Langangen kirke

Langangen kirke

Bakgrunn
De som kjørte litt på E18 i gamle dager, forbinder nok Langangen mest med Korketrekkeren, og kirken er ikke så veldig langt unna: nedi bakken og litt til siden. Stedet var i gamle dager nokså isolert, og veien til Eidanger kirke føltes lang. Det oppstod ønske om egen kirke, og familien til avdøde skipsreder Christen Knudsen gav midler til oppførelse av kapell mot at kommunen overtok vedlikeholdsansvaret. En stund oppstod det en lokal strid der noen ville ha bedehus i stedet, men etterhvert ble man enige om kapell (annekskirke) og takket for gaven. Kapelltomten er utskilt fra gården Nedre Kokkersvold og ble gitt vederlagsfritt. Kirken ligger på en forhøyning i landskapet med flott utsikt utover fjorden.

Kapellet (som det da altså var) ble tegnet av Haldor Børve, som har tegnet en rekke kirker, ikke minst i Telemark. Dette later til å være den første. Ansvarlig for murerarbeidet var Carl Bentsen, og byggmester var Ole Thowsen. Kapellet kom under tak i 1890, som vi ser av årstallet på vindfløyen, og den ble innviet den 23. mars 1891. Langangen hadde eget menighetsråd fra 1958, men er senere slått sammen med Eidanger igjen. Bygget tituleres imidlertid som kirke.

Kirkebygg
Langangen kirke er en nygotisk langkirke i tre med rundt 150 sitteplasser. Strukturen er klassisk: Tårn ved inngangen med våpenhus i tårnfoten og omgitt av trappehus, rektangulært skip og rett avsluttet kor med sakristi ved siden av. Kirken har imidlertid inngang i nordøst og kor i sørvest (med sakristi til nordvest), altså nesten motsatt av det konvensjonelle. Kirken var en periode angrepet av husbukk. I 1963 var det så alvorlig at man vurderte å bygge ny kirke, men forslag om det ble nedstemt. Kirken ble reparert blant annet i 1968 og frem mot jubileet i 1991. Ved bispevisitasen i april 2007 ble det påpekt utvendig vedikeholdsbehov, men dette skulle ordnes samme sommer.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen, og koråpningen har tre spissbuer: en stor i midten omgitt av to mindre, med søyler imellom. Kløverbuer går igjen i dekoren, blant annet på prekestolen og på orgelgalleriets brystning.

Det er en relativt lav altertavle på selve alteret, og dette er kombinert med et vindu med glassmaleri høyere opp på korveggen. Selve altertavlen har et stort øye rammet inn av to felt med alfra og omega søyler rundt. I øyest ses Guds lam. Over disse feltene er det trekanter, som naturligvis symboliserer treenigheten. Glassmaleriet illustrerer Kristi oppstandelse. Det skal være laget i Hannover, der arkitekt Børve hadde studert. Navnet under bildet ble imidlertid overmalt under krigen, av frykt for at vinduet skulle bli sendt til Tyskland. Nøyaktig samme motiv skal ha eksistert i kirken St. Nikolai i Hamburg, og maleriet der ble utført av London-firmaet Clayton & Bell.

Døpefonten i tre har sikksakmønster og er nærmest kalkformet.

Til å begynne med hadde kirken et harmonium. Det var faktisk i bruk helt til det i 1944 ble skiftet ut med et ni stemmers Jørgensenorgel som tidligere hadde tilhørt kantor Arild Sandvold i Oslo. Det ble reparert i 1970, 1976 og 1981 og sies i kirkeleksikonet å ha ni stemmer, skjønt orgelregisterets fremstilling avviker litt fra dette. Et piano ble innkjøpt i 1977.

En kirkeklokke overført fra Østre Porsgrunn kirke sprakk under ringing etter et par års bruk. En ny klokke ble støpt av O. Olsen & Søn i 1893. Kirken har i dag elektrisk ringesystem.

Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård på stedet. Begravelser skjer ved Eidanger kirkegård, og Langangen har felles sogn med Eidanger (samt Brevik og Klevstrand, idet sistnevnte omfatter Stridsklev og Herøya). En periode var det imidlertid begravelsesseremonier i Langangen: Det gamle gravkapellet fra Østre Porsgrunn kirkegård ble gjenoppført og brukt som gravkapell her fra 1929. Det ble etterhvert i dårlig stand, og ble revet i 1964 etter å ha stått ubrukt i rundt ti år.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lunde kirke

Lunde kirke
Foto: Peter Fiskerstrand, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Ved Lunde fantes en steinkirke fra midten av 1100-tallet som visstnok lignet en god del på Bø gamle kirke, men med en mer normannisk stil. Kirken var viet til Johannes Døperen, og det sies at skipet var 13,5 meter langt og koret 6,3 meter. Kirken skal på midten av 1800-tallet ha hatt plass til 280 personer, noe som var for lite til menigheten. Dessuten var kirken kald. Etter at den i 1860 kom over på menighetens hender, ble det besluttet å rive den. Siste gudstjeneste ble holdt den 17. august 1870. Så ble altså ny kirke oppført. Enkelte gjenstander fra gamlekirken er i dag å finne på museum (prøv f.eks. å søke i Digitalt museum, men husk at det finnes en Lunde kirke også i Oppland).

Dagens kirkebygg
Ny kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført av G.A. Hansen (som kort tid etterpå oppførte den ikke helt ulike Bø nye kirke). Byggmesteren fikk bruke steinen fra gamlekirken. Lunde kirke er en laftet langkirke som ble innviet den 9. august 1872. Den hadde opprinnelig 650 sitteplasser, men i dag opererer sognet med 380 (mens Kirkesøk siterer kirkeleksikonet på 450). Det er tårn i vest med våpenhus i tårnfoten og kor i øst med sakristi på nordsiden. Bordkledningen kom til etterhvert. I 1873 ble det montert strekkfisker på tvers av kirkerommet, for det så ut til at veggene skulle sige ut. Tårnet ble reparert i 1920–21, og kirken ble pusset opp på 1960-tallet og til 125-årsjubileet i 1997. Våren 2015 var det stillaser rundt tårnet, som åpenbart ble reparert.

Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen i vest, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Interiørfargene ble valgt av Finn Krafft i 1962. Kirken er ellers preget av Johanna Bugge Berges takmalerier fra 1927 med mange bibelmotiver. Disse ble vurdert fjernet ved oppussingen på 1990-tallet, men ble reddet etter en underskriftskampanje.

Inventar
Altertavlen (1873) har et bilde som er malt av Gustav Adolph Lammers. Motivet er Jesus som viser seg for Maria Magdalena utenfor den tomme graven (jf. Joh 20).

Prekestolen står til venstre (nord) for korskillet. Den har åttekantet grunnflate og enkle speilfyllinger. Døpefonten er av støpejern. Orgelet (fra 1965) kommer fra J.H. Jørgensen. De to kirkeklokkene er støpt i 1853 og 1872, sistnevnte av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. Sør for parkeringsplassen står en bygning som formodentlig er bårehus og servicebygg. Prestegården ligger et par hundre meter nord for kirken.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mæl kirke

Mæl kirke

Bakgrunn
Mæl i Tinn kommune er for mange best kjent som endestasjon på Rjukanbanen med havneanlegg for skiping over Tinnsjøen til Tinnoset. Stasjonen het imidlertid Rollag opprinnelig, og kirken er på motsatt side av elven Måna, der det har stått kirke siden middelalderen. Den gamle stavkirken var nedslitt på begynnelsen av 1800-tallet, og ny kirke ble oppført like ovenfor av byggmester Gunlek Leidulvsson Vemork med utgangspunkt i typetegninger av H.D.F. Linstow. Kirken ble innviet den 25. august 1839 etter tre års byggetid, og stavkirken ble muligens revet like etterpå (skjønt noen steder står det at den ble revet i 1836). Det skal ha blitt funnet rester etter stavkirken på bygda i årevis etterpå, blant annet et par portalvanger med motiver fra Sigurd Fåvnesbane.

Kirkebygg
Mæl kirke er en laftet langkirke med ca. 120 sitteplasser. I 1916-18 ble inngangspartiet bygget om, sakristi påbygget og kirken ominnredet. Ikke minst var det endringer ved korpartiet. Også til jubileet i 1939 var det en oppussing, og ved en større restaurering i 1973-74 etter planer av Stephan Tschudi-Madsen ble interiørfargene tilbakeført mot det opprinnelige (med Ove Qvale som fargekonsulent).

Interiør og inventar
Kirken har rektangulært skip med kor i samme bygningskropp som skipet og sakristier i den østre forlengelsen. Det er takrytter nær vestenden av skipet og våpenhus vestenfor det. Inne i kirken er det et søylebåret galleri i vest som strekker seg litt østover langs nord- og sørveggene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og en lav skranke på hver side av midtgangen danner korskille.

Altertavlen har et nattverdsbilde som er malt rundt 1700, og som er overført fra stavkirken. Bildet ble reparert og konservert av Riksantikvaren i 1974, og man fant da ut at bildet er blitt beskåret. Det ligner forøvrig mye på alterbildet i Strømsø kirke i Drammen. Rammen var oppbevart på Tinn museum og er blitt restaurert.

Prekestolen skal være utført etter Linstow-tegninger. Døpefonten er på alder med kirken, mens dåpsfatet er overtatt fra stavkirken og skal være fra 1500-tallet. Det har et hamret bilde av syndefallet.

Kirken fikk i 1926 et ti stemmers Jørgensen-orgel til erstatning for et harmonium. Dagens orgel ble bygget av Paul Ott i 1973 og hadde opprinnelig syv stemmer (ett manual og pedal). Klangen skal ha vært ganske skarp før orgelet i 1988 ble ombygget og flyttet til galleriets nordvestre hjørne.

Kirken har to klokker. Den ene ble støpt i Amsterdam i 1734 og er overtatt fra stavkirken. Det antas at den i liket med en klokke i Heddal stavkirke fra samme år er støpt av Nikolaas Müller. Den andre klokken er ifølge en inskripsjon støpt av Knut Andreas Sundt i 1850. En rekke andre inventargjenstander er også omtalt i litteraturen.

Kirkegård
Kirkegården har blitt utvidet gjennom årene. Mot parkeringsplassen på østsiden er et servcebygg (med bårerom?) som er mer eller mindre nedsenket i jorden ved kirkegårdsmuren.

Jubileum
Mæl kirke feiret 150-årsjubileum i 1989, og det ble i den forbindelse utgitt et jubileumshefte. Den som vil søke i lokale kirkebøker, kan gjøre det her.

Kilder og videre lesning:

  • Gro Haugan og Øystein Sjøtveit (red.): Mæl kyrkje150 år (Mæl sogneråd, 1989)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 120–121
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 489

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Siljan kirke

Siljan kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Det sies at det allerede på slutten av 900-tallet ble bygget en stolpekirke eller stavkirke ved den gamle gudehovet i Siljan. Da den ble dårlig, bygget man en steinkirke, som siden er utvidet og fortsatt står, trolig oppført en gang i tidsrommet 1150–1250. Den var korsfarerkirke og var viet til erkeengelen Mikael. Bygda ble nesten utradert av Svartedauden og hadde ikke egen prest etter det. Kirkemessig ble den slått sammen med Eidanger for så å bli overført til Gjerpen prestegjeld i 1847 og få eget prestegjeld i 1856. Kirken ble reparert bl.a. i 1619 og 1736, og på 1800-tallet var befolkningen økt såpass at det ble spørsmål om utvidelse eller ny kirke.

I 1838 ble kirken forlenget mot vest med et skip av tre (formodentlig bindingsverk), idet vestveggen i murkirken ble fjernet. Det som hadde vært skip og kor, ble da hvv. kor og sakristi. Middelalderdelen ble også kledd med tre invnendig og delvis utvendig, så det skulle nok godt gjøres å se at det var en middelalderkirke man stod overfor. Etter moderniseringsarbeider i 1865 ble det i 1903 bygget nytt vesttårn med våpenhus. Rett etter krigen begynte en restaurering med delvis avdekking av middelalderkirken, altså kor og sakristi, med videreføring i 1966–70 (ved Ragnar Nilsen), da middelalderkoret (som var blitt sakristi) ble åpnet mot kirkerommet. Ved fjerning av kalk på veggene oppdaget man gamle tegninger og dekorasjoner. Det dreier seg blant annet om tre skip (se f.eks. her), innvielseskors og Lukas som okse med vinger. Kirken sies i boken «Kirker i Telemark» å ha 136 plasser, mens kirkeleksikonet opererer med 200.

Inventar
I 1904 fikk kirken en kopi av Adolph Tidemands populære alterbilde av Kristi oppstandelse (original i Bragernes kirke i Drammen). Dette ble flyttet ved restaureringen i 1966-70. På fondveggen over alterpartiet henger et krusifiks fra middelalderen, mens en billedvev av Else Marie Jakobsen som viser Jesus som den gode hyrde, henger på fondveggen til høyre for alteret. Prekestolen er fra 1865. Døpefonten i furu har timeglassform. Den sies å være fra middelalderen.

Kirken overtok Hedrum kirkes gamle orgel i 1921. Det er siden overført til Telemark museum. Dagens orgel (på vestgalleriet) er et elektropneumatisk Jørgensen-orgel fra 1961. De to kirkeklokkene ble støpt i Tyskland i 1871. Det finnes også noe gammelt kirkesølv.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet gjennom årene. Nord for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg. På kirkegården står en minnebauta over ofrene for napoleonskrigene (1808–14) og den annen verdenskrig. Prestegården ligger like vest for kirken.

Siljan prestegård
Siljan prestegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skien kirke

Skien kirke

Bakgrunn
Skien kirke er så monumental at den kunne ha vært domkirke, men det har den aldri vært. Derimot er den prostikirke. Byen har hatt kirke siden middelalderen, og i 1886 var det en stor bybrann der der kirken fra 1783 brant. Det var Christianskirken, en korskirke i stein som i sin tid var inspirasjon til for eksempel Jarand Rønjoms korskirker i tre på landsbygda lenger opp i Telemark. Noe av inventaret ble redddet ut av den brennende kirken, deriblant døpefonten, et bilde av Kristi gravleggelse (kopi etter Caravaggio) samt statuer og lysestaker.

Så fulgte en ny byregulering samt en arkitektkonkurranse der man ikke ble enig om en vinner. Det ble avholdt en ny konkurranse der Hagbarth Schytte-Berg gikk seirende ut. Schytte-Berg studerte i 1889–90 hos Johannes Vollmer, men når det gjelder formspråk, trekkes det gjerne paralleller til Johannes Otzen, uten at det er funnet noe konkret forbilde blant Otzens kirker (i motsetning til for Trefoldighetskirken i Arendal). Byggmester var Lorentz Christian Wagle fra Arendal, og kirken ble innviet den 31. august 1894. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 1047, men det var opprinnelig flere.

Kirkebygg
Skien kirke er en nygotisk kirke i upusset tegl med høye, slanke tvillingtårn ved inngangen i sørøst. Kirken er formet som et latinsk kors der den står på et høydedrag som forsterker effekten av de himmelstrebende tårnene. Den utvendige fasaden har markeringsbånd i glaserte, mørkebrune teglstein mellom de dominerende røde teglsteinene. Her er vi langt fra de enkle nygotiske vinduene vi finner i en rekke landsens kirker. Kirken har sammensatte former, men er likevel helhetlig. Det er tre portaler i sørøst. Det har vært store vedlikeholdsproblemer med kirken, og mye av fasadesteinen har vært skiftet ut. På 1980-tallet ble det utført omfattende fundamenteringsarbeider under tårnene.

Skien kirke

Interiør og inventar
Kirkerommet virker mer langstrakt enn f.eks. Sagene kirke. Interiøret kan nesten kalles et eneste stort kunstverk av tegl. Det er en usedvanlig rikdom av former og overflater, forskjellige typer teglstein, glaserte stein osv. Spesielt interesserte henvises til litteraturen; her kommer bare en rask gjennomgang. Kirken fikk glassmalerier til innvielsen. De er levert av firmaet Hemmersdorf & Co, og har en blanding av figurer og symboler. Vi ser for eksempel Peter og Paulus i rosevinduene i tverrskipene. Både altertavle og prekestol er murt i teglstein. Begge har spissbueformer som stod tomme i begynnelsen, men ble fylt med bilder malt av H.C. Hansen jr. i 1918 og 1921. Altertavlen har bilder av Jesus og de fire evangelistene, mens forsamlingen som er avbildet på prekestolen, er mer uvanlig i slike sammenhenger. Her finner vi Hans Nielsen Hauge, Hans Tausen, Olav den hellige, apostelen Paulus, apostelen Peter, Martin Luther, Augustin, Ambrosius og Johannes Khrysostomos. Alterpartiet og prekestolen ble oppfattet som massive i begynnelsen og ble ganske skarpt kritisert. Marmordøpefonten er laget av Ole Fladager og er overført fra Christianskirken.

Ved innvielsen i 1894 hadde kirken et 31 stemmers orgel fra Olsen & Jørgensen. Det fikk tilføyd et tredje manual med åtte stemmer i 1936, og i 1954 ble det utvidet av J.H. Jørgensen og har nå hele sytti stemmer. Det er et av landets største orgler. Kirken har fire tyskstøpte klokker, to i hvert tårn. De er stemt i C, E, G og A. Automatisk ringing er installert av Olsen Nauen. Langt flere detaljer er skildret i ord og bilder i jubileumsboken. Det finnes en oppsummering av restaureringer hos fellesrådet.

Kirkegårder og omgivelser
Lie kirkegård er drøyt hundre meter nordvest for kirken. Ellers er Johannes kirkegård ikke mange hundre meter unna, og til Nordre gravlund og krematoriet er det omtrent en kilometer. Skien prestegård overlevde brannen i 1886 og er således en av byens eldste bygninger.

Skien kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Solum kirke

Solum kirke

Bakgrunn
Solum var tidligere egen kommune før den ble slått sammen med Skien i 1964. Solum prestegjeld ble utskilt fra Skien i 1738 og omfattet også Melum, Kilebygda og Skotfoss. Solum hadde i middelalderen en stavkirke som var viet til Johannes døperen. Etter kirkesalget i 1723 var stavkirken i dårlig stand, og rett etter at den ble videresolgt i 1765, ble den revet, og dagens kirke ble oppført. Foruten inventar i dagens kirke finnes gjenstander fra stavkirken på enkelte museer som Telemark Museum i Skien, Nordiska museet i Stockholm og Oldsaksamlingen i Oslo.

Kirkebygg
Solum kirke ble oppført av byggmester Joen Jacobsen og innviet den 5. juli 1766. Likevel fortelles det at kirken ikke var ferdig innredet før i 1783. Solum kirke er en laftet langkirke med utvendig panel. Den har vestårn, rektangulært skip, rett avsluttet kor og sakristi i øst. Dåpssakristiet helt i øst var inntil 1885 gravkammer for kirkeeieren og familien. Antall sitteplasser oppgis til 180 i bokverket «Kirker i Norge», mens Kirkesøk opererer med 205. Kirken var valgkirke i 1814.

På 1830-tallet blåste tårnet ned. Det ble gjenoppført lavere og fikk pyramideformet hette. I 1902 ble det gjort høyt og spisst og nygotisk, før det i 1959 fikk tilbake sin opprinnelige form. Kirken kom etterhvert i Cappelen-familiens eie før den i 1851 ble gitt til kommunen. I 1896 ble den gjort om etter tidens smak. Innerveggene fikk panel og ble malt, og takmaleriene ble overmalt. Inventar ble sendt vekk. I 1957–59 ble kirken så restaurert etter planer av Ragnar Nilsen (gjenåpning 14. juni 1959), og gammelt interiør og inventar kom til heder og verdighet igjen.

Både skipet og koret har tønnehvelv, og en tverrbjelke ved koråpningen stabiliserer kirken. På himlingen er det malt blå himmel og skyer, og midt på er solen. På galleriet i vest er det (foruten orgel) stoler for familien Adeler, som bygget kirken. På galleribrystningen er påmalt en rekke våpenskjold og initialskjold for familien. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv.

Inventar
Altertavlens omramming er utført i Joen Jacobsens verksted. Bildet viser Kristi himmelfart og bygger på Hendrik Krocks original i Helligåndskirken i København.

Prekestolen er fra 1674 og er overført fra gamlekirken. Den står til høyre (sør) i korbuen og har oppgang fra koret. Stolen er bygget av forskjellige treslag og har bilder av evangelistene med attributter. På den åttekantede himlingen står en engel med et brennende hjerte i sin høyre hånd. Rett overfor prekestolen er en lukket stol på galleriet, den såkalte Løvenskioldstolen, som ble overtatt av prestefamilien da Løvenskioldfamilien flyttet fra stedet.

En klebersteinsdøpefont fra gamlekirken befinner seg i Oldsaksamlingen. Døpefonten i kirken er fra 1766. Den er formet av en trekubbe. Dåpsfat og -kanne er av tinn.

Orgelet ble bygget av J.H. Jørgensen i 1959 og har 13 stemmer. En kirkeklokke fra middelalderen er overført fra stavkirken. En annen ble støpt i 1747.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og nordvest for den står et bårehus. Grenland Ættehistorielag har kart over kirkegården og liste over gravsteder. Det må antas at huset på vestsiden av parkeringsplassen vest for kirken er kirkestue. Solum prestegård ligger like sørvest for kirken, på den andre siden av fylkesvei 3296.

Solum kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vestre Porsgrunn kirke

Vestre Porsgrunn kirke

Bakgrunn
Porsgrunn vokste frem som ladested under Skien og fikk bystatus (kjøpstadsrettigheter) i 1807. Kirkemessig sognet Vestsiden til Solum prestegjeld, mens Østsiden sognet til Eidanger prestegjeld, før de to ble utskilt i et eget prestegjeld ved årsskiftet 1763-64. Like før ble det oppført kirke begge steder. Vestre Porsgrunn hadde da hatt kirkegård siden 1690, og et lite tømret hus på kirkegården regnes gjerne som en forløper til kirken. Det lille kapellet ble også brukt til prekener, og i 1722 ble det avløst av et nytt.

Kirkebygg
Vestre Porsgrunn kirke (eller Vestsidens kirke) ble oppført av byggmeter Joen Jacobsen og innviet den 16. mars 1758 under navnet Immanuelkirken. Det er en laftet langkirke som ifølge Kirkesøk har 250 sitteplasser. Det er trolig noe mindre enn opprinnelig, for boken «Kirker i Telemark» (utgitt 1986) opererer med 400, mens «Kirker i Norge» opererer med beskjedne 170. Kirken har tårn ved inngangen i sør, og koret er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Årstallet på vindfløyen i spiret er for øvrig 1757, formodentlig det året kirken kom under tak.

Kirken ble bordkledd og hvitmalt i 1766. Trolig er også de sorte kvadrene på hjørnene, som illuderer murverk, fra denne tiden. I 1777 var det en større ombygging av interiøret der korskillet ble fjernet og kirken fikk tønnehvelv, som ble bemalt med himmel og skyer. Sakristiet ble bygget i 1830 med et eget alterparti til bruk ved skriftemål (skriftehus). Rundt 1900 ble interiøret endret etter tidens smak: Takhvelvingen ble malt hvit og veggene (som fikk panel) grønne, altertavlen ble erstattet med et kors, og mye av det gamle inventaret ble skiftet ut. I 1930-årene ble interiøret noe restaurert under ledelse av Wilhelm Swensen, med fjerning av veggpanelet og tilbakeføring til tidligere farger, og i 1956 ble sakristiet restaurert.

Kirkens skip er lengre enn laftestokkeme, og kirken er stivet av med tverrgående stokker under taket. Dagens korskille har form av en lav skranke på hver side av midtgangen, og korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Alterpartiet ble restaurert i 1978.

Kirkerom
Kirkerom. Foto: Orf3us, fra Wikimedia Commons.

Inventar
Søfren Nielsen skal ha laget mye av innredningen — og muligens omrammingen til altertavlen, ifølge bokverket «Kirker i Norge». Samme sted sies det at alterbildet — eller ihvertfall motivet — er en import, mens kirkeleksikonet tilskriver det Carl Hansen. Bildet viser nattverden. På alteret står et krusifiks, og på hver side av det er statuer av de allegoriske figurene Spes (håpet) og Caritas (nestekjærligheten). Disse var ved fjerningen av det gamle korskillet blitt satt på en slags sokler ved koråpningen.

I tillegg til prekestolen i korbuens venstrekant står det en lesepult inne i koret, skåret av Nils Bråtelia. Det skal finnes spor etter prekestolen fra før 1777.

Kirken har hatt flere orgler. Det første ble installert i 1775, men ble i 1794 byttet ut med et bygget av Daniel Wroblewsky. Dette ble fornyet og utvidet av Isak Engh i 1869. I 1891 fikk kirken så et Hollenbach-orgel som ble utvidet av J.H. Jørgensen i 1939. Det nåværende orgelet har 16 stemmer og ble bygget av Ernst Junker i 1995. Fasaden er tegnet av Roar Tollnes. I tillegg har kirken et flygel.

Kirken har ellers bl.a. et epitafium over Peter Høymand og hustru, en Kristian IV-bibel fra 1633 og kirkesølv fra kirkens tidlige dager. Kirkeskipet er en modell av barken «Sulitjelma» (som forliste i 1886) fra 1985.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. Det står et redskapshus/servicebygg i kirkegårdens nordøstre hjørne. I en ramme på kirkegården er innsatt det som i sin tid var en gravhelle for Gunder Solvesen Buer (1672–1740). Han ble i sin tid gravlagt omtrent der kirken ble oppført. Senere ble hellen lagt foran inngangen, og teksten er for en stor del bortslitt. Kirkegården virker relativt full, og i dag brukes Tørmo kirkegård for Vestsiden.

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 146–149
  • Per R. Hoel og Ola Horg Jacobsen (red.): Vestre Porsgrunn kirke: Immanuelkirken: 1758–2008 (Porsgrunn, 2008)
  • Truls E. Norby: Kirken og byen. En beretning om Porsgrunns kirker gjennom 250 år (Norgesforlaget, 2010)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 40–41
  • Kunsthistorie.com
  • Tidligere sider hos Porsgrunn kirkelige fellesråd om kommunens kirker
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 499
  • Kirkesøk
  • Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Telemark

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Berg nye kirke

Berg trekirke

Bakgrunn
Berg gamle kirke skrantet og var for liten mot slutten av 1800-tallet, og ny sognekirke ble oppført. Den kalles gjerne Berg trekirke, til forskjell fra den gamle steinkirken og den nyere arbeidskirken.

Kirkebygg
Berg trekirke ble tegnet av Henrik Nissen, oppført under byggmester Mathias Olsen fra 1875 og innviet i 1878. Ifølge Wikipedia har kirken 500 sitteplasser og er med det den største trekirken i Larvik kommune, men Kirkesøk oppgir antallet plasser til 305. Det dreier seg om en laftet langkirke med vesttårn. I øst har den polygonalt avsluttet kor flankert av sakristier.

Interiør og inventar
Søylerader og forskjeller i takhøyde innvendig deler på en måte kirken i tre skip, men søylene er slanke og plassert midt i benkeradene, så det er ikke så utpreget. Det er orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde, med en gulvhøyde to trinn over skipets. Det er vinduer i korets vegger.

Altertavlen er fra 1500-tallet og er overtatt fra steinkirken. Bakgrunnen er diskutert her. Tavlen har flere bilder, hvorav det største viser nattverdens innstiftelse. Prekestolen står til venstre i korbuen og har oppgang fra koret. Om døpefonten sier ikke kildene så mye utover at den fikk et nytt dåpsfat da kirken var ny.

Først i 1907 fikk kirken orgel. Det var bygget av Olsen & Jørgensen. Dagens orgel er ifølge orgelregisteret bygget av Vestfold orgelbygg i 1967. Av de to kirkeklokkene er én på alder med kirken, og den andre sies å være omtrent hundre år yngre. iBrunlanes.no har en rekke interiørbilder fra kirken.

De senere år
På 1970-tallet ble det avdekket skader på kirken, og midler til istandsetting ble bevilget. Det sies imidlertid at dette ikke var nok, og at bare noen av reparasjonene faktisk ble utført. I stedet ble det jobbet for å oppført en arbeidskirke. Det drøyde noe etter kommunesammenslåingen med Larvik, men den ble innviet i 2007.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården stod opprinnelig stod klar året etter kirken. Den fikk en overhaling i 1962, da jernrammer og gjerder ble fjernet og fremkommelighet for klipping ble gjort enklere. Her foregår alle sognets begravelser i dag, selv om arbeidskirken ser ut til å ha overtatt for alminnelige gudstjenester. På kirkegården står et krigsminnesmerke, og ved gjerdet sørvest for kirken står et bygg som ser ut til å være redskapshus eller bårehus.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Holmestrand kirke

Holmestrand kirke
Kirken var under restaurering i 2011, men har siden åpnet igjen.

Bakgrunn, kirkebygg
Fra midten av 1600-tallet til midten av 1700-tallet ble det oppført ti Y-formede kirker i dette landet, hvorav fem er bevart. En av disse er Holmestrand kirke. Y-formen var vel et alternativ til korskirken, der det kunne være vanskelig å se rundt hjørnet til alteret fra korsarmene. Dette gikk greit i Y-kirkene, og likevel ble det altså ikke mange av dem. De er fra en tid da menn og kvinner satt på hver sin side i kirken, og i en Y-kirke satt kvinnene i nordfløyen og mennene i sørfløyen, mens koret befant seg i østfløyen.

Før Holmestrand fikk egen kirke, sognet det lille ladestedet til Botne. Det måtte tre søknader og et tronskifte til for å få tillatelse til å bygge kirken. Selv om avstanden er relativt beskjeden, var veiene dårlige, og Botne ligger på et platå opp fra Holmestrand. Holmestrand kirke ble innviet av Hans Rosing den 15. februar 1674, og den ble viet til Den hellige ånd. Denne laftede kirken går for å være den største av de gjenværende Y-kirkene med sine 300 sitteplasser, skjønt det sies at det bare var 120 i begynnelsen. Kirken er formet som tre kvadrater rundt en likesidet trekant. Opprinnelig var det takrytter over midtdelen, men etter nitti år, altså i 1764, ble det oppført et nytt klokketårn ved søndre inngang. Der hengte man så opp to nye klokker, men opphengsmekanismen var ikke speesielt god, og det sies at det knaket i hele bygget når man ringte. Først i 1892 ble det anskaffet en tilfredsstillende opphengsmekanisme.

Kirken har gjennomgått forskjellige restaureringer ellers også. Den stod umalt til 1764, da den fikk ytre kledning og maling. I 1829 var kirken i så dårlig stand at man var usikker på om man skulle reparere den eller bygge ny kirke. Pga. dårlige tider hadde man imidlertid ikke råd til nybygging, så det ble med en reparasjon som gav kirken mye av det utseendet den har hatt siden. En rekke prydgjenstenader ble skiftet ut på denne tiden. De ble auksjonert bort, fant veien til forskjellige borgerhjem og forsvant. Kirken fikk også ny altertavle og prekestol.

Kirken ble malt til 250-årsjubileet i 1924 og vasket innvendig i 1926–30. Siden har det vært utført arbeider bl.a. i 1951, 1957 (da Per Vigeland laget glassmalerier til sidevinduene i korarmen med scener fra Jesu liv), 1962 (etter planer av Ragnar Nilsen) og 1974. I de senere år må det ha gått nedover, for det ble konstatert råte i de bærende konstruksjoner med innslag av hussopp. I 2010 ble kirken stengt for omfattende restaurering, som ble anslått å ta cirka tre år, men tok et år til. Utover bildene her finnes det en rekke bilder fra restaureringen i Tønsberg Blad. Mens kirken var stengt, ble gudstjenestene flyttet til Bilet kapell. Kirken gjenåpnet i 2014.

Inventar
Kirken fikk sin første altertavle i 1681, da Christopher Ridder skar den samt prekestol og korgitre. Altertavlen har et bilde av nattverden i hovedfeltet samt en rekke utskårne figurer. Den ble i 1830 byttet ut med en tavle med bilde malt av Peter Petersen som viser kvinnene med engelen ved den tomme graven. Bildet er kopiert etter altertavlen i Sem kirke (av C.W. Eckersberg). Ridders prekestol ble byttet ut ved samme anledning. Korgitrene har vært oppbevart på Norsk Folkemuseum, men utlånt til kirken igjen. Kirken har også en bibel fra 1633, en sekstenarmet lysestake og endel gammelt kirkesølv. Døpefonten av stein er fra 1867. Kirkeklokkene fra 1766 er fra Reiffenstein i København. Av de tidligere klokkene (fra 1624) er én tatt vare på og henger i tårnet, mens den andre er solgt.

Kirken fikk sitt første orgel i 1770. Det ble bygget gratis av Halvor Nielsen Reistad, som var forespeilet stilling som organist og klokker, men var så uheldig at den gamle klokkeren ble riktig gammel og overlevde ham. I 1857 fikk kirken nytt orgel fra Svendsen i Christiania. Deretter var det tid for nytt 19 stemmers orgel fra Olsen & Jørgensen til jubileet i 1924. I 1968 bygget Vestfold Orgelbygg et nytt orgel med 22 stemmer, hvorav 7 var gjenbrukt fra det gamle orgelet. I 2006 fikk kirken donert et digitalt orgel, formodentlig i påvente av at nytt orgel kan anskaffes. Det pågår forskjellige arrangementer til inntekt for nytt orgel, og kirken går fra 2005 også under betegnelsen Kultur-Y-kirken.

Kirkesøk har noen interiørbilder fra kirken.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården rundt kirken var i alminnelig bruk til siste halvdel av 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet ble graver under kirkens østfløy flyttet ut etter at oversvømmelser hadde forårsaket store luktproblemer (og formodentlig utgjort en helserisiko). I 1864 ble det vedtatt å nedlegge kirkegården, og i 1866 ble det innviet kirkegård på gården Bilidts grunn. Dette er nå byens gravlund.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Horten kirke

Horten kirke

Bakgrunn
Horten kirke fremholdes ofte som et hovedverk i norsk nygotikk, og det sier ikke lite når vi tenker på hvor mange nygotiske kirker vi har i dette landet. Kirken ble oppført av Marinen som garnisonskirke for Karljohansvern, og byen Horten vokste frem rundt marinebasen. Kirken ligger på en rektangulær tomt i den militære boligbyens regelmessige rutenett av gater og er omgitt av boligbarakker i empirestil. Horten ble utskilt fra Borre som egen menighet i 1865; kirken ble overdratt til Horten kommune i 1962.

Kirkebygg
Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch i 1852, oppført fra 1853 og innviet den 22. august 1855. Til stede ved innvielsen var både kong Oscar I, kronprinsen og arveprinsen (formodentlig den fremtidige kong Oscar II). Det er en langkirke i upusset tegl. Hadde kirken hatt tverrskip foran koret, ville vi ha kalt den en treskipet basilika. Koret er polygonalt avsluttet, og kirken har vesttårn med trappehus på begge sider. Tårnet kan sies å bestå av to deler, hvorav den nederste er kraftigst og støttet av strebepillarer. Det er et stort lansettvindu over vestdøren. Skipet har trappegavler med blindnisjer i flere nivåer. Inne i kirken er det gallerier over sideskipene. Opprinnelig var det 950 sitteplasser, men dette er siden redusert til rundt 750. Tas ståplasser i bruk, går det imidlertid vel tusen personer innenfor dørene ved spesielle anledninger. Forgyllingen på søylene i kirkerommet er ikke opprinnelige, men flotte likevel. Den stammer fra en restaurering i 1930-årene, og kirken er også blitt restaurert på 2000-tallet. Den var under restaurering da bildene her ble tatt i juni 2011, og ved gjenbesøk et år senere.

Interiør
I korvinduene er det glassmalerier tegnet av Veslemøy Nystedt Stoltenberg med motiver fra jul, påske og pinse samt Det nye Jerusalem. De ble montert i 1992 og var en gave til kirken etter at de opprinnelige glassmaleriene ble ødelagt den 9. april 1940.

Inventar
Altertavlen er malt av Carl Julius Lorck i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Lorck var elev hos Tidemand og malte bildet i Tidemands atelier i Düsseldorf. Altertavlen kom på plass i Horten kirke før Tidemands original ble sendt til Norge og montert i Trefoldighetskirken. Et trekrusifiks på alteret er skåret av Torbjørn Danielsen fra Sandar.

Prekestolen står sør i korbuen. Døpefonten er trolig tegnet av Grosch. Den er av nordlandsgranitt og sies å være laget av tukthusfanger på SlaverietAkershus festning.

Kirkens første orgel hadde 15 stemmer og var bygget av Paul Brantzeg. Dette viste seg etterhvert å ha dårlig mekanikk, og det ble i 1914 byttet ut med et 18 stemmers orgel fra Olsen & Jørgensen, men Grosch’ prospekt (fasade) er beholdt siden. Dette orgelet ble restaurert av Jørgensen i 1958, da det også ble gjort endringer i et par av stemmene, skiftet spillebord m.m. Allerede på midten av 1990-tallet ble det uttrykt ønske om et større orgel som yter kirkerommet rettferdighet, og i 2004 ble det startet innsamlingsaksjon. I 2014 ble orgelet restaurert og utvidet av Karl Schuke fra Berlin, og orgelet har i dag 28 stemmer. Det ser ut til at et digitalt Johannus-orgel ble brukt i påvente av restaureringen. Horten kirke har fire klokker fra Olsen Nauen.

Kirkegård
Kirkegården og kapellet ligger et lite stykke unna kirken, i Bekkegata 10.

Horten kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden