Bakgrunn
Volda (eller Halkjelsvik) har vært kirkested siden rundt 1200, uten at man synes å vite nøyaktig når den første kirken ble oppført. Prestegården («Œyrum prestgarðenom j Valld») er omtalt den 7. desember 1338, og presten er omtalt den 3. mai 1385, idet det fortelles at han skulle møte herøypresten på Ørsta kirkegård for å treffe beslutning i et jordkjøp: «…sændæ Biærnæ Simvnr son prestr i Hærœyghvm Einær Eirikson prestr i Hællkiæls viik Þorkiæls son q. g. ok sinæ meer vilivm ider kvnnigt gera at…» «Halkelsuiks kirkio sokn» er omtalt i Aslak Bolts jordebok (ca. 1432). I Reformatsen (1589) fortelles det at «Woldens gieldt» omfatter fem kirker som betjenes av tre prester. Foruten hovedkirken i Volda dreier det seg om Ørsta, Syvde, Vanylven og Hjørundfjord.
Stavkirke
Eldste kjente kirke på stedet var en stavkirke. Den ble reparert og påbygget mange ganger og hadde form av en korskirke da den ble revet i forbindelse med oppføring av ny kirke i 1858. I utgangspunktet var det en langkirke. Det sies at skipet skal ha vært 35 alner langt og 16 alner bredt, mens koret skal ha målt 8 alner ganger 11 alner. Det såkalte «krosshuset på Ulvestad» ble revet i 1551 og materialene brukt til å utvide stavkirken i Volda, visstnok med en tverrarm mot sør. Så skal nordre tverrarm («Nykirken») ha kommet til rundt hundre år senere. (Detaljene skildres litt forskjellig i forskjellige bøker når det gjelder sør/nord og hva som ble betegnet som Nykirken.) Lorentz Dietrichson forteller at en innberetning fra 1709 omtaler kirken som «en stor, fuldkommen stavbygning i korsform med smukt, «nyt» taarn, der altså maa være opsat omkring 1700.» I 1722 skal kirken så ha blitt omtalt som en stor kirke bygget i korsform og med tårn og våpenhus. Videre siterer Dietrichson fra Hans Strøms Søndmørs Beskrivelse: «Voldens Kirke […] er opbygt af Staver i Form af et Kors, og derhos temmelig stor…» Det fremgår at kirken er blitt forlenget med sakristi. Kirken skal ha fått nytt tårn (formodentlig takrytter) i 1795 etter at den var kjøpt tilbake fra privat eie, og i 1797 ble kirken malt innvendig av en Webiørn Maler fra Hallingdal.
Det mest kjente (og eneste?) bildet av stavkirken som sirkulerer, er malt av Ranveig Alvestad Halkjelsvik i etterhånd, ukjent på hvilket grunnlag. Det er gjengitt på en serieprodusert tallerken som er å finne på mang en vegg i lokalområdet.
Om interiør og inventar sier Strøm: «Indredning […] bestaaer mestendeels af Fyrre, som dog til Deels er ziiret med Billedhugger-Arbeid; men Prædikestolen bestaaer af Eeg, og er ei aleene bekostet, men og udarbeidet, af den i Billedhugger-Kunsten heel kyndige Herr Maths Clausøn Skaaning, som i forrige Seculo var Sogne-Præst her på Stedet. Paa Alteret ligger en hviid Marmor-Steen, ikkun een Spand lang, og i Bredde et Par Tværfingre kortere, hvilken uden Tvivl bør henføres til de saa kaldte Altaria portatilla eller Olcula pacis, om hvis Beskaffenhed forhen er mældet ved Harams Kirkes Beskrivelse.»
Hva er så bevart av inventar som har vært å finne i stavkirken? I de kulturhistoriske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum) finner vi et alterfrontale og en eiketrekiste. Et blyglassvindu er å finne ved Austefjord museum. Andre gjenstander ble overført til den nye kirken og gikk tapt i brann i 1929. Det gjelder blant annet altertavlen (gitt til kirken i 1664), som var montert oppå en nyere del i tømmerkirken. Den gamle tavlen (skåret av Kristoffer Kile) hadde skriftsitat og krufiks i midtfeltene. Også et epitafium og en prekestol ble overført og gikk tapt.
Tømmerkirke
Som i mange andre tilfeller var det kirkeloven av 1851, som krevde at 30 % av menigheten skulle ha plass i kirken på én gang, som ble stavkirkens bane. Det ble vurdert slik at kirken ikke kunne utvides mer. Ny kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch. Det fortelles at han i utgangspunktet tegnet en langkirke, og at det drøyde med å få tegningene. Da ble det purret på arkitekten, og de fikk ham med det samme til å tegne om til korskirke. Rivingen av stavkirken begynte den 1. juni, og byggmester for tømmerkirken var Ole Løkken fra Nordfjord. Vigslingen skjedde første søndag i advent. Kirken ble bordkledd utvendig i 1860. Dette var en av landets største trekirker med 970 sitteplasser, skjønt det sies at 3000 var innenfor ved innvielsen.
Kirken ble påtent og brant ned allerede natt til 7. april 1929. Med den forsvant også en anselig mengde gammelt inventar. Mens man ventet på at ny kirke ble klar, ble bedehuset brukt som interimskirke.
Dagens kirke
I utgangspunktet var man innstilt på å bygge opp igjen en kopi av kirken som brant, men en avisartikkel av Hugo Lous Mohr utløste en diskusjon om hva slags kirke man ville ha, og det endte med at Arnstein Arneberg tegnet en steinkirke som ble innviet den 1. mai 1932. Det er en korskirke som opprinnelig hadde 800 sitteplasser, mens man i dag regner med rundt 500 (ifølge Volda kommune, som knytter dette til brannvernforskrifter; de fleste kilder ellers opererer fortsatt med 800). Det ser ut til at kirken er bygget rundt et skall av armert betong, slik flere av Arnebergs kirker er, og den er forblendet med stein, slik at det utenfra ligner en mer tradisjonell steinmur. Innvendig minner hvelvingen noe om parabelformede hvelvinger som i f.eks. Ullensaker kirke, men er kanskje noe spissere — et nikk til nygotikken?
Interiør og inventar
Selve innredningen av kirken er endret noe opp gjennom årene. Etterhvert som man følte behov for flere rom og annen funksjonalitet, ble det planlagt å grave ut kjeller under kirken. Siden kirken står på middelaldergrunn og muligens har gamle graver under seg, ville det imidlertid bli kostbart og tidkrevende å foreta de nødvendige utgravninger. I stedet har man valgt (blant annet) å ommøblere i selve kirken. Et par benkerader foran er fjernet for å gi bedre plass ved konserter, og det er også fjernet en rad bakerst. I 2002 ble det fjernet benker i nordre tverrskip, noe som imidlertid vakte reaksjoner. Sakristiene er rustet opp (dåpssakristiet i 2003 og prestesakristiet i 2006), og det er nærmest innredet kirketorg under orgelgalleriet ved inngangen. Kirken har fått bekvemmeligheter ved inngangspartiet. Kirkekonsulenten diskuterer utviklingsmuligheter i innredningen.
Selv om det formelt dreier seg om en korskirke, har kirkerommet mer preg av langkirke. Man må nærmest være i de relativt korte tverrarmene (eller i det minste langt foran) for i det hele tatt å tenke korskirketanken, skjønt apsis på sørsiden er ganske påfallende — særlig utenfra. Korgulvet er hevet hele fem trinn over resten av kirkens gulv, hvilket gir koret et preg av sceneområde. Det er også korskille på begge sider av trappen. Prekestolen er i korbuens høyrekant, mens døpefonten står inne i koret. Som så ofte i kirkesammenheng har Arneberg engasjert seg helt på detaljnivå i innredningen, noe som har bidratt til å gi et slags helhetspreg til tross for senere endringer.
Hugo Lous Mohr har malt hele fondveggen i koret i et av sine tidligste samarbeidsprosjekter med arkitekt Arneberg. Arbeidet ble utført høsten 1932, mens kirken altså ble innviet i mai. Som i mange slike har utsmykningen en blond, nordisk kristusskikkelse som blikkfang (i form av sjangerbildet Kristus in mandorla). Digitalt fortalt lanserer denne utsmykningen som kandidat til første nordiske kristusskikkelse. Mohrs hovedkonkurrent i så måte, hans læremester Henrik Sørensen, utsmykket Linköping domkirke like etterpå og visstnok ikke påvirket av Mohr, skjønt det blir kanskje et definisjonsspørsmål av mer akademisk interesse. Rundt omkring den store kristusskikkelsen er andre bilder fra Kristi lidelseshistorie. Nederst er tilsynelatende fire nisjer med evangelistfigurer, men det er et synsbedrag, for det dreier seg om malerier, dette også. Selv om freskoarbeidet i Volda ble utført før det i Oslo domkirke, har undertegnede ikke hørt om tilsvarende avskallingsproblemer som ved sistnevnte.
Orgelet har 31 stemmer og ble opprinnelig bygget av Furtwängler & Hammer i 1931. Undertegnede kjenner ikke orgelets reparasjonshistorie, men det ble meldt i 2022 at kirken trenger et nytt orgel. Det finnes også et kororgel fra 2009. Klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.
Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård rundt kirken, men begravelser i dag skjer ved Leirshaugen nærmere Rotevatnet. Prestegården er rundt en kilometer fra kirken.
Kilder og videre lesning:
- Div.: Volda kyrkje 75 år (Volda sokneråd, 2007)
- Ragnar Ørstavik: Volda kyrkje 1932–1982 (Volda sokneråd, 1982)
- Ragnar Ørstavik: Kyrkjene i Volda: frå stav til stein (Pedagogisk tenestesenter: Volda, 1972)
- Jostein Nerbøvik: «Den nye Voldskyrkja», i Volda-soga 1800–1945. Band 3: Løyndom og røyndom. To fotografar i Volda 1898–1979 (Volda kommune, 2001; ISBN 82-994080-3-2), s. 173–183
- Kirkekonsulenten: Volda kirke — et bygg i totusenårig sammenheng
- Lokalhistoriwiki om dagens kirke og stavkirken
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 303
- Wikipedia
- Kirkesøk
- Jon Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Møre og Romsdal fylke (Riksantivkaren, 2016), s. 36–37
- Lorentz Dietrichson: De norske stavkirker: Studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling. Et bidrag til Norges middelalderske bygningskunsts historie (Cammermeyer, 1892), s. 435–436