Bakgrunn
Hunn gamle kirke (eller gamle Hunn kirke) var ikke forgjengeren til dagens Hunn kirke, men til Gjøvik kirke. Hunn hadde kirke i middelalderen, lenge før Gjøvik by eksisterte. Kirkestedet er på grunn som tilhørte Hunn gård, og på slutten av 1500-tallet var kirken anneks til Vardal. I 1792 kjøpte allmuen i Vardal tilbake kirkene fra privat eie. I 1801 brant hovedkirken på Haug (altså Vardal kirke), og i 1803 oppførte vardølene ny kirke der. I 1808 ble et annet av Vardals annekssogn, Bråstad, nedlagt og slått sammen med Hunn, og allmuen ble pålagt å oppføre ny felles kirke for Hunn og Bråstad, men fikk utsettelse til etter krigen.
Tidligere kirke(r)
Litteraturen sier ikke all verden om kirker før 1821, men: «Den var en mindre kirke, opført af svære furumaterialier og meget gammel. Kirkegaarden laa paa kirkens vestre side, mellem denne og den gamle Trondhjemsvei.» Ifølge boken Vest-Oppland og Valdres dreide dette seg om et tømmerkirke fra 1663 som avløste en stavkirke fra middelalderen. I 1818–21 ble den kirken vi kjenner som Hunn gamle kirke, oppført på en ny parsell til erstatning for de to eldre kirkene. Den ble oppført på den nye kirkegårdens høyeste punkt, og eieren av Hunn gård fikk den eldre Hunn-kirken med kirkegård som vederlag for avstått kirkegårdsgrunn. Nevnte kirke ble revet, og i 1822 ble også gamlekirken på Bråstad revet.
Kirkebygget
Hunn gamle kirke var en relativt stor laftet kirke formet som en avlang åttekant og påbygget våpenhus i vest og sakristi i øst. Kirken hadde sentraltårn (takrytter) og skal ha vært litt mindre enn Åmot kirke i Nord-Torpa. Kirken føyer seg inn i en rekke slike åttekantkirker der det er tvil om hvem arkitekten var. Slektskapet med Vang kirke fremheves gjerne, og det sies at enten Abraham Pihl eller Svend Aspaas hadde laget en tremodell som ble brukt som forbilde for flere kirker. Kirken fikk stående panel utvendig i 1825.
Kirken rives
Kirken ble ikke så gammel. I 1861 fikk Gjøvik bystatus. Kirken skal ha vært problematisk å holde varm, og det var visstnok en viss misnøye med de økonomiske betingelsene for bruk av kirken, som altså lå i Vardal kommune. Selv om kirken lå i grei avstand fra byen, vokste det frem et ønske om kirke nede i byen. I to brev fra rundt årsskiftet 1880/1881 tilbød overrettssakfører M.E. Hoff og frue seg å bekoste ny kirke for Gjøvik by, men stilte som betingelse at Hunn-kirken skulle rives og mest mulig av materialene gjenbrukes. Det skjedde, og Gjøvik fikk som kjent en kirke tegnet av J.W. Nordan; den ble innviet i 1882.
Inventar i de gamle Hunn-kirkene
I likhet med andre åttekantkirker fra empireperioden hadde Hunn gamle kirke prekestolalter, en slags baldakinkonstruksjon med fire søyler. Normalt er det i slike tilfeller alterbilde under prekestolen, men undertegnede er ikke i stand til å se noe slikt på gamle bilder. Kirken hadde lukkede kirkebenker for de enkelte gårdene, slik skikken var. På fem av åttekantens sider var det gallerier i to etasjer. Disse var delt inn i avdelinger med tverrvegger. Klokkene fra kirken ble senere overført til Gjøvik kirke. Litteraturen omtaller ellers blant annet dåpsfat, kalk og disk, hvorav i alle fall de to sistnevnte også ble overført til Gjøvik.
Den tidligere kirken skal ha hatt en altertavle av Lars Borg som ifølge Roar Hauglid ble malt av Thomas Blix i 1703. Denne har imidlertid gått tapt.
Kirkegården rundt den revne kirken er fortsatt i bruk, og på oversiden er det oppført kapell og krematorium.
Kilder og videre lesning:
- Oluf Kolsrud: Tapte kulturværdier: Christianssunds kyrkja; Frei-Kyrkja ved Christianssund; Hunns-Kyrkja i Vardal (1915), s. 172–175
- Vardal bygdebok 3 (Gjøvik, 1930), s. 100–109
- Tormod Grønland: Vardal hjembygdens kirke 200 år. Glimt fra Vardal prestegjelds historie (Vardal menighetsråd: Gjøvik, 2003), særlig s. 56–60
- Reidar Mollgard: På fedres gamle veier. Gjøvik bys historie gjennom 100 år 1861–1961, særlig s. 151–155
- Alf Henry Rasmussen: «Bråstad kapell», i Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag: Kirkenær, 1993), s. 591 (om døpefonten)
- Roar Hauglid: Akantus II (Riksantikvariatet/Mittet & Co, 1950), første halvbind, s. 34 (om inventaret)