Bakgrunn
Ule stavkirke nær dalbunnen ved Bagn er omtalt i en pavelig utsendings regnskaps- og dagbøker fra en reise i 1327. Den skal ha fått navn etter gården Ule eller Urdi, og man antar at den ble revet mot slutten av 1600-tallet, siden den ikke inngikk i kirkesalget i 1723, skjønt det kan ha vært andre grunner til dette. Beliggenheten var noe øst for dagens kirke. To portalplanker som muligens stammer fra stavkirken, befinner seg i Nationalmuseet i København. Før de ble sendt dit, skal de ha vært brukt i en bygning på gården Tronhusåsen, som ble revet rundt 1860. Selve kirkestedet er en orelund som kan besøkes den dag i dag, og det er satt opp en minnestein på stedet samt et bjerkekors.
Etter reformasjonen sognet Bagn til Reinli anneks (Aurdal var hovedkirke). I 1734 ble det søkt om å rive Reinli stavkirke og bygge ny og større kirke på Bagnsmoen til å betjene både Reinli og Bagn. Tillatelse ble gitt, men etter protester fra Reinli ble det i 1735 besluttet å la Reinlikirken stå og bygge ny kirke på Bagnsmoen. Byggmester var Sven Olsen Traaset, som omtrent samtidig ledet byggingen av Aurdal kirke. Bagn kirke ble oppført i 1735-36 og innviet den 1. november 1736. Aurdal sogn ble for øvrig delt i Nord-Aurdal og Sør-Aurdal i 1805, og da ble Bagn kirke hovedkirke i sistnevnte. Kirken ligger like utenfor tettstedet Bagn, på østsiden av elven Begna. Det var i sin tid ekserserplass like utenfor kirkegårdsmuren.
Kirkebygg
Bagn kirke er en laftet korskirke med 350 sitteplasser. Furutømmeret ble hentet fra Nord-Aurdal, da det var lite furu i Sør-Aurdal. Kirken har takrytter over krysset, og orienteringen er som vanlig fra vest til øst, med hovedinngang i vest og kor i østre korsarm. Det er sakristi øst for koret og våpenhus foran vestportalen og sørportalen.
Kirken har gjennomgått flere omfattende ombygginger og reparasjoner. I 1833 ble det gjort omfattende arbeider med det «forfærdigede Chor», sakristitilbyget i øst (også det laftet) kom til i 1840, og det var omfattende ombygging i 1897. Da ble ytterveggene bordkledd og hvitmalt, kirken fikk større vinduer, og mye av interiøret ble fornyet og malt i nye farger. Videre var det en betydelig reparasjon i 1901, og til jubileet i 1936 ville man restaurere kirken mer tilbake mot det opprinnelige. Da stod Martin og Erling Dalen fra Leirskogen for det bygningsmessige, mens Domenico Erdmann og Olav Sæther stod for fargerestaurering. Kirken fikk vinduer som lignet mer på de opprinnelige. I 1963–65 var det nok en restaurering, ledet av bygmestrene Arne T. Langedrag og Ole Mikkelsgaard og med fargerestaurering utført av konservator Arne Bakken. Kirken fikk nytt ytre panel med mørkebrun farge (dagens farge er mer brunrød), og innvendig avlutet man korgulvet og fjernet strekkfisker som var satt inn. Tømmeret er for øvrig synlig inne i kirken. Taket ble først stående uten spontekking, som kom til tidligst i 1740. I 1892 fikk det skifertekke, men det er uklart om det var det første sådanne.
Inventar
Det sentrale kirkeinventaret er skåret av Johannes Ellingsen Segalstad, gausdølen som bragte akantusskruden til Valdres. Altertavlen viser nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) i midtfeltene. I nattverdsfeltet er disippelen Johannes et barn som sitter på Jesu fang. Rundt nattverden er det skulpturer av Kristus og Moses, og rundt korsfestelsen Aron og Johannes døperen. Aller øverst troner den triumferende Kristus, og på hver side står en engel. Altertavlen er muligens malt av Johan Nicolai Scavenius, som ellers blant annet har malt det som går for å være Norges største altertavle, til Nidarosdomen (senere overført til Vår Frue kirke).
Prekestolen har fem fag med akantusskurd og blomstermalerier. Den antas å være skåret av Segalstad i 1735, og Peder Aadnes antas å ha gjort malerarbeidet rundt 1776. Stolen har himling.
Også døpefonten antas å være skåret av Segalstad, og bemalingen er tillagt Aadnes. Denne døpefonten kom tilbake fra Bagn bygdesamling i 1979, etter at den trolig var fjernet fra kirken da kirken ble overmalt. I mellomtiden ble det brukt en ny døpefont med dreid kum på rund fotsøyle.
Segalstad laget korskille av stolpeverk med akantusbekroning. Stolpeverket ble fjernet i 1858. De to løvene holder en medaljong som opprinnelig hadde Kristian VIs kongemonogram. Den fikk senere Karl Johans speilmonogram i 1830-årene, trolig utført av Aslak Olsen Lie.
Dagens orgel, på vestgalleriet, er fra 1970, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Et tidligere orgel skal være å finne på Valdres folkemuseum. Av kirkens to klokker er den ene støpt av M.K. Skiøberg i 1821 og omstøpt av O. Olsen & Søn i 1941. Den andre er støpt av Olsen i 1898.
Kirkegård
Tomt til kirkegård ble gitt av Tosten Olssøn Bang og Iver Siversøn Bang i 1734. Kirkegården ble uvidet i 1901 og 1941. Et kombinert bårehus og servicebygg ble oppført i kirkegårdens nordkant i 1965-66 etter tegninger av Kolbjørn Sukke. Øst for dette står et redskapshus oppført i 1980-årene. I 1825 ble det oppført en laftet støpåul i to etasjer. Denne ble senere reparert, men ble revet i 1897. I 1937 var det planer om å oppføre ny, men det ble ikke noe av. Det står ellers to bautaer på kirkebakken. Den ene er over eidsvollsmannen Hans Jacob Stabel, som også var sogneprest her, den andre til minne om «krigarane i Bagn 1808-1814». Prestegården ligger like sørøst for kirken.
Kilder og videre lesning:
- Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 100–105 samt s. 12 og 25
- Norges kirker
- Wikipedia om Bagn kirke
- Wikipedia om Ulekirken
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 573
- Kirkesøk
- Johan Hveem: Bagn kirkes historie. Ulekirken, kirkegården, kirkevangen (Eget forlag, 1967)
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Oppland (Riksantikvaren, 2015), s. 98
- Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet/Mittet & Co, 1950), annet bind, ennet halvbind (= bind 3), s. 239–252 (om Johannes Ellingsen Segalstad)