Budal er en fjellbygd som tidligere utgjorde en egen kommune, men som fra 1964 er en del av kommunen Midtre Gauldal. Tettstedet der kirka står, er på et høydedrag mellom elvene Bua og Ena. I gamle dager sognet deler av bygda til Singsås, andre til Støren, og det innebar avstander på flerfoldige mil, noe som ikke minst var problematisk ved begravelser visse deler av året. I «Norges kirker» fortelles det av biskopen søkte myndighetene om byggetillatelse for bygda sommeren 1752, selv om han strengt tatt tvilte på at de hadde økonomisk evne til byggingen. Videre sies det at kirken stod ferdig reist og innredet da myndighetene kom på befaring for å godkjenne kirketomten den 19. juni 1754.
Budal kirke er den nyeste av de ti Y-kirkene som er oppført her i landet. Størrelsen er relativt beskjeden — 170 plasser, ifølge Kirkesøk — og spiret er noe lavere enn vi er vant til fra slike kirker. Det er våpenhus utenfor sørvestarmen (tidligere mannsfløy) og sakristi i forlengelsen av den østre (der koret er). Kirken ble opprinnelig kalt «Hellig treenighets kirke», noe som vel kan sies å passe for en kirke med tra fløyer.
Om størrelse og ytre fremtoning er beskjeden, er kirken relativt rikt utsmykket innvendig, og bygdas eget nettsted skryter av at dette er den eneste Y-kirken der barokkinteriøret er tilbakeført til opprinnelig stand. Også her gjorde nygotikken sitt inntog — litt forsinket i 1906 — og så ble det hele tilbakeført i 1977–80. De to fløyene for menigheten har tømmerets gulbrune bunnfarge og blåmalte stolper og gallerier med illustrasjoner (fra paradiset, syndefallet og utdrivelsen) på brystningene. Koret har lysere bunnfarge og illustrasjoner av vegetasjon, engler og en due der menigheten skuer inn i paradiset. Symbolikken i korskrankens plassering blir ekstra tydelig. Kongemakten er sterkere representert enn i mange andre kirker. Her finner vi Frederik Vs monogram på både korbjelken, altertavlen og benkevangene.
Altertavlen fra 1755 er av Ingebrigt Trondsen Eggan fra Rennebu (signert T.S.). Dette skal være eneste kjente kirkeutsmykning fra hans hånd. I midtfeltene ses nattverden nederst med korsfestelsen og den oppstandne Kristus over. I tillegg er det en kristusfigur øverst på tavlen.
Prekestolen og døpefonten er begge fra 1754, mens det nederlandske dåpsfatet er fra 1747. Prekestolen har evangelistbilder i speilfyllingene (og stolen har kanskje mer preg av renessanse enn barokk). Kirkeleksikonet forteller at den ene klokken er støpt av Jan Nicolaus Deerck i 1753 og den andre av Lars Rustad i 1858. Kirken har et Gangfløt-orgel fra 1983.
Kirken er omgitt av kirkegården, og det er parkeringsplass på sørsiden. I nordkant av den ser det ut til å stå et servicebygg.
Kilder og videre lesning:
- Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 204–207
- Ivar Grytdal: Singsås kirke 100 år 1884–1984 (Singsås menighetsråd, 1984), s. 37–39
- Budal.net
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 234
- Kirkesøk
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Sør-Trøndelag