Bakgrunn
Tettstedet Ålgård vokste etter at det ble anlagt ullvarefabrikk på stedet i 1870, og Ålgård gamle kirke fra 1917 ser ut til å være stedets første. Den ble tegnet av Ole Stein og vigslet den 11. mai 1917.
Kirkebygg
Ålgård gamle kirke er en langkirke i tre — formodentlig bindingsverk. Antall sitteplasser oppgis påfallende nøyaktig til 253 på Kirkesøk; dette er identisk med tallet i kirkeleksikonet og kan muligens antas å være foreldet. Kirken har visse likhetstrekk med samme arkitekts Frogner kirke i Sørum, som ble oppført noen år senere. Den har tårn i sørøst og et apsidalt avsluttet kor flankert av sakristier. I 1928 ble det montert strekkfisker på tvers av kirkerommet for å kompensere for en takkonstruksjonsom var enklere enn den arkitekten hadde lagt opp til. Kirken ble ifølge Riksantikvaren endret og pusset på på 1960-tallet.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to små trinn over skipets gulv. Kirkerommet ser ut til å være møblert med løse benker som hver har 3–4 sitteplasser.
Korapsen er utsmykket av Erling Hodne. Motivet omtales gjernes som oppstandelsen; det dreier seg om episoden der kvinnene finner graven tom (jf. Matt 28). Den relativt enkle og billedløse prekestolen står til venstre i koråpningen og har oppgang fra koret. Den har i likhet med døpefonten åttekantet grunnform. Orgelet sies å være bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1973.
Kirkegård og omgivelser, utfasing
Kirken står i østkant av kirkegården, og sør for kirkegården er den nye kirken som avløste Ålgård gamle kirke i 2015. Den tidligere jernbanestasjonen er også noen få titalls meter fra kirken. Det var en stund snakk om å rive kirken fra 1917, men den ser ut til å bli spart. Akkurat hva den skal brukes til, har vært diskutert uten at undertegnede kjenner til hva man har landet på.
Kilder og videre lesning:
- Ålgård gamle kirke i dag
- Kirkesøk
- Wikipedia
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 433
- Riksantikvarens Kulturminnesøk
- Disen kolonial