Ved gården Imshaug i Sørum, ikke langt fra Blakersund, har det tidligere stått en kirke. Den var viet til jomfru Maria morgenen etter Blasi dag, altså 4. februar. Kirken er omtalt som «Imishaughs kirkia» i Biskop Eysteins jordebok (1393 og 1400). Det antas at kirken ble nedlagt før eller omkring reformasjonen, for Jens Nilssøn omtaler i sin visitasskildring «Imisshoug capel» som «aldeles øde».
Gjenstander fra kirken
Tre bevarte planker fra den nedlagte kirken tyder på at det dreide seg om en stavkirke. Den ene planken, som har vært brukt i et stabbur, har rankeutskjæringer og er nå i Kulturhistorisk museum i Oslo, mens de to andre fortsatt finnes lokalt på gården. Et bevart hjulkors viser at det var kirkegård på stedet. Dette skal være den eneste stavkirken på Romerike som det er bevarte rester fra. På grunnlag av portalplankens stil dateres kirken gjerne til 1100-tallet.
Oluf Rygh: Gårdsnavn i Akershus («Gaardnavne i Akershus amt. Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision», nyutgitt av Bjørn Ringstrøms antikvariat, 1999), s. 250 samt kort passus s. 262
Ved en av Asak-gårdene nord for Knatten i Sørum — kanskje Asak nordre (gnr. 56) — stod en kirke i middelalderen. Oluf Rygh kaller den «Ingiriðar-Ásaka kirkja», til forskjell fra Gudleifs-Asaka kirkja i Skedsmo. Navnene kan vise til kirkestifterne eller gårdeierne, som kan ha vært de samme. Nord for Asak ligger gården Presterud, som kan tenkes å ha vært bosted for en prest.
Kirken er omtalt i biskop Eysteins jordebok for årene 1393 og 1400. Det antas at kirken ble nedlagt før reformasjonen. Hos Jens Kraft heter det visstnok: «…da en Tidlang nogle Levninger af en Altertavle, Kirkedørre m.m. havdes i behold paa Gaarden, og man endnu anviser et Stykke Jord, som fører Navn af Kirkebakken, samt har sagn om Kirkegaard m.v.» Disse gjenstandene antas å ha gått med i en låvebrann på Asak nordre i 1926. Ifølge Riksantikvaren er det ikke fysiske spor etter kirken i dag.
Området like sør for Asak-gårdene ble for øvrig rammet av et omfattende leirskred i 2016 der tre litauere mistet livet.
Oluf Rygh: Gårdsnavn i Akershus («Gaardnavne i Akershus amt. Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision», nyutgitt av Bjørn Ringstrøms antikvariat, 1999), s. 250 samt kort passus s. 253—254
Bakgrunn
Årdal er det sørligste sognet i Bygland kommune, og dagens Årdal kirke går for å være stedets tredje eller fjerde. Den eldste kirken (trolig en stavkirke) er omtalt i et regnskap fra 1327 og ble muligens avløst av en ny i 1604. (Dette er omtalt av Bjarne Nenseter — se litteraturliste — men ikke i Lokalhistoriewiki.) Denne ble allerede i 1663 vurdert å være i så dårlig stand at den måtte rives. Ny kirke ble oppført i 1660-årene av «Ifuer Snedker». Den ble revet i 1827, og det er ikke bevart annet enn stavene til alterringen fra den.
Kirkebygg
Dagens laftede, åttekantede kirke ble oppført av Anders Syrtveit, som ofte omtales som «Anders kyrkjebyggar», og innviet i 1828. Det dreier seg om en laftet, åttekantet kirke med utvendig panel, og den fikk nytt våpenhus i 1988. Kirken har rundt 200 sitteplasser. Åttekantdelen inneholder skip og kor, og det er sakristi i øst og våpenhus i vest. En takrytter nås fra en trapp i kirkerommets vestende.
Interiør og inventar
Inne i kirkerommet ser stokkene ut til å være flattelgjet. Interiørfargene ble satt av Finn Krafft i 1950-årene. Gulvet i korpartiet (i østenden av kirken) ligger to trinn høyere enn skipets gulv. Mot korets østvegg står et prekestolalter, men det finnes også en nyere prekestol i sør (fra ca. 1930). Døpefonten står foran alterringen.
Ifølge kirkeleksikonet har Årdal kirke et hammondorgel fra 1975 og én enkelt kirkeklokke, som sies å være støpt av Hans Mo i Kristiansand i 1805.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård der den ligger på vestsiden av riksvei 9 ned mot Byglandsfjorden, og ved parkeringsplassen på nordsiden står et bygg som kan tenkes å være redskapshus, servicebygg eller bårehus. På kirkegården er minnebautaer over Johannes Skar og eidsvollsmannen Eivind Lande. Det største kirkegårdsstykket (og den største parkeringsplassen) ligger imidlertid på østsiden av riksveien.
Årdal er fortsatt eget sogn, mens de tre andre sognene i Bygland — Bygland, Sandnes og Austad — ble slått sammen til ett sogn i 1997.
Kilder og videre lesning:
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 100–101
Bakgrunn Åmli er preget av fjell og skog og kan trygt kalles indre Agder. Kommunesenteret ved Nidelva er kommunens største tettsted og har hatt kirke siden middelalderen. Eldste overleverte skriftlige vitnesbyrd er fra 1378. På 15-1600-tallet skal det ha skjedd mye med kirken, enten det var ombygging eller nybygging, og resultatet var en langkirke. Presten Niels Pedersen kjøpte alle prestegjeldets kirker (det vil si hovedkirken samt Tovdal, Gjøvdal og Mykland) på den store kirkeauksjonen. Senere gikk kirkene over til familiens fire døtre og deretter gjennom diverse eierskifter, før Åmli kirke ble kjøpt av allmuen i 1818. Samme år kom det påbud om bygging av ny kirke, så vi får anta at den gamle ikke var i god stand. En korskirke i tre stod klar ovenfor prestegården i 1826 og ble innviet av biskopen i 1827 (skjønt noen kilder tidfester dette til 1822). Kirken var hvitmalt og hadde mange vinduer, men den var visstnok ikke så solid bygget. Særlig gjaldt dette grunnmuren og taket. Det ble derfor besluttet å bygge ny kirke igjen. Den ble tegnet av Ludvig Karlsen og oppført på det nåværende kirkestedet, der den ble innviet av biskop Smitt den 16. mars 1885, etter at siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt dagen før. Denne tømrede korskirken brant allerede 24. mars (palmesøndag) 1907 etter at den tok fyr under gudstjenesten.
Kirkebygg
Ny kirke ble oppført av byggmester Tellef Mosbergplassen på de gamle murene. Byggingen ble basert på Karlsens tegninger fra 1885. Dagens Åmli kirke ble innviet 18. november 1909 (men på vindfløyen i spiret finner vi årstallet 1908). Det er en nygotisk trekirke med 450 sitteplasser (360 nede i kirken og 90 på galleriet). Kirken har vesttårn omgitt av trappehus, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Innvendig er det vestgalleri med orgel. Et lite tilbygg ved siden av inngangen ble utvidet i 2009.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv.
Altertavlen ble malt av Peter Petersen i 1840 og gitt i gave av Jacob Aall, som eide Næs Jernverk. Den er overført fra to tidligere kirker og ble altså reddet ut ved brannen. Bildet viser kvinnene som finner graven tom, samt en engel.
Prekestolen står til venstre (nord) for korskillet. Den har åttekantet grunnform og fem (eller seks?) fag med enkle, rektangulære speilfyllinger. Også marmordøpefonten (fra 1840) ble gitt i gave av Jacob Aall. Den ble reddet ut ved brannen og overført fra to tidligere kirker. Overført er også mye altersølv.
Ifølge orgelregisteret hadde kirken tidligere et Landrog-orgel fra 1910. Dagens orgel (12/II + P) skal være bygget av Jan Erik Spigseth i 1975.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården har vært utvidet siden den ble anlagt. Den er omgitt dels av steingjerde, dels av stakitt. Det finnes et bårehus som er tenkt utvidet / ombygget i 2012, slik at det blir skille mellom kjølerom og visningsrom. Opplysningsvesenets fond har bilde av prestegården, som ellers er omtalt hos Riksantikvaren. NRK har tidligere meldt at kommunen har vært misfornøyd med OVFs vedlikehold og ment at prestegården burde selges.
Bakgrunn, bygningshistorie Øyestad kirke ved Rykene er en av Arendal kommunes to gjenværende middelalderkirker. Den var imidlertid blitt ombygget nærmest til det ugjenkjennelige før den brant i 1900 (se tegning fra før brannen) og ble restaurert eller snarere rekonstruert av ruinene. Øyestad var i sin tid hovedkirke i et prestegjeld som var såpass omfattende at kirken ble kalt Kristiansands lille bispestol. Prestegjeldet omfattet også Fjære (med Grimstad), Froland og Hisøy, før disse i tur og orden ble utskilt som egne prestegjeld fra 1840-tallet av. Til slutt ble kirken avløst av Bjorbekk kirke som hovedkirke for både sognet og prestegjeldet.
Kildene er uenige om kirkens alder, og anslagene begrunnes ikke alltid. Det ser imidlertid ut til at de tidligere gikk på ca. 1150–1250, mens man nå orienterer seg mot litt senere på 1200-tallet. Kirkevergen antyder byggeperiode 1250–1300 i forordet til jubileumsboken. Som for flere middelalderkirker har vi å gjøre med en opprinnelig romansk kirke som senere har fått gotiske trekk. Det later til at skipet (i gråstein og med kleberstein i hjørnene) er eldst og hadde apsis i sin tid. Etterhvert er apsiden fjernet og det har kommet til vesttårn, kor og sakristi i tre (trolig laftet, ihvertfall koret). Den 18. mai 1900 brant altså kirken idet en bråtebrann kom ut av kontroll på en vindfull dag. Enkelte inventargjenstander (som et dåpsfat fra 1540, noe altersølv og et par lysestaker) ble reddet ut, men det meste gikk tapt, deriblant en rikt utskåret altertavle og en prekestol fra 1636. Kun enkelte murvegger stod igjen etterpå, trolig temmelig varmeskadet. Det later til at kalkmalerier på veggene som var oppdaget, men ikke fullstendig avdekket, gikk tapt i brannen. Bispehodet over sørportalen klarte seg, mens et kongehode over vestportalen (mot tårnet) ble slått i stykker i brannnen.
Etter brannen ble kirken gjenreist i 1902 etter tegninger av Jørgen Berner. Vi snakker stadig om en langkirke, og i tillegg til det rektangulære skipet med takrytter nær østenden er det et rett avsluttet kor og sakristi i øst og et lite våpenhus i vest. Korutsmykningen ble endret i 1962–63 med Finn Krafft som konsulent. I 2006–2008 ble kirken restaurert utvendig etter at det i en årrekke hadde vært problemer med mørtelen. Kjemien i dette er antydet på nettstedet til murmesteren som utførte arbeidet, og i forbindelse med arbeidet ble det også lagt på puss på skipets yttervegger, der man tidligere kunne se steinen i muren. Antallet sitteplasser er ifølge Kirkesøk 250, mens en rekke kilder opererer med 300.
Interiør og inventar
På trappen under sørportalen er det rester av et solur. Vindusåpningene i sørmuren var før brannen delvis gjenmurt til romanske former, men i disse dager er de gotiske. Innvendig har kirken orgelgalleri i vest. Det er spissbuer av tegl omtrent midt på skipet og mellom skipet og koret, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv.
Slik så det ut inne i kirken før brannen i 1900. Fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Den gamle altertavlen som gikk med i brannen i 1900, hadde bilder av nattverden og kvinnene ved den tomme graven. Ny altertavle og prekestol ble tegnet av arkitekt Holger Sinding-Larsen. Alterbildet ble malt av hans bror Kristofer Sinding-Larsen og viser Jesus i Getsemane. Under restaureringen i 1962–63 ble det imidlertid byttet ut og hengt på korets nordvegg. I stedet fikk tavlen en motasje av nye bilder malt av Terje Grøstad. I midten er et bilde av Kristus in mandorla, og dette er omgitt av fire motiver fra Jesu lidelseshistorie. Til venstre ser vi inntoget i Jerusalem (øverst) og nattverden, og på høyre side tornekroningen og korsfestelsen. Rammen ble beholdt ved oppussingen, men ble forgyllet og fikk ekstra søyler på sidene. Den nye prekestolen er holdt i en slags renessansestil og fikk også nye bilder laget av Grøstad på 1960-tallet. Det dreier seg blant annet om et gudsøye og evangelistsymboler. Grøstad gjorde også annet arbeid i koret, så som å male alterringen. Døpefontens klebersteinssokkel er fra middelalderen, men fikk etter gjenoppbyggingen en ny topp tilpasset det bevarte dåpsfatet fra 1540.
I 1902 kjøpte man et brukt orgel fra Døvekirken i Oslo (som da holdt til et annet lokale enn dagens) til Øyestad. Det antas å ha vært et Olsen & Jørgensen-orgel, og et bilde i jubileumsboken viser et lite orgel (nærmest kisteorgel) med to manualer og pedal. Innsamlingsaksjon for nytt orgel begynte imidlertid ganske snart, og på 1920-tallet gjorde en gave at nytt orgel kunne anskaffes. Nytt 9 stemmers orgel (2 manualer og pedal) fra Olsen & Jørgensen ble innviet den 2. juni 1925. Det ble ombygget av Jan Erik Spigseth i 1977, og resultatet er fortsatt å se på vestgalleriet.
De to kirkeklokkene er støpt av Ole Olsen & Søn, og samme firma installerte automatisk ringing i 1991. Kirken har ellers blant annet en Kristian IV-bibel fra 1633.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er altså fra middelalderen, men er som sådan ikke spesielt stor: 10 dekar, sies det i jubileumsboken. Det er imidlertid en rekke gamle og særpregede gravminner der, hvorav det eldste skal være fra slutten av 1700-tallet. En minnebauta over tolv ofre for den annen verdenskrig ble innviet på kirkegården i 1946. Ofrenes skjebne er omtalt i jubileumsboken. Nord for kirken står et lite bygg som ser ut til å være redskapshus.
Øyestad gård, på sørsiden av Rykeneveien (fylkesvei 407) var i sin tid prestegård, men ble solgt i 1895 og er i privat eie. Kapellangården (Vestre Øyestad) ble solgt i 1847. Klokkergården var i sin tid Rykenes første skolestue. Opplysningsvesenets fond har et bilde av dagens prestebolig (Fjellstad på Bjorbekk, oppført i 1909).
Kilder og videre lesning:
Jon Fløistad (red.): Øyestad gamle kirke 750 år — 100 år: Dobbeltjubileum 2002 (Jubileumskomiteen for Øyestad gamle kirke, 2002)
Østerhus arbeidskirke ligger i et område av Grimstad som ble utbygget på begynnelsen av 1980-tallet. Kirken deler bygg med en barnehage. Barnehagen, som holder til i hovedetasjen og drives av menigheten, stod klar i 1982, mens undersetasjen ble innviet til kirkelig bruk den 10. november 1985. Kirkesalen har vel 150 sitteplasser.
Kirken sies å ha flyttbart alterbord, alterring og prekestol. Den har en døpefont som ble gitt i gave til Landvik kirke i 1879, men som gikk ut av bruk da Landviks gamle døpefont ble restaurert og tatt i bruk igjen i 1955. Et dåpsfat fra første halvdel av 1600-tallet kommer også fra Landvik kirke
I begynnelsen ble Østerhus kirke drevet av en stiftelse, men den ble overdratt til Landvik menighetsråd i 2002. De søndagene da det ikke er gudstjeneste i Landvik kirke, er det alternerende gudstjenester i Østerhus kirke og den nærliggende bibelskolen.
Bildet viser klokketårnet som står like ved siden av den kombinerte barnehagen og kirken. Det er ikke kirkegård her.
Kilder og videre lesning:
Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 80
Astrid Stuestøl Sandkjær: Midt i vår verden: Landvik kirke 175 år (Liv i Landvik / Landvik Historielag, 2001), særlig s. 40
Bakgrunn
Vestre Moland kirke i utkanten av det som nå er Lillesand, er en korskirke i dels stein, dels tre (laftet). Opprinnelig var den en langkirke i stein som ble oppført på siste halvdel av 1100-tallet, men pga. befolkningsøkning ble den utvidet først med kor og tårn, så til korskirke i 1797–98. (Vestre) Moland var egen kommune helt til 1962, da den ble slått sammen med Lillesand og Høvåg (sistnevnte var i sin tid blitt utskilt fra Vestre Moland). Moland var i sin tid navnet på prestegården.
Kirkebygg
Middelaldersteinkirken utgjør i dag vestre korsarm, og utenfor dette er et relativt stort våpenhus med tårn eller takrytter. Det er kor i østre korsarm og sakristi i forlengelsen. Også ved nordre og søndre korsarm er det våpenhus. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 350. Ikke lenge etter utvidelsen var kirken i realiteten for liten til å betjene Lillesands befolkning, og det var en konflikt mellom by og land på grunn av faste gårdsstoler. Det forelå planer om både ytterligere utvidelse og riving og nybygging, men man endte altså opp med å bygge ny kirke for Lillesand by, mens Vestre Moland kirke ble beholdt slik den var. Kirken ble omfattende restaurert i 1965–66. Innvendig er det orgelgalleri i vest, og det er også gallerier i endene av hver av tverrarmene. Korets gulv er hevet to trinn i forhold til resten av kirkerommet.
Interiør og inventar Altertavlen ble laget av Gottfried Hendtzschel i 1630. Tavlen er delt i flere etasjer og har marmorerte søyler mellom eller rundt bildene. Det er påskens begivenheter som illustreres. De tre midtbildene viser (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen, og det store nattverdsbildet er omgitt av to bilder som viser hyrdenes tilbedelse og Marias bebudelse. Alle bildene er forklart med tekst malt i gullskrift på sort bunn. Det finnes utskårne figurer av de fire evangelistene, Moses og Elias. Aller øverst troner den seirende Kristus.
Prekestolen hanger på hjørnet mellom koret og søndre tverrarm. Den er fra 1660 og har bilder av evangelistene. Stolen har himling. På veggen bak prekestolen henger den såkalte prestetavlen fra 1750, med oversikt over prester etter reformasjonen, bekostet av sogneprest Friedlieb. Nye prestetavler har kommet til senere. På vestre korsarms nordvegg henger et epitafium fra 1638 over sogneprest Anders Mule og hans familie. Kirken har også en rekke presteportretter.
Kirken har hatt flere døpefonter gjennom historien. Den som er i bruk nå, er av stein og fra 1818. Den lå stuet bort på loftet frem til restaureringen på 1960-tallet. Dåpsfatet ble gitt i gave til kirken samme år som fonten.
Kirken har, ikke overraskende, hatt flere orgler. Det nåværende er fra 1990 og ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det har 20 stemmer.
Det henger to klokker i tårnet. Den minste er fra middelalderen, mens den største antas å være fra miden av 1600-tallet og ble omstøpt i 1766. Kirken har ellers diverse kirkesølv fra 1700-tallet, og den som graver i kildene som er nevnt nedenfor, vil også komme over en rekke andre gjenstander av varierende alder. Sakristiet (som nås gjennom en dør bak altertavlen) har rik utsmykning. Det ble restaurert i 1978.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg nordøstover fra kirken, og det er parkeringsplass i nordvest. Nord for parkeringsplassen står et gravkapell (med et digitalt orgel av merket Viscount) og et redskapshus. En stein ved kirkemuren har et uthugget kors og er ifølge tradisjonen en gravstein over den siste katolske og første lutherske prest i Vestre Moland, Glacius Søfrensen. Nyere forskning har imidlertid kommet frem til at det dreier seg om et kistelokk fra før reformasjonen. På kirkegården står en minnestein over ofre for den annen verdenskrig (reist i 1950). Prestegården (noen hundre meter nordvest for kirken, med hovedbygning fra 1714) er i dag i privat eie. Ikke langt unna er 16 gravhauger fra yngre jernalder.
Bakgrunn, kirkebygg
Vegårshei kirke ser ut til å være tredje kirke på stedet. Den første er omtalt på 1400-tallet. Kirke nummer to ble oppført i 1667 og solgt til allmuen på auksjonen i 1723. Til tross for reparasjoner over en årrekke ble den imidlertid sagt å være i dårlig stand rundt 1800 — og dessuten for liten. Dagens kirke ble oppført av byggmester Knud Torkildsen Skjerkholt fra Holt og innviet den 19. august 1810, etter at kirken hadde vært i bruk et par års tid. Det er en korskirke i bindingsverk, og den ble malt av Lars Berg i 1826. Opprinnelig hadde kirken tårn (eller takrytter) over krysset, men i 1863 fikk den vesttårn i stedet. Siden er den restaurert i 1893, 1902 og 1959-60. Ved sistnevnte anledning ble interiør og inventar tilbakeført, idet tidligere ominnredninger ble oppfattet som hardhendte. Kirken ble også pusset opp til 200-årsjubileet.
Interiør og inventar
Innvendig er kirken preget av sitt Louis Seize-interiør. Den har rundt 350 plasser, og det er gallerier i alle fire korsarmer. Kirken har prekestolalter. Selve alteret er overført fra gamlekirken og restaurert. Alterbildet forestiller Jesus i bønn i Getsemane og ble malt av Christian August Lorentzen på bestilling i 1806. Det er nesten samme motiv som maleren tidligere hadde malt til Søndeled kirke. Under bildet står følgende tekst: «Kommer hid og æder af Brødet og drikker af Vinen, dette Gjøres til min Ihukommelse». Teksten henspiller altså på nattverdens innstiftelse snarere enn den avbildede Getsemane-scenen, og det har vært spekulert i om den egentlig er skrevet til et eldre alterbilde som er forsvunnet. I tillegg finnes omrammingen fra en annen altertavle med akantusskurd skåret av Ole Nilsen Weierholt og muligens malt av Anders Grundesen Løve. Rammen står på sakristigalleriet (bak og over prekestolalteret). Bildet ser ut til å være borte. Et annet tidligere alterbilde (en slags kopi av Adolph Tidemandsalterbilde i Tyristrand kirke, ofte kalt «Kristus i skyen») er nå å finne i Høgtun bedehus. Slik så kirkerommet ut da dette alterbildet var i bruk.
Prekestolen er snekret av byggmesteren (og altså plassert over alteret og alterbildet). Den har Kristian VIIs kongemonogram svært fremtrende plassert, noe som kan synes underlig siden han døde i 1808 og monogrammet kom på plass først i 1826. I jubileumsboken spekuleres det i om treskurden kan være utført av Tallak Halvorsen Grandalen. Stolen ble fjernet ved restaureringen i 1893, men er siden restaurert og gjeninnsatt. For øvrig brukes en prekestol fra 1893 som står på venstre side i krysset.
Kirken har to døpefonter: Den som brukes, er fra ca. 1750, og den andre antas å være fra 1600-tallet. Begge er nødvendigvis overført fra den tidligere kirken.
I kirken er en lukket stol som kalles Bispestolen, men som muligens har vært en skriftestol. Det er også lukkede kirkebenker med nummererte rader. Under galleriene henger noen gamle malerier av forskjellige profeter. Et orgel fra 1902 ble avløst av dagens orgel i 1975 (ifølge Norsk orgelregister fra Vestre orgelfabrikk). Dette ble restaurert i 2007. De to kirkeklokkene er fra 1761 og 1825.
Mer av interiør og inventar er skildret i jubileumsboken, og det finnes en rekke bilder på Agderkultur.no.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og blant gravminnene er enkelte jernkors som er støpt ved Næs jernverk i nabokommunen Tvedestrand. En tidligere stallbygning ble i 1974–75 bygget om og er innredet med søndagsskolerom, bårerom, toalett, redskapsbod og oppholdsrom for graveren. I Vegårshei kommune er det kirkegårder også ved Espeland og Raudsandmoen.
Vegusdals kirkehistorie går tilbake til middelalderen, med eldste skriftlige belegg fra 1348. Før dagens kirke ble bygget, stod kirkene på grunnen til gården Vegusdal nærmere Hovlandsdalen. Det vil si der Vegusdal kapell står i dag. Før Mykland (nå i Froland) fikk egen kirke i 1682, dekket sognet også Mykland.
Gamlekirken
Kirke nummer to var en laftet langkirke med skip, kor og våpenhus, men ikke tårn eller sakristi. Kirkeklokken skal ha hengt i våpenhuset, og stavkirkeportalen skal ha prydet døråpningen her til kirken ble revet og portalen sendt til Oslo. Det har vært noe uenighet om denne kirkens datering. Så forskjellige årstall som 1552 og 1720 har vært lansert, men førstnevnte ser nå ut til å være akseptert.
Dagens kirke
Dagens kirke ble oppført på Engesland, som fremstod som bygdas naturlige sentrum, i 1866–67 (førstnevnte årstall står på vindfløyen). Kirken ble tegnet av Conrad Fredrik von der Lippe, oppført under arkitekt Schauffert i Arendal og innviet av biskop Jacob von der Lippe den 23. juni 1867. Det er en korskirke i tre med blanding av romanske og gotiske stilelementer og litt uvanlig form. Kirken har vesttårn og er i det ytre formet som en langkirke med vesttårn der skråtaket (saltaket) fortsetter nedover på tverrarmene. Kirken har 350 plasser, og det er orgelgalleri i vest mot tårnet. Den gamle kirken ble revet i 1868.
Inventar
Opprinnelig stod det et trekors på alteret, men i 1920 fikk kirken en altertavle laget av Lars Osa. Bildet viser Jesus på Genesaretsjøen idet han strekker frem hånden til Peter, som er i ferd med å synke. Nederst finner vi teksten (lagt i Peters munn): «Herre, frels meg!» (Matt. 14,30).
Prekestolen står i krysset mellom koret og nordre tverrskip. Den har enkle fyllinger uten figurative illustrasjoner. Det er for øvrig korskille i form av en lav skranke.
Kirken har en klebersteinsdøpefont i romansk stil fra 1100-tallet, laget ved steinhuggeriet til Stavanger domkirke. Kummen er relativt stor og dyp, slik at barnet kan senkes helt nedi. Til kummen hører et sengotisk dåpsfat i messing fra 1400- eller 1500-tallet med et innpreget bilde av bebudelsen, der engelen Gabriel forkynner for jomfru Maria at hun skal føde et barn.
Vegusdal kirke fikk et harmonium i 1919, finansiert med en blanding av kommunale og innsamlede midler. Det var for lite for kirken, men var i bruk til man i 1966 vedtok å kjøpe inn et pipeorgel, som kom på plass først i 1968. Det har 12 stemmer, to manualer og pedal.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som ikke var i alminnelig bruk før rundt 1938/39 etter drenering. Før den tid ble en kirkegård på Haugvadbakken(e) (iblant stavet Haugvarsbakken(e)), rundt 500 meter unna, brukt. Den var i bruk til rundt 1990 for slektninger av folk som allerede var begravet der.
Vegusdal kapell står på det gamle kirkestedet som var i bruk frem til 1867, da den nye kirken på Engesland ble innviet. Kapellet ligger på det som var grunnen til gården Vegusdal. For stedets kirkehistorie ellers vises til oppslaget om dagens Vegusdal kirke.
Etter flyttingen ser det ut til at den gamle kirkegården ble holdt i hevd. Kirkeklokken ble sendt til Mykland kirke, men i 1903 ble det etter pengeinnsamling anskaffet en ny klokke til å ringe ved gravferder på den gamle kirkegården. Den ble hengt i et lite klokkehus på kirkegården. Nytt og større klokkehus ble bygget etter krigen, men etterhvert ble det iverksatt planer om kapell.
Vegusdal kapell er tegnet av arkitekt Bjørn Schoder i Kristiansand, og oppført under byggeleder Olav Tomander Aas med byggmester Haukom som rådgiver og med stort lokal dugnadsinnsats. Kapellet ble innviet høsten 1974. Det er en enkel langkirke i tre med 80 sitteplasser. Kapellet har takrytter i vest, og koret i øst er litt smalere og lavere enn skipet. Rett nedenfor kapellet står et bygg som later til være servicebygg.
Som altertavle brukes et knyttet teppe laget av Olava Buli etter tegning av Else Marie Jakobsen. Over korbuen henger et krusifiks fra stavkirkens dager. Som orgel brukes et harmonium fra 1916 som tidligere stod i kirken på Engesland. Kapellet har også en kopi av den gamle stavkirkeportalen, skåret av Thomas Kvernvik fra Risør i 1996.
Kapellet er ifølge Bjarne Nenseter (1992) tillagt fire gudstjenester i året og brukes ellers til gravferder. Foruten selve kirkegården finnes det syv graver utenfor muren med folk som kirken ikke ville ha i vigslet jord. Det finnes ellers gamle gravhauger i området.
