Bakgrunn, kirkebygg
Ringebu stavkirke ligger oppe i åsen et lite stykke sør for Ringebu sentrum, med lett adkomst fra en sidevei opp fra E6. Den er et populært turistmål for reisende gjennom Gudbrandsdalen, som også kan beundre kunst på den fredede prestegården rett nord for kirken. (Presten har fått ny bolig.)
Kirken sies å ligge i nærheten av et førkristent kultsted (knyttet til gården Vang, ca. halvannen kilometer nord for prestegården). Selve kirkens opprinnelse dateres ofte til ca. 1220, men prøver av grunnstokkene tyder på at tømmeret er hugget i 1192/93. På 1630-tallet ble kirken ombygget og utvidet til den korskirken vi ser i dag. Dette arbeidet ble ledet av Werner Olsen, som ellers bl.a. bygget om kirkene i Vågå og Lom. Det sies imidlertid at Heinrich Jürgensen i 1901 påviste merker etter sval og «vinger», slik at kirken også opprinnelig skal ha hatt en slags korsform, med utspring midt på det som nå er vestfløyen. Det røde tårnet stammer fra Olsens tid. Ellers ser det ut til at kirken har vært brukt som menighetskirke i alle disse årene, skjønt Ringebu ungdomssenter brukes noe som avlastning om vinteren. Ved restaureringsarbeider i 1920–21 ble takstolene, som var blitt tildekket på Werner Olsens tid, avdekket igjen. Vi kan se høyden på det omtrentlige skillet fra hvor malingen på stavene slutter. I 1980–81 ble det utført betydelige reparasjonsarbeider, og samtidig ble det utført arkeologiske utgravninger som i tillegg til gjenstander avdekket rester etter tidligere stadier av kirken.
Interiør og inventar
Kirken har rester av middelalderkunst og inventar av noen av de store klassikerne. Allerede ved vestportalen, som iblant sammenlignes med portalen i Torpo stavkirke, møter den besøkende relativt kjent dyreornamentikk på portalstolpene. Portalen ble noe skadet ved den obligatoriske omhengslingen etter brannen i Grue kirke, og deler av portalen er rekonstruert. Vel gjennom våpenhuset og innenfor dørene konstaterer vi at det som vanlig i slike tilfeller er vestre korsarm (som er lengre enn de andre korsarmene) som har stavverk. Det er benker, galleri og utgangsdør i søndre korsarm (med våpenhus utenfor), og på nordsiden av koret er det sakristi.
Den barokke altertavlen i koret ble laget av Johannes Skraastad i 1686. Midtbildene viser (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen med Maria og Johannes, oppstandelsen og himmelfarten. Det er ikke helt klart hvem som har malt selve bildene, som er omgitt av nisjer med forskjellige figurer (Paulus, Aron, Moses, Johannes i én rad, de fire evangelistene lenger opp, en rekke apostelfigurer øverst). Altertavlen er påført årstallet 1702 samt navnene til giverne (Otto Ørbech, Thomas Randulf og Cort Coldevin). Helt øst i koret er en lukket benk langs nordveggen og en enklere benk langs sørveggen. Til venstre for korbuen står en lesepult.
Prekestolen (sør for korskillet, med oppgang fra koret) ble skåret av Lars Borg i 1703. Det antydes imidlertid i veilederen til kirken at himlingen og selve stolen kan være påbegynt før Borg begynte sitt arbeid, men at Borg laget ornamentene. Borg har også laget korskrankens kongemonogram — for Frederik IV, han som solgte landets kirker på auksjon for å få penger i kassen. Monogrammet bæres — som tradisjonen er i Gudbrandsdalen — av to løver (i Valdrestradisjonen er det engler). Også her finner vi givernes navn (Ørbech og Randulf) påført. Lysekronen som henger i skipet, er trolig skåret av Kristen Listad på 1700-tallet.
Klebersteinsdøpefonten (nord for korskillet) er fra 1100-tallet og er overtatt fra den stolpekirken som stod her før stavkirken ble bygget. Av annen middelalderkunst kan nevnes en trestatue av sankt Laurentius ved nordre korstolpe. Den skal være skåret av den såkalte Balkemesteren (som ellers blant annet er kjent for en madonnafigur i Balke kirke). Et par krusifikser (ett i hovedskipet over midtgangen mot tverrskipet, ett over vestportalen) er fra 1300-tallet, men malt opp igjen på 1700-tallet.
Kirken har en rekke epitafier. Best kjent er muligens det over Sigvard Friis Irgens (1711-1789) og hans hustru Margrethe Irgens. Det ble skåret av Peter Kastrud og henger på nordveggen i skipet (altså vestre korsarm, stavkirkedelen). Et epitafium over sogneprest Christopher Kraft (d. 1754) og hans hustru Margrethe Monrad (1687-1748) er muligens utført av Eggert Munch, noe som også gjelder portrettet av Poul Friedrich von Dresky (1687-1735) som er montert i et epitafium på skipets sørvegg.
Orgelet (i nordre tverrskip) er fra 1982, fra Åkerman & Lund. Det finnes ellers endel gammelt kirkesølv.
Kirkegård og omgivelser
Nedenfor kirkegården står en laftet støpul som første gang er nevnt i 1577. Den antas å stamme fra etter reformasjonen, uten at man vet om den hadde noen forgjenger. Ved inngangen til kirkegården står det en portal, og det er et langt bygg med fasiliteter for besøkende ved parkeringsplassen. Det er i det hele tatt godt tilrettelagt for sommerturister, og kirken er også kjent for sine sommerkonserter.
Kilder og videre lesning:
- Sigurd Grieg: Ringebu stavkirke: Veileder for besøkende (Hefte utgitt av Ringebu menighetsråd, 1996)
- Nettsted for Ringebu stavkirke
- Kunsthistorie.com
- Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre. Stavkirker (ARFO, 2005), s. 296–301
- Ringebu stavkyrkje: Sognekirken i form og funksjon gjennom 900 år (utgitt av stiftelsen Ringebusamlingene, 1998)
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 599
- Kirkesøk
- Tone M. Olstad og Fredrik Berg: Hvorledes sikre og forvalte norske kirkebygninger i fremtidens klima. Ringebu stavkirke (Riksantikvaren, 2017)
- Roar Hauglid: Akantus (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), bind 2, s. 37
- Hans-Jacob Dahl: Kun et simpelt bondearbeide. En studie av altertavlene til Johannes Skråstad (Oplandske Bokforlag, 2015)