Njøs (gnr. 24 i Leikanger) er i Hermansverk. Kirken der var en av kommunens tre nedlagte middelalderkirker (sammen med Hamre og Henjum). C14-datering av benrester som er funnet i kirkegården, skal være datert til før 1100, ifølge «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane», mens boken om Leikanger kirke sier 1165–1280. Ellers er presten omtalt («sira Symuni a Nios») i 1306 og kirken («kirkia a Nioss») vissnok i 1322–23, skjønt Riksantikvarens referanse er feil. Forskjellige årstall sirkulerer når det gjelder nedleggelsen: Ifølge «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane» ble kirken nedlagt en gang mellom 1598 og 1686, mens Lokalhistoriewiki (trolig basert på Med kleber og kalk) opererer med rundt 1530.
Det eldste tunet på Njøs skal ha ligget relativt langt opp i skråningen, omtrent der husene på statens forsøksgård står. Kirken skal ha stått like nedenfor. Njøs var en steinkirke (av kleberstein, i alle fall kvadersteinene) og som sådan kanskje den gjeveste av de tre tapte middelalderkirkene i Leikanger. Skip og kor hadde samme brede, og kirken skal ha målt ca. 12 m x 8 m, ifølge Bendix Bendixen. Dette er muligens indre mål, for biskop Jacob Neumann opererer med litt større mål.
Etter nedleggelsen ble kirken brukt som steinbrudd, og forfallet kan til en viss grad følges over tid. Rundt 1700 (?) forteller Iver Leganger: «Her staar endnu en forlatt stor Stenkirke, og gården sies at have tilhørt en mæktig Mand.» Biskop Neumann visiterte Leikanger i 1824 og skildret ruiner som naturen var i ferd med å ta tilbake. Han beskrev også hvordan folk forsynte seg av stein: «…da man plyndrer disse Helligdomme til profane Husers oppbyggelse.» Så sent som i 1881, da Bendixen besøkte stedet, skal deler av østgavlen med en romansk bue ha stått. Bendixen skildrer også andre detaljer, dels som egne observasjoner, delvis som andres vitnesbyrd og minner. Kirken skal ha hatt en forhall av tre samt svalgang og støpul. Ifølge Riksantikvaren ble de siste rester trolig revet i 1883.
I 1993 ble det ved pløying funnet benrester (jf. nevnte datering), og på samme tidspunkt var det visstnok mulig å se omrisset der kirken hadde stått.
Kilder og videre lesning:
- Terje Eggum: Leikanger kyrkje frå mellomalderen til i dag, særlig s. 60ff.
- Margrethe Henden Aaraas, Torkjell Djupedal, Sigurd Vengen og Finn Borgen Førsund: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane 2: Sogn (Selja forlag: Førde, 2000; ISBN 82-91722-14-5), s. 178
- NRKs fylkesleksikon (på Allkunne.no)
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Sogn og Fjordane fylke (Riksantikvaren, 2016), s. 65–66
- Riksantikvarens Kulturminnesøk