Bakgrunn, bygningshistorie
Hem kirke i Lardal går for å være Vestfolds minste bevarte middelaldersteinkirke, og den var i sin til viet til St. Olav. Kirken er første gang nevnt i 1392, og 600-årsjubileum ble feiret i 1992. Likevel sies det iblant (f.eks. i denne boken) at kirken antas å vært oppført på 1100-tallet, og sognet som sådan er nevnt før 1392 (som dessuten er få tiår etter Svartedauden). Også stilen med rundbuer tilsier en tidligere dato, skjønt en skildring fra 1888 forteller om spissbuer, som eventuelt må ha blitt fjernet siden den tid. Kirken ligger mellom Hem-gårdene noen kilometer øst for fylkesvei 40, som går gjennom Lågendalen, og det er fin utsikt til dalføret nedenfor.
Etter reformasjonen har Hem vært anneks til Svarstad. Som andre kirker i området ble Hem overdratt til greven i 1673. I 1766 ble den solgt til en gruppe gårdbrukere, og den var i privat eie helt til den ble overdratt vederlagsfritt til menigheten i 1913.
Fra middelalderen er altså skipet og det rett avsluttede koret, som begge er av stein (for det meste kistemur, ca. 120 cm tykk). Skipets østgavl er av bordkledd bindingsverk, men ellers er det mur også i gavlene. Skipet har vestportal inn til våpenhuset (av bordkledd bindingsverk; ukjent alder, muligens ca. 1850), mens koret har sørportal, og det er en gjenmurt vindusåpning i korets østmur. Nordveggene har ingen vinduer. Midt på skipets tak er en takrytter av tre. I øst er det et sakristi av bordkledd bindingsverk. Kirken har 90 sitteplasser.
Dette er ikke stedet for å gjennomgå hele reparasjonshistorien, men vi kan slå fast at det var omfattende reparasjoner i 1686 (muren samt takrytteren av tre), mot slutten av 1700-tallet og flere ganger på 1800-tallet (ny takrytter 1847; korbuen utvidet i 1887; interiør fornyet nær århundreskiftet). Frem mot 1932 ble et sakristi (arkitekt: Harald Sund) oppført på sørsiden av koret (det ble i 1951 flyttet til østsiden), takrytten ble ombygget og inventar ble restaurert og malt av Alfred Hagn.
Interiør
Innvendig åpner koret seg mot skipet i tilnærmet full bredde. Korbuen er rundbuet. Det er galleri i vest (med orgel) og langs skipets nordvegg. På galleribrystningene er det billedfriser med apostler og gammeltestamentlige figurer. Interiøret er preget av 1600-tallet, og da snakker vi om renessansestil. Inventaret ble overmalt på 1700- og 1800-tallet, men ble restaurert i 1930–32.
Inventar
Altertavlen (ved korets østvegg) er en katekismetavle, den eneste slike som fortsatt er i bruk som altertavle i Vestfold. Det er altså en tavle med tekst istedenfor bilder, noe som var forholdsvis vanlig i en overgangsfase like etter reformasjonen. I dette tilfellet dreier teksten seg om nattverdens innstiftelse, og tavlen er fra ca. 1600. Den har en karakteristisk baldakin.
Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne og har oppgang (ved arkitekt Sund) fra koret gjennom koråpningen. Selve stolen er fra ca. 1680, og den stod opprinnelig nærmere vinduet. Prekestolen har dekorative arkitekturelementer, søyler og buer, og under buene har den bilder, som en periode var overmalt. I jubileumsboken fortelles det at enkelte billedmotiver fra 1700-tallet ble beholdt ved restaureringen i 1932, så som «Ecce homo», som dekker over et korsfestelsesbilde. Stolen har en himling som antas å være samtidig.
Døpefonten antas å være fra omtrent samme tid. Den er timeglassformet og har et pyramideaktig lokk. Til fonten hører et tinnfat datert 1666. Fonten ble grundig restaurert i 1932, og det sies at den nedre delen er ny.
Omkring restaureringen i 1930–32 hadde kirken et harmonium som var plassert under prekestolen helt til kirken fikk nytt orgel fra Vestfold orgelbygg i 1966. I 2018 ble dette byttet ut med et orgel (se spesifikasjoner) fra nederlandske van Vulpen. Orgelet ble offisielt innviet 3. februar 2019.
Klokkene hang opprinnelig i en støpul, men kirken har altså hatt takrytter minst siden 1600-tallet. Den eldste klokken er fra 1100-tallet, og den andre er støpt av O. Olsen & Søn i 1945 til erstatning for en klokke som ble ødelagt under ringingen i fredsdagene samme år. Kirken har flere vindfløyer i smijern. Den på takrytteren bærer årstallet 1777, mens fløyen på skipets vestgavl har årstallet 1742 og den på korets østgavl 1717.
Det er syv kirkenbenker på det som var mannssiden, i sør, og seks på kvinnesiden i nord — samt en lukket kirkestol, den såkalte Bækkevarstolen (for gården med samme navn). I våpenhuset henger tre epitafier, deriblant et for grev Wedel, samt portrettfotografier av sogneprester etter 1850. Av andre bevarte ting kan nevnes et røkelseskar fra middelalderen og noe gammelt kirkesølv.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet flere ganger og er omgitt av en lav steinmur. I 1951 ble det innredet bårerom i kjelleren, men i 1976 ble det oppført et kombinert bårehus og servicebygg etter tegninger av arkitektene Bruun-Trulsen og Mathiesen nord for kirken utenfor kirkegårdsmuren.
Kilder og videre lesning:
- Øyvind Christophersen, Otto Emil Horntvedt og Oddvar Kalleberg (red.): Hem kirke 600 år 1992 (Hem menighetsråd, 1992)
- Vestfolds vakre middelalderkirker (PDF-bok hos Tunsberg bispedømme), s. 9
- Kirkesøk
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 559
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Vestfold fylke (Riksantikvaren, 2016), s. 42
- Riksantikvarens Kulturminnesøk