Bakgrunn, tidligere kirker
Meråker kan muligens ha hatt kirke siden middelalderen, skjønt helt sikkert vet vi ikke, for det finnes ikke bevarte gamle vitnesbyrd om den. For eksempel er den ikke nevnt i Reformatsen (1589), så det er grunn til å anta at en eventuell middelalderkirke var borte da den ble forfattet. Det opprinnelige kirkestedet var på Kjørkbyen eller Kirkeby (gnr. 7) på Gudå, der det fremdeles er gravplass, mens dagens kirke står på Fundaunet (gnr. 18) lenger sørøst, nærmere kommunesenteret. Eldste kjente omtale av Kirkeby som gårdsnavn er fra 1590. Eldste kirke som er dokumentert skriftlig, ble oppført frem mot 1619. Den nye kirken skal ha blitt reist på lokalt initiativ, og biskopen i Trondheim var ikke udelt begeistret. Kirkens utseende er ikke kjent. En altertavle fra denne kirken blir oppbevart på bygdemuseet på Pulden.
Denne kirken var muligens ikke særlig solid, for i 1691 fikk eieren av Meråkergodset reist en ny kirke — også med ukjent utseende. Da det skjedde, ble det funnet rester av skjeletter og likkister, slik at det i det minste må ha vært gravplass på stedet i gamle dager. Godseier Schultz utstyrte kirken med en staselig barokk altertavle og prekestol.
I 1793 ble den rundt hundre år gamle kirken avløst av en enkel brunmalt tømmerkirke med takrytter og med inngangen midt på langveggen. Altertavlen og prekestolen ble med over i den nye kirken. Tømmer fra denne kirken er gjenbrukt i dagens kirke. Etter som befolkningstyngdepunktet forskjøv seg lenger opp i dalen, vokste det frem et ønske om å flytte kirkestedet. Det ble etterhvert søkt om og gitt tillatelse til dette. Siste gudstjeneste i gamlekirken ble avholdt den 25. mai 1874. Den barokke altertavlen kom etter dette til Nordiska museet i Stockholm. Prekestolen ble i 1882 visstnok tilbudt Vitenskapsmuseet i Trondheim, som ikke var interessert. Det antydes i jubileumsboken at den kan ha blitt solgt til en engelsk laksefisker.
Dagens kirkebygg
Meråker kirke ble tegnet av Peder Olsen og oppført ved byggmester Erik Nonstad, begge fra Åsen. Kirken ble vigslet den 16. desember 1874. Det er en langkirke i tre med 320 sitteplasser (ifølge Kirkesøk). Kirken har vesttårn (egentlig i nordvest), og koret er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Sommeren 1937 ble kirken restaurert etter planer av Roar Tønseth.
Interiør og inventar
Det er gallerier i vest og et stykke langs nord- og sørveggen, med orgel helt i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Et par søyler deler koråpningen i tre. Prekestolen står i høyre del av koråpningen og har oppgang fra koret. Den og døpefonten er på alder med kirken.
I begynnelsen hadde kirken et enkelt trekors på alteret og ingen altertavle. Senere fikk den en altertavle med et getsemanebilde. Dette henger nå på skipets sørvegg. Den barokke altertavlen fra 1691-kirken, som var blitt sendt til Nordiska museet, kom på plass i kirken i 1980. Forfatteren av jubileumsboken finner likhetstrekk med tavlene i Mosvik og Ekne kirker — begge skåret av en Helge Biltsnider — uten at det synes kjent hvem som skar Meråker-tavlen. Bildene i midtfeltene viser henholdsvis korsfestelsen og nedtagelsen fra korset.
Ved innvielsen hadde kirken ikke pipeorgel, men harmonium. Dette ble sendt til Stordalen kapell i 1914, da kirken fikk et seks stemmers pipeorgel bygget av Brødrene Torkildsen. Torkildsen utvidet orgelet til 15 eller 16 stemmer i 1964. Ved den anledning ble det også gjenbrukt tre stemmer fra et annet orgel (Lassesen-orgelet, i privat eie).
Kirken har to klokker. Den største er fra 1875 og ble gitt i gave til den nye kirken fra Selbo kobberverk. Den andre klokken er fra 1762. Det fortelles ellers om en gammel kirkeklokke som ble funnet på loftet på prestegården i 1960. Den bærer årstallet 1643 og er visstnok innkjøpt fra Nederland. Opphenget er fra 1736. Klokken henger nå i en støpul på kirkegården.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, men plasseringen kan ved første øyekast synes litt underlig. Uten at dette fremgår av jubileumsboken, kan det synes som om området rundt selve kirken er det opprinnelige kirkegårdsområdet, og så har kirkegården muligens senere blitt utvidet med et større område helt opp til E14. Et lite hus på kirkegården (på et område som ennå ikke er tatt i bruk til graver) kan tenkes å være redskapshus. Vest for stikkveien som fører ned til kirken, er Sognestua. Jubileumsboken omtaler også et menighetshus innredet i et tidligere posthus.
I tillegg er den gamle kirkegården på Gudå fortsatt i bruk. Der stod det tidligere en støpul som etterhvert forfalt. I dag har kirkegården et gravkapell (eller er det redskapshus?). Gudå er for øvrig et utpreget fraflyttingssted.
Kilder og videre lesning:
- Reidar Bolling: Festskrift Meråker kirke 1874–1974 (Meråker menighetsråd, 1974)
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Nord-Trøndelag fylke (Riksantikvaren, 2016), s. 30–31
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 232
- Riksantikvarens Kulturminnesøk om det nye og gamle kirkestedet
- Meråker historielag om Kirkeby kirkegård