Dagens Sankt Jetmund kirke på Åheim er en rekonstruksjon. Den opprinnelige kirken ble oppført på 1100-tallet og var Vanylvens hovedkirke til 1863, da den nye kirken på Slagnes stod klar og inventaret ble overført. Vi har å gjøre med en langkirke av stein. Den har rektangulært skip med et mindre, rett avsluttet kor i øst. Det er ikke noe tårn (eller takrytter), men Kunsthistorie.com avbilder en enkel støpul som ikke var å se da undertegnede besøkte stedet.
Som byggeår for den opprinnelige kirken oppgis vekselsvis 1153 og 1155, uten at det dokumenteres ytterligere. Helgennavnet Jetmund betegner engelske Edmund, som ble drept av danske vikinger. Kirken var i privat eie i lang tid etter den store kirkeauksjonen. Da formannskapslovene kom, ble Vanylven eget formmanskapsdistrikt (det vi nå kaller kommune), og i 1844 ble det foreslått å utvide kirken, men saken ble utsatt. Kirken ble gjenkjøpt av kommunen i 1853. Loven av 1851 om at 30 % av menigheten måtte ha plass i kirken på en søndag, betydde at kirken var for liten, og den var dessuten medtatt. Den måtte altså settes i stand og utvides hvis den skulle brukes videre. Det var stridigheter i årevis om hva man skulle gjøre. Når kirkestedet til slutt ble flyttet og gamlekirken revet, ser det ut til at det er to hovedgrunner: 1) Det var begrenset med utvidelsesmuligheter på tomten (berg på nordsiden) og på Åheim generelt, 2) Slagnes er plassert noe nærmere midten av sognet, mens Åheim er mer i utkanten, selv om tettstedet er større.
Kirkeruinene ble stadig mer gjengrodd, men Lars Lid fra Liabygda kjøpte den gamle prestegården og viste stor interesse for å gjenreise den gamle kirken. Det ser ut til å ha begynt med møtevirksomhet rundt 1930, og tomten ble ryddet og gjenoppbygging satt i gang i samarbeid med Riksantikvaren. Arkitekter for gjenoppbyggningen var Johan Lindstrøm og Cato Engen. Det som stod igjen før rekonstruksjonen tok til, var korportalen, deler av korbuen og dør- og vindusinnramminger samt nedre del av murene. Det virker som om gjenoppbyggingsarbeidet omfattet noe frivillig innsats og litt av det vi i dag ville ha kalt arbeidsmarkedstiltak. Arbeidet lå nede under krigen, men kom i gang igjen rundt 1950, og den 11. august 1957 ble den rekonstruerte kirken innviet.
Vestfronten, korportalen og buene over dører og vinduer er av marmor. Resten av veggene er av gråstein, og de er upusset. Kirken har romansk stil, altså med rundbuer. Rominndelingen er typisk for katolsk tid med skip og kor adskilt av en relativt trang koråpning.
På alteret i koret står en utskåret gruppe i tre som viser nedtagelsen fra korset. Denne antas å ha inngått i et større arbeid og skal være laget i Nederland eller Tyskland i middelalderen. Alterstykket ble opprinnelig oppsatt i den nye Vanylven kirke på Slagnes, men er tilbakeført. Tilbakeført er også en prekestol fra 1630. Den står i skipets sørøstre hjørne, mens den opprinnelige oppgangen er i bruk i et privathus. Andre gjenstander fra kirken befinner seg på museer. For eksempel finnes det et antemensale som viser Maria med Jesusbarnet, og en Jetmund-figur av tre i de kulturhistoriske samlingene i Bergen museum, og en messehagel fra 1700-tallet er å se i Valborgsamlingen på Åheim. I kirkerommet står noe som ser ut til å være et elektronisk orgel.
Kirkegården er fortsatt i bruk og har en blanding av nye og gamle gravminner.
Kilder og videre lesning:
- Kunsthistorie.com
- Vanylven kyrkje gjennom hundre år 1863–1963 (Vanylven sokneråd: Volda, 1963), særlig s. 28–31 og 9–10
- Wikipedia
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 304
- Wikipedia
- Kirkesøk
- Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 66–67