Seim kirke

Bakgrunn
Gården Seim (gnr. 83 = 171) skal ifølge «Norges kirker» ha vært kongsgård fra Harald Hårfagres tid, men skal være den eneste av de fem kongsgårdene i Hordaland og Rogaland som ikke hadde en steinkirke i middelalderen. Dette tolkes som at gården ikke fungerte som kongsgård etter 1100- eller 1200-tallet. I Bergens kalvskinn (ca. 1360) finner vi omtalt Seims kirkiu, Sæhæime…sokn og sæheims kirkiu. Senere er sognet nevnt i Munkelivs jordbøker (1427, 1463 og ca. 1480–90). Det antas imidlertid at kirkestedet var langt eldre; det er vanlig å operere med 1100-tallet som datering ut fra en døpefontkums stilistiske trekk.

Det antas på generelt grunnlag at middelalderkirken var en stavkirke. Den ble avløst av en tømmerkirke som er omtalt i regnskaper fra midten av 1600-tallet; den sies enkelte steder å være fra rundt 1610. Tuften etter tømmerkirken skal fortsatt være synlig på det gamle kirkestedet, som er rundt 500 meter sørøst for dagens kirkested. Dagens kirke står på grensen mellom nevnte Seim og nabogården Hopland (gnr. 84 = 172). «Norges kirker» skildrer tømmerkirken og omtaler inventargjenstander som er bevart fra de to tidligere kirkene. Fra middelalderkirken kan nevnes en døpefontkum i dagens kirke samt prosesjonsstaker og en skulptur av Olav den hellige i Bergens museum. Fra tømmerkirken er en prekestol (ca. 1640) å finne på museet, og altertavlen fra 1820 er å finne i dagens kirke.

Dagens kirkebygg
Seim kirke ble tegnet av Johannes Øvsthus, og Mons N. Skare og Ole Knudsen Lilleokse ledet byggearbeidene. Kirken ble innviet den 16. juli 1878. Det dreier seg om en laftet langkirke med tårn i nordvest (trukket inn i skipet) og med et rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. Kirken har ifølge kirkeleksikonet 300 sitteplasser. Kirken har liggende panel utvendig.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i hele sin bredde, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv. Det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Den åttekantede prekestolen står i koråpningens høyrekant og har oppgang fra koret.

Altertavlen ble snekret av Anders Larssen i 1820 og er altså overført fra tømmerkirken. Et nattverdsbilde malt av P.M. Cold i 1853 har blitt overmalt, ifølge «Norges kirker», og tavlen har i stedet fått et getsemanebilde malt av Norvald Valand i 1920-årene. Slik så tavlen ut på et bilde som trolig er fra 1970-årene. Ut fra bildet på kirkens Facebook-side kan det imidlertid se ut til at getsemanebildet har blitt avdekket igjen. I et mindre felt over hovedbildet er et korsfestelsesbilde og over det igjen et gudsøye.

Døpefonten har en firkantet kum av kleberstein som skal være fra 1100-tallet, men den har på den ene siden fått en innskrift med årstallet 1634, altså fra tømmerkirkens tid. Kirken fikk sitt første orgel (Heggen & Ivers) i 1920. Dette ble demontert i 1985, samme år som dagens orgel kom på plass. Det er bygget av Bruno Christensen (deres opus 355 ). Den minste kirkeklokken antas å være fra 1600-tallet, den største fra 1787. En rekke andre inventargjenstander er skildret i «Norges kirker».

Kirkegård og omgivelser
Kirken står langt øst på kirkegården, nær bygdeveien. Den gamle kirkegården er altså rundt 500 meter lenger sørøst, på motsatt side av nevnte vei.

Kilder og videre lesning:



Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden