Stikkord: kirke

kirke

Vår Frue kirke (Ålesund)

Vår Frue kirke
Vår Fru katolske menighet i Ålesund ble etablert i 1959 etter at medlemmene hadde sognet til St. Sunniva menighet i Molde før det. Etter 1954 holdt menigheten i Ålesund sine gudstjenester i et privathus før de fikk oppført egen kirke. Eiendom til kirkebygging ble innkjøpt i 1958. Den ligger ca. 4 km øst for sentrum, like nord for Borgundgavlen. Huset som stod på tomten, ble snart innredet til sykehjem med navn «Mariaheimen» (nedlagt 1971).

Byggearbeidet med kirke og prestegård tok til i januar 1960, og kirkebygget ble innviet 5. juni 1960. Det sies ingenting om arkitekt og den slags hos menigheten.

Menigheten dekker i dag 17 kommuner på Sunnmøre. Antall medlemmer var rundt 45 ved innvielsen, men var i 2004 steget til 639. Etter nettstedet å dømme avholdes et betydelig antall messer på polsk.

Foruten allerede siterte sider finnes en kontaktside for menigheten hos Den katolske kirke i Norge.

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ørsta kirke

Ørsta kirke

Bakgrunn
Ørsta har hatt kirke siden middelalderen. Ørsta var anneks til Volda før Ørsta prestegjeld ble utskilt fra 1. januar 1900 (med Ørsta som hovedsogn og Vartdal som anneks). Ørsta hadde en av de mange stavkirkene som ble revet på 1800-tallet, og det spekuleres i om den opprinnelig var oppført med korsform, eller om den ble oppført som langkirke og så utvidet til korskirke. Denne kirken er nevnt i 1385, men antas å ha vært adskillig eldre. Stavkirken ble restaurert i 1699, men på 1860-tallet måtte den vike for en ny kirke. Noen av materialene ble gjenbrukt blant annet som gulvbord i den nye kirken, og noen fant også veien til Velle skole, som ble oppført samtidig av samme byggmester. Dessuten ble alterskapet tatt vare på og etterhvert restaurert og tatt i bruk, og enkelte andre gjenstander er tatt vare på.

Ørsta kirke

Kirkebygg
Ørsta kirke ble tegnet av radarparet Schirmer og von Hanno i 1862 og ligner en god del på den kirken de tegnet til Frogn få år tidligere (den som ble påtent og brant ned i 1994, jf. disse bildene). Tegningene er siden brukt som utgangspunkt for Vartdal og Hareid kirker. Ørsta kirke er en laftet langkirke med utvendig panel. Den ble oppført (ved byggmester Jacob Ørstenvig) like øst for den gamle stavkirketuften, som siden er ryddet bort, og ble innviet den 4. desember 1864. Opprinnelig hadde kirken 520 sitteplasser, men i dag opererer fellesrådet med ca. 350. Forhallen foran vestinngangen ble ombygget i 1953, og i 1967–70 ble det under kirken gravet ut kjeller der kirkestue og andre bruksrom ble innredet. Nevnte forhall var opprinnelig stavkirkeinspirert og hadde trekantgavl på midten, men fikk i 1953 bred gavlform, omtrent som en tempelfront. Koret i øst er rett avsluttet og har sakristi på nordsiden. Tårnhetten har visse likhetstrekk med den på Oslo domkirke (ved Alexis de Chateauneuf, 1850) og er muligens inspirert av denne.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri vest i skipet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Koråpningen har tre rundbuer, hvorav den midtre er størst og prekestolen har oppgang gjennom den nordre (til venstre). Kirken har åpen takhimling. Både korbuene og orgelgalleriet har terningkapiteler på søylene. Dette og andre utskjæringer er tydeligvis inspirert av stavkirkene, ikke minst Urnes. Lars Kinsarvik malte mye av interiøret sammen med assistenter i 1907. (Dette ble frisket opp i 1989.) Fra deres hender stammer rosemaling og kristne symboler på galleribrystningen og muligens også rankene på undersiden av prekestolen.

Stavkirken hadde et alterskap laget i Utrecht som kom til Norge i 1520. Dette ble til å begynne med stuet bort på loftet, mens alteret fikk et stort kors. I 1875 fikk imidlertid kirken en kopi av Leonardos kjente nattverdsbilde malt av Anders Askevold. Dørene ble tatt av alterskapet, og midtfeltet (selve skapet) ble sendt sammen med nattverdsbildet til Bergen og montert i en nygotisk altertavle (jf. bilde). I slutten av 1950-årene ble så alterskapet restaurert og kom på plass i koret etter at det hadde vært stilt ut i Amsterdam i 1958. I åpen stilling er det et triptykon der tablået i midtfeltet (altså inne i skapet) viser korsfestelsen med Maria og Johannes, og med fire engler hvorav tre holder kalker som de samler Jesu blod i. I sidefeltene (på innsiden av dørene) ses hudstrykingen (jf. Matt 27, 26) og tornekroningen (jf. Matt 27, 29). Motivet på utsiden av dørene er Marias bebudelse og vises bare den ene dagen i året da skapet er lukket, på Maria bebudelsesdag. I 2011 ble alterskapet sendt til Oslo for å konserveres av NIKU. Det er formodentlig tilbake i kirken i skrivende stund.

Av andre gamle og overførte gjenstander kan nevnes et epitafium («Bondeepitafiet») fra 1699 som henger i koret, og Vik-epitafiet fra 1703, som henger over nordre utgangsdør. Prekestolen ble snekret av Iver Jacobsen i 1864, mens nåværende døpefont er fra 1954. Den er skåret av Kristian Vik og har figurer skåret av Arne Kinsarvik. Fatet ble kjøpt fra Ålesund kirke i 1868. I 1954 fikk kirken også ny klokkerstol. Oddvar Straume laget glassmalerier med motiver fra evangeliene til vinduene i skipets langvegger i 1958. Året etter laget han et glassmaleri av Maria med barnet til sakristiet. Det er nå i dåpsventerommet i kirkestuen.

Kirken fikk sitt første orgel i 1870, et 7 stemmers Eriksen-orgel påspandert av Volda og Ørsta sparebank. Har jeg forstått boken om kirkens historie rett, fikk kirken i 1937 et Vestre-orgel der noen av de gamle pipene ble gjenbrukt. Disse var imidlertid ikke av god kvalitet, og ble skiftet ut i 1964, igjen av Vestre, i et orgel som ble innviet året etter. Det har 26 stemmer (2 manualer/pedal) og er formodentlig fortsatt i bruk.

I 1906 ble det innkjøpt en stålklokke fra Bochumer Verein etter pengeinnsamling. Fra før hadde kirken en gammel, skadet klokke som ble reparert av Olsen Nauen i 1952.

Ørsta kirkegård

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er avgrenset av Vikeelva i vest og Skytjeåa i sør. Den har naturlig nok blitt utvidet en god del gjennom årene. Vest for kirken står et krigsminnesmerke over napoleonskrigene og 2. verdenskrig, og det finnes også et minnesmerke over omkomne på havet. Nord for kirken er en driftsbygning. Opplysningsvesenets fond har informasjon om prestegården, som er i Garvargata, noen hundre meter nordvest for kirken.

Krigsminnesmerke
Deltagere i napoleonskrigene
Minnesmerke over krigsofre
Omkomne på havet
Omkomne på havet

Det utgis ikke eget kirkeblad for Ørsta, men aktiviteter bekjentgjøres i lokalavisen Møre-Nytt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øverdalen kirke

Øverdalen kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Øverdalen kirke på Verma ble oppført som kapell i Kors sogn i Grytten prestegjeld i 1902. I 1901 ble det besluttet å omorganisere sognet, som ble delt i Medalen og Øverdalen. Førstnevnte var hovedsogn, og der flyttet man Kors kirke fra Flatmark til Monge, sørøst for Marstein, omtrent samtidig med at Øverdalen kapell ble bygget. Kors kirke ble nyinnviet den 8. oktober 1902 og Øverdalen kapell dagen etter. Det tidligere kapellet har vært titulert som kirke siden 1. januar 1997.

Byggmester var Eirik Sylte fra Tresfjord, og vi har å gjøre med en laftet langkirke med 150 sitteplasser. Orienteringen er omtrent fra nord-nordvest til sør-sørøst, og det er tårn med inngang på siden i førstnevnte ende og sakristi i motsatt ende. Kirken ble restaurert under ledelse av John Tverdahl i 1953.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Kirken har tradisjonelt korskille med gitter.

Altertavlen ble malt av Halvard Hatlen i 1953 og viser en kristusfigur og teksten «Han er oppstanden». Prekestolen i tre er fra 1902 og har evangelistbilder, mens den åttekantede døpefonten (også i tre) er fra 1953, av Astor Alnes. Kirken har ifølge flere kilder et firestemmers harmonium fra 1914, mens kirkeleksikonet melder at det finnes et elektronisk orgel fra 1991. Kirkeklokken er fra 1902.

Kirkegård
Kirkegården ble utvidet i 1936, 1950 og 1973. Ved sistnevne anledning ble det også oppført et bårehus som ble utvidet med redskapsrom på 1990-tallet. På kirkegården er en britisk krigsgrav og graven til en norsk soldat som falt på Dombås i april 1940.

Øverdalen kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ålesund kirke

Ålesund kirke

Bakgrunn
Borgundkaupangen øst for Ålesund by er den eldste kjent byaktige bebyggelsen i Ålesund-området, og kirken der (delvis rekonstruert) er områdets eldste kirke. Ålesund by fikk sin første kirke i 1855 (innviet 25. januar), og Ålesund ble eget prestegjeld fra 1858 (fradelt fra Borgund).

Ålesund før brannen
Byen med kirken før brannen i 1904. Foto: O. Ranheimsæter, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Ålesund kirke før brannen
Ålesund kirke etter brannen
Mot koret
Alterparti

Den tidligere kirken
Ålesunds første kirke ble tegnet av H.E. Schirmer og var en korskirke i for det meste upusset tegl, men vesttårnet hadde pusset fasade. Den var ikke helt ulik den samtidige Strøm kirke i Odal, som ble tegnet av samme arkitekt. Formspråket var overveiende nygotisk med det viktige unntak at dør- og vindusåpninger var rundbuede. På alteret stod en stor statue, og ifølge jubleumsboken om kirken dreier det som om et kopi av Bertel Thorvaldsens kristusstatue. En kristusstatue er det åpenbart, og teksten på sokkelen er den samme som hos Thorvaldsen: «Kommer til mig!» (jf. Matt 11, 28). Foldene i kjortelen ser imidlertid ikke ut til å være helt som for Thorvaldsens original. Denne kirken gikk med i den store bybrannen den 23. januar 1904.

Ålesund kirke

Dagens kirke
Etter brannen ble det utlyst arkitektkonkurranse, og den ble vunnet av Sverre Knudsen. Dagens kirke er oppført på samme tomt som den forrige, men orienteringen er motsatt, med inngang i øst og kor i vest. Kirken ble innviet den 15. september 1909. Det er en treskipet langkirke. Den har en mur av naturstein kledd med marmor fra Eide i forskjellige fargenyanser og nokså grovt tilhugget (råkopp). Her er det nyromanske rundbuer, nybarokk og jugend i skjønn forening. Tårnet er asymmetrisk plassert på sørsiden, slik det er ved flere kirker fra denne perioden. I Ålesund var det imidlertid en viss strid om dette og annet, og det måtte flere avstemninger til før Knudsens utkast omsider nådde frem. I den oppførte versjonen var flere detaljer endret. For eksempel var tårnet noe smalere enn tiltenkt, og vinduene større. Også orienteringen mot vest var en endring i forhold til Knudsens opprinnelige utkast. Kirken har 800 sitteplasser.

Kirkerom
Kirkerom. Foto: Holger Uwe Schmitt, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
Innvendig er midtskipet svært bredt i forhold til de smale sideskipene. Det er orgelgalleri ved inngangen og i sør, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Utsmykkingen av kirken pågikk over en årrekke. Den er jevnt over ganske nasjonalromantisk. Kirken har en rekke glassmalerier i vinduene. De første, fra 1909, ble bekostet av keiser Wilhelm II og skal være tyske. Det dreier seg om vinduene på orgelgalleriet, der vi blant annet ser Olav den hellige. Senere har Enevold Thømt laget glassmalerier i 1946.

Olav den hellige
Korsfestelsen
Kloke og dårlige jomfruer
Storm på Genesaretsjøen

Tidligere hadde Thømt jobbet mye med utsmykking av kirken. Korbuen var ferdig i 1918, og deretter arbeidet han med fresker på korveggene og –hvelvingen frem mot 1928. At arbeidet strakk seg over så lang tid, hadde med penger å gjøre. Blant motivene i freskene er utdrivelsen fra paradiset, scener fra Jesu liv (fødsel, korsfestelse, himmelfart) og det himmelske paradis. Korbuen er normanniskinspirert med chevronmønster og har en billedfrise i relieff med diverse religiøse motiver. Det hele er detaljert beskrevet i boken om kirken.

Korbue og kor
Korbue. Foto: Holger Uwe Schmitt, fra Wikimedia Commons.

Altertavlen (fra 1909) er laget av Nicolai Mejdell og har relieffer som viser Jesus i bønn i Getsemane, flankert av de sovende disiplene og forræderen Judas. Teksten under midtbildet lyder: «Ikke som jeg vil, men som du vil» (Matt 26, 39). Også prekestolen er på alder med kirken. Døpefonten er av Carrara-marmor.

Det opprinnelige orgelet hadde 22 stemmer og var bygget av Olsen & Jørgensen. I 1945 fikk kirken nytt hovedorgel på østgalleriet med 70 stemmer bygget av J.H. Jørgensen. Dette hadde etterhvert behov for oppgradering, og det ble restraurert og utvidet til hundreårsjubileet i 2009 av Rieger, som også har bygget et 22 stemmers kororgel (på sørgalleriet). Hovedorgelet har 94 stemmer (og fem manualer!) og er skildret her.

Kirken har tre klokker hvorav to er støpt av Baklandets Støberi & Mek. Verksted i 1905 og én av Olsen Nauen i 1957.

Dør i sør
Sørportal inne i kirken
Krigsminnesmerke
Gravminne

Kirkegård og omgivelser
Utenfor kirken står et krigsminnesmerke, og det er kirkegård nord for kirken. Den kalles Vestre kirkegård og var byens første kirkegård, tatt i bruk samtidig med den første kirken i 1855. Den er imidlertid av begrenset omfang og uten utvidelsesmuligheter, og andre kirkegårder eller gravlunder er tatt i bruk i tur og omgang: Nordre gravlund (nord for Aksla), Nørve kirkegård og Øvre og nedre gravlund (ved krematoriet).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Åram kirke

Åram kirke

Bakgrunn
Åram var i Sande kommune til 2002, da stedet ble overført til Vanylven. Også kirkemessig har Åram tradisjonelt sognet til Sande, der en stavkirke ble revet og avløst av ny kirke i 1835. Denne fikk omfattende skader i stormer i 1863 og 1874, og i 1880 ble kirken tatt ned og oppført på nytt med samme grunnplan og gjenbruk av materialer, men med litt større høyde. Også denne kirken fikk føle stormen. For eksempel ble spiret ødelagt i 1907. Da Gursken så ble vedtatt utskilt og skulle utløses for sin andel i Sande kirke, forlangte fastlandsfolket på Åram det samme. Etter litt frem og tilbake ble sognet delt i tre, og kirke ble vedtatt oppført på Åram. Den ble tegnet og oppført av byggmester Sivert Storegjerde og innviet den 20. januar 1927.

Kirkebygg
Åram kirke er en langkirke i tre. Vesttårnet er trukket noe inn i skipet, og koret i øst er rett avsluttet og omgitt av sakristier. Kirken har ca. 300 sitteplasser. I 1964 fikk den et tilbygg med toalett foran hovedinngangen (ved arkitekt Solem), og den fikk ny utvendig kledning i 1987.

Interiør og inventar
Innvendig er gulvnivået likt i våpenhuset, skipet og koret. Det er orgelgalleri i vest, og koråpningen er rundbuet, med to småbuer på sidene.

Byggmesteren komponerte og gjorde trearbeidet til altertavlen, mens figurene (Jesus med lammet og Moses med lovtavlene) ble skåret av Hans Monsen Sætrevik. Bildet i storfeltet ble malt av Karl Straume, og motivet forklares som følger av byggekomiteen, som valgte det: «Frelsaren legg handa velsignande på eit lite barn.» Teksten under lyder: «Vender de ikkje um og vert som borni, kjem de aldri inn i himmelriket.» (Matt 18, 3)

Prekestolen står til høyre (sør) for korbuen og er på alder med kirken, i likhet med døpefonten, som også er av tre, men har et fat av kobber. Kirkeklokken ble støpt av Bochumer Verein i 1926. Orgel tok det noe lengre tid å få. I 1931 fikk man tak i et orgel som var bygget i 1921. Det ble montert i kirken av Niels Teigelkampff, men fikk relativt raskt problemer knyttet til oppvarmingen av kirken. Dagens orgel er fra 1967 og ble bygget av Vestre orgelfabrikk.

Kirkegård
Kirkegården ble utvidet i 1962 og 1972.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Johanneskirken

Johanneskirken
Foto: dachevfoto, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Johanneskirken er med sine 690 sitteplasser Bergens største kirke, og kirketårnet er med sine 61 meter Bergens høyeste tårn. Johannes sogn og prestegjeld ble utskilt fra Domkirken i 1885, men i 2002 ble sentrumssognene i Bergen slått sammen med Domkirken igjen. Det ble avholdt arkitektkonkurranse i 1888, og etter en ekstrarunde med tre kandidater ble Herman Backers reviderte utkast antatt. Byggearbeidene på Sydneshaugen ble fra starten ledet av Adolph Fischer, men i 1891 overtok Hans Heinrich Jess. Kirken ble vigslet den 15. mars 1894. Den kan trygt kalles et hovedverk i norsk nygotikk.

Kirkebygg
Johanneskirken er en korskirke i tegl på en sokkel av granitt. Orienteringen er fra nordøst til sørvest, og formen er som et latinsk kors med tverrarmene relativt nær koret i sørvest. Koret og tverrarmene er polygonalt avsluttet, og koret er omkranset av kapell- og sakristitilbygg. Tårnet er ved inngangen i nordøst, og hovedtårnet er omgitt av mindre trappetårn på hver side. Lignende tårnformer finnes i hjørnene mellom kor og tverrarmer. Utover de arkitektoniske formene har murverket dekor i form av bånd av sortglasert tegl rundt hele kirken. Takkanter og dør- og vindusåpninger er markert med variasjoner i murverket, f.eks. border med kløvermønster.

Interiør
Mot koret. Foto: Alfred Diem, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
Innvendig er murverket pusset og hvitmalt med vannrette bånd i blått, gult og rødt, og med mørkbeiset brystpanel nederst. Det er orgelgalleri ved inngangen i nordøst og gallerier også i tverrarmene. Vinduene har glassmalerier fra Dr. H. Oidtmann & Co i Linnich. Korgulvet er hevet tre trinn over gulvet i resten av kirkerommet, og det er korskille i form av lave smijernsrekkverk på hver side av den relativt brede midtgangen. Hjørnene mellom tverrarmene og koret er faset av.

Altertavle
Prekestol
Vindue ved lysgloben

Altertavlen har et bilde malt av Marcus Grønvold i 1894 som gjerne tituleres «Kristus i bønn». Det er kopiert til flere andre norske kirker. Den åttekantede prekestolen står til høyre for koret i overgangen til tverrarmen og har oppgang i form av en lang trapp fra koret. Stolen er formgitt av arkitekten og fremviser en overflod av treskjæringsdetaljer med forgylling. Den har en himling med en gotisk kirkeaktig form på toppen. Døpefonten i sandstein er formgitt av Wilhelm von Hanno. Kirken har to stålklokker fra Bochumer Verein. Orgelet er opprinnelig bygget av Schlag & Söhne i 1894, og ble modernisert og utvidet av J.H. Jørgensen i 1967. I 1999 ble det restaurert av Christian Scheffler og fikk ny spillepult (se ellers spesifikasjoner). Den 17. mai 2014 ble det innviet et klokkespill fra Klokkengieterij Eijsbouts.

Kapellet kan betraktes som en liten kirke i seg selv med alter, døpefont, harmonium mm. Dette og flere detaljer av interiør og inventar er skildret i «Norges kirker».

Det går an å bli med på en virtuell omvisning i kirken via denne nettsiden.

Kirkegård
Det er ikke kirkegård ved kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fantoft stavkirke

Fantoft stavkirke
Nåværende Fantoft stavkirke er en kopi av den som brant ned i 1992, innviet i 1997.

Den gamle kirken ble flyttet fra Fortun i Sogn, innenfor Lustrafjorden, nord for Ornes. Den var opprinnelig fra ca. 1150 og ble kjøpt på auksjon og flyttet til Bergen i 1883. Før flyttingen var det gjort en god del endringer på kirken, men den ble ved gjenoppbyggingen forsøkt tilbakeført til tidligere form, idet senere bygningsdeler som vesttårnet og det tømrede koret ble utelatt. Borgund stavkirke var åpenbart et forbilde med sin takkonstruksjon og sine dragehoder. Arbeidet ble ledet av konservator Anders Lorange og arkitekt Joachim Mathiesen. I etterhånd har det vært stilt spørsmål ved metoder og bedømmelser, som var typiske for sin tid. Et annet problem var at en rekke materialer og gjenstander allerede var blitt solgt på bygda.

Kirken på Fantoft ble innviet i 1903 etter at den var blitt innredet til gudstjenestebruk av Jens Zetlitz Monrad Kielland. Det ble bygget opp en gravhaug med et steinkors fra Tjora kirkegård på Jæren nord for kirken. Kirken ble solgt et par ganger, men har hele tiden vært i privat eie, men åpen for publikum. Fra 1915 var den under Fortidsminenforeningens tilsyn, men den ble altså tent på og brant ned natt til 7. juni 1992.

Interiør
Interiør
Alterparti
Døpefont

Arbeidet med rekonstruksjonen av kirken etter brannen ble ledet av Johan L. Andersen og K. H. Irgens. Byggmester var Ole Johan Minde, og prosjektleder var Egil O. Laastad. Arbeidet er ikke prosessuelt autentisk, men kirken er forsøkt laget mest mulig lik originalen, dvs. slik den var på Fantoft, muligens med korrigering for det som er ansett som tidligere tiders feiltolkninger. Tømmeret kommer fra Kaupanger i Sogn. Kirken ble vigslet etter brannen den 24. august 1997.

Utskjæringer
Utkjæringer med motiver fra sagaen om Sigurd Fåvnesbane. Foto: Micha L. Rieser, fra Wikimedia Commons.

Blant inventaret kan nevnes et krusifiks skåret av Sven Valevatn, og fire benkevanger har utskjæringer inspirert av Hylestadportalen med motiv fra sagaen om Sigurd Fåvnesbane.

Fantoft stavkirke er en av områdets best besøkte turistattraksjoner.

I kveldingen
Foto: Svein-Magne Tunli, fra fra Wikimedia Commons

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skatval kirke

Skatval kirke

Bakgrunn
Skatval var egen kommune fra 1902, men er siden 1962 en del av Stjørdal. Sognet omfatter hele den tidligere kommunen. Det har vært kirker i Skatval siden middelalderen, så som Auran og Fløan, som begge ble nedlagt i 1589. Kirke i nærheten av nåværende kirkested er omtalt i 1520, men ellers ser det ut til å råde stor usikkerhet om akkurat hva slags bygg som kan ha stått her før 1767. Det året ble det bygget en laftet kirke som ble ombygget til korskirke i 1854 og revet i 1901, da dagens kirke ble bygget. Den hadde 750 sitteplasser, og en altertavle fra 1600-tallet ble ved oppussingen i 1854 sendt til Vitenskapsmuseet i Trondheim. Det samme gjelder en døpefont laget av presten Rachløv i 1781. Gamlekirken lå rett nordvest for nåværende kirke.

Kirkebygg
Dagens Skatval kirke ble tegnet av overingeniør Johan Th. Wæhre, og byggmester var Edvard Lertrø. Kirken ble oppført ved den gamle kirkens kirkegård og innviet den 6. november 1901. Det dreier seg om en laftet langkirke med rundt 500 plasser. Stilen er typisk sveitser, og orienteringen er fra vest til øst, slik det er vanlig. Vesttårnet har våpenhus i tårnfoten og er omgitt av trappehus. Skipet er rekatangulært, og det polygonalt avsluttede koret er omgitt av sakristier (dåpssakristi i nord, prestesakristi i sør).

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og koret i øst åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Koråpningen er spissbuet, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Glassmalerier i koret kom på plass i 1929 og er laget ved Trondhjem Domkirkes glassbrenneri, så vidt jeg forstår utformet av Gabriel Kielland. De viser tre syngende engler.

Selve alteret er fra middelalderen, og det hersker noe usikkerhet om hvilken kirke det opprinnelig stammer fra, men det ble altså overført til 1767-kirken i sin tid og så til dagens kirke. Altertavlen, som viser Jesus, ble malt av Wilhelm Otto Peters i 1901. Han brukte Bertel Thorvaldsens berømte kristusfigur som forbilde, og den påmalte teksten lyder: «Jeg er den gode hyrde» (Joh 10, 11). Rammen er laget av Erik og Anders Leikvold.

Prekestolen står i korbuens sørkant og har oppgang fra koret. Den har fem fag med spissbuer og fyllinger med utskjæringer. En inskripsjon sier «Skåret av Konrad Forbord i 1932». En lesepult snekret av Sivert M. Rømo og malt av Martin B. Røkke ble tatt i bruk 1. påskedag 2000. Døpefonten i stein ble gitt til gamlekirken i 1892.

Orgelet på vestgalleriet er fra 1975 og kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det har 19 stemmer (og 1300 piper). Av de to kirkeklokkene er den ene fra 1594, den andre fra 1901 (Baklandets støberi og mek.verksted).

Kirkegård og omgivelser
Det er vel grunn til å tro at kirkegården har vært utvidet gjennom årene, og da kirkens jubileumsbok ble utgitt i 2001, var det ny utvidelse på gang, denne gang vestover. Et bårehus på kirkegården øst for kirken ble innviet den 3. juli 1966. Rett utenfor kirkegården på østsiden ligger det som en gang var kirkestall, oppført i 1907. En kirkestue fra ca. 1888 stod til utpå 1980-tallet, men den 10. april 1983 ble ny kirkestue innviet av biskopen.

Annet
Det kan ellers opplyses at Skatval har en annen kirkehistorisk attraksjon i form av Steinvikholm slott, som ble oppført av Olav Engelbrektsson, Norges siste katolske erkebiskop. En opera om ham oppføres på stedet hver sommer. Slottet eies av Fortidsminneforeningen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Engehaugen kirke

Engehaugen kirke

Bygget som huser Engehaugen kirke ved Kopperud i Gjøvik, ble opprinnelig oppført som HVPU-institusjon. I dag er det bygget om til arbeidskirke, med kirkerom der det en gang var gymsal. Kirken ble innviet av biskop Rosemarie Köhn i 1994.

I sokkeletasjen er det menighetsbarnehage, og det foregår ellers forskjellige kulturelle aktiviteter i tilknytning til kirken. Dessuten holdes katolske messer i denne kirken. Det finnes enkelte interiørbilder hos Kirkesøk.

Fra 1980 og til kirken stod klar, ble Karmel bedehus brukt som interimskirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Enger kirke

Enger kirke

Enger kirke står ved Randsfjordens østre bredd i Søndre Land kommune, et stykke sør for Hov. Det er en langkirke i tre bygget under ledelse av Herman Frang i 1875. Kirken har vesttårn, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 200. Kirken tilhører samme sogn som Hov kirke: Søndre Land.

Innvendig er det orgelgalleri i vest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv.

Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands alterbilde fra Bragernes kirke og viser Kristi oppstandelse.. Ifølge kirkeleksikonet er både prekestol og døpefont fra 1875. Ved døpefonten står en kopi av Bertel Thorvaldsens berømte kristusstatue. Orgelet er ifølge Norsk orgelregister
bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1975. Kirken sies å ha én klokke.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som strekker seg ned mot Randsfjorden.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden