Bakgrunn
Ytre Sandviken (Biskopshavn) sogn ble utskilt fra Sandviken i 1957. Det ble så avholdt en arkitektkonkurranse som ble vunnet av Jakob Myklebust, Bjørn Simonnæs og Helge Borgen med interiørarkitekt Hans Skogen som konsulent. Biskopshavn kirke ble oppført i 1965–66 og vigslet den 4. desember i sistnevnte år.
Kirkebygg
Biskopshavn kirke er en slags arbeidskirke i betong, tegl og tre. Hoveddelen med kirkerommet er en naustformet langkirke orientert fra vest-sørvest til øst-nordøst. Den har 600 sitteplasser. Det er inngangsparti og forhall i sørvest, i det som utenfra kan se ut til åvære kor. På sørøstsiden er et sammensatt tilbygg med flatt tak som huser blant annet sakristi, menighetssal, kirkestue, barnehage og kontorer.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri ved inngangen i sørvest, over forhallen. Koret er i og omkring en nisje i nordøst, og korgulvet er noe høyere enn skipets gulv. Kirkerommet er preget av hvite, selmmede teglsteinsmurer og — naturligvis — det bratte saltaket.
I koret er et stort kors på fondveggen snarere enn en altertavle. Prekestolen er i koråpningens venstrakant, ytterst på podiet, og det står en lesepult på motsatt side. Døpefonten er som en firkantet, panelt blokk. Orgelet er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1966 og restaurert av Brødrene Torkildsen i 1990. De to klokkene er støpt av Olsen Nauen.
Kirkegård og omgivelser
Det er urnelund nordvest og nordøst for kirken, og den ser ut til å være relativt full og uten utvidelsesmuligheter. Kirken ligger for øvrig i et boligstrøk og er omgitt av hus på alle kanter.
Kilder og videre lesning:
Hans-Emil Lidén: Norges kirker (Bergen, bind 2; Land og kirke, 1983; ISBN 82-05-14299-8), s. 250–253
Njøs (gnr. 24 i Leikanger) er i Hermansverk. Kirken der var en av kommunens tre nedlagte middelalderkirker (sammen med Hamre og Henjum). C14-datering av benrester som er funnet i kirkegården, skal være datert til før 1100, ifølge «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane», mens boken om Leikanger kirke sier 1165–1280. Ellers er presten omtalt («sira Symuni a Nios») i 1306 og kirken («kirkia a Nioss») vissnok i 1322–23, skjønt Riksantikvarens referanse er feil. Forskjellige årstall sirkulerer når det gjelder nedleggelsen: Ifølge «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane» ble kirken nedlagt en gang mellom 1598 og 1686, mens Lokalhistoriewiki (trolig basert på Med kleber og kalk) antyder rundt 1530.
Det eldste tunet på Njøs skal ha ligget relativt langt opp i skråningen, omtrent der husene på statens forsøksgård står. Kirken skal ha stått like nedenfor. Njøs var en steinkirke (av kleberstein, i alle fall kvadersteinene) og som sådan kanskje den gjeveste av de tre tapte middelalderkirkene i Leikanger. Skip og kor hadde samme brede, og kirken skal ha målt ca. 12 m x 8 m, ifølge Bendix Bendixen. Dette er muligens indre mål, for biskop Jacob Neumann opererer med litt større mål.
Etter nedleggelsen ble kirken brukt som steinbrudd, og forfallet kan til en viss grad følges over tid. Rundt 1700 (?) forteller Iver Leganger: «Her staar endnu en forlatt stor Stenkirke, og gården sies at have tilhørt en mæktig Mand.» Biskop Neumann visiterte Leikanger i 1824 og skildret ruiner som naturen var i ferd med å ta tilbake. Han beskrev også hvordan folk forsynte seg av stein: «…da man plyndrer disse Helligdomme til profane Husers oppbyggelse.» Så sent som i 1881, da Bendixen besøkte stedet, skal deler av østgavlen med en romansk bue ha stått. Bendixen skildrer også andre detaljer, dels som egne observasjoner, delvis som andres vitnesbyrd og minner. Kirken skal ha hatt en forhall av tre samt svalgang og støpul. Ifølge Riksantikvaren ble de siste rester trolig revet i 1883.
I 1993 ble det ved pløying funnet benrester (jf. nevnte datering), og på samme tidspunkt var det visstnok mulig å se omrisset der kirken hadde stått.
Margrethe Henden Aaraas, Torkjell Djupedal, Sigurd Vengen og Finn Borgen Førsund: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane 2: Sogn (Selja forlag: Førde, 2000; ISBN 82-91722-14-5), s. 178
Henjum (gnr. 17) er et av tre middelalderkirkesteder i Leikanger (sammen med Hamre og Njøs) som antas å være eldre enn Leikanger kirke. Bergens kalvskinn omtaler «kirkian a Hemymum». Kirken skal ha stått like over låven på Palnegarden (bnr. 24). Et brev fra 1544 forteller at kirken står til nedfalls, og eiendommene ble overført til Korskirken i Bergen. Kirken ble formodentlig nedlagt i løpet av kort tid. Tuften kunne visstnok påvises helt til slutten av 1800-tallet. Det antas at det dreide seg om en stavkirke.
Skjelettrester er blitt funnet i området ved flere anledninger.
Margrethe Henden Aaraas, Torkjell Djupedal, Sigurd Vengen og Finn Borgen Førsund: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane 2: Sogn (Selja forlag: Førde, 2000; ISBN 82-91722-14-5), s. 178
Det antas at Leikanger allerede hadde tre kirker da Leikanger kirke ble oppført rundt 1200 eller der omkring. Disse var Hamre, Henjum og Njøs.
Hamre (gnr. 9 og 10; gården ble delt allerede i middelalderen) er vest for Husabø. Det er ingen fysiske spor i dag etter kirken som stod der, men Bergens kalvskinn (før 1340) omtaler «Hamars kirkiu» og «kirkian a. Hamre». Det spekuleres i at kirken kan ha vært fra 1100-tallet, og det antas at den ble nedlagt på 1500-tallet, nærmere bestemt mellom 1563 og 1585. Ifølge Bendix Bendixen skal kirken ha ligget på et flatt nes like nedenfor husene på Indre Hamre (gnr.10). Dette viser til en lokal tradisjon som sier at den stod ved bnr. 7. Tuften skal ha vært synlig så sent som på midten av 1900-tallet.
Undertegnede har ikke hørt om inventargjenstander som stammer fra denne kirken.
Margrethe Henden Aaraas, Torkjell Djupedal , Sigurd Vengen og Finn Borgen Førsund: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane 2: Sogn (Selja forlag: Førde, 2000; ISBN 82-91722-14-5), s. 178
Bakgrunn, tidligere kirker
En kirke på Bø i Hyllestad er første gang omtalt som «kirkian j Bø» i Bergens kalvskinn rundt 1340. Det antas (på generelt grunnlag) at dette var en stavkirke. Videre er en kirke omtalt ca. 1600 i Jordebok for Bergen bispedømme, men uten at noe beløp er oppført. Det siste kan bety at kirken på det tidspunktet var nyoppført og slapp avgift. Denne kirken er i en befaring i 1686 omtalt som en smukk liten tømmerbygning, en langkirke sådan. Skipet skal ha vært omtrent 7,5 m x 7,5 m og koret 3,7 m langt og 5 m bredt. Kirken skal ha hatt flere vinduer med innskrifter.
Kirken tilhørte Eivindvik prestegjeld før den i 1808 ble overført til Lavik prestegjeld. I 1861 ble Hyllestad egen kommune og eget prestegjeld, og Bø ble del av dette. Kommunen har i dag ett felles sogn for alle kirkene. Undersøkt litteratur sier lite om hvorfor ny kirke ble oppført på 1800-tallet, men vi kan vel anta at det hadde med kapasitet og vedlikehold å gjøre. Dagens kirke er oppført på samme sted som de to forrige.
Dagens kirkebygg
Bø kirke er tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført av byggmester John Alver. Den ble vigslet av prosten den 29. november 1868. Det dreier seg om en langkirke i tre (tilsynelatende maskinlaft med flattelgjede stokker) med 200 sitteplasser.
Interiør og inventar
Interiøret er fargerikt i den forstand at en rekke forskjellige farger forekommer. Koret i øst åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et lite trinn høyere enns kipets gulv. Det er orgelgalleri i vest.
Til å begynne med ble det brukt et hvitt kors ved alteret. Altertavlen er ifølge kirkeleksikonet fra 1898, og maleren er pastor Johan Christensen. Bildet er en kopi av Adolph Tidemands «Oppstandelsen» i Bragernes kirke. Teksten under bildet lyder ganske enkelt: «Kristus er opstanden!»
Prekestolen og døpefonten går for å være på alder med kirken. Sistnevnte har et dåpsfat fra før 1700 som ble forniklet på nytt i 1913. Det finnes også andre gamle gjenstander som er overført, f.eks. flere gamle lysestaker. Også kirkeklokken skal være gammel, mens orgelet ble bygget av Brødrene Torkildsen i 1927.
Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger fint til nede ved sjøen, helt sør på kirkegården.
Mulige endringer på gang
I de senere år har man begynt å diskutere kirkebyggstrukturen i Hyllestad og andre steder. I 2013 meldte Firda at sognerådet gikk inn for at Bø og Øn kirker gradvis skal fases ut som sognekirker og virksomheten konsentreres om Hyllestad kirke.
Kilder og videre lesning:
Margrethe Henden Aaraas, Torkjell Djupedal, Sigurd Vengen og Finn Borgen Førsund: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane 2: Sogn (Selja forlag: Førde, 2000; ISBN 82-91722-14-5), s. 44–47
Finn B. Førsund: Bø kyrkje og kyrkjegard (Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane, arkivert nettside)
Vaksvika sportskapell i Ørskog (fra 2020: Ålesund kommune) ble oppført i 1961 og utvidet i 1977 og 1987. Det har 70 sitteplasser.
Kapellet ligger i et populært turterreng i høyden øst for Vaksvika. Det er på nordsiden av Bygdevegen, som er fylkesvei 5936 opp til kapellet og kommunal vei videre østover.
Bakgrunn, bygningshistorie
Godøy bedehuskapell er sør for fylkesvei 5950, på sørsiden av Godøya i Giske kommune. Første bedehus på stedet stod klart i 1902. Dette ble avløst av et nytt bedehus i 1953 som så ble påbygget til kapell i 1979 etter planer av Olav Solheim (som vi ellers kjenner fra Vike kirke). Senere er det påbygget i 2001 og 2008. Ved sistnenvte anledning fikk kapellet den støpulen som står nordøst for bygget.
Kapellbygg
Det dreier seg om et murbygg, og kirkerommet har 200 sitteplasser. Kapellet er eid av en stiftelse og leies av fellesrådet til kirkelige handlinger. Det brukes også til andre formål.
Som alterutsmykning brukes et kors snarere enn en regelrett altertavle, ifølge kirkeleksikonet, som opplyser at døpefonten er fra 1953.
Omgivelser
Det er ikke kirkegård ved kapellet. Godøy gravplass er nær Godøyas nordøstre hjørne. Det er parkering på østsiden av kapellet, rundt støpulen.
Bakgrunn, tidligere kirker Frei var tidligere egen kommune før den ble slått sammen med Kristiansund i 2008. (Noe av historien er illustrert på disse boksidene.) Stedet har hatt kirke siden middelalderen. «Kirkiu Freidhe» er omtalt i 1432. Middelalderkirken skal ha stått rett sør for dagens kirke, på nedsiden av bygdeveien. Den ble på 1600-tallet beskrevet som en langkirke i stavverk og skal ha hatt våpenhus i nord, sakristi i øst og dåpshus i vest. I 1665 fikk den takrytter over krysset, etter at klokken(e) tidligere hadde hengt i en støpul. Denne kirken ble truffet av lynet og brant natt til 15. oktober 1766. Ny kirke ble oppført og tatt i bruk året etter, med vigsling 13. januar 1768. Dette var en laftet korskirke med takrytter over krysset, sakristi i øst og våpenhus i sør og nord. Denne kirken ble revet våren 1896. Enkelte av materialene ble gjenbrukt i dagens kirke, som skal stå på omtrent samme tuft. Frei var for øvrig anneks til Tingvoll før sognet ble overført til det nyopprettede Kristiansund prestegjeld i 1827.
Dagens kirkebygg
Frei kirke ble tegnet av Karl Norum, og byggmester var Lars Mogstad. Kirken ble vigslet den 16. september 1897. Det er en langkirke i tre med 420 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og koret er rett avsluttet og flankert av et sakristitilbygg på tre sider. Kirken har fellestrekk med andre stavkirkepåvirkede Norum-kirker i dragestil, men mens de fleste slik er røde, er Frei-kirken gul med hvit staffering.
Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og kirkerommet fremstår som treskipet med lave sideskip og klerestorievinduer. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen.
Altertavlen er nygotisk og har et oppstandelsesbilde malt av overlærer K. Nicolaysen fra Bergen. Teksten under bildet lyder: «Jeg er Opstandelsen og Livet» (Joh 11, 25). I 1918 ble det bevilget penger til å restaurere den barokke altertavlen fra gamlekirken. Den står nå mot korets nordvegg. Det er en etasjetavle med tablåer av korsfestelsen og oppstandelsen i midtfeltene.
Prekestolen og døpefonten er på alder med kirken. Orgelet er ifølge Norsk orgelregister bygget av Vestlandske orgelverkstad i 1970 med noe gjenbruk av pipeverk fra et eldre Torkildsen-orgel.
Kirkegård og omgivelser
Den gamle kirkegården ble brukt frem til 1838, og det finnes fortsatt rester av den. Det tok altså noen tiår fra kirken ble flyttet i 1767 til kirkegården ble lagt ved siden av den, i første omgang på østsiden. I dag strekker kirkegården seg østover og (ikke minst) nordover fra kirken.
Det var visstnok mangel på aktivitetslokaler etter at Frogn kirke brant i 1994. Opprinnelig var det planlagt å oppføre en flerbrukskirke i løpet av fem år, men det skjedde ikke. I 2012 ble det imidlertid vedtatt at et flerbrukshus skulle oppføres på Dyrløkke utenfor Drøbak by. Byggestart var våren 2014, overlevering av bygget skjedde i april 2016, og i september 2016 åpnet flerbrukshuset Smia, som er tegnet av Hansen & Bjørndal Arkitekter. Storsalen (med 272 sitteplasser eller 380 stående) er visstnok innviet til kirkelig bruk, men er nok hovedsakelig en arena for kulturaktiviteter som konserter og teater. En rekke aktivitetsrom kan ganske sikkert brukes av fellesrådet, men ellers er de kirkelige innslagene først og fremst et kapell og kontorer for kirkens administrasjon.
Kapellet har egen inngang og visstnok også gode forbindelser med resten av huset innvendig. Det har ifølge Østlandets Blad 70–80 sitteplasser. Møblene er designet av Terje Hope og kirkesølvet av Tonny Fredberg Østergaard, men det fremste blikkfanget er nok alterveggen på 8 meter ganger 8 meter, som er utsmykket av Viel Bjerkeset og har tittelen «Hildring». Den ser ut til å ha en slags hologramaktig virkning ved at motivet veksler ut fra hvor man er i rommet, mellom korsform og en kristusskikkelse med utstrakte armer. Kirkelig kulturverksted har vært konsulent i utsmykningsarbeidet.
Akvarell av Adolph Tidemand fra 1848, gjengitt i Roar Hauglid: Norske stavkirker
Dagens Sauland kirke står i likhet med sine forgjengere på grunnen til prestegården, som opprinnelig bar Sauland-navnet. «Swidulandæ sokn» er omtalt i 1395 og «kirkio vmbodh a Swidhulande» i 1470 (DN IV:969). Det antas imidlertid at stavkirken ble oppført på 1200-tallet. Jens Nilssøn omtalte den som «Seudelandz kircke» i sin visitasrapport fra 1595, der det fremgår at den var anneks til Hierdall (Hjartdal) og hadde gudstjeneste annenhver søndag (hver tredje om vinteren). Tross kirkens underordnede status skal den imidlertid ha vært større enn stavkirken i Hjartdal (og for den saks skyld den i Tuddal).
Ifølge Lorentz Dietrichson ble det meldt i en besiktigelsesrapport fra 1662 at svillene i koret var råtne der alteret stod. I 1668 var det fortsatt svalganger rundt kirken, men da kirken ble revet, var det sval bare på vestsiden, og koret var ifølge Dietrichson for lengst forsvunnet. Kirken hadde takrytter med gavler i fire himmelretninger. En laftet fløy på nordsiden kom til i løpet av 1700-tallet. På 1840-tallet var kirken liten og medtatt, men det ble utarbeidet reparasjonsplaner, inkludert tegninger. Da det kom til stykket, ble imidlertid kirken vurdert som for ødelagt av råte. I 1849 ble det vedtatt å rive den, men dette skjedde først i 1860, etter at dagens kirke stod klar. Stavkirken er ellers avbildet av Adolph Tidemand på hans Gudstjeneste i en norsk landskirke. Av bildet fremgår det at utskjæringene på vestportalen vender innover, noe som kan ha bidratt til å bevare dem i så god stand. Lorentz Dietrichson sier ellers: «Det viser sig af Tidemands billede, at der i kirken har været indlag indre loft og pulpitur.»
Stavkirkens materialer
Det sies i boken «Bygningsarv fra Hjartdal» at byggmesteren for nykirken prøvde å få Fortidsminneforeningen interessert i å flytte stavkirken til Kristiania, men det kan se ut til at foreningen ikke hadde midler til dette. Materialer fra stavkirken ble brukt til å oppføre ny prestegårdsbygning, men denne ble revet i 1960-årene.
Stavkirkeportalen Vestportalen fra stavkirken er utstilt i middelalderutstillingen i Kulturhistorisk museum. Det er på grunnlag av den at kirken dateres til 1200-tallet, og Dietrichson sier om utskjæringene: «…de viser os det høieste høidepunkt, hvortil træskjærerornamentikken er drevet i vort land og synes at tilhøre den samme blomstring, som viser sig i Stedje og Aardals kirkes portaler omkring 1200.» Med utgangspunkt i stilen spekulerer Dietrichson i om det kan ga vært en kunstner fra Vestlandet som har skåret denne portalen i Telemark, men han må slå seg til ro med at det aldri vil la seg bevise.
Andre gjenstander fra stavkirken
Et alterbilde fra 1810 som viser korsfestelsen, er å finne i skipets sørøstre hjørne i dagens kirke. I tårnet i kirken er dessuten to middelalderklokker fra stavkirken, visstnok fra 1200- og 1400-tallet. Prekestolen skal være å finne i menighetshuset. Av andre gjenstander som er tatt vare på, kan nevnes et døpefontlokk, et vievannskar, en dørring og fragmenter av et par hjulkors.
.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}