Bakgrunn
Norges minste bevarte stavkirke finner vi i Undredal i Aurland kommune. Den har beskjedne 40 sitteplasser, og det er ikke så mye som minner om stavkirke utenfra. Også innvendig skal man ha sett en stavkirke eller to for å skille gammelt fra nytt. Kirken er første gang nevnt i 1321. Én tradisjon (basert på en trolig misforstått innskrift) tidfester den til 1147, mens det ellers er vanlig å regne med andre halvdel av 1100-tallet. Merking av delene kan bety at kirken på et tidspunkt har vært tatt ned og enten rehabilitert eller flyttet. Kirken ble trolig oppført som gårdskirke og var viet til Nikolas.
Kirkebygg
Den opprinnelige delen er de østre ca. 2/3 av skipet, omtrent 4,8 m x 3,9 m. Her er hjørnestavene synlige. Det laftede koret antas å være fra 1600-tallet og avløste et tidligere kor i stavverk som var 2,3 meter bredt. Dagens kor har samme bredde som skipet, men er lavere. Det er spor etter svalganger som har gått rundt skipet i nord, vest og sør, men svalgangene skal ha blitt fjernet i 1684–86, og kirken fikk for første gang vinduer. Samtidig ble kirken forlenget vestover til å omslutte støpulen (klokketårnet), hvis hjørnestolper går ned i kirkerommet og avgrenser et område som er noe smalere enn resten av skipet. Denne delen var våpenhus før den ble integrert i skipet da kirken ble ytterligere forlenget og fikk nytt våpenhus opp mot (og i) veien i vest. Forlengelsene i vest er i bindingsverk. På slutten av 1600-tallet fikk kirken et smalt galleri, men det ble fjernet i 1862.
I 1844 ble det nesten vedtatt å flytte kirken til Nærøyfjorden, ifølge Stavkirke.info. Lorentz Dietrichson omtalte stavkirken som forsvunnet i 1892, og først i 1903 dukket den opp i stavkirkelitteraturen. I 1913 kjøpte Gert F. Heiberg kirken for å flytte den til De heibergske samlinger ved Kaupanger. En betingelse var imidlertid at det skulle skaffes penger til ny kirke først, og det skjedde aldri. I 1982 ble beløpet som hadde stått på sperret konto, utbetalt til sognerådet, som brukte dem til nytt orgel (harmonium). Kirken ble restaurert i 1962 og 1984, og i 2012 startet et arbeid med å jekke opp kirken, reparere råteskader og bedre fundamenteringen. Det er gjort begrenset med undersøkelser av kirken, men det er mulig mer blir gjort og publisert f.eks. i oppslaget hos Norsk institutt for kulturminneforskning («Norges kirker»).
Interiør og inventar
Det aller meste av inventar og utsmykning er fra etter reformasjonen. Blant middelalderrestene er en kirkeklokke som henger til pynt i skipets nordvestre hjørne, noe grafitti og seks (av opprinnelig tolv) utskårne innvielseskors. Vegger og tak er praktisk talt heldekket av malerarbeider utført på 1600-tallet. På veggene er det malt en brystning av draperier med blomsterranker lenger opp. Taket har sol, måne og stjerner samt basunengler og kjeruber. I våpenhuset, som også er illustrert, er planker byttet om. Det er mulig at dette stammer fra Vangen kirke, der brystningspanelet ble fjernet i 1860–61. Veggmaleriene var overmalt med flere lag, men ble avdekket av Ola Seter ved en restaurering i 1962.
Først ganske sent fikk kirken altertavle. Et kors stod ved alteret til Ole Ohnstad (1861–1943) kom og malte alterbilde til kirken rundt 1900. Han malte faktisk to bilder, og det største av dem, som viser Jesus som vekker Lasarus til live igjen, ble brukt i altertavlen til 1962, da det ble flyttet til Aurland bedehus. Det ble så byttet ut med det minste bildet, som viser Jesus på korset. Også over korbuen er det et korsfestelsesbilde eller krusifiks.
Prekestolen bærer årstallet 1696 etter en reparasjon. Stilen er utpreget renessanse med søyler (med englehoder) og tre fag med fyllinger (under bueportaler) mot kirkerommet. Den påmalte skriften bekjentgjør at stolen ble bekostet av lensmannen og lensmannssønnen i Flåm.
På 1600-tallet hadde kirken dåpshus. Den opprinnelige døpefonten ble erstattet med et dåpsfat rundt 1680. Dette settes ned i en jerning som er festet til den forreste kirkebenken. Det finnes også en dåpskanne i kobberlegering.
En femarmet lysekrone har en kjerne av fem rådyrhoder skåret i tre, og øverst står en naken kvinnefigur som forestiller den allegoriske skikkelsen Fortuna, lykken. Det antas at det dreier seg om et sørtysk arbeid fra en gang rundt 1650–1750.
I koret står et harmonium bygget av nederlandske Gerrit C. Klop i 1991. I tårnet henger to klokker. Den ene er støpt av M.K. Skiøberg (Bergen) i 1824, den andre av Olsen Nauen i 1992.
Omgivelser
Terrenget rundt kirken er ganske kupert. Det har vært begravelser her, men de er overført til kirkegården på Aurlandsvangen, altså ved Vangen kirke.
Kilder og videre lesning:
- Anne Marta Hoff og Elisabet Andersen: Undredal kyrkje (i Norges kirker)
- Margrethe Henden Aaraas, Torkjell Djupedal, Sigurd Vengen og Finn Borgen Førsund: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane 2: Sogn (Selja forlag: Førde, 2000; ISBN 82-91722-14-5), s. 164–168
- Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 138–143
Stavkirke.info fjernet 10/7-2018 - Margrethe Henden Aspaas: Undredal stavkyrkje (hos Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane)
- NRKs fylkesleksikon (på Allkunne.no)
- Torkjell Djupedal: Undredal: Kyrkja og bygda (Selja forlag / Undredal sokneråd, 1997)
- Kunsthistorie.com
- Wikipedia
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 354
- Tone M. Olstad og Annika Haugen: Hvorledes sikre og forvalte norske kirkebygninger i fremtidens klima. Undredal stavkirke (Riksantikvaren, 2016)
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Sogn og Fjordane fylke (Riksantikvaren, 2016), s. 95–96
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Sogn og Fjordane