Ranem kirke

Bakgrunn
Ranem kirke er Overhallas hovekirke fra gammelt av, det vil si hovedkirken for hele Indre Namdal. Prestegjeldet hadde i 1589 fem kirker betjent av to prester. Senere ble Grong, Harran og Høylandet utskilt som egne prestegjeld. «Ranhæims kirkiu» er omtalt i 1326, men kirken dateres til 1100-tallet på grunnlag av et bevart krusifiks. Nøyaktig dato er ikke kjent, men det ble feiret 800-årsjubileum i 1987, samtidig som restaureringen av kirken ble fullført. Kirken står på grensen mellom gårdene Haugom (gnr. 44) og Ranem (gnr. 45).

Kirkebygg
Ranem kirke er en langkirke i stein med 200 sitteplasser. Skipet og koret er altså fra middelalderen. Skipet måler ca. 18,25 m ganger ca. 12 m utvendig og det kvadratiske koret er ca. 9,20 m langt og bredt (også utvendig). Kirken hadde gjennomgått mange endringer opp gjennom årene, senest i 1878, da den brant den 20. mars 1899, slik at bare murene stod igjen, mens alt av treverk ble ødelagt. Altertavlen ble imidlertid reddet ut.

Etter brannen ble kirken gjenoppbygget med de gamle murene etter planer av Christian Christie, som også hadde stått for restaureringen i 1878. Selv om departementet hadde uttrykt ønske om takrytter snarere enn vesttårn, ble kirken oppført med et tretårn i vest, men det sies at snekkerne fravek tegningene i så stor grad at Christie frasa seg ansvaret med gjenoppføringen. Murveggene fikk betongpuss på utsiden og innsiden. Kirken ble tatt i bruk igjen 1. juledag 1900.

Fra 1950-årene til 1987 foregikk restaureringsarbeider ved kirken. Opprinnelig ble murene undersøkt av John Tverdahl og Ola Seter, og Tverdahl la planer for restaureringen. I tillegg ble grunnen under kirken undersøkt under ledelse av Håkon Christie. Tverdahl utarbeidet planer, men arbeidet trakk i langdrag. Ifølge jubileumsboken trakk Tverdahl seg under diskusjoner om vinduer og portaler, og oppgaven gikk over til Wilhelm Swensen og Gunnar Sandvik. Arbeidet pågikk altså helt til 1987.

Dette er ikke plassen for å gjøre rede for alle detaljer i restaureringsarbeidene, men det virker som noe av det første som ble gjort, var å fjerne sementpussen, og i den forbindelse gikk gamle veggmalerier tapt. Kirken fikk i løpet av restaureringen et annet preg enn tidligere og fikk takrytter vest på skipets møne til avløsning for vesttårnet i tre. Murveggene er slemmet. I tillegg til nevnte murdeler har kirken et sakristi i mur (fra 1648) på sørsiden av koret samt våpenhus i tre vest (omtalt som funthus/dåpshus i jubileumsboken) og nord for skipet. Orienteringen er strengt tatt fra vest-nordvest til øst-sørøst. Kirken ble pusset opp utvendig i 2020.

I kirkemuren er enkelte figurer. Oppunder gavlen på sakristiet er et munkehode i marmor. Ved sørøstre korhjørne er et liggende hode. På skipets yttervegg, men inne i sakristiet, er to hoder. Det synes ikke klart hvem eller hva de forestiller, men jubileumsboken har to forslag: Peter og Paulus eller Anger og Bot. På korets yttervegg er en kristusfigur med bok (kalt Christus Majestatis) som ble flyttet dit da sakristiet ble bygget. En tradisjon vil ha det til at figuren var å finne i korbuen før det ble gjort om på denne på 1600-tallet. Over korets østvindu er et noe uvanlig kristushode. Den som undersøker murene, vil også kunne observere en rekke andre ting som f.eks. sokkel og hjørnekvadre av marmor, steinhuggermerker samt jernankre i vestveggen.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen. Koråpningen er rundbuet. Den ble ifølge jubileumsboken endret på 1600-tallet og utvidet på 1700-tallet og i 1878. Korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Det er en nisje på hver side av koråpningen, formodentlig brukt til sidealter i middelalderen. Den søndre (til høyre) har gjennomslag til sakristiet med oppgang til prekestolen, som i kirkeleksikonet er datert til 1971. Den er delvis kopiert etter en tidligere prekestol datert 1691. Til høyre i innerkant av koråpningen er en benk datert 1978 som minner om gamle dagers klokkerbenker. På skipets nordvegg nokså nær koret henger nevnte krusifiks fra 1100-tallet. Det er 2,65 meter høyt og laget av eik.

Altertavlen, som altså ble reddet ut av kirken ved brannen i 1899, er et klenodium. Tavlen ble gitt til kirken av sogneprest Peder Resen i 1678. Man vet ikke med sikkerhet hvem som har skåret den, men det antas at det dreier seg om Marcus Nielsen Gram. Predellaen har et nattverdsmaleri flankert av fremstillinger av bebudelsen og Jesus i bønn i Getsemane. Hovedfeltet ser ut til å ha en balnding av maleri og utskårne figurer, og fremstiller korsfestelsen. Over dette igjen ses oppstandelsen med et lite himmelfartbilde over. Rundt omkring er en rekke utskårne figurer, deriblant Moses og Aron, Adam og Eva og Peter og Johannes. Øverst troner den seirende Kristus omgitt av de allegoriske figurene Fides (troen) og Spes (håpet).

Kirkeleksikonet daterer døpefonten til 1971. Ifølge jubileumsboken er fatet og kannen som brukes, av ukjent alder. Jubileumsboken avbilder også en eldre font. De to klokkene skal være støpt av O. Olsen & søn, men kirkeleksikonets datering til 1898 virker underlig.

Et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1901 ble i 1975 avløst av et tolv stemmers orgel bygget av J.E. Spigseth. I 2018 fikk kirken igjen nytt orgel (se spesifikasjoner) bygget av Orgelbau Rensch.

En rekke gamle gjenstander fra Ranem kirke er å finne i Vitenskapsmuseet i Trondheim. Jubileumsboken omtaler en rekke slike, uten at deres plassering bekreftes i hvert enkelt tilfelle. Dette gjelder for eksempel prekestolen fra 1691, en eldre døpefont, en fattigblokk, en lysekrone, en benkevange fra 1648 og et dørbeslag fra 1600-tallet.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som naturlig nok er utvidet flere ganger. Kirkegården strekker seg ned mot Namsen, men er skilt fra elven av et tett vegetasjonsbelte. Sør for kirken står et servicebygg. I etterkant av kirkebrannen ble det oppført et klokketårn på kirkegården, men dette ser ut til å være fjernet. Nord for kirkegården, ut mot fylkesvei 17, står et minnesmerke over napoleonskrigene.

Prestegården med hovedbygning fra 1820 ligger på Øvre Veglo, et stykke sørvest for kirken og omgitt av jorder.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden