Bakgrunn
Immanuels kirke er Haldens hovedkirke der den står på sørsiden av Tista, nedenfor Fredriksten festning og like øst for jernbanestasjonen. Den første kirken på stedet ble kalt «Christi Krybbe» og skal ha ligget like nordvest for den nåværende. Den ble oppført rundt 1630 og ble revet da byen ble angrepet i 1660. Året etter ble «Christi Herberg» oppført, også den i tømmer, men noe større enn forgjengeren. Den var en korskirke med vesttårn, og den er kjent fra flere avbildninger. Denne kirken brant opp i 1716, da innbyggerne satte fyr på byen under svenskenes beleiring. Før Immanuels kirke ble innviet den 6. juli 1729, ble det avholdt friluftsgudstjenester. Deretter ble rådhuset brukt som interimskirke. Byggingen tok til i 1723, så det tok åpenbart noen år. Ansvarlig for arbeidet var murmester Georg Christopher Diderick Dyhring. Også denne kirken brant, nærmere bestemt i 1826, så bare murene stod igjen. Disse er inkorporert i dagens kirke, som er tegnet av Chr.H. Grosch. Grosch tilbragte flere ungdomsår i Halden og fikk oppdraget med å tegne kirken året etter brannen. Arbeidet tok til på slutten av 1820-tallet under ledelse av Ole Peter Høegh og senere Balthazar Nicolai Garben, mens Grosch var opptatt med andre oppdrag. Kirken ble innviet i 1833. Den har 900 sitteplasser.
Kirkebygg
Immanuels kirke er en korskirke i pusset tegl og regnes blant empirens hovedverker i Norge, om ikke det fremste sådanne. Dette var noe av en transformasjon fra forgjengerens barokkstil. Som forgjengeren har dagens kirke valmtak med nokså flatt tønnehvelv over korsarmene, og dør- og vindusåpningen er omtrent de samme. Men murene er hevet med et par meter, fasaden er annerledes, kirken har nå tegltårn istedenfor tretårn, og over krysset er en kuppel med overlys. Kirken har påfallende likhetstrekk med Marienkirche i Husum i Schleswig-Holstein, en kirke som var tegnet av Grosch’ læremester C.F. Hansen.
Interiør og inventar
Kirkerommet er stilrent, og det meste av inventaret (ikke benkene) er tegnet av Grosch. Det er søylebårne gallerier rundt hele kirkerommet frem til korbuen, med orgel i vest. Den vestre korsarmen er lengst og utgjør en relativt lang del av skipet, om man vil. Interiørfargene har vært endret flere ganger. Korgulvet er hevet fem trappetrinn over resten av kirkegulvet. Gulvet er også hevet noen trinn under galleriene. Et par losjer i fondveggen på sidene av korbuen ble murt igjen i 1921 da Emanuel Vigeland gjorde om på interiøret, men er siden gjenåpnet.
Alteret står i en nisje i øst. På det står en kristusfigur i gips fra 1833 laget av Johan Niclas Byström og visstnok opprinnelig tiltenkt Lindköping domkirke. Kalken som Kristus holder i hånden, var visstnok mindre til å begynne med, men ble byttet ut. Det fortelles også at Emanuel Vigeland gjerne ville hive ut statuen og lage en apsemosaikk i stedet, men det gikk ikke menigheten med på. Prekestolen er kvadratisk med brutte hjørner og står i korbuens venstrekant. Grosch’ døpefont er av støpejern og skal være inspirert av en marmorfont i Garnisonskirken i København.
Kirken hadde en gang i tiden et 16 stemmers Albrechtsen-orgel fra 1848 før den fikk et 24 stemmers Åkerman & Lund-orgel i 1915. Dette er fortsatt i bruk, og prospektet er relativt uvanlig. Kirkeklokkene ble støpt av Anders Riise i 1832 med metall fra gamleklokkene.
Kirkegård og omgivelser
Kirkens kjeller var gravkrypt for kirken før brannen, og fortsatt skal kisten etter Peder Colbjørnsen, som ledet kampen mot svenskene ved Karl XIIs beleiring, være å finne der. Kirkegårdsområdet på nordsiden ble delt i to da en vei ble anlagt i 1860. Da ble enkelte gravmonumenter stående litt for seg selv. Der det nå er parkeringsplass, var det gravplass for dem som ikke hadde råd til å begraves i krypten eller sør for kirken.
På kirkegården står en minnebauta over M.B. Landstad, som en gang i tiden var prest her. Kirkegården er etterhvert blitt fylt opp, og i dag brukes Os gravlund som byens hovedgravplass.
Kilder og videre lesning:
- Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker
- Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 78–81
- Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 96–131
- Tore Steinar Pettersen: Kirker i Østfold, Borg bispedømme (Tindlund Forlag: Fredrikstad, 2008), s. 210–213
- Lokalhistoriewiki
- Artemisia.no
- Wikipedia
- Halden kirkelige fellesråd
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
- Kirkesøk