Bakgrunn
Kirkestedet Hovsvangen er et gammelt kultsted som går tilbake til førkristen tid. Det skal ha vært bygget kirke her på befaling fra Olav Haraldsson (den hellige) allerede i 1021 eller deromkring. Denne kirken kan ha vært en stavkirke, men man vet vel strengt tatt ikke noe konkret om den. Hoff fikk imidlertid status som tridjungskirke (i Hadafylke, sammen med Nikolaikirken og Norderhov), og det ble bygget en steinkirke. Den er tidfestet til siste halvdel av 1100-tallet på stilistisk grunnlag. Ved byggingen var kirken en treskipet basilika, men den er endret en god del gjennom årene. Endringene er skildret detaljert i en liten bok om kirken (se litteraturliste), men her skal vi nøye oss med å skildre et lite utvalg.
Bygningshistorie
Basilikaen hadde en takhøyde på 12 meter i midtskipet og 6 meter i sideskipene. Kirken hadde et tverrskip som nådde til sideskipenes yttervegger, og den hadde tårn over krysset. På nordsiden av kordøren er det funnet rester etter en nisje for et mariaalter, og det antas at det har vært en lignende nisje for St. Andreas på sørsiden, uten at spor etter det er funnet. Kirken hadde opprinnelig ikke vinduer på nordsiden.
I 1508 var det et lokalt bondeopprør. Kirken ble brukt som festningsverk og ble satt i brann — ukjent av hvilken side i konflikten. Det var også en større ombygging i 1700-03. Ved begge disse anledningene ble det gjort endringer. I den siste ble et tretårn fjernet, og dagens vesttårn ble oppført, med våpenhus i tårnfoten. Man hadde tenkt seg et høyt spir, men tårnfoten sies å være for svak og ikke murt sammen med kirkemurene. Årstallet 1702 står malt på kalkpussen under takskjegget. Et tårnur med tallskive ble satt opp på nordre tårnvegg i 1713. I 1807 var det store reparasjoner i gulv og tak. I 1850-årene var sørveggen rapportert å være skrøpelig og gulvet nedslitt, og takstein måtte skiftes. I 1861 ble det gjort en god del arbeider. Blant annet ble gulvet skiftet ut, tak ble tekket om, og en trekule fra 1812 på tårnet ble skiftet ut med det korset vi ser i dag. Det var en større restaurering i 1894-95 ledet av arkitekt Johan Meyer. I tillegg til at arbeid ble utført, ble kirken nøye undersøkt og historisk utvikling dokumentert. Vinduer i både nord og sør stammer fra denne tiden. Det ble brukt sementmørtel til mye arbeid, selv om det ikke var tradisjonelt. I 1952 startet en restaurering av interiøret ledet av Finn Bryn. Kirken fikk nye dører, og hovedinngangen fikk kalksteinsinnfatning. Gallerier ble lagt om (ikke for første gang), og det ble lagt teglgulv i våpenhuset og tregulv ellers. Alt dette kan synes som en hel del, men er altså sterkt forenklet. Før vi går løs på inventaret, kan vi ellers nevne at kirken har 332 sitteplasser, og at korets akse er noe skjev i forhold til skipets, noe som visstnok er gjort med hensikt og bidrar til den gode akustikken. En rekke figurer kan observeres på kirkefasaden.
Inventar
Altertavlen ble skåret i 1664 av Lauritz Lauritzen, som også er kjent som Brandvalmesteren for sine arbeider i Brandval kirke. Oppbygningen er ikke ulik den for tavlen i Brandval, men maleriet i hovedbildet her, som fremstiller nattverden, er malt av Knud Sevaldsen Bang, som var sogneprest her, i 1689 (et år som var å finne på tavlen til det ble feilaktig rettet til 1589 i 1803 ved en ommaling). Bildet er visstnok malt etter et stikk på tittelbladet til Kristian IVs bibel, utført av Andreas Grey. Tavlen ble undersøkt av Domenico Erdmann, og det later til at den var umalt til Sevaldsen malte den.
Kirken har hatt en rekke prekestoler. Blant annet skal den ha fått en ny en rundt 1594. I 1711 ble denne byttet ut med en skåret av Isak Israelsen Rønningby på oppdrag fra sogneprest Hans Holst. Dagens prekestol ble laget av Kristian Kloppen i 1829, og den ble malt om i 1895 og 1952. Israelsens himling ble imidlertid beholdt til 1894, da den ble solgt på auksjon og brukt som hagebord.
Døpefonten ble skåret av Lars Borg i 1703 og har form av en gutt som bærer kummen. Borgs døpefont ble også solgt på auksjon i 1894, men her skjønte kjøperen hva han hadde å gjøre med, og den ble senere gitt tilbake til kirken.
Kirken er kjent for sine portretter av sogneprester tilbake til 1401. De første bildene kom visstnok til på initiativ fra nevnte Knud Sevaldsen Bang, men det spekuleres i om de ble malt av ham selv eller av Didrik Muus. Tradisjonen er fortsatt opp til våre dager, skjønt portrettene har vært flyttt litt omkring i kirken ved oppussingene. Blant de avbildede prestene er Hans Riddervold og Anders Hovden.
Kirken hadde tidligere en skriftestol fra begynnelsen av 1600-tallet med utskjæringer over store deler av overflaten, deriblant flere menneskefigurer. Stolen stod i sakristiet, men befinner seg nå på Norsk folkemuseum.
Da dagens tårn ble bygget, ble klokkene flyttet over, men den minste klokken ble forært til Balke kirke i 1823. Det største klokken (opprinnelig fra 1662) sprakk i 1871 da man skulle ringe i tre dager ved dronning Louises død. Klokken ble da støpt om av Anders O. Holte i Kolbu. På den andre klokken står inskripsjonen «Fridrichswerck anno 1761».
Kirken har hatt en rekke orgler, visstnok allerede fra Knud Sevaldsen Bangs tid. Deler av et orgel fra 1723 med akantusutskjæringer på spillebordet ble laget av Jonas Rosendal på Hekshus. Dette orgelet ble reparert av Christian Andersen Ingelstad i 1792 og 1804, før det ble skiftet ut i 1878 og solgt til Norsk folkemuseum i 1897. I 1878 ble det montert et orgel fra Rieger, tatt i bruk på fastelavnssøndag av ingen ringere enn L.M. Lindeman. Da dette var modent for utskifting i 1959, ble det tatt vare på av Johan N. Bjerke, som bygget det opp igjen i sang- og musikkrommet Harmonien på Søndre Alstad. Dagens orgel kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble tatt i bruk 20. desember 1959.
Langt mer kunne nevnes av inventar, ikke minst kirkesølv, men interessarte får oppsøke kildene.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som befinner seg på både nedsiden og oversiden av en vei som går gjennom området. Blant dem som er begravet på kirkegården, er Peder Fauchald, som var Østre Totens første ordfører. Steingjerder gjennom området vitner om utvidelser som har vært. På oversiden av veien forbi kirken står et gravkapell som ble oppført i 1926, ombygget i 1963 og påbygget fasiliteter som toalett og hvilerom for betjeningen i 1984. I tidligere nevnte bok om kirken omtales også «Totens Likhus», men det er noe uklart hva slags hus dette dreide seg om, og det finnes ikke rester av det i dag. Prestegården ligger nordøst for kirken.
Kilder og videre lesning:
Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden
_July_2015-1a.jpg){kind=link}
