Bagn stavkirke eller Ule stavkirke nær dalbunnen ved Bagn er omtalt i en pavelig utsendings regnskaps- og dagbøker fra en reise i 1327. I 1375 omtales «Bagns kirkiu sookn a Waldræ». Det siste skulle tyde på at Bagn var eget kirkesogn, mens annen omtale kan tyde på at kirken var enneks til Reinli. Det finnes også omtale i flere diplomer fra 1400-tallet. Ulenavnet skal komme fra gården Ule eller Urdi. Stavkirken stod noe øst for dagens Bagn kirke, i det som nå er en orelund. Det er satt opp en minnestein på stedet samt et bjerkekors.
Lite synes kjent om kirkens utseende. Det kan virke som om det eneste håndfaste vitnesbyrdet er to portalplanker i Nationalmuseet i København som antas å stamme fra kirken. Før de ble sendt dit, skal de ha vært brukt i en bygning på gården Tronhusåsen, som ble revet rundt 1860. Plankene har ranke- og dyreornamentikk, men toppstykket er ikke komplett, og portalen ellers er også beskåret.
Det antas at kirken kom ut av bruk før 1685, da den ikke er nevnt i en melding fra sognepresten i Aurdal prestegjeld til biskopen det året. Den inngikk heller ikke i kirkesalget i 1723. Det kan eventuelt bety at den var revet da, uten at dette er kjent. På en minnestein på det gamle kirkestedet antydes det at kirken stod til ca. 1735. Deler av kirkegårdsmuren skal ha vært bevart rundt 1840, men tomten ble pløyd opp rundt 1860 og området planert. Det skal ha blitt funnet menneskeknokler på stedet.
Kilder og videre lesning:
- Sigrid Christie, Ola Storsletten og Anne Marta Hoff: Ule, forsvunnet kirke («Norges kirker»)
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Oppland (Riksantikvaren, 2015), s. 98
- Riksantikvarens Kulturminnesøk
- Wikipedia
- Johan Hveem: Bagn kirkes historie. Ulekirken, kirkegården, kirkevangen (Eget forlag, 1967), s. 12–16
- Diplomatarium Norvegicum: Oldbreve til Kundskab om Norges indre og ydre Forhold, Sprog, Slægter, Sæder, Lovgivning og Rettergang i Middelalderen
- Torstein Jørgensen: Brev til paven. Norske forbindelser med Den hellige stol i senmiddelalderen (Misjonshøgskolens forlag: Stavanger, 1999), s. 160