Bakgrunn, tidligere kirker
Davik kommune — og Davik prestegjeld før kommunene ble opprettet — omfattet i sin tid områder både nord og sør for Nordfjorden. Prestegjeldet ble utskilt fra Eid på 1700-tallet. I 1960-årene ble Davik delt mellom de to nye kommunene Vågsøy og Bremanger, idet fastlandsområdene sør for fjorden ble en del av sistnevnte.
En kirke på Davik — eller snarere presten — er første gang omtalt i Bergens kalvskinn rundt 1330. Kirkens utseende er ikke kjent, men det antas på generelt grunnlag at det dreide seg om en stavkirke. Den ble rundt 1655 avløst av en tømret langkirke som i 1686 ble omtalt som svært skrøpelig, før den ble reparert og fikk nytt tårn rundt 1701. Kirken ble malt i 1720-årene, og prekestolen som fortsatt brukes, er fra denne kirken. Midt på 1700-tallet ble langkirken avløst av en korskirke. Denne skal ha lignet på Olden gamle kirke i utseende og størrelse, og på midten av 1800-tallet var den ansett for å være for liten. Det oppstod strid om hvorvidt kirkestedet burde flyttes til nordsiden av fjorden. Sognestyret gikk inn for flytting, men det endte med at det gamle kirkestedet ble beholdt også for dagens kirke.
Dagens kirke
Oppføringen av dagens kirke bygger på Georg Bulls tegninger til Vanylven kirke, som riktignok er en murkirke. Byggmester var Gjert Lien fra Nordfjordeid, og kirken ble vigslet den 6. juli 1886. Davik kirke er en laftet langkirke med rundt 500 sitteplasser, flere enn det er innbyggere i tettstedet. Kor og skip er i samme bygningskropp, og det er sakristier i korets forlengelse mot sørøst. I nordvest er det takrytter ved møneenden.
Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri innenfor inngangen. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Søylerader og forskjeller i takhimlingen vil nok få noen til å kalle kirken treskipet, men romfølelsen er mer som en hallkirke.
Altertavlen fra 1885 er laget av Anders Ohrem (eller Orheim) og Ole Marius Holmøe og har et nattverdsmaleri. Prekestolen er fra kirken fra 1655. Den er sekskantet og har rike utskjæringer, men litteraturen har ikke mange detaljer om den. Ifølge jubileumsboken ble den imidlertid tatt i bruk da kirken var ny, hvilket var relativt uvanlig i nygotikkens tidsalder. Den tidens fikk vanligvis nye, striglede prekestoler, mens en stol fra 1600-tallet i beste fall ville ha blitt lagt på kirkeloftet. Døpefonten ble laget av Ole Marius Holmøe da kirken var ny, mens dåpsfatet i messing er fra 1620. Kirkeklokken er støpt av Bochumer Verein i 1885, og kirken har et Vestre–orgel fra 1933.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står helt sørøst på kirkegården, som er omgitt av et steingjerde. Det er parkeringsplass utenfor muren.
Daviks i særklasse mest kjente prest var dikterpresten Claus Frimann, som virket her i over førti år fra 1781. Frimann er særlig kjent for sine «Almuens Sange», men var også en beinhard forretningsmann som hadde sin andel av økonomiske konflikter med sognebarna. Da han døde i 1829, hadde han eierinteresser i 52 gårder med 147 leilendinger, og inntektene fra fiskerier gav ham tilnavnet «Sildepresten». En minnestein over Frimann ble reist på kirkegården i 2002.
Kilder og videre lesning:
- Margrethe Henden Aaraas, Torkjell Djupedal, Sigurd Vengen og Finn Borgen Førsund: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane 1. Nordfjord og Sunnfjord (Selja forlag: Førde, 2000; ISBN 82-91722-13-7), s. 84–87
- Davik kyrkje 100 år (Davik sokneråd, 1986)
- Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane (arkivert nettside; også engelsk versjon)
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 326
- Kirkesøk
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Sogn og Fjordane fylke (Riksantikvaren, 2016), s. 183–184
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Sogn og Fjordane