Bakgrunn
Det skal visstnok være Valle som har gitt navn til Setesdalen. Opprinnelig het området Sæthre (e.l.), noe som resulterte i navnet Sætersdalen. Området lenger ned ble kalt Otredala. Senere har imidlertid setesdalsnavnet bredd om seg, og området rundt Valle har tatt navn etter prestegården. Som for en rekke andre kirker i regionen er eldste skriftlige omtale av Valle kirke fra 1327. Dette var trolig en stavkirke, og den ble utvidet i 1663. Da fikk den nytt kor og ble satt i stand. Denne kirken ble revet i 1843 for å gi plass til dagens kirke. Enkelte materialer er å finne i kirken. Ellers ble mye solgt på bygda.
Kirkebygg
Valle kirke er som mange setesdalskirker oppført av Anders Syrtveit, etter en typetegning av Linstow. Den ble innviet av biskopen den 1. desember 1844. Vi har å gjøre med en laftet korskirke med ca. 400 sitteplasser (ifølge Setesdalswiki og Wikipedia; kirkeleksikonet og Nenseter opererer med 500). Koret er rett avsluttet og har sakristi øst for seg, mens det er våpenhus i vest. Tårnet — eller muligens takrytteren — kneiser over vestre del av skipet.
Interiør
Kirken fikk utvendig panel i 1848 og ble malt i 1853, men det opprinnelige panelet skal ha blitt skiftet ut. Inne i kirkerommet synes laftestokkene, og de er malt rosa. Det er søylebåret galleri med orgel i vest, og galleriene strekker seg langs vestre korsarms nord- og sørvegg og til og med endeveggene på tverrarmene. Koret er i østre korsarm og åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er lave ballustrader som korskille på hver side av midtgangen.
Inventar Altertavlen er overført fra stavkirken. Den er fra ca. 1650. Bildet viser nedtagelsen fra korset og skal være malt etter en original av Federico Barocci, muligens av en nederlandsk kunstner.
Prekestolen henger i krysset mellom østre og søndre korsarm, med oppgang fra koret. Den går for å være laget av Halvor Haugen, som også laget alterringen.
Orgelet har 22 stemmmer og ble bygget av Orgelmakerij Steendam i 1997. (Se disposisjon.) Kirken har to klokker. Den ene skal ha blitt støpt av to eldre klokker og levert av Hans Johnsen (Kristiansand). Den andre krediteres J.P. Bieber og er på alder med kirken. Kirken har også noen kunstferdige låser som er smidd av Olav Drengson Hoftuft.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. Like utenfor kirken står en minenstein over eidsvollsmannen Ole Knudsen Tvedten, som var bonde og lensmann fra Valle. Prestegården er ikke langt unna. Menighetshuset er i Valle sentrum.
Kilder og videre lesning:
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 106–107 + 81
Bakgrunn Tvedestrand ble ladested med handelsrettigheter i 1836 og var ikke minst utskipningssted for Næs Jernverk. Kirkemessig sognet stedet til Holt, men ettersom befolkningen økte og kirkeveien til Holt var besværlig, oppstod krav om egen kirke i byen. Byen er siden blitt befolkningssentrum for sitt nærområde, og de tidligere kommunene Holt og Dybvåg ble slått sammen med Tvedestrand i 1960. Kirkemessig ble Tvedestrand utskilt fra Holt prestegjeld fra 1. april 1902.
Kirkebygg
Tvedestrand kirke ble tegnet av Georg Bull og oppført av byggmester Martin Pedersen. Grunnstein ble nedlagt den 26. juli 1860, og kirken ble innviet av biskopen den 20. november 1861. Det er en nygotisk langkirke i tegl med rundt 400 sitteplasser, og den ligger på en høyde ikke langt fra Strykejernet med utsikt over byen, tett omgitt av trehusbebyggelse. Til tross for den potensielt vanskelige topografien (på et sted som var kjent som Likbakken) er orienteringen som vanlig fra vest mot øst. Vesttårnet ser ut til å være omgitt av trappehus, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av små sakristier. Taket er tekket med tegl, unntatt på tårnet, som har kobbertekke.
Interiør og inventar
Som andre kirker har Tvedestrand kirke vært gjennom forskjellige restaureringer, reparasjoner og oppgraderinger. Interiørfargene stammer fra 1950 og ble valgt av Finn Krafft. Altertavlen er fra 1897 og har et bilde malt av Axel Ender med innskriften «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh. 14, 6). Det er ellers glassmalerier i korvinduene. Prekestolen står i venstrekant av koråpningen og har oppgang fra koret. Kirken sies å ha to klokker: en stor og en liten. Kirken hadde først et harmonium, men fikk et 11 stemmers pipeorgel i 1885 etter gave fra Tvedestrand sparebank. Dette orgelet er siden restaurert.
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke gravplass ved kirken. Tvedestrand kirkegård ligger et annet sted i byen, oppe i åsen vest for Fjæretjenn. Den ble innviet 28. november 1866, og et gravkapell ble oppført i 1898.
Tvedestrand kirke feiret 150-årsjubileum i november 2011.
Kilder og videre lesning:
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 40–41
Bakgrunn
Agder (særlig Aust-Agder) har en rekke middelalderkirker av stein som senere er utvidet til korskirker med nye deler av tre. Tromøy kirke føyer seg inn i rekken av disse, men skiller seg fra de andre kirkene ved at den mangler tårn. Ellers ligger kirken altså på en øy — fylkets største — og vitner om en tid da kommunikasjon foregikk vel så mye til vanns som til lands.
Tromøya har hatt bosetning siden yngre steinalder, og det skal ha vært et gudehov på Hove, en drøy kilometer vest for kirken. En prest ved navn Ivar er nevnt i et skinnbrev fra 1320, men kirken antas å være fra 1100-tallet (eller rundt 1200). Tromøya hørte etter reformasjonen til Holt prestegjeld før området sammen med Austre Moland og Barbu ble utskilt i et eget prestegjeld i 1747. Dette ble delt i tre i 1877. Tromøy prestegjeld omfattet også deler av fastlandet, der man etterhvert fant det kronglete å karre seg til utkanten av øya for å få utført kirkelige funksjoner. Resultatet var en avskalling med nye sogn og nye kirker. Ellers har Tromøy kirke vært et landemerke for ferdselen til sjøs inntil mindre beiting i etterkrigstiden førte til gjengroing.
Kirkebygg
Steinkirkedelen (med en murtykkelse på rundt halvannen meter) er altså eldst. Dette er øst-vestdelen, som i dag er tverrskip. Opprinnelig var lengden ca. 2/3 av den nåværende. Det var apsis i øst, mens vestenden antas å være opprinnelig og kan ha fundamenter fra et tårn (muligens rundt). Forlengelsen østover skjedde i gotisk tid, ca. 1250-1300. Ved den anledning fikk kirken et rett avsluttet kor i øst, og presteinngangen i korets sørvegg ble flyttet østover. Den er i dag gjenmurt, men godt synlig i muren. Den er romansk (rundbuet) og har et mannshode på hver side av åpningen (av granitt). Det trekkes paralleller til Hedrum kirke og antydes at det kan dreie seg om Odin øg Frøy. Her er en annen versjon av historien.
Kirken ble i 1724 solgt til stiftsbefalingsmannen, som året etter solgte den videre til allmuen. Samme år (altså 1725) fikk kirken nye altertavle og prekestol, muligens som følge av gaver gitt i glede over at kirken kom på menighetens hender. I 1748-51 ble kirken utvidet til korskirke under ledelse av Ole Nielsen Weierholt. Alle vegger ble forhøyet, og som vi ser, er gavlene av tre også på murdelen, som ble gjort om til tverrskip, mens kirken fikk kor i sør. Tårn ble bygget i 1753, men revet allerede fire år senere fordi det var medtatt. Det ble da laget ny hovedinngang i nord med våpenhus og klokkehus. Innvendig fikk kirken tønnehvelv med skymaling. Som ved Flosta kirke ble malerarbeidet utført av Jørgen Schultz, som signerte arbeidet og daterte det 1758 på orgelgalleriet.
Interiør og inventar
I 1880–81 ble innerveggene panelt og malt etter tidens smak, orgelgalleriets utsmykning ble sendt til Folkemuseet, kirken fikk nye benker m.m. Noen tiår senere ble kirken restaurert, og den 20. august 1939 ble den gjeninnviet i nygammel stand. Kirken ble restaurert også i 2003. Ifølge Kirkesøk har kirken 290 plasser, mens Kunsthistorie.com og Wikipedia opererer med 500.
Korskillet er skåret av Weierholt og har Frederik Vs kongemonogram båret av løver som igjen er flankert av engler. Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1300 og antas å være hugget i verkstedet knyttet til Stavanger domkirke. Den er ikke ulik fonten i Fjære kirke. I koret er en skriftestol fra 1750, noe vi ser av bildet på døren, der en prest gir syndsforlatelse. To andre bilder på stoler viser Peter og Den bortkomne sønn. Bildene er malt av Schultz. Ved siden av prekestolen står fire timeglass med dateringen 1769. Det tar visstnok 15 minutter å tømme hvert av dem. Kirken har også en rekke andre gamle gjenstander. De to kirkeklokkene er fra 1769 (London) og 1886 (Pusnes Jernstøberi).
Et orgel fra 1750-tallet skal være å finne på Folkemuseet, skjønt det gjelder muligens bare enkelte deler, deriblant en rekke piper. I 1904 fikk kirken nytt orgel bygget av Lars Brynhildsrud, og dette ble i 1965 byttet ut med et orgel fra Vestlandske Orgelverksted. Etter årevis med pengeinnsamling kom dagens orgelpå plass i 2016. Det er bygget av tyske Orgelbau Mühleisen, som også leverte orgelet til Arendals trefoldighetskirke i 2010.
Kirkeård og omgivelser
Tromøy kirke er omgitt av en velstelt kirkegård av en viss størrelse. En rekke gamle gravmonumenter er stilt opp på utstilling langs kirkegårdsmuren. I et parkområde som er adkilt fra gravplassen med en port, er et minnesmerke over falne i den annen verdenskrig. Nord for kirken står et hvitkalket gravkapell som ble oppført i 1956, og et rødmalt redskapshus/servicebygg fra 1985. Prestegården er avbildet hos Opplysningsvesenets fond, som også skriver om dens historie.
Bakgrunn, kirke nr. 1
I likhet med mye av det østre Aust-Agder sognet Arendal en gang til Holt prestegjeld. I 1669 fikk det fremvoksende ladestedet tillatelse til å oppføre egen kirke. Byggmester for denne trekirken (like vest for nåværende kirke) var Johannes Halsteinson, og kirken ble innviet den 6. desember 1670. Den fikk etterhvert flere påbygg og fikk Y-form (som en av bare ti kirker i Norge). I 1714 kom det til et tårn i gråstein ved nordfløyen. Denne kirken ble i stadig dårligere stand mot slutten av 1700-tallet, og på 1830-tallet ble den avløst av en ny kirke. Arendals første kirke hadde et alterbilde som fremstilte nattverden, og prekestolen var utsmykket med utskårne trefigurer av de fire evangelistene. Kirken fikk orgel i 1723 (13 stemmer, Peter Lorentzen Elster) og kongestol i 1751. Den skal ha hatt portretter av kongene Kristian V, Frederik IV, Kristian VI og Frederik V samt det danske riksvåpenet. Kirkegården, som ble innviet i 1709, lå lenger nedi bakken, like nedenfor dagens kirke.
Den åttekantede Grosch-kirken som ble avløst av dagens trefoldighetskirke. Foto: Hans Petter Nielsen, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Kirke nr. 2
Ny kirke — også den en trekirke, men denne gangen åttekantet — ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnstein ble nedlagt av selveste kronprins Oscar den 7. august 1833, og kirken ble innviet den 23. mars 1836. Denne bindingsverkskirken beholdt tårnet fra gamlekirken, og kirken hadde inngang i øst og kor i vest, altså motsatt orientering av det vanlige. De 555 plassene til tross skal denne kirken ha vært i minste laget allerede fra begynnelsen, noe som muligens også hadde sammenheng med at alle plasser i utgangpunktet var bortleid til velstående borgere og ikke kunne brukes av andre. Denne ordningen ble etterhvert avviklet som følge av misnøye. Dette var dessuten en periode med kraftig befolkningsvekst.
Istedenfor altertavle hadde Grosch-kirken en gipskopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue. Døpefonten var en knelende engel som holdt kummen i hendene, også den en Thorvaldsen-kopi. Disse ble senere overført til Froland kirke, der de siden har fått avløsning. (Kristusstatuen er å finne på Aust-Agder kulturhistoriske senter.) Kirken overtok først orgelet fra gamlekirken, men fikk et nytt Claus Jensen-orgel i 1876. Dette fant i 1888 veien til Bjorbekk kirke, der det fortsatt er i bruk.
Dagens kirke
Etterhvert begynte den prosessen som resulterte i dagens kirke. I forkant av kirkebyggingen fikk byen ny høyere skole (Arendal gymnas) lenger oppi bakken på Tyholmen, og det var en stund snakk om å bygge kirken øverst i Vestregate (i Blødekjær). Den endelige reguleringen plasserte imidlertid kirken litt opp i skråningen på Tyholmen. Nødvendige tomtekjøp ble ordnet, og det var ønske og krav om en sokkel for kirken på den skrå tomten i form av basarhaller, som etterhvert skulle romme butikker. En arkitektkonkurranse utlyst i 1883 ble i 1884 vunnet av Christian Fürst, som på det tidspunktet fortsatt var student hos Johannes Otzen, Fürsts mentor og arkitekt for St. Gertrud Kirche i Hamburg, som Trefoldighetskirken har visse likhetstrekk med. Grunnstein ble nedlagt den 7. august 1885. Fürsts studiekamerat Egon Schmüser tituleres gjerne som byggeleder. Han kan vel også sies å ha vært utførende arkitekt for basaren, for det ble etterhvert han som utarbeidet tekniske tegninger for den. Byggmester var Carl Lovin Wagle. Trefoldighetskirken ble innviet av biskopen den 29. juni 1888.
Som det fremgår av bildene, er kirken av upusset tegl, men hva slags form har den? Det kan vel argumenteres for at den har form som et latinsk kors, men i likhet med Sagene kirke (også tegnet av Fürst) har den en romfølelse med elementer av langkirke, korskirke, basilika og sentralkirke, og beskrivelser av kirken varierer deretter. Også her er hjørnene mellom korsarmene skrådd. Korsarmene som danner tverrskipet, er brede og korte, og de har gallerier. Tverrskipene har få sitteplasser, og disse er stoler snarere enn kirkebenker, noe som bidrar til langkirkepreget. Det er tre skip i kirkens lengderetning. Sideskipene er imidlertid smale, og områdene under galleriene fungerer egentlig bare som passasjer. Orienteringen er nesten fra nord til sør, med koret svakt mot sør-sørøst og omgitt av sakristier som sies å være svært små. Det er tårn i nord. Kirken hadde opprinnelig ca. 1 200 sitteplasser, men dette er i dag redusert til rundt 850.
Det brant i kirken natten mellom 12. og 13. januar 1902. Det så alvorlig ut en stund, men det viste seg at skadene ikke var så omfattende som antatt. (Wikipedia har flere detaljer om brannen.) Både kirken og basaren fikk imidlertid tidlig problemer med frostsprengning. Allerede i 1909 ble det satt opp stillaser rundt hele kirken for å bytte ut ødelagt fasadestein, og det har vært gjentatte perioder med restaurering siden. På basaren, som jo har flatt tak, har det vært enda større problemer, og problemet synes å ha blitt forsterket av et slags malingslag som ble påsmurt. På 1980-tallet vurderte man å rive basaren. Mot slutten av 1980-tallet valgt man en flikkeløsning som viste seg ikke å holde. I 2005 rev man den gamle basaren og bygget opp hele anlegget på nytt tilnærmet lik det gamle, men med visse tekniske oppjusteringer. Basaren ble gjenåpnet året etter.
Interiør og inventar
Når det gjelder inventar, tegnet Schmüser også prekestol, alter og døpefont, alt utført av snekker H.P. Larsen, som også laget benkene. Opprinnelig hadde kirken en mindre og enklere, nygotisk altertavle med et forgylt kors på blå bunn. Etter en gave gitt i 1898 fikk kirken en altertavle med et bilde malt av August Eiebakke. Den viser Jesus som velsigner disiplene før sin himmelfart (jf. Luk 24, 50). Det sies at fremtredende kirkemenn stod modeller for disiplene. Tavlen ble innviet den 21. juni 1901.
Prekestolen sies å ha kommet uskadet fra brannen i 1902, mens døpefonten skal ha blitt forkullet. Hva som siden har skjedd med den, sies det lite om. Ved døpefonten henger et flamsk maleri som er malt på slutten av 1600-tallet etter et kobbersikk av Cornelius Galle, som igjen er kopiert etter en original av Giovanni Stradanus (alias Jan van der Straat). Bildet viser De hellige tre kongers tilbedelse. Det sies at man la det bort etter brannen, da det ble antatt skadet, men det er åpenbart restaurert siden.
Kirken har hatt flere orgler. Det første, et August Nielsen-orgel med 26 stemmer, ble gitt av Anton Chr. Houen til innvielsen. Orgelet ble bygget om og utvidet til 44 stemmer av J.H. Jørgensen i 1957. Dette omfattet også et anlegg for overføring av musikk fra kirketårnet. I 2010 ble det installert nytt orgel bygget av Orgelbau Mühleisen. I den forbindelse ble også prospektet utvidet. Midtdelen på bildet i Wikipedia er det opprinnelige, mens de to vingene er nye. Orgelet sies å være Norges fjerde største kirkeorgel, og er nærmere beskrevet av orgelbyggeriet.
Mühleisen-orgelet fra 2010. Foto: Anita A. Mechlenborg, fra Wikimedia Commons.
Kirken hadde opprinnelig tre stålklokker fra Bochumer Verein. De skulle opprinnelig ha vært av bronse, men etter et økonomisk krakk i 1886 var det nødvendig å kutte ned på utgiftene. I 1983 ble det installert et klokkespill med 16 klokker fra Olsen Nauen. NRK har lydopptak av kirkeklokkene. Flere inventargjenstander er skildret i kildene.
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård her. Byens kirkegård ligger et par kilometer unna, nærmere E18.
Kilder og videre lesning:
Trefoldighet menighet i Arendal 1705–1955 (P.M. Danielsens trykkeri: Arendal, 1955)
Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 160–163
Hans Olaf Aanensen og Jan Lindland: Kirkebasaren i Arendal: Tilblivelse, forfall og gjenoppbygging (Stiftelsen Kløckers hus: Arendal, 2007)
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 10–11
Bakgrunn Tovdal var tidligere egen kommune før den ble slått sammen med Åmli i 1967. Forbi stedet renner Tovdalselva, som før den renner ut i fjorden ved Kristiansand, skifter navn til Topdalselva. Lokale dialektforskjeller? Tovdal tilhører samme sogn som Åmli kirke (ikke eget sogn), selv om bygget tituleres som kirke på fellesrådets nettsted.
Kirkestedet er fra før reformasjonen, og det skal ha vært flere kirker i området i gammel tid. Ved Austenå, et stykke oppstrøms, sies det fortsatt å være synlige kirketufter nede ved elven, og en tradisjon vil ha det til at det også har vært kirke på Vestenå, på motsatt side av elven. Tovdals tidligere kirke lå i likhet med dagens kirke på gården Hillestads grunn, og den bar også Hillestad-navnet. Etter kirkeauksjonen kom den på allmuens hender i 1780. Den skal ha vært i god stand i 1802, men «brøstfeldig» i 1820. I 1818 forelå det planer om å bruke gamlekirken (etter reparasjon) som kor og sakristi og utvide med nytt skip, men det ble nybygg. Det gikk muligens litt over stokk og stein, for menigheten ble irettesatt av biskopen for ikke å ha innhentet relevante formelle tillatelser. Ny kirke ble oppført i løpet av 1820 på samme tomt på allmuens bekostning — trolig på samme tuft, altså med koret der gamlekirkens skip hadde vært. Hvem som var byggmester, er ikke kjent, men det har vært spekulert i om det kan være Gjermund Gunnarson Veum, som bygget Gjøvdal kirke en god stund tidligere. Formelt innviet ble kirken først den 4. mars 1827.
Kirkebygg
Tovdal kirke er en laftet langkirke med 105 sitteplasser (ifølge Kirkesøk, mens fellesrådet sier 130). Skipet er rektangulært og relativt kort, koret er rett avsluttet, og det er sakristi (fra 1980) i den østre forlengelsen. I vest er det våpenhus med takrytter. (Kirkens orientering er omtrent fra nordvest til sørøst.) Kirken har utvendig panel. Det er ikke helt klart når det kom på, men det skal ha vært umalt så sent som i 1835, skjønt kanskje hadde man smurt på noe for å beskytte den. I 1837 fikk den rød farge, som visstnok ble blandet i tjære. Deretter ble den hvitmalt i 1854. Så ble den rødmalt i 1932, men hvitmalt igjen i 1964 etter en hard lokal strid. Sommeren 2011 så den ut til å ha behov for litt mer maling.
Interiør og inventar
Innvendig er det galleri i vest og nord. I (sør)øst er det tydelig korskille, men ingen høydeforskjell på gulvet. Deler av interiøret ble malt i 1848. I 1885 ble det overmalt med brunt og gråhvitt. I 1930–32 ble kirken pusset opp ganske grundig med utgangspunkt i en plan av arkitekt Wilhelm Swensen. Ved den anledning ble det gjort om en god del i kirkerommet. Blant annet ble det satt inn korgitter med dreide stolper, og interiørfarger ble satt av Finn Krafft.
Kirken fikk enkelt utstyr. Fra starten av hadde den bare et kors ved alteret. Det ble malt i 1848 av Kittel Kittelsen. I 1929 kom det på plass et alterbilde, en kopi av Adolph Tidemands bilde Oppstandelsen (eller «Oppstoda») fra Bragernes kirke, her malt av Rasmus Strømme. Han skal ha malt det etter en kopi i Mandal kirke som siden er erstattet med et kors. Man var neppe helt fornøyd med dette bildet, for allerede i 1932 ble Kittelsens kors restaurert og satt inn i altertavlen i bildets sted. Bildet ble hengt på korveggen i stedet.
Prekestolen er til høyre for koråpningen og har oppgang fra koret. På sørsiden i koret står en klokkerstol, og i det nordøstre hjørne er en skriftestol. Døpefonten med tilhørende fat er fra 1600-tallet og har stått i gamlekirken, men ble brukt som vaskeservant i en årrekke før den kom inn i kirken. Kirkeklokken ble omstøpt i Nederland i 1682. Det finnes gammelt kirkesølv som er overført fra den tidligere kirken. Kirken hadde først et vanlig husorgel, men fikk pipeorgel i 1961 etter en innsamling. Orgelet sies i fellesrådets handlingsplan å være dårlig. Lynavleder skal være montert i 2010. Det er ca. 6 gudstjenester i året i Tovdal.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården i nord, vest og sør, og det er parkeringsplass i øst. På østsiden av fylkesvei 3706 ligger nevnte Hillestad gård, som i sin tid ble solgt med forbehold om at presten måtte få bo der ved besøk til Tovdal anneks. I dag huser den et feriesenter med galleri.
Bakgrunn, kirkebygg
Søndeled kirke er opprinnelig en middelaldersteinkirke som er blitt utbygget til korskirke med deler av tre. Vegger fra steinkirken utgjør i dag vestre korsarm, og det antas at kirken ble oppført en gang i perioden 1150-1250. Kirken ble kjøpt av allmuen på kirkeauksjonen i 1723, ble påbygget tårn i 1752 og ble altså utvidet til korskirke i 1768 (ved byggmester Lars Albretsen Øvernes). Tårnet ble ombygget i 1772, og kirken fikk utvendig bordkledning og maling i 1775. Koret er innerst i østre korsarm, og det er sakristi i forlengelsen. Det er våpenhus i vesttårnets fot, med inngang i sør. Kirken har tre gallerier og til sammen rundt 450 sitteplasser.
Interiør og inventar
Eksteriør, interiør og inventar har gjennomgått flere endringer. Opprinnelig var kirken sparsommelig utstyrt, slik det fremgår av Stavanger domkapittels jordebok (den såkalte Grågås) fra 1626. Kirken fikk fargerikt interiør med skymalinger i taket på 1700-tallet. Takhvelvingen ble malt av Salve Torjussen Flaten i 1784 og signert STS. Interiøret unntatt taket ble senere overmalt med gråtoner, men i 1921-24 ble kirken restaurert etter planer av arkitekt Lars Backer og med Peder Arnold Hansen som arbeidsleder og Finn Krafft som ansvarlig for maling. Det ble feiret jubileum i 2000, og i den forbindelse ble det utgitt bok om kirken.
Mot koret. Foto: Hans Olav Stegarud, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Et bilde fra en eldre altertavle fra ca. 1650 henger nå i kirkeskipet. Det er et nattverdsbilde som i sin tid ble bekostet av Jens Nielsen Lem. Bildet er malt direkte på et eikebord, og før restaureringen ble baksiden brukt som salmetavle. Før dette alterbildet kan det ha vært en katekismetavle i kirken. På nordveggen, vis-à-vis dette bildet, henger et annet gammelt klenodium, et antependium fra 1630. Det er et vevd teppe med plantefarger som fremstiller nattverden. Det ble restaurert i 1903-04 og henger i glass og ramme. Jubileumsboken melder om noe behov for konservering.
Prekestolen er fra 1800 og henger på hjørnet mellom østre og nordre korsarm. Den har en himling.
Kirkens eldste inventargjenstand er døpefonten i kleberstein, som er fra middelalderen, trolig fra rundt år 1200. Fonten har et ilegg som holder dåpsfatet (i messing) på plass. Det finnes også et eldre messingdåpsfat (første halvdel av 1600-tallet) som er tilbake i kirken etter en årrekke i privat eie, og kirken har to dåpskanner: en i tinn (med årstallet 1790 innpreget) og én i sølv (1959). Det skal ha vært et dåpshus her, muligens skåret av Weierholt, Men man vet ikke hvor det har tatt veien. Kanskje forsvant det i 1800, da den nåværende prekestolen kom på plass. Det finnes også en god del gammelt altersølv.
Kirken har faste, lukkede benker med radnumre på dørene. Som i andre kirker hadde man faste plasser i gamle dager, men dette systemet ble opphevet i 1868. Benkenes ryggvinkel ble justert i 1922, og i 1924 ble alle dørene hengslet samme vei (tidligere hadde det variert). Innerst i koret finner vi Bispestolen i nord og Klokkerbenken i sør, og i selve kirkerommet er Forvalterstolen (en lukket benk med skyvevinduer, oppført for forvalteren på Egelands Verk) i nordre tverrskip og Frøynstolen i søndre tverrskip. En stol som omtales som «Stol no 4» ble ifølge gamle regnskaper leid ut på 1800-tallet. Den stod formodentlig i selve kirkerommet, men det er ikke funnet spor etter den. En brudestol som antas å være fra senmiddelalderen, står ved den gamle sørportalen (som ikke er i bruk). Mellom bispestolen og prekestolen henger en minnetavle over kapellanen Christen Svenningsen og hans familie, malt i 1664 av ukjent kunstner.
På brystningen på vestgalleriet (der orgelet står) har fem fyllinger avbildninger av jakobssønnene Ruben, Simeon, Levi, Juda og Zebulon. Kirken fikk sitt første orgel i 1896. Det kom fra Olsen & Jørgensen og hadde seks stemmer (ett manual). Dette er siden skiftet ut og havnet i Ramsund kapell, der det var i bruk til 1970. Dagens orgel er fra 1961 og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.
Av de to kirkeklokkene er den ene støpt av Jacob Rendler i 1751 (i forbindelse med at kirken fikk tårn), mens den andre er støpt av Knud Børgersen Riise (i Tønsberg) i 1839.
Blant andre inventargjenstander kan nevnes et timeglass, en Kristian III-bibel fra 1550 og fire gamle kollektbøsser («tiggertavler»). Et par gamle messehagler fra kirken er å finne i Kunstindustrimuseet i Oslo, hvorav den ene fra tidlig på 1500-tallet. Dessuten henger en messehagel fra 1800-tallet i sakristiet. Dagens messehagler ble laget av Tone Moe på midten av 1990-tallet.
Nettstedet Agderkultur har en rekke interiørbilder fra kirken.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av en mur. Jubileumsboken omtaler seks kirkegårdsutvidelser og plotter dem inn på et kart. Beplantning og gravskikk har endret seg gjennom årene, og jubileumsboken gjengir gamle bilder med andre typer gravsteiner enn dagens oppreiste. Under kirken er et gravkammer fra slutten av 1600-tallet der det fortsatt er fem kister. Sør for kirken går en lindeallé mellom kirkegårdsporten og hovedinngangen, og på nordsiden står et bårehus. Like borti veien er et bedehus.
Bakgrunn
Stokken kirke ligger like vest for Eydehavn. Opprinnelig hørte området til Holt prestegjeld, før det i 1747 ble utskilt et prestegjeld bestående av Austre Moland, Tromøy og Barbu som ble delt i tre i 1877. Stokken fikk egen kirke i 1879, da som anneks til Austre Moland, mens Barbu fikk kirke året etter. I dag utgjør Stokken et eget sogn.
Kirkebygg
Stokken kirke ble tegnet av J.C. Reuter, oppført under byggmester Carl Svendsen og innviet den 13. august 1879. Det er en langkirke i tre (bindingsverk) med ca. 400 plasser. Den har orgelgalleri over inngangen og gallerier langs langsidene. Ved siden av er et påbygg med menighetssal og ungdomslokaler. Tegningene for kirken er siden brukt ved bygging av Færvik kirke og Bjorbekk kirke.
Interiør og inventar Kirkerommet er malt om et par ganger. Til femtiårsjubileet ble interiøret malt av Emil Rummelhoff, som i tillegg til å male vegger og benker også dekorerte prekestol og galleribrystning (frise med kornaks og vindruer) samt malte draperier på brystningen langs korveggen. Hans grønntone ble endret noe etter forslag fra Finn Krafft til 75-årsjubileet i 1954, da kirken fikk sine nåværende interiørfarger. Disse ble videreført da kirken ble malt på nytt til hundreårsjubileet, og også draperiene ble malt opp igjen.
Altertavlen viser Jesus i Getsemane og ble malt av Hedvig Lund, visstnok sammen med hennes mann, Bernt Lund. Bildet hadde vært brukt i altertavlen i Austre Moland kirken til erstatning for det tidligere alterbildet, men det gamle bildet ble tatt tilbake, og det nye ble noe senere gitt til Stokken kirke. Det er anbragt i en nygotisk innramming av Ludvig Karsten, som var byggmesterens sønn og bare sytten år på det tidspunktet. Det samme motivet skal for øvrig være å finne i altertavlen i Løten kirke og i et maleri i Våler kirke (før brannen, ihvertfall).
Prekestol og døpefont er på alder med kirken. Rummelhoff malte evangelissymboler på prekestolen, men kom til å bytte om symbolene for Matteus og Lukas, slik at vi får Matteus med bevinget okse og Lukas med bevinget menneske. Døpefonten er en avstøpning av fonten i Vartov hospitalskirke i København (der originalen er laget av Christopher Borch). Kummen bæres av tre englehoder på en vridd søyle med vinranker og akantusblader.
Orgelet sies (i kirkeleksikonet og andre steder) å være et ni stemmers Jørgensen-orgel fra 1928. Det må sies å være relativt gammelt. De to kirkeklokkene er fra Olsen & Søn og på alder med kirken.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble tatt i bruk året før kirkeinnvielsen. Den er relativt kupert og inndelt i flere delområder, hvorav det like vest for kirken er det eldste, og det har vært flere utvidelser. For eksempel ble den såkalte kirkegården i skogen eller kapellkirkegårdnen tatt i bruk i 1918 under spanskesykeepidemien. Et gravkapell i tre ble for øvrig innviet den 31. oktober 1925. Etter krigen ble området nord for kirken tatt i bruk. Et krigsminnesmerke på kirkegården ble avduket den 7. juni 1947. Det finnes også en kirkegård ved Helleheia.
Kilder og videre lesning:
Svein Ellingsen, Oddvar André Enggrav og Erling Magnar Jørgensen: Stokken kirke 100 år (Stokken menighetstråd, 1979)
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 18–19
Kirkestedet Sandnes i Bygland kommune i Setesdal antas å gå tilbake til middelalderen, skjønt eldste bevarte skriftlige vitnesbyrd er fra 1559. Kirken på stedet var en lovekirke som sies å ha vært den rikeste kirken i hele Setesdalen, noe som speiles av prisen som ble oppnådd på kirkeauksjonen i 1723. På 1840-tallet var imidlertid kirken ansett som kassabel, og ny kirke ble oppført etter en typetegning av H.D.F. Linstow. Byggmester var Anders Syrtveit, også kjent som «Anders kyrkjebyggar», som har bygget ni kirker i Setesdal og omegn.
Sandnes kirke er en laftet, åttekantet kirke med rundt 200 sitteplasser. Den har takrytter i vest med våpenhus/bislag utenfor og sakristi øst for korpartiet. (Orienteringen er omtrent fra vest-nordvest til øst-sørøst.) Kirken ble innviet sommeren 1844. Fra 1890-årene kom det på tale å flytte kirken et stykke nordover til Åraksbø, som etterhvert fremstod som det største befolkningssenteret i sognet. Flyttingen ble gjennomført i 1935 med gjeninnvielse den 11. oktober. Dette utløste imidlertid en lokal strid som vel egentlig aldri er helt bilagt. Ved innvielsen på Åraksbø uteble alle fra Sandnes og Frøysnes, og i 1940 ble det oppført et kapell på det gamle kirkestedet på Sandnes som en mindre kopi av kirken. For øvrig er navnet Sandnes beholdt for kirken og sognet også etter flyttingen av kirken til Åraksbø, men sognet ble slått sammen med Bygland og Austad i 1997.
Inne i kirken er korpartiet i østre ende av åttekantdelen. Det er et korskille i form av en lav skranke der veggene begynner å skrå, og prekestolen står langs veggen til høyre (i sør). Altertavlen ble skåret av Lars Olav Stedjan fra Bjelland, som samarbeidet en rekke ganger med Syrtveit. Tavlen fikk to bilder malt av Lars Osa i 1937. De forestiller Kristus og Emmausvandrerne og den tronende Kristus. Kirken har ifølge kirkeleksikonet et harmonium av merket Chicago Cottage og en kirkeklokke som ble omstøpt av Jacob Rendler i 1744.
På kirkegården nord for kirken står et bårehus som ble oppført i 1990.
Kilder og videre lesning:
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 104
Bakgrunn Risør skal ha vært utskipingshavn for tømmer i senmiddelalderen, og trelasthandelen bidro til at Risør ble ladested under Skien i 1630 og fikk kjøpstadsrettigheter i 1723. Før Risør fikk egen kirke, sognet stedet til Søndeled, som tilhørte Gjerstad prestegjeld etter 1400-tallet. I 1646 ble det gitt tillatelse til å oppføre kirke i Risør. Den ble innviet sommeren 1647 og omtales ofte som Den hellige ånds kirke.
Kirkebygg
Risør kirke en laftet korskirke. Den stod upanelt til 1721, og tårnet kom til i 1733 (til erstatning for et tidligere, muligens en takrytter). Sakristiet er fra 1739. Tårn og sakristi ble oppført av Johannes Omholt. Det sies gjerne at kirken på 1700-tallet skiftet karakter fra barokk til rokokko, og det var endringer også i interiør og inventar på denne tiden. Mens kirkens ytre har vært nokså likt siden 1700-tallet, har interiøret vært endret noen ganger. Kirken fikk vestgalleri på 1730-tallet, i 1848 ble korskillet fjernet, i 1855 ble veggene i kirkerommet kledd med panel. Kirkerommet ble overmalt, takkonstruksjonen ble ombygget og kirken fikk nye gallerier i 1880. Så ble interiøret restaurert i 1928 under ledelse av Ole Øvergaard og med Finn Krafft som malerikonservator. Da kom det gamle inventaret til heder og verdighet igjen, og kirken fikk det utseendet den har i dag. Kirken ble omfattende pusset opp i 2005–06 (se her om konserveringen av altertavlen og prekestolen). Kirken ble også malt i 2008, men allerede i 2011 fremstod fasaden som skjoldete og skitten. Kirken ble malt på nytt sommeren 2011.
Interiør og inventar
Det er kanskje en klisjé å si at kirkerommet er stemningsfullt, men det er virkelig tilfellet i Risør, og kirken er da også avholdt langt utover menigheten. Den brukes til konserter under Risør kammermusikkfest og er åpen for turister om sommeren. På himlingen er det malt himmel og skyer, og søyler og galleribrystninger er påmalt marmoreringer. Det samme gjelder en rekke flater rundt de faste benkene. Det er en rekke gallerier og noen lukkede stoler. Deres historie beskrives i jubileumsboken. Galleriet i søndre korsarm kalles gjerne «Tante Theas kor» og skiller seg fra de andre ved at det har bilder av Jesus og elleve apostler istedenfor marmorert maling på brystningen. Maleriene antas å være flyttet hit fra et annet sted i kirken, eventuelt fra en annen kirke. Inne i koret finner vi en bispestol (med akantusutskjæringer av Torsten Hoff fra 1743) og en klokkerbenk. Disse stolene ble fjernet på 1800-tallet, men rekonstruert i 1928.
Altertavlen har en relativt dramatisk historie. Alterbildet var egentlig tiltenkt en kirke i Riga, men skipet havarerte utenfor Agderkysten (Risør eller Lyngør), og bildet ble kjøpt av Isaach L. Falch (d. 1669), som gav det til kirken. Det er et nattverdsbilde som ifølge en rekke kilder skal være malt av en Rubens-elev, uten at dette synes bevist. Bildet er kopiert via et kobberstikk av Boëtius à Bolswert og er derfor speilvendt i forhold til Rubens’ originalbilde fra 1607, som henger i Brera-galleriet i Milano. Motivet er senere kopiert av Jens Stær til altertavlen i Dybvåg kirke og i 1959 av Olaf Hasaas til altertavlen i Randesund kirke. Rammen med vinger og toppstykke er skåret av Christopher Ridder på 1660- eller 1670-tallet. Ole Nielsen Weierholt skar nytt toppstykke til tavlen på 1770-tallet med akantusskurd, men det opprinnelige toppstykket ble tatt i bruk igjen ved restaureringen i 1928. Weierholts arbeid henger nå på utstilling i våpenhuset, som fungerer som et slags museum for kirkens historie.
Ridder har også laget den barokke prekestolen. På den illustreres dydene tapperhet, visdom, rettferdighet, kjærlighet, tro og håp, som er navngitt med sine latinske betegnelser under figurene. Ridder laget også en himling til stolen, men dens skjebne er ikke kjent. Himlingen som brukes nå, er skåret i 1774 av Weierholt, som muligens også har laget oppgangen. Noen timeglass som tidligere var festet til prekestolen, er nå utstilt i våpenhuset.
Døpefonten er fra 1753 og antas å være laget av Torsten Hoff. Den kalles gjerne de tre Margrethers font, etter tre søskenbarn som alle het Margrethe, og som gav fonten til kirken. Det skal ha vært enda flere englehoder på fonten enn det er i dag, og den har hatt himling, men den er nå på Folkemuseet. Der finner vi også den tidligere døpefonten, som altså ble avløst av Hoffs font. Den var i bruksbarokk og hadde himling, og var muligens laget av Christopher Ridder. Den var innom Gjerstad kirke etter Risør før den fant veien til Bygdøy. Døpefonten stod tidligere i et dåpshus som ble regnskapsført i 1723. Det er ukjent hvor dette stod, og det ser ikke ut til å være spor etter det. Til dagens døpefont hører også et dåpsfat av messing som fremstiller bebudelsen.
I 1794 bekostet kjøpmann Nils Simonsen og frue en buet port i koråpningen med utskjæringer. Øverst tronet kongemonogrammet for Kristian VII. Porten er siden fjernet, men monogrammet er å finne på veggen ved galleritrappen opp fra våpenhuset. Det antas å være skåret av Weierholt.
Gottfried Gloger — som ikke minst er berømt for orgelet i Kongsberg kirke — var Risørs første organist. Ifølge jubileumsboken skal han ha kjøpt orgelet i Nederland og ført det til Risør, mens de fleste andre kilder (inkludert Gloger-biografien i Store Norske) hevder at han bygget det, formodentlig i 1742-43. Prospektet fra den tid er ennå i bruk. Orgelet ble reparert en rekke ganger, blant annet av Peter Adolph Albrechtsen, før det ble skiftet ut i 1903. Dagens orgel er bygget av Jan-Erik Spigseth i 1985. Orgelet hadde et noe frynsete rykte, men ble omintonert av Bruno Christensen i 2005.
De to kirkeklokkene ble støpt av Jacob Rendler i 1751. Nettstedet Agderkultur har en rekke interiørbilder fra kirken, og langt flere inventargjenstander er skildret i litteraturen.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble for liten i 1810 til tross for at det hadde vært utvidelser. Det ble da anlagt ny kirkegård på det som het Trestykkemyr, nå på sørsiden av Krags gate (fylkesvei 416). Den gamle kirkegården nøt imidlertid en viss popularitet, men det sies i jubileumsboken at det var dyrere å bli begravet der. Med årene er den gamle kirkegården blitt adskillig mindre gjennom gatereguleringer, og det er ikke så mange gravminner igjen i disse dager. Like ved kirkens vestinngang er det utstilt noen spesielle gravminner, deriblant fire steinplater som skal ha tilhørt begravelser under kirkegulvet før disse kistene ble satt ut. To av platene er for patrisierfamilien Falck.
En stund etter at Risør fikk egen kirke, ble Risør utskilt som egen prestegjeld med Søndeled som anneks. Siden har forholdet mellom kirkene i det som nå er Risør kommune, skiftet noe, men fra og med 2006 tilhører Risør og Frydendal kirker ett sogn.
Kilder og videre lesning:
Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 188–193
Torvald Slettebø (foto): Risør kirke (med tekst av Bjarne Karsten Nenseter og fra Kirkelig fellesråd; Agderkultur)
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 46–47 (Samme tekst er gjengitt hos Agderkultur)
Bakgrunn
Kirkemessig sognet Mykland (nå i Froland kommune) til Vegusdal frem til 1682, da stedet fikk sin egen kirke. Tillatelse ble gitt til å oppføre kirke for egen regning, og inventar ble gitt i gave. En klokke fra 1683 brukes fremdeles. Denne kirken ble solgt på auksjonen i 1723 og var i privat eie frem til 1806, da allmuen kjøpte den tilbake. Utover 1820-tallet forfalt kirken og ble ansett å være for liten. I 1828 ble det vedtatt å rive den og bygge ny kirke. Som byggmester engasjerte man Gunder Olsen fra Bygland, som hadde vært med og bygget de åttekantede kirkene i Hornnes og Årdal. Det ble satt opp fire kraftige bærestolper for at tårnet ikke skulle rase sammen. Kirken ble innviet den 23. september 1832.
Kirkebygg
Mykland kirke er en åttekantet trekirke med 150 plasser. Til femtiårsjubileet i 1882 ble kirken panelt og malt innvendig. Nytt våpenhus ble oppført, og sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont er også fra denne anledning. Det er gjort betydelige oppussingsarbeider på 1930-tallet og 1990-tallet.
Inventar Altertavlen har et korsfestelsesbilde (etter Guido Reni) malt av Christen Brun. Prekestolen ble dekorert av Thorkild Gill (1862-1942) i 1932. Han malte kirken innvendig, og ikke minst dekorerte han taket med bilder, deriblant et av Maria med Jesusbarnet som skal være kopiert etter Rafael. Denne takdekorasjonen ble restaurert frem mot mai 2010. En ny og større kirkeklokke (i tillegg til den gamle) ble gitt i gave til kirken i 1928. Kirken hadde først et husorgel, men fikk senere et pipeorgel, formodentlig det fra Vestre orgelfabrikk fra 1960 som er nevnet i Kirkeleksikonet. I 1995 ble det installert et syv stemmers orgel fra Henrik Brinck Hansen.
Annet
Noen nyheter ellers fra den senere tid: 175-årsjubileum ble feiret den 23. september 2007. Ved skogbrannene i Froland sommeren 2008 var man en stund bekymret for kirken, men den ble reddet. Etter en prøveordning over tre år ble sognene Froland og Mykland vedtatt slått sammen til ett sogn med virkning fra 1. januar 2010.
Kilder og videre lesning:
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 36–37
