Bakgrunn
Balke kirke i Østre Toten skal være omtrent på alder med Hoff kirke. Den er omtalt i 1327, men ikke mye er kjent om dens tidligste tid. Balke var eget sogn i middelalderen, men ble anneks under Hoff etter reformasjonen for så å få eget sogn igjen i 1931.
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en enskipet langkirke i stein. Skipet er rektangulært og koret har en apsidal avslutning som gjerne kalles runddelen. I 1714 ble våpenhuset revet, og kirken ble forlenget vestover med den såkalte nykirken. Det som var vestportalen, ble utvidet til en noe større, firkantet åpning, og helt i vest er det et lite bislag / våpenhus i tre. Det gamle skipet har ingen nordvinduer, mens nykirken har vindu på både nordsiden og sørsiden. Det er sakristi nord for koret og takrytter (fra 1822) nær vestenden av skipet. Skipet har også sørportal. Dagens vindusåpninger er fra 1822, og interiøret ble restaurert i 1967. Antallet sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 290.
Inventar
Kirken er ikke minst kjent for sin altertavle, Mariatavlen. Tavlen ble muligens skåret av Jon Narvesøn, som var sogneprest på Toten i 1500-1506 (senere i Vang), og som er oppført som giver, mens Sven Jonsøn bekostet malingen. Tavlen ble innviet i 1526 av biskop Mogens. Som navnet antyder, er Maria tavlens midtpunkt, og hun bærer Jesusbarnet, som holder en bok. De er omgitt av Jakob den eldre (med en åpen bok i høyre hånd og en stav i venstre) og Johannes døperen (han bærer en bok, og oppå den hviler Guds lam; han skal også ha hatt et kors i venstre hånd). I nederste nisje rett til venstre for hovedfeltet står Margareta av Antiokia med en oppslått bok og utenfor henne igjen st. Hallvard med kvernsteinen. Over disse står to apostler hvis attributter er borte. Nederst til høyre for hovedfeltet står Katarina av Alexandria med et hjul i venstre hånd, og utenfor henne står Olav den hellige med noe som trolig forestiller en øks eller hellebard. Over disse ser vi to biskoper, hvorav den til venstre, i gyllen kappe, trolig er Nikolas av Bari. Begge mangler bispestav, men har bispeluer. Nederst er en rekke medaljonger med kirkefedre i de runde åpningene. Fra venstre til høyre ser vi Ambrosius, pave Gregor I («den store»), Augustin og Hieronymus. Ytterst på hver side er det en halvmedaljong, og vi ser Jon Narvesøn til venstre og Sven Jonsøn til høyre. På predellaen ser vi Jesus og de tolv apostlene. De er (fra venstre til høyre): Matteus (med bok), Bartolomeus (kniv), Jakob den eldre (pilegrimsstav), Johannes (giftbeger), Andreas (andreaskors), Paulus (sverd), Jesus (som velsigner brødet), Peter (nøkler), Jakob den yngre (kølle), Tomas (skulle hatt vinkel), Simon Seloten (sag), Judas Taddeus (kors) og Filip (rørkors). Tavlens toppstykke er nyere — fra 1714. Det har en gyllen sol i midten omgitt av løver og urner på pilastre.
Av annet riktig gammelt inventar herfra kan nevnes et krusifiks og en rekke helgenfigurer som befinner seg i Universitetets oldsaksamling (se bilde nedenfor). Ellers er prekestolen fra 1822 og døpefonten fra 1719. Kirkeklokkene er fra 1764 (I.M. Reifenstein) og 1851 (Knud Christian Schmidt). Orgelet er laget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1967.
Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger nærmest på en bakketopp og er delvis omgitt av kirkegården, som strekker seg nedover bakken sør for kirken og utover mot jordene. Like øst for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg i stein (Finn R. Ditlefsen, 1966), og nede ved parkeringsplassen står et redskapshus. For kunstinteresserte kan det ellers opplyses at Peder Balke-senteret på Billerud gård er nærmere Kapp.
Kilder og videre lesning:
- Balke kirke (tospråklig folder)
- Østre Toten kirkelige fellesråd
- Bente Lavold: Kultus og status. Kirkeinventar som kilde til kulturelle, sosiale og økonomiske forhold på 1500-tallet, i Hans Hosar (red.): Alt mellom himmel og jord (Norsk lokalhistorisk institutt: Oslo, 2003), s. 97–116 (sier litt om Mariatavlen)
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 595
- Kirkesøk
- Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det norske samlaget, 1995), s. 142–143