Bakgrunn
Veøya var av relativt stor betydning i tidligere tider da ferdselen for det meste gikk over fjorden. Det var kaupang på øya, og det skal være påvist kristne graver helt tilbake til 900-tallet. Veøy (med blant annet øya Sekken og områder på fastlandet) var eget prestegjeld fra gammelt av og egen kommune fra formannskapsdistriktene ble opprettet, og til 1964. Da ble det meste av kommunen slått sammen med Rauma, mens Veøya, Sekken og områdene nord for Langfjorden ble innlemmet i Molde. Prestegjeldet ble oppløst i 1970, idet Veøy sogn ble overført til Bolsøy prestegjeld og områdene sør for fjorden til Grytten.
Ifølge Ola Storsletten (Veøyboka) er det sannsynlig at det ble oppført en trekirke på Veøya i forbindelse med Olav den helliges kristning av området i 1021, men det ser ikke ut til å være funnet rester av slike. Jan Brendalsmo omtaler i sin kildegjennomgang flere mulige kirkesteder på øya. Kaupangen er omtalt av Snorre i Magnus Erlingssons saga i forbindelse med slaget ved Sekken i 1162. Eldste kjente omtale av kirken som står på øya nå («Peters kierche i Wedöe»), er fra 1308–09, men det verserer forskjellige anslag med hensyn til alder: Brendalsmo daterer den til midten av 1100-tallet, mens Storsletten sier ca. 1200. Kirken står på prestegårdens grunn (gnr. 20). Den var i sin tid fylkeskirke.
Kirkebygg
Det dreier seg om en romansk langkirke i stein. Murene består av lokal bruddstein, og det er brukt kleberstein og marmor som kvaderstein. Orienteringen er nesten fra vest til øst (svakt vest-nordvest til øst-sørøst). Skipet er rektangulært og har en takrytter på mønet i vest. Koret er rett avsluttet. Det er små utbygg på tvers av lengdeaksen nord på skipet (våpenhus) og sør på koret (sakristi). Kirken sies å ha 400 sitteplasser.
Kirken har vært gjennom en rekke ombygginger og restaureringer. Kunsthistorie.com daterer disse til 1631, 1656, 1722, 1760–90, 1832, 1858 og 1976–78. Ved sistnevnte anledning ble kirken restaurert under ledelse av Riksantikvaren, og Veøya ble dessuten undersøkt arkeologisk i 1989–92 (se Veøyboka).
Interiør og inventar
Interiøret er ganske typisk for middelaldersteinkirker, skjønt inventaret er etterreformatorisk. Koret er nokså stort og adskilt fra skipet med en vegg med en rundbuet åpning. Det er gallerier fra 1600-tallet langs skipets vestvegg og nordvegg, og på nordgalleriet er også en lukket stol. Prekestolen (fra 1635) henger i skipets sørøstre hjørne og har oppgang gjennom veggen.
Altertavlen er fra 1625. Den er et triptykon som fremstår som en slags katekismetavle når det er åpent, men utsidene av dørene har en illustrasjon av bebudelsen. Også døpefonten er fra 1600-tallet, og for øvrig finnes gamle epitafier og andre gamle inventargjenstander. Disse er nærmere beskrevet i «Veøyboka».
Historisk utvikling
Det skal ha gått langsomt nedover med Veøykaupangen allerede fra før Svartedauden. Det var fylkesting på øya til 1632, men fra 1600-tallet var det bare prestefamilien med husholdning som bodde fast på øya. Dagens prestegårdsbygning er fra midten av 1700-tallet, men har vært gjort om på siden den tid. I 1901 ble det vedtatt å avvikle Veøy gamle kirke som sognekirke, men den var i bruk til 1907, da Veøy nye kirke på Sølsnes ble tatt i bruk. Da flyttet også presten. Bare kirken og noen få av prestegårdens bygninger er igjen på øya i dag. De forvaltes av Romsdalsmuseet.
Kilder og videre lesning:
- Jarle Sanden (red.): Veøyboka (Romsdalsmuseet,1999), særlig s. 101–125
- Romsdalsmuseet om Veøya
- Wikipedia
- Kunsthistorie.com
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 313
- Kirkesøk
- Jan Brendalsmo: Middelalderske kirkesteder i Møre og Romsdal fylke (Riksantikvaren, 2016), s. 7–8
- Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Møre og Romsdal