Bakgrunn
Fortun er det innerste tettstedet i Luster, omtrent en halv mil fra Skjolden, som ligger innerst i Lustrafjorden. Mange kjenner Fortun som stedet Fantoft stavkirke kom fra. Den het naturligvis Fortun før flyttingen, og stedet har altså hatt kirke siden middelalderen.
Stavkirken
Stavkirken på Fortun er første gang nevnt i 1323, men antas å ha blitt oppført på 1100-tallet. (Det sies også at den har vært flyttet en gang tidligere, og at den muligens først har stått på Bolstadmoen i Skjolden.) Kirken stod på en tomt vel hundre meter nordøst for dagens kirke, noen titalls meter langs veien mot Sognefjell fra dagens kirkegård og litt lenger inn fra veien. Stavkirketomtens steingjerde er fortsatt synlig, og et og annet gravminne er også å se.
Dette var en kirke med hevet midtrom, og den gjennomgikk endringer over tid. Opprinnelig var koret smalere og rektangulært med apsis, men i 1664–66 fikk kirken nytt kor i lafteverk, i samme bredde som skipet. Av den grunn ble ikke koret tatt med i tegninger utført av Georg Bull i 1854 som er blant våre kilder til kunnskap om stavkirken. Av andre endringer kan nevnes at kirken fikk nytt tårn i 1649–51, og i 1696–98 ble det oppført nytt våpenhus på nordsiden ved koret. En rekke andre endringer ble naturligvis gjennomført; noen av disse er omtalt i Norges kirker. Da ny kirke skulle oppføres, ble stavkirken tilbudt til Fortisdsminneforeningen, som ikke anså seg å ha råd til den. Deretter ble den solgt til Fredrik G. Gade, som fikk den flyttet til Fantoft i 1883 og rekonstruert som middelalderstavkirke, åpenbart med Borgund som forbilde.
Av inventargjenstander fra stavkirken er klokkene fra 1200-tallet fortsatt i bruk i dagens kirke, og altertavlen fra 1600-tallet henger på korets nordvegg. Et relikvieskrin fra stavkirken er i dag utstilt i Bergens Museum. Alterskapet og døpefonten ble imidlertid solgt lokalt, og sies å ha blitt brukt til hhv. kornoppbevaring og grisetrau.
Dagens kirke
Fortun kirke ble tegnet av Erik Pedersen Ruste og vigslet den 6. juni 1879. Den laftede langkirken har vesttårn. Skipet, sakristiene og det meste av koret er under samme tak, men koret er apsidalt avsluttet. Kirken har 230 sitteplasser (tidligere 340).
Interiør
Inne i kirken åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde (men noe avgrenset i høyden av den runde korbuen), og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det er en lav skranke på hver side av midtgangen, og i vest er det orgelgalleri. Fargekombinasjonen av rødt, grønt og blått (satt i 1957) må sies å være noe uvanlig i kirkesammenheng. Det har vært enkelte interiørendringer etter krigen.
Inventar
Som altertavle har kirken hele tiden hatt et glassmaleri i korets østvidu. En barføtt Kristus står under en kløverbue, og teksten på sokkelen lyder: «Ego sum via veritas et vita» (jeg er veien, sannheten og livet, Joh 14, 6). Det er glassmalerier også i skråvinduene. En av de planlagte interiørendringene var at glassmaleriet i fondveggen skulle flyttes og den gamle altertavlen tas i bruk på hovedplass, men slik ble det ikke. Gamletavlen står som nevnt mot nordveggen. Det dreier seg om en renessansetavle som var i privat eie etter stavkirkeflyttingen, men ble gitt tilbake til kirken i 1948. Dette var opprinnelig en katekismetavle fra 1630-årene som fikk påmalt bilder i 1692, og det spørs om ikke vingene er fra den tiden. I de to høye hovedfeltene ses Moses og Kristus, og i en lavere toppetasje er korsfestelsen avbildet.
Prekestolen står til høyre i korbuen og er på alder med kirken. Den opprinnelige døpefonten er av bronsefarget metall. Den er åttekantet og kalkformet. Døpefonten som brukes, er fra 1956, og er malt i farger som står til interiøret ellers. Fonten er laget av Torkel Asheim, og innskriften på toppen lyder: «Lat småborni koma til meg – hindra dei ikkje for Guds rike høyrer slike til.» (Luk 18, 16) De to middelalderklokkene er avbildet i Norges kirker, som kaller dem klokke A og klokke B. Orgelet er bygget av G.F. Husted i 1991 og avløste et Olsen & Jørgensen-orgel. Det later til at det gamle prospektet (eller deler av det) fortsatt brukes.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står på vestsiden av fylkesvei 55, mens kirkegården er på østsiden. Stavkirkegården er som nevnt noen titalls meter unna.
Kilder og videre lesning:
- Anne Marta Hoff: Fortun kyrkje (i «Norges kirker») (nettsted nede per 2024)
- Margrethe Henden Aaraas, Torkjell Djupedal, Sigurd Vengen og Finn Borgen Førsund: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane 2: Sogn (Selja forlag: Førde, 2000; ISBN 82-91722-14-5), s. 248–252
- Margrethe Henden Aaraas: Fortun kyrkje (Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane)
- Luster kirkelige fellesråd
- Wikipedia
- Kirkesøk
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 350
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Sogn og Fjordane fylke (Riksantikvaren, 2015), s. 134–135
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Sogn og Fjordane