Bakgrunn
Hovedaksen i Vigelandsparken ligger ikke i flukt med Uranienborg kirke, noe som ofte har irritert meg. En anekdote vil ha det til at Gustav Vigeland ble konfrontert med dette og svarte ganske arrogant at han regnet med at parkanlegget kom til å bli værende lenger enn kirken. Nå ble imidlertid broen over Frognerdammene anlagt før Vigeland kom inn i bildet, så anekdoten er trolig apokryfisk.
Kirketomten på toppen av Uranienborghøyden ble innkjøpt i 1874. Uranienborg menighet ble besluttet utskilt fra Vestre Aker i 1880, og Balthazar Lange — som senere ble byarkitekt i Kristiania — vant arkitektkonkurransen samme år. Arbeidene ble igangsatt i 1882 under ledelse av murmester L. Hansen og tømmermester O. Olsen. Under byggeprosessen ble det oppdaget svakheter ved konstruksjonen, og det var flere uhell og ras. Dette var den tids store byggeskandale, med forsinkelser og kostnadsoverskridelser. Andre krefter ble innkalt for å fullføre kirken, som ble innviet den 22. desember 1886 som sin tids dyreste oslokirke. Før åpningen ble Slottskapellet brukt som interimskirke.
Kirkebygg
Uranienborg kirke er for mange selve innbegrepet av nygotisk oslokirke. Det er en treskipet basilika i tegl med tårn over hovedinngangen. Den hadde 1020 plasser ved innvielsen, men har i dag ca. 750 ifølge Kirkesøk. Ikke bare står den flott på en høyde. Den gjør seg godt som fondmotiv i den ene enden av Jørgen Moes gate: Den som uforberedt runder hjørnet fra Daas gate, får seg en positiv overraskelse idet kirken plutselig dukker opp og dominerer gatebildet. (Fondmotivet i motsatt ende av Jørgen Moes gate er Briskeby brannstasjon.)
Interiør og inventar
Interiør og inventar har vært endret noe underveis. Opprinnelig hadde altertavlen et egentlig anakronistisk nattverdsbilde, der en kristusskikkelse holder frem oblat og nattverdskalk. Dette skal være malt av Christen Brun. Dette bildet ble i 1930 flyttet til et sideskip og erstattet med et mosaikkarbeid som forestiller Kristus sittende på en regnbue flankert av to engler. Dette ble formgitt av Emanuel Vigeland og utført av kunsthåndverkere i Venezia. Vigeland utarbeidet også en plan for glassmalerier i koret og skipet, hvorav de fleste ble fullført av hans barn, Maria og Per Vigeland, etter hans død. Korgitteret er utformet av Arnstein Arneberg, som samarbeidet med Per Vigeland og Fred Tybring om mye av utsmykningen i 1930-årene frem mot jubileet i 1936. Oppå korgitteret er en kalvariegruppe. Prekestolen er av Arnstein Arneberg og fra 1938. Døpefonten i kleberstein er fra 1886.
På 2000-tallet har kirken vært noe preget av manglende vedlikehold, steiner som faller ned, osv. Midler ble avsatt 2007, og i 2008 og utover i 2009 var kirken innpakket. Siden er imidlertid stillasene fjernet.
Kirken fikk opprinnelig orgel fra August Nielsen i 1884. Dette hadde opprinnelig 24 stemmer, senere utvidet til 40. Dette orgelet beskrives i et par kilder som «et av Oslos betydeligste og mest velrenommerte orgler». Likevel holdt kirken stengt sommeren 2009 for montering av nytt orgel. Dette ble etterfulgt av en åtte uker lang periode med stemming av det nye orgelet, fra Orgelbau Kuhn i Zürich. Gjenåpning var 22. november, men hele den etterfølgende uken var satt av til orgelfest med konserter med en rekke solister. (Blant opptak av orgelspill herfra på nettet er dette med Iver Kleive samt Sigmund Groven på munnspill.) Det nye orgelet er Oslos største kirkeorgel. Bare konserthusets orgel er større i byen. Etter orgelskiftet har kirken blitt pusset opp innvendig med gjenåpning høsten 2012.
I tårnet henger tre klokker fra Radler & Söhne i Tyskland. I 2004 fikk kirken dessuten et klokkespill med 37 klokker.
Annet
Kirken er en mye brukt musikkarena. Undertegnede husker konserter med både kirkemusikk og verdslig musikk her på 1980-tallet, og dette ser ut til å være tilfellet fortsatt.
I 2021 ble det innredet kjellerrom under østenden av kirken og mellom kirkens fundamenter og granittmuren, og det ble laget vindusåpninger i muren. Prosjektet kalles «Krypten», et navn som står å lese på et skilt ved inngangen i øst. Under kirken og jorden er det her innredet blant annet konfirmantsal og kjøkken. Prosjektet er beskrevet i denne PDF-brosjyren, men de omtalte «Elias Blix’ plass» og «Anne Grete Preus’ plass» er nok ren ønsketenkning; de er ikke skiltet og finnes ikke i kartverk. (Det er ellers meningen at en gate på Filipstad skal oppkalles etter Anne Grete Preus når det området bygges ut.)
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård på stedet. Se Gravferdsetaten for informasjon om gravplass. Ellers finnes et menighetshus med innganger i Daas gate og Uranienborgveien, også det tegnet av Lange, og det er menighetskontor i Daas gate.
Kilder og videre lesning:
- Byen bak slottet: Uranienborg — Majorstuen (Oslo bydelsutvalg 2, 1988), s. 130–135
- M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 41–43
- Oslo byleksikon
- Uranienborg menighet
- Artemisia.no
- Wikipedia
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 715
- Kirkesøk
- Gravferdsetaten i Oslo kommune