Kinn kirke

Kinn kirke
Foto: Kjersti Marie Ellewsen, fra Riksantikvarens Kulturminnesøk

Bakgrunn
Kinn er et gammelt kirkested. Det er også fra gammelt av navnet på et prestegjeld som i sin tid omfattet det meste av ytre Sunnfjord og Nordfjord (sør for Nordfjorden) — og tilsvarende et kommuenavn. Fra 2020 er det også navnet på en kommune som vil bestå av dagens Flora og store deler av Vågsøy. Selv i dag kalles det kirkelige fellesrådet i Flora kommune Kinn.

Kirken på Kinn (gnr. 39), nordvest på øya, ytterst i havgapet, er nevnt i Bergens kalvskinn rundt 1330. Den antas å ha blitt oppført rundt midten av 1100-tallet eller like etter, og man tror at koret ble bygget noen tiår før skipet. Det antas at Kinn har vært pilegrimsmål i seg selv, og det lå i leia for pilegrimsreiser sjøveien mot Selja og Nidaros. Kanskje ble kirken oppført av steinbyggere fra England. Det har også vært spekulert mye i hvem som stod bak prosjektet, om det var kongsmakten. Etter at kommunen overtok i 1860, ble kirken modernisert i 1868–69 og fikk blant annet større vinduer. Dette ble i etterhånd ikke ansett som vellykket, og i 1911–12 ble kirken restaurert ved Carl Berner og vindusåpningene tilbakeført. Det ble også oppført et våpenhus utenfor vestportalen. Dagens er fra 1980-tallet. Kirken beskrives av fylkesarkivet i dag som en stas- og sommerkirke. Her holdes spesielle arrangementer, ikke minst Kinnaspelet, som har vært arrangert siden 1985.

Sørfasade før restaurering
Før restaurering
Restaureringsforslag

Kirkebygg
Kinn kirke er en langkirke i stein med rektangulært skip og ditto kor i mindre dimensjoner samt altså våpenhus i tre. Kirken har ikke noe tårn, men klokkene henger i en støpul nordvest for kirken. Et uvanlig trekk ved kirken er at skip og kor har portal på nordsiden istedenfor sørsiden. Sørveggen er nemlig mer værutsatt, mens nordveggen er mer i le.

Interiør og inventar
Det mest spesielle ved interiøret er nok lektoriet. Ved moderninseringen i 1868–69 ble lektoriebrystningen delt opp og hengt til pynt over korbuen med bolter (som visstnok rustet). Ved Berners restaurering ble lektoriet restaurert og satt opp slik man antar det var.

Lektorium før
Lektorium etter

Koret er som i en rekke middelalderkirker nokså adskilt fra skipet, og den barokke altertavlen står ved korets østvegg. Den er fra 1641 og ble restaurert i 1703. Billedskjemaet er kjent: korsfestelsen i storfeltet og oppstandelsen over det samt en triumferende kristusfigur øverst (over Kristian IVs monogram). Rundt omkring er en rekke figurer i ulike størrelser. Vi ser blant annet Peter med nøkler, Paulus med sverd og Simon med sag. Figurene skal ha inngått i et førreformatorisk alterskap, og noen figurer er plassert i et skap på korets sørvegg. Selve alteret er av kleberstein og fra 1100-tallet.

Prekestolen ble lage av Mads Nilsen fra Bergen i 1707. Den har bilder malt av Georg Christoffer Schauer som er blitt overmalt. Evangelistbildene som synes nå, er malt av Ragnvald Einbu i 1911. Døpefonten (av tre) er fra 1911–12. På skipets sørvegg henger et epitafium fra 1639 over Absalon Absalonsen, som var mangeårig prest i Gloppen og døde på Kinn. Et par lysekroner er tegnet av Carl Berner og C.F. Andersen i 1911–12. Kirken har et Snertingdal-orgel fra 1974.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården omgir kirken. Det var opprinnelig prestegård ved kirken, men den ble allerede på 1500-tallet flyttet til et mindre værhardt sted. Kirkegårdsporten med klokketårn nordvest for kirken ble satt opp i 1911–12. I den er en klokke fra 1650-tallet og en annen fra 1859. Sørvest for kirken er det satt opp en stor platting (friluftsscene) i forbindelse med Kinnaspelet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden