Stikkord: Harald Sund

Hobøl kirke

Hobøl kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Hobøl kirke ligger på et høydedrag et par kilometer sør for Elvestad og har vært områdets hovedkirke siden middelalderen. Kirken antas å ha blitt oppført mot slutten av 1100-tallet, og den var viet til den hellige Margareta. Det dreier seg om en langkirke av stein som er pusset utvendig og innvendig. Skipet er relativt kort og høyt, og øst for dette er et lavere og smalere kor med apsidal avslutning. Nord for koret er et sakristi av stein (visstnok fra tidlig 1600-tall), og vest for skipet er et våpenhus av tre. Gavlene er av tre, og midt på skipet er en åttekantet takrytter med et slankt, åttekantet spir. Takene er tekket med teglstein. Kirken har 250 sitteplasser. Den skal ha brent et godt stykke tilbake i tid (før 1600). Kirken fremstod som nyoppusset utvendig ved undertegnedes fotografering i mai 2012.

Kirkegårdsportal
Hobøl kirke
Krigsminnesmerke

Interiør
Inne i kirken er det gallerier langs skipets vestvegg (med orgel i søndre hjørne) og nordvegg. Koråpningen er rundbuet, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Det er et korskille i form av en lav skranke, og korets guld er et ørlite trinn hevet ver skipets gulv.

Kirkerom
Kirkerom. Foto: Hans A. Rosbach, fra Wikimedia Commons.

Inventar
Altertavlen, som står langt inne i koret, er fra rundt år 1600 og ble staffert i 1630. Den ble dekket med et stort nattverdsbilde i 1761, men ble restaurert av Ulrik Hendriksen i 1938.

Prekestolen (i korbuens høyrekant og med oppgang fra koret) er fra 1602. Den har åttekantet grunnflate og fem fag med fyllinger, hvorav fire har naive egvangelistbilder under rundbuer. Himlingen er åttekantet og har åtte bøyler inn mot en midtstokk og akantusblader imellom. Øverst finner vi Kristian VIs kongemonogram flankert av to engler.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Døpefonten fra 1629 stod i gamle dager nederst i kirken, men i dag står den nær korets nordvegg med en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusfigur bak. Kummen er av granitt og foten av kleberstein, og fonten har en åttekantet himling med akantusbøyler. Like ved siden av, i korbuens venstrekant, står en klokkerstol.

Kirken fikk et Eriksen-orgel i 1870. Det ble i 1937 avløst av et ti stemmers Jørgensen-orgel med prospekt av Harald Sund. I oktober 2009 ble det så innviet et orgel bygget av engelske Peter Collins. Det meste av Sunds prospekt er beholdt.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet. Foto: Hans A. Rosbach, fra Wikimedia Commons.

En kirkeklokke ble støpt i 1655 og så omstøpt av O. Olsen i 1855. En annen ble støpt av Michael Troschel i 1758. Mye annet inventar er beskrevet i Norges kirker.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger, og blant gravmonumentene er flere smijernskors. På kirkeveggen henger et krigsminnesmerke i form av en plakett med navneliste. Et gravkapell tegnet av Harald Sund ble oppført i 1950 til erstatning for et gravkapell oppført på prestegårdstunet i 1902. Kapellet er åttekantet og i bindingsverk, og Sund har også tegnet inventaret. Prestegården ligger like inntil kirken, og kirkestallen der er innredet til forsamlingshus. Ellers er det innredet et slags museum på prestegården med bl.a. kirkens første orgel og tidligere altertavle.

Kirkegårdsport
Gravkapell på kirkegården
Tidligere kirkestall

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Majorstuen kirke

Majorstuen kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Majorstuen kirke i Kirkeveien ble tidligere kalt Prestenes kirke. Den ble bygget som småkirke og innviet den 26. mars 1926. Navnet henspiller på at det pågikk innsamlingsaksjon blant prester til byggingen — faktisk helt siden århundreskiftet. Tomtespørsmålet og andre detaljer gjorde imdilertid at det tok tid å komme i gang med byggingen. Arkitekter var August Nielsen og Harald Sund.

Kirken har 400 sitteplasser. Den er gråpusset utvendig og hvitmalt innvendig, og stilen har likhetstrekk med nyklassisk, nyromansk og funkis. Kirkerommet er rektangulært og tårnet (fullført 1933) plassert asymmetrisk, men det er ikke noen tilstøtende menighetssal som ved andre småkirker, for det var meningen at man skulle ta i bruk Bogstadveien kapell til det. I 1955 ble det imidlertid innviet et menighetslokale i kjelleren under kirken.

I tårnfoten er det såkalte Capella Johannea innredet med 70 sitteplasser (noen kilder sier 75), beregnet holdt åpent alle hverdager. Kapellet ble utsmykket i 1932 av Per Vigeland med fresker som illustrerer Johannes’ åpenbaring. Det fikk nytt alter i 2016.

Presternes kirke
I begynnelsen hadde kirken barokkinventaret fra Oslo domkirke. Foto: Narve Skarpmoen, trolig litt før 1930. Fra Nasjonalbibliotekets samling via Wikimedia Commons.

Inventar
Kirken hadde i begynnelsen det barokke alteret, prekestolen og døpefonten fra Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke), som faktisk ble kastet ut derfra ved oppussingen i 1850, men da domkirken ble restaurert, ble det tilbakeført. Prestenes (Majorstuen) fikk rykte på seg for å være «Kirken som aldri blir ferdig».

Mot koret
Orgelgalleri

Alterbildet i kirken har nå form av et alterteppe på 7 m x 8 m med tittelen Det kristne håp, utført av Else Marie Jakobsen i 1985–86. Foran dette er en kalvariegruppe skåret av Audun Bødtker etter utkast av Rigmor von Hanno, ifølge kirkeleksikonet. Prekestolen sies å være laget av Bødtker og døpefonten av von Hanno (skjønt «Oslos kirker» krediterer Bødtker for den også, og det som står i forskjellige oppslag, må trolig tas med en klype salt).

Orgelet er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, og Norsk orgelregister tidfester det til 1965. Det har 27 stemmer, og prospektet er tegnet av Ole Rasmus Krag. De tre kirkeklokkene fra Olsen Nauen.

Ortodokst kapell
Ortodokst kapell
Ortodokst kapell

I krypten under Capella Johannea ble det den 4. januar i 1940 innviet et ortodokst kapell (for Hellige Nikolai menighet). Dette ble ødelagt ved brann i 1986, men ble siden restaurert. I 1988 fikk det ikonostas utført av Ove Grant Svele. Den er 2,6 meter høy og 5,25 meter bred. Menigheten flyttet i 2003 til eget bygg på Teisen, og det må vel antas at de tok med seg ikonostasen. Menigheten disponerte imidlertid lenge lokaler ved Majorstuen kirke, som det fremgikk av et dørskilt for få år siden.

I den senere tid
Kirken ble restaurert i 2009, og i 2011 fikk den et kontortilbygg på nordsiden og ble tilrettelagt for bevegelseshemmede. Menigheten er slått sammen med Bakkehaugen og Vestre Aker, og i 2015 ble Majorstuen kirke tatt i bruk av pinsemenigheten Filadelfiakirken, som leier lokalet av Oslo kirkelige fellesråd. Ved den anledning ble de fleste av benkene fjernet.

Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård her. Gravferdsetaten henviser til Vestre gravlund, Voksen kirkegård og urnegraver på Gamle Aker kirkegård.

Majorstuen kirke
Majorstuen kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sankt Dominikus kirke (Oslo)

St. Dominikus kirke

Sankt Dominikus kloster og kirke på Majorstuen i Oslo er naturligvis tilholdssted for dominikanere. Fra 1200-tallet og frem til reformasjonen hadde det vært dominikanere i Olavsklosteret i det som nå er Gamlebyen, men deretter skulle det gå lang tid før denne munkeordenen igjen var aktiv i landets hovedstad.

Klosteret ble grunnlagt i 1921 og holdt opprinnelig til i en løkkegård, som kirken ble bygget inntil. Så ble det bygget ny klosterbygning på 1960- og 1970-tallet.

St. Dominikus kirke

Selve kirken ble delvis finansiert av Sigrid Undset. Den ble tegnet av Harald Sund og innviet den 2. oktober 1927, og det dreier seg om en nyromansk kirke i pusset tegl. Tårnet er plassert til høyre for inngangen i Neuberggaten. Koret ble ombygget i 1967 (ved Esten Dal) og 1989, og kirken har ca. 200 plasser. Den sorterer ifølge Katolsk.no under St. Olav domkirkes menighet.

Kirken ble utsmykket med fresker av Alin-Marie Couturier i 1928. Samme mann laget i 1952 tre glassmalerier i korets fondvegg som forestiller de tre mennene som gjestet Abraham i Mamre lund (1 Mos 18). Korsveien ble laget av Maxime Adam-Tessier i 1964, og glassmaleriet i våpenhuset ble laget av Grete Refsum i 1986.

Orgelet er opprinnelig fra 1927, fra E.A. Roethinger i Strasbourg. Det ble restaurert av firmaet J.H. Jørgensen i 1980 og ombygget til 22 stemmer i 1990 av Thore Rømseth og Jan Spigseth. Klokken i tårnet er støpt hos Georges Paccard i Annecy.

Kilder og videre lesning

St. Dominikus kloster
Klosterdelen av anlegget i 1959. Fra Oslo Museums samling på Wikimedia Commons.

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Spydeberg kirke

Spydeberg kirke

Bakgrunn
Spydebergs første kirke ble muligens oppført på 1200-tallet og var viet til den hellige Margrete. Den er omtalt i biskop Eysteins jordebok (1398). Vi snakker om bygdas tradisjonelle hovedkirke. Denne steinkirken gikk som andre kirker på auksjon i 1723 og hadde etter det flere eiere. Natten mellom 20. og 21. oktober 1841 ble kirken truffet av lynet og brant ned. Det som stod igjen, ble revet, men noe stein ble gjenbrukt. Steiner med buet overflate blant disse tyder på at den tidligere kirken hadde apsis, selv om ingen slik er omtalt i litteraturen. Noe inventar ble reddet ut, deriblant døpefonten, et krusifiks og to madonnaskulpturer.

Kirkebygg
Ny kirke ble tegnet av Johan Fredrich Lühr. Den har visse fellestrekk med en tegning av H.D.F. Linstow fra 1829, skjønt denne hadde vesttårn. Lührs tegning(er) ble sett over av Johan Henrik Nebelong, som anbefalte at kirken fikk vesttårn, men slik ble det ikke. Spydeberg kirke har rektangulær form og valmtak med en åttekantet takrytter midt på. Formen er strengt klassisistisk og symmetrisk om to akser. Det er altså en steinkirke, og den er pusset og kalket utvendig og innvendig. Kirken ble innviet i 1844 og har 230 sitteplasser.

Spydeberg kirke

Interiør og inventar
Innvendig har kirken gallerier rundt alle veggene. Under hvert av galleriene i nord og sør er det to doriske søyler. Det er ikke noe markert korskille, men korets gulv er litt høyere enn skipets. Innenfor vestportalen er det vindfang under vestgalleriet med trapper opp til galleriet. Under østgalleriet er det vindfang mot østportalen og inngang til sakristier. I koret er det stol for prestefamilien i nord og klokkerfamilien i sør, og det sies at førstnevnte stol ble ødelagt i 1955 da prekestolen fikk sin nåværende plassering. Norges kirker forteller om fargene fra empiretiden, og sier at interiør og inventar ble endret i 1950–55 etter planer av arkitekt Asbjørn Stein. Man skal ha gått tilbake til de opprinnelige fargene.

Alteret hadde en kopi i gipsrelieff av Leonardo da Vincis nattverdsbilde (fra Santa Maira delle Grazie i Milano). Selve altertavlen er utført av (formodentlig A.C.) Furuholmen, og bildet er malt av Dina Aschehoug i 1900 etter alterbildet i Emmauskirken i København, som er malt av Anton Dorph, visstnok etter forelegg av Carl Bloch. Bildet viser emmausvandrerne, og teksten under bildet lyder: «Bliv hos os, Herre!» (Luk 24, 29).

Prekestolen står på nordsiden i koret, som sies å være den opprinnelig tiltenkte plasseringen, men i begynnelsen og frem til 1887 var stolen plassert over alteret. Da fikk kirken en prekestol tegnet av Furuholmen, for så å bli skiftet ut i 1955. Ifølge Norges kirker dreide det seg om en ny prekestol.

Den kalkformede døpefonten er av kleberstein og har tre border. Den var overmalt, men ble renset i 1900. Det finnes en kopi av den på Borgarsyssel museum i Sarpsborg.

Ifølge Norges kirker fikk Spydeberg kirke i 1888 et orgel bygget av J.D. Engh (hvis det da ikke menes Isak Olsen Engh). Dagens orgel ser ut til å være et ble bygget av Jørgensen-orgel fra 1955. I 2012 ble det meldt at orgelet skulle repareres, og vi må vel kunne anta at dette har skjedd. De to kirkeklokkene er fra 1595 og 1625.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en kirkegård som har vært utvidet flere ganger. Hoveddelen strekker seg nordover fra kirken, for på sørsiden begynner det å skrå nedover bakken. Et gravkapell ble oppført i 1922 og restaurert i 1939–40 etter planer av Harald Sund. Også senere er det pusset opp, skjønt pussen flasset av litt per 2012. Kapellet har ca. 30 sitteplasser. Altertavlen er malt av Ragnhild Ender i 1925 i kopi etter et bilde av faren. Det viser kvinnene ved graven (opprinnelig malt til Kampen kirke i Oslo). Det finnes et harmonium fra Hörügel. Over østinngangen er et relieff av erkeengelen Mikael laget av Arthur Gustavson. Tidligere var det staller på kirkebakken.

Prestegården er fra 1700-tallet og ligger på østsiden av fylkesvei 122. Gården ble solgt for noen år siden og drives av en stiftelse. Den har et eget nettsted.

Spydeberg kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skiptvet kirke

Skiptvet kirke

Bakgrunn
I Skiptvet er vi på landet i Østfold, vest for Glomma. Steinkirken har stått der siden middelalderen, selv om den har blitt endret litt gjennom årene. Kirken var opprinnelig viet til jomfru Maria og hadde festdag 28. november. Den står på et høydedrag litt i utkant av kommunesenteret, som bærer kommunens navn eller kalles Meieribyen.

Kirkebygg
Kirken antas å være oppført rundt år 1200. Den ble som andre kirker solgt på den store kirkeauksjonen i 1723, og den hadde flere private eiere før kommunen kjøpte den på tvangsauksjon i 1855. Ellers er nok den mest dramatiske begivenheten i kirkens liv en brann i 1762 så bare steinmurene var igjen. Sørmuren var imidlertid «gandske forbrændt og unyttig». Dessuten ble vesttårnet revet så bare tårnfoten gjenstod, og kirken har fått takrytter i stedet, altså motsatt av det vi ofte ser på gamle kirker.

Da det på 1800-tallet kom en bestemmelse som krevde at 3/10 av sognets befolkning måtte få plass i kirken, ble det vurdert å rive kirken. Kommunen hadde imidlertid for dårlig råd til å bygge ny kirke, så en annen løsning ble valgt: Kirkerommet ble forlenget inn i tårnfoten, som fikk galleri (og saltak), og det ble bygget sidegalleri langs skipets nordvegg. Et våpenhus vest for dette ble oppført i tre i 1887, i likhet med dagens sakristi i øst, som erstattet et tidligere sakristi. Korbuen er også utvidet i forhold til det opprinnelige, og det antas at vinduene ble utvidet etter brannen. Dagens takrytter midt på skipet er fra 1895. I 1937 ble kirken restuarert av Harald Sund og Ulrik Hendriksen. Antall sitteplasser er rundt 250.

Inventar
I og med brannen er det neppe noen overraskelse at middelalderinventaret ikke er bevart. Altertavlen er fra 1768 og har et nattverdsbilde malt av Albert Lobech, omgitt av pilastre og litt pjuskete akantusranker. Under bildet står non linjer med nattverdens innstiftelsesord. Tavlen kom tilbake fra Norsk Folkemuseum i 1937. Før det hadde kirken en altertavle fra 1898 som så ble flyttet til gravkapellet. På korvinduene ble det i 1937 malt symboler og innskrifter: due, kristusmonogram, ixtys og et keltisk kors.

Prekestolen (i korbuens høyrekant og med oppgang fra koret) er også fra 1760-årene. Den har fire fag med to fyllinger i hver. Storfeltene har evangelistbilder malt av Egil Weiglin, og over dette ser vi evangelistenes navn. Himlingen er fra restaureringen.

Dagens sekskantede døpefont er tegnet av Harald Sund. Den har et høyt lokk formet som en sekskantet kjegle. Utførelsen er ifølge kirkeleksikonet ved Helge Amundsen. Ellers meldte Skiptvet kirkelige fellesråd i 2012 at et dåpsfat fra 1675 var på vei tilbake til kirken, og det må vel ha kommet hjem innen dette leses.

Orgelet står helt i øst på nordgalleriet, altså nær korbuen. Det har 14 stemmer og mekanisk overføring, og ble bygget i 1991 av Ryde & Berg, som har spesifikasjoner. De to kirkeklokkene er støpt av Knud C. Schmidt (Christiania) i 1836 og 1837. En rekke andre inventargjenstander er skildret i Norges kirker og i kirkeleksikonet.

Kirkegård og omgivelser
Nord for kirken, rett utenfor kirkegården, står et gravkapell i bindingsverk fra 1936, der blant annet altertavlen fra 1898 er å finne. Nord for dette igjen står et bygg som ser ut til å være redskapshus / driftsbygning — og kanskje kirkestue? Alderen til tross skal kirkegården ikke ha noen spesielt gamle gravminner, men et hjulkors er murt inn i korveggen, og det finnes enkelte jernkors fra 1800-tallet. Det finnes også et krigsminnesmerke. Prestegården ligger like nord for kirken.

En kirke kalt Skau, som ble oppført i middelalderen, ble visstnok brukt istedenfor hovedkirken en periode etter brannen, for så å bli revet på 1800-tallet. Den avstanden på ca. 4 km som nevnes i «Norges kirker», er formodentlig langs landeveien snarere enn i luftlinje, og vi skal nok nordøstover snarere enn øst. Det bringer oss til et nes som stikker ut i Glomma. (4 km rett øst blir i Rakkestad.) Ved Vister, nord i Skiptvet kommune, skal det også ha vært en kirke en gang i tiden.

Skiptvet kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hem kirke

Hem kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Hem kirke i Lardal går for å være Vestfolds minste bevarte middelaldersteinkirke, og den var i sin til viet til St. Olav. Kirken er første gang nevnt i 1392, og 600-årsjubileum ble feiret i 1992. Likevel sies det iblant (f.eks. i denne boken) at kirken antas å vært oppført på 1100-tallet, og sognet som sådan er nevnt før 1392 (som dessuten er få tiår etter Svartedauden). Også stilen med rundbuer tilsier en tidligere dato, skjønt en skildring fra 1888 forteller om spissbuer, som eventuelt må ha blitt fjernet siden den tid. Kirken ligger mellom Hem-gårdene noen kilometer øst for fylkesvei 40, som går gjennom Lågendalen, og det er fin utsikt til dalføret nedenfor.

Etter reformasjonen har Hem vært anneks til Svarstad. Som andre kirker i området ble Hem overdratt til greven i 1673. I 1766 ble den solgt til en gruppe gårdbrukere, og den var i privat eie helt til den ble overdratt vederlagsfritt til menigheten i 1913.

Fra middelalderen er altså skipet og det rett avsluttede koret, som begge er av stein (for det meste kistemur, ca. 120 cm tykk). Skipets østgavl er av bordkledd bindingsverk, men ellers er det mur også i gavlene. Skipet har vestportal inn til våpenhuset (av bordkledd bindingsverk; ukjent alder, muligens ca. 1850), mens koret har sørportal, og det er en gjenmurt vindusåpning i korets østmur. Nordveggene har ingen vinduer. Midt på skipets tak er en takrytter av tre. I øst er det et sakristi av bordkledd bindingsverk. Kirken har 90 sitteplasser.

Dette er ikke stedet for å gjennomgå hele reparasjonshistorien, men vi kan slå fast at det var omfattende reparasjoner i 1686 (muren samt takrytteren av tre), mot slutten av 1700-tallet og flere ganger på 1800-tallet (ny takrytter 1847; korbuen utvidet i 1887; interiør fornyet nær århundreskiftet). Frem mot 1932 ble et sakristi (arkitekt: Harald Sund) oppført på sørsiden av koret (det ble i 1951 flyttet til østsiden), takrytten ble ombygget og inventar ble restaurert og malt av Alfred Hagn.

Interiør
Innvendig åpner koret seg mot skipet i tilnærmet full bredde. Korbuen er rundbuet. Det er galleri i vest (med orgel) og langs skipets nordvegg. På galleribrystningene er det billedfriser med apostler og gammeltestamentlige figurer. Interiøret er preget av 1600-tallet, og da snakker vi om renessansestil. Inventaret ble overmalt på 1700- og 1800-tallet, men ble restaurert i 1930–32.

Inventar
Altertavlen (ved korets østvegg) er en katekismetavle, den eneste slike som fortsatt er i bruk som altertavle i Vestfold. Det er altså en tavle med tekst istedenfor bilder, noe som var forholdsvis vanlig i en overgangsfase like etter reformasjonen. I dette tilfellet dreier teksten seg om nattverdens innstiftelse, og tavlen er fra ca. 1600. Den har en karakteristisk baldakin.

Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne og har oppgang (ved arkitekt Sund) fra koret gjennom koråpningen. Selve stolen er fra ca. 1680, og den stod opprinnelig nærmere vinduet. Prekestolen har dekorative arkitekturelementer, søyler og buer, og under buene har den bilder, som en periode var overmalt. I jubileumsboken fortelles det at enkelte billedmotiver fra 1700-tallet ble beholdt ved restaureringen i 1932, så som «Ecce homo», som dekker over et korsfestelsesbilde. Stolen har en himling som antas å være samtidig.

Døpefonten antas å være fra omtrent samme tid. Den er timeglassformet og har et pyramideaktig lokk. Til fonten hører et tinnfat datert 1666. Fonten ble grundig restaurert i 1932, og det sies at den nedre delen er ny.

Omkring restaureringen i 1930–32 hadde kirken et harmonium som var plassert under prekestolen helt til kirken fikk nytt orgel fra Vestfold orgelbygg i 1966. I 2018 ble dette byttet ut med et orgel (se spesifikasjoner) fra nederlandske van Vulpen. Orgelet ble offisielt innviet 3. februar 2019.

Klokkene hang opprinnelig i en støpul, men kirken har altså hatt takrytter minst siden 1600-tallet. Den eldste klokken er fra 1100-tallet, og den andre er støpt av O. Olsen & Søn i 1945 til erstatning for en klokke som ble ødelagt under ringingen i fredsdagene samme år. Kirken har flere vindfløyer i smijern. Den på takrytteren bærer årstallet 1777, mens fløyen på skipets vestgavl har årstallet 1742 og den på korets østgavl 1717.

Det er syv kirkenbenker på det som var mannssiden, i sør, og seks på kvinnesiden i nord — samt en lukket kirkestol, den såkalte Bækkevarstolen (for gården med samme navn). I våpenhuset henger tre epitafier, deriblant et for grev Wedel, samt portrettfotografier av sogneprester etter 1850. Av andre bevarte ting kan nevnes et røkelseskar fra middelalderen og noe gammelt kirkesølv.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet flere ganger og er omgitt av en lav steinmur. I 1951 ble det innredet bårerom i kjelleren, men i 1976 ble det oppført et kombinert bårehus og servicebygg etter tegninger av arkitektene Bruun-Trulsen og Mathiesen nord for kirken utenfor kirkegårdsmuren.

Hem kirke
Hem kirke
Hem kirke
Hem kirke
I kirkegårdsmuren
Bårehus/servicebygg

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kroer kirke

Kroer kirke

Bakgrunn, middelalderkirken
Kroer kirke, ikke langt fra gården(e) med samme navn, er en drøy halvmil sørøst for Ås og har siden middelalderen vært betjent av samme prester. En kirke her er omtalt i biskop Eysteins jordebok. Hvordan middelalderkirken så ut, er ikke kjent, men i en besiktigelse fra 1688 beskrives en tømmerkirke med takrytter, kor som er lavere enn skipet, og våpenhus i vest. Denne kirken forfalt og ble revet revet etter at den i 1852 var avløst av en ny tømmerkirke oppført på nordsiden.

Kroer gamle kirke
Kroer gamle kirke, som brant i 1923. Foto: Christian Christensen Thomhav. Fra Riksantikvarens Kulturminnebilder via Wikimedia Commons.

Kirke nr. 2
Den nye kirken var tegnet av Johan Henrik Nebelong. Det var en liten langkirke med kor under samme tak som skipet. Koret var polygonalt avsluttet, og det var utskilt et sakristi i hvert hjørne, slik at koret ble smalere enn skipet. Kirken hadde en altertavle med bilde av Jesu dåp malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde i Trefoldighetskirken, forært til kirken i 1883. Denne kirken med det meste av inventaret brant ned natt til 2. juledag i 1923, og ny kirke ble oppført året etter.

Dagens kirke
Kroer kirke er tegnet av Harald Sund og ble innviet i 1925. Det er en laftet langkirke med vesttårn, kor under samme tak som skipet og sakristitilbygg i øst (med to rom). Kirken har 120 plasser. Den har utvendig panel, mens laftetømmeret er bart inne i kirken.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest. Korets gulv er hevet tre trinn i forhold til skipets, og det er et korskille i form av et relativt lavt gitter. Innredningen er tegnet av arkitekten, som også har foreslått farger. På alterbordet er det tre felt med illustrasjoner på den siden som vender mot menigheten, og vi ser pelikanen, Agnus Dei og ørnen.

Altertavlen har en kopi av nevnte Tidemand-bilde av Jesu dåp, malt av Dina Aschehoug. Prekestolen står inntil nordveggen og har oppgang fra koret. Døpefonten er kalkformet og åttekantet og har lokk. Den står nær korets sørvegg, og inntil veggen står en klokkerstol. Over korbjelken står en kalvariegruppe som er utført i Tyskland.

Orgelet har 6 stemmer (1 manual og pedal) og ble bygget av J.H. Jørgensen i 1925. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1924.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Nord for kirken står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg.

Kroer kirke
Kroer kirke
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden