Bakgrunn
Den er kanskje ikke så imponerende der den nå ligger i Ruinparken (ofte kalt Urinparken), men Oslos middelalderkatedral — viet til Sankt Hallvard — var en gang i tiden et mye flottere skue. Den blir ofte sammenlignet med Gamle Aker kirke, og den ble muligens bygget litt før eller samtidig med denne, ganske nær det høyeste punktet i det gamle Oslo, ved krysset mellom Oslo gate og Bispegata. Der var det en gang torg.
Byggingen har muligens begynt rundt 1070, i Olav Kyrres regjeringstid, og var ferdig tidlig på 1100-tallet. Kirken er første gang nevnt i forbindelse med at Sigurd Jorsalfare ble gravlagt der (nær sørveggen i koret) i 1130. Syv år senere brant kirken, men ble umiddelbart satt i stand igjen.
Kirkebygg
Kirken var bygget som en romansk basilika med sentraltårn og tverrskip. Rundt midten av 1200-tallet ble den utvidet østover med et gotisk kor. Den var naturligvis bispesete, men også hovedkirke for Østlandet og dessuten kroningskirke og pilegrimsmål (Hallvards relikvier var blitt anbragt her, trolig i 1120-årene). Konger ble begravet her til siste halvdel av 1200-tallet, da Mariakirken (ved siden av kongsgården) ble tatt i bruk til slike formål. Ca. 1153 grunnla den senere pave Hadrian IV en katedralskole i tilknytning til domkirken. Domkirkens stilling ble neppe svekket da Håkon V gjorde Oslo til Norges hovedstad. Det fortelles ellers at domkirken stadig la under seg gods.
Nedgangstid
Etter reformasjonen beholdt kirken sin status som bispesete. Den brant i 1567, men ble gjenoppbygget. I den store bybrannen i 1624 ble kirken noe skadet, men reparert og holdt i stand og brukt som domkirke til den nye domkirken i Christiania, Hellig Trefoldigheds kirke, stod klar i 1639. Da ble kirken i Gamle Oslo redusert til sognekirke for Aker og forfalt raskt. Det sies at siste kjente messe ble holdt i 1654, skjønt byleksikonet sier at kirken ble brukt til 1658.
I 1656, midt oppe i forfallet, stjal en student med seg det han trodde var hodeskallen til Sigurd Jorsalfare og tok den med til Danmark. Den ble senere anbragt i Akershus festning, men prøver utført i 2014 avkrefter at det er Sigurd. Det ble besluttet å rive kirken, men forskjellige kilder opererer med forskjellige årstall for dette vedtaket (fra 1667 til 1696). Den ble brukt som steinbrudd for Akershus festning. I løpet av 1700-tallet ble gravsteinene på kirkegården brukt til veidekke i det som nå er Grønlandsleiret. De siste synlige rester av kirken (altså over bakkenivå) forsvant rundt 1780, og området ble overbygget.
Dagens ruin
Så kom gjenoppdagelsen: Det var visstnok en slags arkeologisk utgravning i 1835, men det var vel fra jernbaneutbyggingen på midten av 1800-tallet at man begynte å gjenoppdage rester etter middelalderens Oslo. Jernbanetunnelen for Hovedbanen går da også under Oslo ladegård (og bispeborg) og Hallvardskatedralen. Gerhard Fischer ledet arkeologiske utgravninger som avdekket katedralen i løpet av 1920-årene, og i 1932 åpnet altså Minneparken — eller Ruinparken. Denne parken ble offer for veiutbyggingen frem mot 1960-tallet, da det ble lagt betonglokk over deler av den. Området var sterkt trafikkbelastet helt til tunnelsystemet under og rundt Oslo ble utviklet. Siden er det gjort mye for å bringe middelalderbyen opp i dagen igjen med anleggelsen av Middelalderparken. Området rundt Hallvarsdskatedralen er omgitt av murgjerde og port.
Kilder og videre lesning:
- Wikipedia
- Lokalhistoriewiki
- Arnved Nedkvitne og Per G: Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika: Oslo 1000–1536 (Cappelen: Oslo, 2000; ISBN 82-02-19100-9)
- M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11–13 samt fremre og bakre innbrett
- Oslo byleksikon
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Oslo (Riksantikvaren, 20159, s. 9–10