Bakgrunn
Noe av det interessante for en som besøker Hegge stavkirke, er de utskårne maskene man finner på toppen av stavene oppe på loftet. Det virker som man ikke nøyde seg med å gi sin tilslutning til Kvitekrist, men sikret seg med figurer av de gamle gudene også, som man formodentlig dyrket i smug. Eller var det virkelig slik nesten tohundre år etter innføringen av kristendommen i Norge? Denne forklaringen har i det senere vært utelatt fra presentasjonene av kirken, og Leif Anker påpeker i bind 4 av «Kirker i Norge» at groteske masker som dem vi finner her, var vanlige i middelalderens arkitektur og kunst over hele Europa, ikke minst på gesimser og møner. Han sier videre at hedenske figurer ville bryte med kirkens billedprogram og være utenkelig i en kirke som ble viet av en biskop. Så da står vi vel tilbake med videreføring av gamle tradisjoner hva utsmykning angår.
Kirkebygg
Hegge stavkirke ble oppført på første halvdel av 1200-tallet (treverket er datert 1216), og den brukes fortsatt som sognekirke. Som stavkirketype faller den i klassen for hevet midtrom, om man kan si det slik. Kirken har imidlertid blitt bygget om en rekke ganger og ville neppe ha blitt gjenkjent av dem som så den opprinnelig. I ytre fremtoning er den ikke helt ulik Lomen stavkirke. Koret ble utvidet i 1807, og i 1844 ble skipet utvidet mot vest, og langveggene ble flyttet ut til svalgangenes nivå. Av stavverket gjenstår midtromskonstruksjonen og deler av østre omgang med hjørnestaver. Kirken slik vi ser den i dag, er et resultat av en restaurering i 1924-25 som ble ledet av Arnstein Arneberg. Da ble råte- og setningsskader utbedret, og kirken fikk ny grunnmur, slik at stavene fikk betongfundamenter støpt til fast fjellgrunn. Våpenhuset og vestgalleriet ble utvidet, og vindusåpningene ble redusert (de var tidligere gjort større enn de opprinnelig var). Kirken fremstår som en slags langkirke, skjønt skipet har visse fellestrekk med en basilika. Det er altså våpenhus ved inngangen og kor mot øst (eller øst-sørøst) med sakristi i forlengelsen. Det er også en slags bislag på sørøstsiden av koret og på nordvestsiden av våpenhuset. Antall sitteplasser oppgis i kirkeleksikonet til 150.
Interiør og inventar
Også interiøret fikk sitt nåværende utseende (farger inkludert) ved restaureringen i 1924–25. Den flate himlingen gjør at det hevede midtrommet ikke er så høyt som navnet skulle tilsi, men taksperrene kan beskues på loftet. På hjørnestavenes kapiteler er det utskjæringer. Utskjæringer er det også på portalene i våpenhuset og skipet, som er fra forskjellige perioder. Deler av en portal finnes også i Oldsaksamlingen.
Som i stavkirker flest er det ikke mye inventar igjen fra middelalderen, bare klebersteinsdøpefonten fra ca. 1200. Prekestolen sies å være fra rundt 1600. Altertavlen er skåret av Eistein (eller Østen) Kjørrn rundt 1780. Den har en rekke billedscener med utskårne figurer i en noe naiv stil, omgitt av akantusskurd. Hovedbildet nederst viser nattverden og er omgitt av figurer av Moses og Aron. Over dette er en Getsemane-scene og et bilde der Jesus fremstilles for Pilatus («Jesus Hudstryges og Tornekrones» lyder teksten under, jf. Joh. 19). På fløyene ser vi evangelistene Markus og Lukas med sine symboler (skjønt Markus’ løve ser mer ut som en bamse). I øverste rad ser vi korsfestelsen, og de to røverne og noen romerske soldater er også med. På sidene er Matteus og Johannes. Aller øverst troner Den seirende Kristus. En anekdote vil ha det til at Judas-figuren falt av på turen over fjellet til kirken. Den ble funnet igjen, men malingen var bleknet. Det skal ha fått presten til å utbryte at figuren da hadde den rette Judas-fargen. Orgelet ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1985.
Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Man går gjennom et portaloverbygg på vei til vestinngangen. Nordvest for kirken står en støpul (muligens flyttet til nåværende sted på 2000-tallet). I den henger fire kirkeklokker, to store og to små.
Kirken er åpen for besøkende om sommeren, men åpningestidene er noe endret i forhold til tidligere, og kirken er nå kveldsåpen. Valdres turistkontor har oversikt over dette.
Kilder og videre lesning:
- Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 250–259
- Norges kirker
- Kunsthistorie.com
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 576
- Riksantikvarens Kulturminnesøk
- Kirkesøk
- Hegge kyrkje (Flyveblad utdelt ved kirken)
- Tone M. Olstad og Fredrik Berg: Hvorledes sikre og forvalte norske kirkebygninger i fremtidens klima. Hegge stavkirke (Riksantikvaren, 2017)
- Jon Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Oppland fylke (Riksantikvaren, 2015), s. 116