Bakgrunn
Trefoldighetskirken ved Hammersborg lå i sin tid i utkanten av byen, og var ment å avlaste Vår Frelsers kirke (domkirken) ved den store befolkningsveksten på 1800-tallet. Den er et resultat av landets første arkitektkonkurranse.
Denne særpregede, åttekantede kirken i upusset tegl er også et tidlig eksempel på nygotikk, tegnet av den fremragende arkitekten Alexis de Chateauneuf fra Hamburg (mer her). Chateauneuf hadde begynt på tegningene et par år før konkurransen etter å ha blitt kontaktet i den forbindelse. Han ble syk i løpet av byggeperioden, forlot landet i 1850 og døde i 1853 (samme år som koleraen herjet i Christiania). Byggeledelsen gikk over til hans elev Wilhelm von Hanno, som ellers har bl.a. en rekke andre kirker på samvittigheten.
Kirkebygg
Byggeprosessen varte helt til 1858, og i mellomtiden ble andre kirker som Vestre Aker fullført. Trefoldighetskirken har en slags kombinasjon av åttekantet form og korsform som gir en særegen romopplevelse, samtidig som kirkerommet har de klassiske gotiske kirkenes høyreisthet. Dette er nok en av de mest monumentale av våre nygotiske kirker (i Oslo og landet som helhet), men den er visstnok noe forenklet i forhold til de opprinnelige planene. Kirken hadde ved åpningen ca. 2000 plasser og i dag rundt 1200.
Interiør
Interiøret domineres av midtrommet med dets ribbehvelvede kuppel, omgitt av bueganger og gallerier. Detaljene på søylenes bladkapiteler er litt forskjellige for hver søyle, og det sies at von Hanno hugget flere av dem personlig.
Inventar
Inventaret er, som seg hør og bør, påkostet, og det ble utført av noen av landets fremste kunstnere. Den rikt utsmykkede altertavlen har et bilde av Adolph Tidemand som ble utført først i 1868. Det viser Jesu dåp, og bildet er blitt kopiert mange ganger til kirker over hele landet. (Kopien i Horten kirke kom faktisk på plass før originalen.) Altertavlen har også statuetter av Peter og Paulus utført av Olaf Glosimodt i 1867.
Prekestolen er fra 1858. Døpefonten, en englefigur i marmor som holder et skjellformet fat, er utført av billedhuggeren Julius Middelthun på 1860-tallet. Hovedorgelet ble bygget av Claus Jensen, muligens med fasade av Wilhelm von Hanno. Det ble modernisert til hundreårsjubileet, men sies å være i dårlig forfatning. Kororgelet (8 stemmer) ble bygget hos Venheim Orgelbyggeri i 1988. En lysekrone av Emanuel Vigeland kom til i 1923. Den er korsformet med en engel som holder Jesusbarnet i armene.
På 1930-tallet laget Frøydis Haavardsholm fem glassmalerier i koret og senere et par mindre. Disse er nærmere beskrevet i Wikipedia-artikkelen om kirken. På nordveggen er det et par glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg fra 1980-tallet. Wikimedia Commons har en rekke interiørbilder.
Bygningshistorie
Det er gjort en rekke endringer opp gjennom årene. I 1870 ble vegger og søyler kalkpusset til store protester fra von Hanno. Dette ble fjernet i forbindelse med kirkens 100-årsjubileum. Da fjernet man også et lag av asfalt, som var det opprinnelige gulvbelegget. Under dette var det et lag av tegl, som ble ansett for nedlslitt, fjernet og erstattet med teglfliser, som altså ikke er opprinnelige.
Det var i mange år taklekkasjer i kirken, som ble stengt i flere år da den ble ansett som rasfarlig. Etter omfattende restaurering fikk den også ny kobbertekking på taket, og gjenåpningen var i 1997. Det den gang så skinnende kobbertaket er etterhvert blitt matt, men per oktober 2009 er det bare lanternen på toppen som har den karakteristiske irrgrønne fargen.
Kirkegård
Det er ingen kirkegård her. Gravferdsetaten henviser til Vestre gravlund, Voksen kirkegård og urnegraver på Gamle Aker kirkegård.
Omorganisering
I februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Trefoldighet fra 1. september samme år skulle inngå i den nye stormenigheten Sentrum og Sankthanshaugen, som dekket fem tidligere kirkesogn (også Domkirken, Gamle Aker, Markus og Lovisenberg). Senere er dette delt opp igjen, slik at Trefoldighetskirken nå er i Oslo domkirkes sogn. Ifølge NRK skal Trefoldighetskirken innenfor dette systemet få «en annen profil», hvilket muligens innebærer at domkirken blir den primære sognekirken.
Kilder og videre lesning:
- Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 120–123
- Wikipedia
- Oslo domkirkes sogn
- M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 26–27
- Oslo byleksikon
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 715
- Kirkesøk