefasaden.

Kirkerom
Alterparti
Altertavle

Inventar
Altertavlen ble skåret i 1664 av Lauritz Lauritzen, som også er kjent som Brandvalmesteren for sine arbeider i Brandval kirke. Oppbygningen er ikke ulik den for tavlen i Brandval, men maleriet i hovedbildet her, som fremstiller nattverden, er malt av Knud Sevaldsen Bang, som var sogneprest her, i 1689 (et år som var å finne på tavlen til det ble feilaktig rettet til 1589 i 1803 ved en ommaling). Bildet er visstnok malt etter et stikk på tittelbladet til Kristian IVs bibel, utført av Andreas Grey. Tavlen ble undersøkt av Domenico Erdmann, og det later til at den var umalt til Sevaldsen malte den.

Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Presteportretter under orgelgalleriet

Kirken har hatt en rekke prekestoler. Blant annet skal den ha fått en ny en rundt 1594. I 1711 ble denne byttet ut med en skåret av Isak Israelsen Rønningby på oppdrag fra sogneprest Hans Holst. Dagens prekestol ble laget av Kristian Kloppen i 1829, og den ble malt om i 1895 og 1952. Israelsens himling ble imidlertid beholdt til 1894, da den ble solgt på auksjon og brukt som hagebord.

Døpefonten ble skåret av Lars Borg i 1703 og har form av en gutt som bærer kummen. Borgs døpefont ble også solgt på auksjon i 1894, men her skjønte kjøperen hva han hadde å gjøre med, og den ble senere gitt tilbake til kirken.

Kirken er kjent for sine portretter av sogneprester tilbake til 1401. De første bildene kom visstnok til på initiativ fra nevnte Knud Sevaldsen Bang, men det spekuleres i om de ble malt av ham selv eller av Didrik Muus. Tradisjonen er fortsatt opp til våre dager, skjønt portrettene har vært flyttt litt omkring i kirken ved oppussingene. Blant de avbildede prestene er Hans Riddervold og Anders Hovden.

Kirken hadde tidligere en skriftestol fra begynnelsen av 1600-tallet med utskjæringer over store deler av overflaten, deriblant flere menneskefigurer. Stolen stod i sakristiet, men befinner seg nå på Norsk folkemuseum.

Da dagens tårn ble bygget, ble klokkene flyttet over, men den minste klokken ble forært til Balke kirke i 1823. Det største klokken (opprinnelig fra 1662) sprakk i 1871 da man skulle ringe i tre dager ved dronning Louises død. Klokken ble da støpt om av Anders O. Holte i Kolbu. På den andre klokken står inskripsjonen «Fridrichswerck anno 1761».

Kirken har hatt en rekke orgler, visstnok allerede fra Knud Sevaldsen Bangs tid. Deler av et orgel fra 1723 med akantusutskjæringer på spillebordet ble laget av Jonas Rosendal på Hekshus. Dette orgelet ble reparert av Christian Andersen Ingelstad i 1792 og 1804, før det ble skiftet ut i 1878 og solgt til Norsk folkemuseum i 1897. I 1878 ble det montert et orgel fra Rieger, tatt i bruk på fastelavnssøndag av ingen ringere enn L.M. Lindeman. Da dette var modent for utskifting i 1959, ble det tatt vare på av Johan N. Bjerke, som bygget det opp igjen i sang- og musikkrommet Harmonien på Søndre Alstad. Dagens orgel kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble tatt i bruk 20. desember 1959.

Langt mer kunne nevnes av inventar, ikke minst kirkesølv, men interessarte får oppsøke kildene.

Kirkegårdsport
Kirkegård
Gravkapell
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som befinner seg på både nedsiden og oversiden av en vei som går gjennom området. Blant dem som er begravet på kirkegården, er Peder Fauchald, som var Østre Totens første ordfører. Steingjerder gjennom området vitner om utvidelser som har vært. På oversiden av veien forbi kirken står et gravkapell som ble oppført i 1926, ombygget i 1963 og påbygget fasiliteter som toalett og hvilerom for betjeningen i 1984. I tidligere nevnte bok om kirken omtales også «Totens Likhus», men det er noe uklart hva slags hus dette dreide seg om, og det finnes ikke rester av det i dag. Prestegården ligger nordøst for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hov kirke

Hov kirke

Hov er kommunesentrum i Søndre Land, men da Hov kirke ble innviet, den 12. september 1781, var den anneks til Fluberg. Det er en laftet korskirke med 480 plasser, og byggmester var Svend Olsen Odnes. Det sies at kirken trolig fikk ytre bordkledning fra starten av. Kirken avløste en tidligere kirke som ble revet i 1778. Denne var muligens fra 1649, etter at forrige kirke var blitt revet i 1648.

Som ved flere tidligere anledninger (Fluberg, Nordsinni, Lunde og Østsinni) hyret sognepresten, Niels Dorph (1709–86), inn Peder Aadnes til å utsmykke kirken. Aadnes hadde vært med som lærling da Eggert Munch laget alterbildet til Fluberg, basert på Rubens’ bilde Nedtagelsen fra korset slik motivet er gjengitt i et stikk av Lucas Vorsterman. I mellomtiden hadde Aadnes brukt det samme motivet i flere altertavler, og det gjorde han også i Hov-kirken.

Prekestolen er skåret av Hans Larsen, med rik rocailleornamentikk. Baldakinen er nyere og skåret av Ragnvald Einbu. Hans Jonassen Felde skar korskranken, men denne ble fjernet ved oppussing og «modernisering» til hundreårsjubileet, og etter det jeg forstår, er dagens korskranke delvis rekonstruert av Ragnvald Einbu.

Som i en rekke andre kirker var man på siste halvdel av 1800-tallet gått lei av det man anså for å være gammelmodig krimskrams. Interiøret ble radikalt forandret i oppladningen til hundreårsjubileet: Korskranken ble fjernet, og det meste ble overmalt med hvitt eller gull. Kirkestolene ble byttet ut, sakristiet ble flyttet østover, det ble laget inngang mot nord, og kirken fikk høyere vinduer. Tårnet ble endret og orgelet skiftet ut.

Senere fulgte flere bølger med restaureringer. I 1920 klarte Domenico Erdmann her som i andre kirker å finne tilbake til de overmalte fargene. Han renset altertavle, prekestol, baldakin og døpefont. Kirken fikk elektrisk belysning til 150-årsjubileet i 1931. I 1953 ble det innredet gravkapell og bårerom i kjelleren. Ytterligere restaurering og oppgradering av standarden fant sted i 1956. Nytt orgel kom til i 1960. Endelig ble det utført omfattende restaurering i forkant av 200-årsjubileet, og kirken ble gjenåpnet av biskop Georg Hille den 20. september 1981. I samme forbindelse ble det utgitt en jubileumsbok.

Det kan legges til at kirken har et par glassmalerier av G.A. Larsen fra 1915 (motiver: Guds lam og pelikanen), og at de to kirkeklokkene antageligvis er overtatt fra gamlekirken.

Hov kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hunn kirke

Hunn kirke

La oss begynne med å fastslå at Hunn gamle kirke, som ble revet i 1881, og dagens Hunn kirke ikke har så mye med hverandre å gjøre, selv om begge er/var i det som nå er Gjøvik kommune (tidligere i Vardal) og det ikke var så mange kilometer mellom dem. Hunn gamle kirke ble avløst av Gjøvik kirke. Den lå der Hunn kapell og gravlund ligger.

Dagens Hunn kirke er en kubisk arbeidskirke i rød tegl tegnet av Helge Abrahamsen. Den ble innviet den 15. september 1968 og har adresse Åsveien 35. Kirken har frittstående klokketårn. Antallet sitteplasser i kirkerommet er 400, og bygget huser ellers rom for ulike aktiviteter som kor, klubb, misjonsforening m.m.

Altertavlen (1973) er av Victor Sparre, mens arkitekten selv står bak døpefonten i furu. Prekestolen er utført av Lilleegnen Trevare. Orgelet (1968) kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i nærliggende Snertingdal og har 16 stemmer. Kirkeklokkene er fra Olsen Nauen.

Kirken brukes ellers til konserter. Det ble feiret 40-årsjubileum i 2008.

Hunn kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Høvringen fjellalter

Høvringen fjellalter

I Gudbrandsdalen og andre steder finnes en rekke fjellkirker eller fjellkapeller, ofte bygget på privat initiativ, men med gudstjenester ved prester i Den norske kirke. Ved Høvringen ble det den 30. september 2010 innviet en annen variant: et alter i friluft som går under betegnelsen Høvringen fjellalter. Vigslingen ble foretatt av av biskopen med flere prester til stede, og det finnes bilder fra begivenheten her.

Alteret er tydeligvis av lokal skifter, og det er formgitt og fremstilt av den lokale kunstneren Paul Brun. En døpefont ser ut til å være integrert i alteret. Ifølge reportasjene ble Kåre Glosli innsatt som fjellprest ved vigslingen, uten at undertegene kjenner nærmere til stedets gudstjenesteordning. Fjellpresten er portrettert i kirkebladet nevnt nedenfor. I bladet fortelles det at fjellalteret har sin bakgrunn i en pengegave på 100 000 kroner fra daværende prost Nils Berg i 1975 til et grunnfond med sikte på oppførelse av en fjellkirke. Det har ikke lyktes å fullfinansiere en slik kirke, og midlene er omdisponert til et friluftsalter i stedet. Det ble i 2011 rapportert at noe arbeid gjenstod ved anlegget, et inntrykk undertegnede fikk bekreftet ved besøk på stedet. Dette er for lengst fullført, og den som søker på nettet, vil finne bilder av en altertavle der det er stanset ut et kors.

Alter med døpefont til venstre
Kirkeklokke
Kirkerom
Inngang til anlegget
Alternativ inngang — eller utgang
Sidekapell?

Kilder og videre lesning:

  • Sel kirkelige fellesråd om innvielsen (side tatt av nettet)
  • Kyrkjeblad for Sel og Heidal nr. 4/2010

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Isumkapellet

Isumkapellet

Historien om Isumkapellet begynte så bra: Her var et laftet kapell fra før reformasjonen. Et funn for Anders Sandvigs anlegg på Maihaugen og inspirasjon til andre bygg som Skrukkeli kapell. Men fortsettelsen ble ikke helt som forventet.

Museet fikk kjøpt inn en bygning som var i bruk som låve på storgården Isum i Sør-Fron. På grunnlag av skriftlige kilder fra 1780-årene mente Sandvig at dette var rester av et kapell fra middelalderen, noe kvaliteten på tømmeret og dekormalingen på innerveggene syntes å bekrefte. Dette skulle altså ha vært en storbondes høgendeskirke. Sandvig fikk hjelp fra arkitekt Heinrich Jürgensen til å rekonstruere anlegget på Maihaugen i 1912, med kapell, tårn og prestestue. Interiørmalingen ble frisket opp av Ragnvald Einbu. Har jeg forstått riktig, er stuebygningen en autentisk gammel bygning, mens tårnet er konstruert for anledningen. Det hele er oppført som gårdskapell for det store Bjølstadanlegget på museet, med en vei mellom Bjølstadtunet og kapellet.

Isumkapellet

Deler av kapellet er byttet ut i forhold til slik bygget var ved innkjøp. For eksempel har det fått et par loftsdører fra Skjåk istedenfor låvedører. Innvendig er korgulvet hevet i forhold til skipets gulv, og koret har malte akantusranker på veggene. Skipet har en kirkestol fra Ringebu stavkirke. I kapellet var tidligere en dør med et akantusfelt skåret av Erik Kolstrup. Det antas at Sandvig kjøpte døren på Skarstad, nabogården til Isum. Det antas at døren stammer fra et pulpitur i Listadkirken, forgjengeren til dagens Sør-Fron kirke.

Prekestol
Kirkestol fra Ringebu
Døpefont
Om kapellet

Senere har prøver av tømmeret vist at kapellbygningen er yngre enn antatt. Tømmeret skal være hugget i perioden 1626–29. I museumsføreren skisseres gårdens eierhistorie, og det konkluderes med at kapellbygningen mer sannsynlig har vært bolighus eller gjestehus. Det dreier seg altså ikke om en middelalderbygnig og heller ikke om et autentisk kapell. Likevel kan bygget kanskje gjøre nytte for seg ved å vise besøkende hvordan et gårdskapell på en gammel storgård kan ha sett ut.

Alterring
Kortak


Underlig nok har Maihaugens nettsted p.t. ingen informasjon om Isumkapellet.

Kilder og videre lesning:

Prestestue ved Isumanlegget

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Jørundgard stavkirke

Jørundgard

Stavkirkekopien ved Jørundgard Middelaldersenter på Nord-Sel er kjent fra filmen Kristin Lavransdatter. Det vi si: Strengt tatt er den en kopi av kopien, for som kjent viste filmen hvordan kirken ble brent, så man har laget nok en kopi for å vise frem til publikum i etterkant. Den ble innviet til økumenisk bruk av biskop Rosemarie Köhn den 9/9–99.

Det er en enkel stavkirkeetterligning med hevet midtrom. I motsetning til middelalderens stavkirker har den stoler. Ifølge Sel kommune er det 50 plasser (ev. 100 ståplasser hvis stolene fjernes). Utsmykningen (altertavle med krusifiks, alter med relieffer) er ved Einar Trettøy, og den er beskrevet på Jørundgards informasjonsside.

Middelaldersenteret ligger ikke langt fra gården Romundgard, der stedets eldste kirke lå (før den ble avløst av Sel kirke på Selsverket). Senteret har normalt sommeråpent fra ca. 20. juni til 20. august, og det avholdes enkelte kulturarrangementer der, f.eks. konserter. Ikke langt unna er dessuten Nord-Sel kirke, der det også finnes en krigskirkegård og en Kristin Lavransdatter-statue.

Kirkerom
Kor
Døpefont
Mariaalter?

Alle bilder: © Anne M. Egge
Tekst: © Jan-Tore Egge

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kirkerud kirkested

Kirkerud kirkested

Navnet til tross er Nykirke i dag Snertingdals eldste kirke. Da den ble innviet i 1872, ble kirkestedet for øvre (eller midtre?) Snertingdal flyttet fra Kirkerud (ca. 2 km unna), og kirken der ble revet. La oss ta en titt på stedets kirkehistorie.

Muligens har det stått to kirker på Kirkerud: én i middelalderen og én fra 1703 til 1871. Den første kjennes bare av omtale: Da bøndene i området i 1694 søkte om å få oppføre ny kirke, viste de til et sted «hvor tilforn hafver været bygt og brukt en liten Kirke». Denne kirken er imidlertid ikke omtalt av Jens Nilssøn i forbindelse med hans visitasreise i 1594, så den eksisterte neppe da. Kanskje kan vi anta at den gikk ut av bruk etter Svartedauden. Det later ikke til at det er gjennomført arkeologiske undersøkelser for å bekrefte (ev. avkrefte) middelalderkirkens eksistens.

Kirken fra 1703 er det bare noen små rester etter på stedet. At den har eksistert, er det imidlertid ingen tvil om. Snertingdølene måtte søke to ganger om byggetillatelse (1694 og 1700), og det dreier seg om en kirke finanisert av bygdefolket og dermed utenfor sognesystemet med tienden og den slags. (Se boken om kirken samt dette avsnittet i Wikipedia.) Kirken var “bare” 6 km fra Seegård, men det var kanskje en strevsom kirkevei for enkelte, og det var uansett forbundet med utfordringer — for ikke å si problemer — å frakte lik til begravelse deler av året. Det gikk etterhvert fortgang i saksbehandlingen, og kirken kunne innvies i 1703 av biskop Hans Munch.

Senere på 1700-tallet meldes det at det holdes like mange gudstjenester i hver av de to Snertingdal-kirkene, og de lokale bøndene er forpliktet til å sørge for skyss for presten. Kirken omtales med forskjellige navn: «Christi Nye Kirke», «Gavekirken», «Nykirke», «Snertingdalens øvre Kirke». Senere erindringer tyder på at det dreide seg om en tømret langkirke med rett avsluttet kor, og at det var orgelgalleri innenfor inngangen. I 1862 uttaler prosten at han ikke har sett «stort uslere, elendigere og mer uhensigtsmæssig indrettet Gudshus», og kirken sies også å være for liten for menigheten. Det blir satt i gang en prosess som ender med oppførelsen av dagens Nykirke, og kirken på Kirkerud blir revet. Siste gudstjeneste avholdes 5. mars 1871.

I dag er området rundt tuften beitemark. Et eget inngjerdet område har et støpejernskors som eneste gjenværende gravminne (fra en begravelse i 1872) samt en lovehelle og en trappestein fra Kirkerud gård. Ellers finnes rester av kirketuften i form av overgrodde steiner som ligger spredt omkring på bakken. En tavle med håndskårne bokstaver ble satt opp på stedet i 1981. Tuft og kirkegård er fredet av Riksantikvaren.

De fleste minnene etter kirken er imidlertid inventargjenstander som er overført til dagens Nykirke. Altertavlen skal være satt sammen rundt 1800 og inneholder bl.a. et tablå av nattverden fra en eldre altertavle laget av Lars Borg til Biri kirke etter kontraktsinngåelse i 1703. Fra samme Borg-tavle stammer (sannsynligvis) et par evangelistfigurer. Også den sekskantede prekestolen er overført. Den skal være fra da kirken var ny, og den ble restaurert i 1963. I fyllingene er det rundbuer med tekstfelt over og under. Innholdet er dels formaninger, dels opplysninger om kirkens sponsorer. Himlingen lå i en årrekke på kirkeloftet i Nykirke og er tatt i bruk igjen.

Døpefonten og døpefatet fra Kirkerud er avbildet i boken om gavekirken, men later ikke til å være i bruk. Det samme gjelder en jordpåkastelsesspade. Ellers brukes fortsatt den ene klokken fra Kirkerud. To snodde messinglysestaker fra Kirkerud står på alteret i Nykirke, og en tredje står ved nedgangen til kirkerommet. Også kalk og disk fra Kirkerud er overført til Nykirke og brukes fortsatt. Det samme gjelder en messehagel fra 1836. Enkelte andre gjenstander oppbevares også, og noen gjenstander er i privat eie i området.

Det arrangeres hvert år olsokgudstjeneste i det fri på det gamle kirkestedet. (Ved dårlig vær trekker man inn i Nykirke.)

Kilder og videre lesning:

Kirkerud kirkested
Rester av kirketuften

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kvam stavkirke

Skilt på det gamle kirkestedet
Skilt på det gamle kirkestedet
Kirkegård nær Lågen

Kvam kirke i Gudbrandsdalen ligger (eller står) i dag midt i tettstedet, men før 1770-tallet var det kirke på Vik (gnr. 325), en drøy kilometer lenger øst-sørøst. Det er smått med direkte beskrivelser av kirkebygget, men Hugo Friderich Hiorthøy beskriver stedet i 1786, ikke mange år etter flyttingen: «Ved Gaarden Vig er den gamle Kirkegaard i Qvam, hvor den skotske Oberst Jørgen Zinclair, som faldt i Kringlen, ligger begraven uden for Kirkeporten, og er der et Trækors opsat til Afmindelse.» Bortsett fra at Sinclair “bare” var kaptein og heller ikke øverste leder for det skotske felttoget, slik man ofte kan få inntrykk av i Gudbrandsdalen, er det interessant at kvamværene ikke ville ha ham inne på kirkegården. I 1860 ble det satt opp en minnestein laget av Per Hans(s)on Lien. Den ble flyttet i 1890-årene og står nå like ved siden av et knapt informasjonsskilt om kirken samt et oppslag om at Sinclair-klanen har vært på stedet. Opprinnelig var de nok et stykke fra hverandre, så nåværende plassering gir ikke mye hjelp til stedfesting.

Minnesmerke over George Sinclair
Sinclair-klanen var her

Ellers er det ikke mye å se, og det er ikke spor etter selve kirketuften. Formodentlig lå kirken i nærheten av minnesmerkene, mens kirkegården lå i retning Vik gård (som er ca. 100 meter unna) — og kanskje også nedover mot Lågen. Noe av årsaken til at kirkestedet ble flyttet, var at grunnen ikke var spesielt godt egnet. Den var fuktig og til dels flomutsatt, og fuktigheten gjorde jorden vanskelig å grave i når man skulle bruke gravsteder om igjen. Det er blitt funnet graver flere ganger ved arbeid på vei og jernbane i området.

Historien sier ikke så mye om når stavkirken ble oppført. Ivar Kleiven spekulerer i at det kan ha stått enda en tidligere kirke på stedet, uten at det belegges med noen kilde. Kilder referert av Dagfinn Skre tyder på at det dreide seg om en stavkirke. Det nevnes at den har svalganger, og på 1600-tallet er den for liten. I 1690 blir den utvidet til korskirke med tverrarmer («vinger»). Kirken blir som andre kirker solgt i 1723, og i 1775 søkes det om oppføring av ny kirke på nytt sted, da den gamle kirken er brøstfeldig og liten og står på fuktig grunn. Ny kirke blir innviet den 26. august 1778.

Lars Borg laget altertavle til stavkirken. Kontrakt ble inngått den 16. mai 1703. Jubileumsboken for Kvam kirke daterer den til 1706 og 1707 (boken motsier seg selv) og sier at tavlen opprinnelig ble laget til Frons hovedkirke, der den var for liten. Dette sies med henvisning til Ivar Kleiven (som ikke nevner Borg). Kleiven har trolig lest Gerhard Schøning, som reiste gjennom Gudbrandsdalen i 1775 og skriver:

«I bemeldte Qvams-Kirke sees en Alter-Tavle, som er ret prægtig udhuggen og forgyldet med Polere-Forgyldning. I den underste Afdeling, i Midten, forestilles Nadveren, derover Christi Korsfæstelse, øverst Opstandelsen, og ved begge Siider de 4 Evangelister. Christi Korsfæstelse især forestilles ret livagtig, og det fra hans Hoved samt af hans Siide udrindende Blod naturligt. Tavlen skal først være forfærdiget, for Frons Hoved-Kirke, men for liden for den, hvorover den blev til Qvams Kirke foræret.»

Det er imidlertid noe som skurrer (i tillegg til at denne tavlen ikke nevnes i forbindelse med Sør-Fron kirkes historie): På Hundorp hadde de en altertavle som var skåret av Johannes Skraastad bare en førti års tid tidligere (i 1676). Og hvorfor skulle en av Lars Borgs kaliber bomme på størrelsen? Hauglid skriver dessuten at kontrakten gjaldt tavle til Kvam kirke, og at den ble inngått ti dager etter kontrakten om prekestol til hovedkirken. Kanskje fortalte kvamværene Schøning en skrøne for å gjøre tavlen enda mer interessant. Kanskje var det noe de trodde på selv. Uansett: Borgs altertavle fulgte med til nykirken da den ble oppført, og stavkirken ble revet etterpå. Tavlen brant opp sammen med kirken i 1940, men det finnes et fotografi av den i dagens kirke samt bilder her og der på nettet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Li kirke (Gausdal)

Li gård

Ifølge tradisjonen skal det ha stått en kirke ved Li gård i Østre Gausdal. Gården har muligens tidligere gått under navnet Kirkeli, og den kan tenkes å ha vært identisk med gården som er omtalt som «Kirkiulidh j Gausdale j Gudbrandzsdale» i biskop Eysteins jordebok, i en oversikt over gårdsparter som tilhører Lavranskirken i Tønsberg (fra 1390-tallet).

Eldste skriftlige belegg for tradisjonen skal være fra Gerhard Schøning. En skildring fra 1913 omtaler benrester som skal være funnet ved gården en årrekke tidligere, og også i 1930-årene skal det være funnet ben. Selve kirkestedet er ikke påvist, ifølge Dagfinn Skre, som selv gjorde et forsøk på dette i 1982, og som har skrevet om områdets kirkearkeologi. Intet tyder imidlertid på at gårdstunet har vært flyttet, så en eventuell kirke har trolig ligget i umiddelbar tilknytning til det. Skre finner det videre lite sannsynlig at kirken har eksistert samtidig med Østre Gausdal kirke, men antyder at denne kan ha avsløst kirken på Li i sin tid.

Litteraturen sier ingenting om hva slags type kirke dette eventuelt var, og det er altså ingen direkte funnrester etter kirken. Hvis den gikk ut av bruk såpass tidlig, får vi vel tro at det var en trekirke og da sannsynligvis en stavkirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Jevnaker kirke

Jevnaker kirke

Bakgrunn
Jevnaker kirke ligger i Prestmoen, i skråningene øst for Jevnaker sentrum, der hvor E16 (tidligere riksvei 35) kommer over fra Lunner. Den har utsikt over Randsfjorden og mot sentrum. På stedet stod det tidligere en steinkirke, visstnok med aner tilbake til 1000-tallet (nærmere bestemt Olav Kyrres tid, dvs. 1066-1093). Denne steinkirken skal ha vært i god stand da den ble solgt på den store kirkeauksjonen i 1723, men en hundre års tid senere ble den karakterisert som «aldeles ubrugbar og kassabel». Etter noe om og men og overføring av eiendomsrettigheter ble den gamle kirken revet i 1832 og ny kirke oppført.

Kirkebygg
Den nåværende trekirken er åttekantet og sies gjerne å være modellert etter Vang kirke utenfor Hamar (tegnet av Abraham Pihl eller muligens Svend Aspaas, skjønt begge hadde vært døde noen år da Jevnakerkirken visstnok ble oppført etter en modell). Kirken er laftet, men kledd med stående panel utvendig (fra 1842). Den ble innviet den 8. oktober 1834 og er med sine rundt 700 plasser Hadelands største kirke.

Interiør
Kirken har to etasjer med gallerier over selve kirkegulvet, så den kan i grunnen sies å ha tre etasjer, som vi ser av vinduene. Som Vang kirke fikk den prekestolalter, som den i motsetning til Vang har beholdt. Opprinnelig hadde vesttårnet pyramidetak (eller telttak, om man vil), men tårnet ble bygget om og fikk sin nåværende form (tegnet av Sverre Knudsen, utført av byggmester A. Mathisen) i 1910. Til å begynne med var benkeplasser fordelt etter stand og stilling i samsvar med tradisjonen, men skilleveggene ble fjernet i 1890 i forbindelse med endring av benker og gallerier. For øvrig er det naturligvis gjort en rekke endringer og reparasjoner opp gjennom årene.

Alterbildet viser hyrdene som tilber Jesusbarnet med Josef og Maria. Selve prekestoldelen er syvkantet. Døpefonten, i tre, er fra 1732. Den er kalkformet og utsmykket med akantusutskjæringer, malt og forgyllet. Døpefatet i forsølvet messing er fra ca. 1660, og kirken har en alterkalk og disk fra 1718. Noe av dette er naturligvis overført fra gamlekirken.

Kirken hadde tidligere et 18 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og harmoniumfabrikk fra 1962. Dette bel i 2017 byttet ut med et nytt orgel fra Carsten Lund, innviet den 24. september.

Kirkens to klokker er fra 1789 og 1893, fra hhv. Erich Schmidt og Ole Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, der det står et gravkapell nord for kirken. Gravkapellet så i januar 2010 ut som det kunne trenge et strøk maling, et inntrykk som ble bekreftet i visitasprotokollen for bispevisitasen i september 2008. Der fremgikk det at kapellet trengte å renoveres, og at taket ikke var tett. Det ble også lagt opp til å innrede det som et livssynsnøytralt ritualrom og forsamlingslokale for menigheten. Det fremgår dessuten av protokollen at det er planer om å utvide kirkegården. I årsmeldingen for 2012 ble det meldt at penger var bevilget til opprusting av gravkapellet, og at midler var avsatt til kirkegårdsutvidelse. Det er mulig å søke etter gravlagte i Jevnaker komune her.

Prestegården ligger på nedsiden av E16 (tidligere riksvei 35).

Jevnaker kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden