Bakgrunn
Dagens Kolbu kirke er den tredje i området. De to forgjengerne stod på litt andre steder, men innenfor kort avstand fra den nåværende kirken.
Kirke nr. 1: Dyste
Den første kirken var en stavkirke ved gården Dyste, litt lenger sør i bygda. Den er omtalt i et diplom fra 1381, uten at vi vet når den ble oppført — kanskje på 1200-tallet eller til og med 1100-tallet. Den var i bruk til rundt reformasjonen og er også omtalt av Jens Nilssøn og andre. På den gamle kirketomten finnes fortsatt et steinalter, og i Oldsaksamlingen i Oslo er det helgenfigurer av Maria og Johannes. Videre skal det finnes et utskåret dyrehode, en dør og tre fjeler som viser malerier av korsfestelsen og flere personer. På Toten museum (nå Mjøsmuseet) er en kirkedør og en dørring, og ved Dyste gård skal det finnes en figur av apostelen Johannes samt en svært gammel dør som antas å ha vært kirkens hoveddør. En lysestake er i privat eie. Kirken skal ha forfalt over lengre tid og stått lenge etter at den var ute av bruk — kanskje til frem mot 1784. Det ble etterhvert satt et skur over den for å bevare den.
Kirke nr. 2: Molstad
Like vest for dagens kirke, ved gården Molstad, lå en laftet langkirke fra ca. 1300 til dagens kirke ble oppført i 1730. Den var altså i bruk et par hundre år parallelt med Dystekirken. Denne kirken var liten, og den var anneks til Hoff. De viktigste overlevningene fra denne kirken ser ut til å være en rekke katekismetavler som er tatt i bruk i dagens kirke på ulike vis. Noen er innfelt i altertavlen på sidene av alterbildet. Andre brukes nærmest som antependier eller er innfelt i skranken foran klokkerstolen. Det påpekes i jubileumsboken at tavlene, som er på latin og gammeldansk, ikke behøver å være blant det opprinnelige til Molstadkirken. Regnskaper og tingbøker vitner om litt varierende vedlikehold. På den store kirkeauksjonen ble Molstadkirken kjøpt av biskop Bartholomæus Deichman, som bad om fire år til å utføre nødvendige reparasjoner. På et møte i 1726 hevdet imidlertid klokkeren, Otto Hansen, at kirken vanskelig lot seg reparere, og at den var for liten. Biskopen sa seg villig til å bekoste ny kirke dersom allmuen ville bekoste «hvert 4de laft i kirken», noe som i første omgang ble avslått. Etter forhandlinger var det enighet om at allmuen skulle bekoste stoler og gulvet under stolene og biskopen resten. På det gamle kirkestedet står det en minnestein etter Molstadkirken.
Dagens kirke
Kolbu kirke er en tømret korskirke som ble innviet av biskop Deichman den 22. februar 1730. Den har ca. 400 plasser og tre gallerier, og den ble restaurert i ca. 1870 og i 1950–52 (under ledelse av Bjarne Hvoslef; noen kilder tidfester dette til 1955). Biskopen, som falt i unåde ved tronskiftet, døde året etter innvielsen, og kirken ble solgt igjen og skiftet eier flere ganger før den kom på allmuens hender i 1789. I 1791 fortelles det at kirken har fått utvendig panel og blitt malt rød, og at taket er tekket med teglstein.
Interiør og inventar
Det er mulig at kirken var sparsommelig innredet i de tidlige årene. Det inntrykket gis i alle fall i jubileumsboken, uten at den sier så mye konkret utover å nevne enkelte gjenstander som en oblateske fra 1721, kalk og disk, lysestaker, jernkiste m.v. Mye av det sentrale inventaret er fra senere tider. Altertavlen har et bilde malt av Christen Brun i 1877, i kopi etter Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke — som nevnt med bl.a. deler av gamle katekismetavler (som var blitt plassert i kirken i 1791) montert rundt bildet. Opprinnelig inngikk bildet i en nygotisk altertavle. Prekestolen er fra 1870, og døpefonten (også i tre) fra 1930. Kirken fikk sitt første orgel i 1784. Et snertingdalorgel fra 1961 ble i 2005 avløst av et nytt orgel fra Carsten Lund, innviet den 24. april. Kirken brukes endel til konserter.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og det er bårerom under kirken med nedgang under sakristiet i øst. På kirkegården nord for kirken står det en støpul med en kirkeklokke som var skadet i 1855 og ble omstøpt (av Ole Olsen), for så å bli erklært skadet i 1862. De to klokkene som er i bruk — formodentlig i det åttekantede tårnet — er fra 1862 (Anders O. Holte, Toten) og 1976 (Olsen Nauen). Opprinnelig var det kirkestaller på sørsiden av veien her, men i deres sted ble det i 1946 bygget et gravkapell som siden er omgjort til kirkestue. Ved siden av er det prestekontor i et bygg fra 1992.
Litt mer kirkehistorie
Det kan ellers se ut til at Kolbu har ført en omflakkende tilværelse administrativt. Da Toten prestegjeld ble delt i to i 1825, ble Kolbu liggende i Vestre Toten. Dette ble så delt i 1915, og da dannet Kolbu et prestegjeld sammen med Eina, som det har vært kirkelig samarbeid med siden, selv om det har vært uttrykt ønske om omorganisering. Ellers var Kolbu egen kommune fra 1908 til stedet ble slått sammen med Østre Toten i 1964. Da ble imidlertid kommunegrensen trukket opp på en måte som skapte kunstige skiller i bygda, og det skjedde en grenseregulering 1. januar 2003.
Kilder og videre lesning:
- Rolf Christensen: Kolbu kirke 250 år 1730-1980 (Kolbu menighetsråd, ca. 1980)
- Th. Nordseth: Kolbu kirke 22. febr. 1730–22. febr. 1930 (Kolbu menighetsråd, 1930)
- Østre Toten kirkelige fellesråd
- Oppslag utenfor kirken
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 593
- Kirkesøk
- Store norske om Kolbu sogn
- Menighetsblad
- Visitasprotokoller 2014, kapittel 3