Leksvik kirke

Bakgrunn
Leksvik var kommunesenter i kommunen med samme navn inntil den ble slått sammen med Rissa til Indre Fosen i 2018. Leksvik har hatt kirke siden middelalderen, og det er bevart inventargjenstander fra samme tid. Men stod middelalderkirken som dagens kirke på Røstad (gnr. 31), omtrent en halv kilometer nord-nordøst for det nåværende tettstedet, eller stod den på Grandan på motsatt side? Riksantikvarens Kulturminnesøk kan se ut til å legge opp til det første, men i jubileumsboken fra 1970 påpekes det at Olav Engelbrektssons jordebok (1533) viser til «Lexewiick, Grande k[irke]». Leksvik var da anneks til Frosta (Logtun), men i 1774 ble den hovedkirke i eget prestegjeld.

Engelbrektssons jordebok ser ut til å ha eneste konkrete omtale av Grandan som kirkested, og arkeologiske undersøkelser ser ikke ut til å ha gitt endelig bevis i noen retning: Det skal være funnet en beskjeden mengde knokler som kan være gamle eller kan stamme fra en kirkegård, og det er funnet rester av en mur som kan ha vært kirkegårdsmur. Det finnes en tradisjon som sier at det var kirkegård her, men at befolkningen i sin tid søkte seg til klosterkirken på Tautra, og ved én anledning skal nærmere 300 ha omkommet på havet. Uansett: I Reformatsen (1589) konstateres: «Rostac kircke ligger fra h:k j wegsøes wdi norduest.» Og dessuten: «Wdi Rørstad kircke udi Lexuijgen skall skie tieniste aff en cappellan der residerendes 2 hellige dager effter huer andre och den tredie, udi Hendrums kircke.» Da er altså kirkestedet det nåværende, og jubileumsboken tar omtalene til inntekt for at kirkestedet ble flyttet på første halvdel av 1500-tallet.

Kirken skal ha vært i svært dårlig stand i perioden 1646–64, men ble reparert og fikk nytt tak med ny takrytter i 1646–48. I 1652–54 ble det (ved Nils Olsen og Simen Børgesen) oppført et nytt tømret kor med sakristi på nordsiden. Litt før 1670 ble det så oppført nytt skip i tømmer, samtidig som koret ble gjort åtte omfar høyere (med noe grovere tømmer enn i de lavere delene fra 1650-årene). Byggmestre ved denne anledningen var Ole Johnsen Hindrum og Nils Olufsen. Dermed var hele den gamle kirken byttet ut ledd for ledd, omtrent som for Hurdal kirke. I forskjellige oppslag står det at kirken er fra 1667 (Wikipedia), 1668 (Kulturminnesøk) eller 1670 (kirkeleksikonet), men de forskjellige delene har altså litt forskjellig alder.

Kirkebygg
Leksvik kirke er en laftet langkirke som ifølge Kirkesøk har 300 sitteplasser. Koret er rett avsluttet og har sakristitilbygg også i den østre forlengelsen (fra 1874, omgjort fra prestesakristi til dåpssakristi i 1958). Vest for skipet er et lite våpenhus. Det er takrytter helt vest på skipets møne. På vindfløyen ses årstallene 1790 og 1891. Det første skal vise til et år da kirken fikk ny takrytter, i det siste året fikk spiret kobbertekke. Kirken var i sin tid rødbredt (med en blanding av rødkritt og tjære), men er i dag hvitmalt. Den hadde opprinnelig ikke vinduer i nord som nå, men det skal finnes merker etter en dør under bordkledningen.

Interiør og inventar
Det er galleri i vest og et lite stykke langs nord- og sørveggen, med oppganger til hver side av orgelet rett innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Laftetømmeret er bart i koret, mens skipet har stående panel som er malt. Prekestolen og døpefonten er fra 1600-tallet, som kirken. Førstnevnte skal være skåret av en Ole Biltsnider, og himlingen er datert 1670 og bærer Kristian Vs monogram. Opprinnelig var prekestoloppgangen på utsiden av kirken, slik at presten mååte gå ut en dør og inn igjen på prekestolen. Stolen har evangelistsymboler. Den var overmalt, men ble renset og fikk farger i stil med altertavlen av Ola Seter i 1952.

Den samme treskjæreren skar altertavle til kirken. Årstallet 1671 skal ha vært å finne på den, men det er bare bruddstykker igjen av tavlen. Tavlen ble kassert ved en ombygging i 1858. Den var da (i likhet med prekestolen) umalt. To bilder (malt av Niels Nielsen Kontrafeier) var blant det som ble beholdt. De viser henholdsvis nattverden og en engel ved Jesu tomme grav. Dagens tavle har en fortid som epitafium og ble kjøpt fra menigheten i Melhus rundt 1900 for så etter tilpasninger å tas i bruk som altertavle med de to nevnte bildene innsatt. Nattverdsbildet er egentlig større enn rammeåpningen det er satt i, slik at noen disipler er skjult. Dette tas som tegn på at den opprinnelige tavlen var større enn dagens. Tavlen ble restaurert i 1952. Teksten på tavlen lyder: «Salige er de, som bor i dit Hus.» (Salmene 84, 5)

Andre deler av den gamle tavlen forsvant på bygda, og mye kan neppe spores opp i dag. En pelikan som var toppstykket, kom tilbake til kirken i slutten av 1940-årene. Et vingestykke fra tavlens venstreside bærer blant annet en krans med bokstavene HIOS (for «Hr. Iver Oluf-Sen»). Denne og en figur av apostelen Andreas skal være å finne på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Av virkelig gammelt inventar er et par middelalderkrusifikser (fra 1100- eller 1200-tallet) som ble restaurert i 1949. Fra det ene er bare kristusfiguren bevart, og den har blitt hengt på et nytt kors. Det andre er et emaljert krusifiks fra Limoges.

Ifølge orgelregisteret hadde kirken tidligere et Lønseth-orgel fra 1914. Dagens orgel er bygget av Bruno Christensen i 1981. Den største av de to kirkeklokkene er støpt av Torstein Øyen og Arnt Hedemark i 1772. Den minste er støpt av Halvor Sundt i 1824. Flere inventargjenstander er skildret i jubileumsboken.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står relativt nær kirkegårdens nordøstre hjørne, og det er parkeringsplass nord for dette igjen. Bygget rett utenfor kirkegården nordvest for kirken er formodentlig det bårehuset som er omtalt i jubileumsboken. Det har også andre bekvemmeligheter. Nord for parkeringsplassen står et annet bygg, uten at undertegnede vet om det ha noe med kirken å gjøre. Prestegården ligger i skråningen over fylkesveien, nordøst for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden