Urnes går for å være vår eldste stavkirke, og likevel er det som er mest kjent ved den — dyreornamentene i den såkalte «Urnesstilen» — eldre enn den nåværende kirken. De stammer nemlig fra stedets forrige kirke, også den en stavkirke. Kirken har også mye annet å by på, og det er ikke uten grunn at den er en av Norges få oppføringer på Unescos verdensarvliste.
Kirken (som er viet til Andreas) antas å være oppført på 1130-tallet, og den nevnte dyreornamentikken antas å være fra rundt 1070–80. Vi finner den på nordveggen i form av en portal (som kan ha vært en vestportal) med bue og noen planker som muligens har inngått i en veggfrise. Det er også brukt andre bygningsdeler fra én eller flere tidligere kirker. Dette kommer til uttrykk i små forskjeller i profiler og utforming mellom bygningsdelene. Det finnes en video om de gjenbrukte delene.
Urnes stavkirke har hevet midtrom — også i koret. Kirken er ikke stor, men det litt dunkelt opplyste kirkerommet er rikt utsmykket, ikke minst i form av arkitektoniske detaljer og utskjæringer. Man ser tydelig at det er gjort inngrep i kirkerommet etter at kirken ble tatt i bruk: To midtromsstaver ved korskillet er kappet av — muligens for å få plass til et sidealter i middelalderen — og det er så satt opp et par skråstivere for å stabilisere bygget. En annen litt dramatisk endring ser vi på utgangsdøren, som er hengslet om etter brannen i Grue kirke i 1822. En nødvendig endring, men ikke så pent utført.
Detaljene i dette kan studeres i litteraturen. Her skal vi nøye oss med en rask gjennomgang av bygningshistorien og noe av inventaret. Både skip og kor er i stavverk. Kortilbygget er fra 1601, og det ble utsmykket i 1607. Skipets takrytter er fra 1704, og samme år fikk kirken galleri. Svalgangene er ikke opprinnelige, men en senere tilføyelse. Siden er det meste av dem fjernet igjen, og i dag er det svalgang bare på vestveggen. I 1720–22 ble det oppført et sakristi i forlengelsen av koret, men dette ble fjernet etter at Fortidsminneforeningen overtok kirken i 1880, i en restaurering ledet av Jens Zetlitz Monrad Kielland. Kirken ble restaurert i 1902–06, og i 1956–57 var det arkeologiske utgravninger under kirken. Det ser imidlertid til at fundamenteringsarbeidet ved den anledning ikke var det beste, og kirken ble etterhvert ganske skjev. Kirken ble jekket opp og fundamentert i 2009 og 2010, og ble gjenåpnet av Dronningen i september 2010.
I kirken finner vi både middelaldertreskurd og snekkerarbeider fra 1600-tallet samt malerarbeider fra forskjellige tider. Ikke minst er søylenes terningkapiteler med utskjæringer iøynefallende. På korveggene er Jesus og tolv disipler malt. To av disiplene på sørveggen forsvant da et vindu ble satt inn på 1700-tallet. Over korbuen er en kalvariegruppe der både Kristus og Maria bærer krone. Dette arbeidet skal være fra midten av 1100-tallet, men ble malt opp igjen rundt hundre år senere. Fra en annen kalvariegruppe stammer en johannesfigur i forgylt kobber (han holder i en bok). Denne antas å være laget i Limoges før 1250. Den var en stund deponert i De heibergske samlinger, men er tilbakeført til kirken. I Universitetsmuseet i Bergen finnes Urnesmadonnaen.
Altertavle, prekestol med himling og kirkebenker er fra 1600-tallet. Blant benkene er flere faste stoler for storfolk og gårdeiere. Korskillet er fra 1699–1701. Altertavlen ble gitt i gave av sognepresten i 1699 og har en kalvariegruppe i storfeltet. Prekestolen er fra 1693–95, og i koret står en skriftestol kalt Bispestolen, som er fra middelalderen. Kirken ser ikke ut til å ha en regelrett døpefont. Et dåpsfat fra 1640 er festet i et stativ, og ved siden av står en dåpsmugge fra 1920. Kirkeklokken er fra 1500-tallet. Det finnes en lysekrone fra 1100-tallet, to lysestaker fra Limoges fra 1200-tallet og nattverdsutstyr fra 1600-tallet. Mer kunne nevnes, men interesserte kan studere litteraturen.
Kirken ligger omgitt av sin kirkegård litt over tettstedet Ornes, som teller noen og tyve sjeler. Man går forbi et bedehus på vei opp fra fergekaia. Kirkegården er fortsatt i bruk, men det er Solvorn kirke som er sognekirke.
Kilder og videre lesning:
- Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 102–119
- Margrethe Henden Aaraas, Torkjell Djupedal, Sigurd Vengen og Finn Borgen Førsund: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane 2: Sogn (Selja forlag: Førde, 2000; ISBN 82-91722-14-5), s. 253–267
- Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
- NRKs fylkesleksikon (på Allkunne.no)
- Stavechurch.com (Fortidsminneforeningen i Sogn og Fjordane; har åpningstider)
- Fortidsminneforeningen
- Kunsthistorie.com
- Wikipedia
- Luster kirkelige fellesråd (også film)
- Kirkesøk
- Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 78–79
- Tone M. Olstad og Annika Haugen: Hvorledes sikre og forvalte norske kirkebygninger i fremtidens klima. Urnes stavkirke (Riksantikvaren, 2016)
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Sogn og Fjordane fylke (Riksantikvaren, 2016), s. 122–123
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Sogn og Fjordane