Gløshaug kirke

Bakgrunn, tidligere kirke
Kirkestedet på Gløshaugen i Gartland er fra middelalderen. Middelalderkirken antas å ha vært en stavkirke. En del av en svill som er (eller har vært) brukt til å understøtte koret, er datert til 1100-tallet. Eldste kjente omtale («Glaßoy kerke») er fra 1548–49, og i Reformatsen (1589) er «Glaszøø» ført som anneks til Ranem (hovedkirken i Overhalla prestegjeld). Da Grong prestegjeld ble utskilt i 1820, fulgte Gløshaugkirken med dit.

Kirken stod (og dagens kirke står) på et høydedrag ovenfor gårdstunet på Gartland (gnr. 34). Den skal opp gjennom årene ha vært viktig for samene, blant annet med avholdelse av «finnemesser». Den gamle kirken var i 1689 så falleferdig at det var regnet som farlig å oppholde seg i den. Ny kirke ble oppført på samme sted og stod klar kort tid etterpå — omkring 1690, men forskjellige oppslag om kirken har forskjellige anslag. Kirkestedet er egentlig flyttet til Harran, der ny kirke ble vigslet i 1874. Likevel ble kirken på Gløshaugen stående, og den står der fortsatt i dag.

Kirkebygg
Gløshaug kirke er en laftet langkirke med rundt hundre sitteplasser. Skipet er rektangulert og har takrytter nær nordvestenden av mønet, og koret er nesten kvadratisk. Det er et sakristi fra 1700-tallet på sørsiden av koret, og vest (eller nordvest) for skipet er et våpenhus.

Gartland er i den delen av Grong kommune som en periode på 1900-tallet utgjorde Harran kommune, og i 1872 ble det gitt tillatelse til å oppføre ny kirke for Harran ved Fiskemfossen (tatt i bruk 1874). Tanken var nok opprinnelig å rive Gløshaugkirken og selge materialene som en del av finansieringen, men kirken ble i 1873 kjøpt opp av den engelske sportsfiskeren Thomas Merthyr Guest, og den unngikk dermed å bli revet. Den kom på norske hender i 1908–10 og ble gitt i gave til kommunen.

Interiør og inventar
Interiøret er overveiende umalt, altså trehvitt, og kirkerommet antas å ha noe nær opprinnelig utseende. Det er gallerier i vest og nord (muligens fra 1820-årene), og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Årstallet 1689 er skåret inn over koråpningen. Foran kordøren henger en sølvfisk som er omtalt i en inventarliste fra 1622. Prekestolen er i skipets sørøstre hjørne. Kirkebenkene er lukket. En dør på sørsiden har samiske motiver. I en stolrygg på nordsiden er «ANNO 1704» innrisset. Vestdøren i skipet ble etter brannen i Grue kirke hengslet om så den vender utover.

Kirken har et alterskap der dørene er fra middelalderen. Skapet ble sendt over til England, men kom tilbake til Norge i 1923, og i 1931 ble det laget ny predella og sentraldel (selve skapet) som dørene ble hengt på. I skapet er det plassert et krusifiks fra 1200-tallet. På innsiden av dørene (og synlig når skapet er åpent) er bilder av st. Augustin og st. Olav. (Middelalderkirken var da også viet til Hellig-Olav.) På utsiden av dørene (og synlig når skapet er lukket) er det bilder av sta. Sunniva og sta. Katarina.

Den største kirkeklokken er fra 1837, den minste fra middelalderen. Den finnes en gammel vindfløy i jern. Malte bord som ble funnet da en gård i nærheten ble revet, kan tenkes å komme fra gamlekirken, uten at dette er bekreftet.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en inngjerdet kirkegård, men det virker ikke som den er i aktiv bruk. Det finnes riktignok gamle gravminner. På sørsiden av kirken er graven etter Sophie Marie Dreyer (1780–1848) med gravstøtte omgitt av støpejernsstakitt. Inne i sakristiet er det tatt vare på flere gravminner i tre. Nord for kirken står et lite uthus. På parkeringsplassen på vestsiden er et par informasjonstavler og sittebenker med bord. Det er god utsikt over bygda fra kirkestedet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden